Av professor Marianne Haslev Skånland, Bergen.
I oktober/november 2001 brakte norsk TV2 flere video-opptak som viste hvordan barn
som ikke ville vekk fra sitt bosted, ble hentet av politi og barnevern, og
aviser brakte påfølgende artikler og innlegg.
To av sakene var barnefordelings-saker. I det ene tilfellet ville én av to brødre
etter en ferie hos faren Per Kristensen på Halsnøy på Vestlandet i Norge ikke
dra tilbake til morens bosted i Danmark. Han nektet plent, og ble hentet med
makt av politiet pluss en som visstnok var helsesøster som skulle ivareta
hensynet til barnet. Saken står beskrevet på nett-stedet Rettsnorge, adresser:
Reportasjer
kunne videre fortelle at gutten var blitt fraktet til barne-psykiatrisk klinikk
og deretter videresendt til Danmark.
I
den andre saken ville to barn ikke returnere til sin mor i Nord-Norge etter
opphold hos faren sørpå.
Den
tredje saken var enda langt verre. Det var en barnevernssak, hvor barnevernet
ved hjelp av politi - de var 6-8 mennesker tilsammen - tok fra foreldrene med
makt en 12-årig pike som satte seg til motverge og ropte "Hjelp
meg!", "Nei!", og "Jeg vil ikke!". I reportasjen fikk
man vite at hun var tatt på grunnlag av "mistanke om omsorgssvikt",
derpå var blitt holdt borte i et år, hvoretter hun gjennom rettssak endelig
fikk komme hjem.
*
TV2's
reportasjer og diskusjons-programmer begynte bra, ved å fokusere på måten
samfunnet går frem på ved å tvangs-ta barn mot deres vilje. Befolkningens
reaksjoner var sterke. Folk uttalte at de aldri hadde kunnet forestille seg at
det foregikk slik. Daværende barne- og familieminister, Karita Bekkemellom
Orheim (Arbeiderpartiet) fremsto på skjermen som svært sjokkert og harmfylt,
og sa at slik skulle barn i Norge ikke behandles uansett.
Men
ganske snart skeiet debatten nærmest ut. For eksempel hadde verken Bekkemellom
Orheim eller andre "barnefaglige" personer som uttalte seg i media
konkrete forslag til endringer som virkelig kunne satt en stopper for
brutalitetene. De fleste av dem mente at man burde ta slike flyttinger over en
del dager, snakke rolig med barnet, osv. De hadde med andre ord en rørende
tiltro til at barne-ekspertenes snusfornuft er basert på barnets beste og at
barn ganske snart glade og fornøyde vil la seg føre bort til ekspertenes
ideal-tilværelse. Ingen tok alvorlig det faktum at Per Kristensens sønn hadde
uttalt at han ikke ville til Danmark uansett hva autoritetene sa. Tvert imot
uttalte politiet og/eller den medfølgende helsesøster at gutten hadde nektet
plent, og at han derfor måtte tas med makt. En del barne-eksperter var sjokkert
over at gutten ble påført en slik påkjenning at han hadde "måttet"
bringes til barnepsykiatrisk "behandling". Fullstendig taushet om at
internering på barnepsykiatrisk avdeling trolig er det mest skremmende og
skadelige av alt, og at gutten vel ihvertfall ikke der får annen
"behandling" enn den trussel slik internering må være om hva som kan
vederfares ham hvis han ikke bøyer seg og reiser til Danmark. I et intervju med
piken som var blitt tatt med makt fra sine foreldre, var intervjueren kun
opptatt av at piken ikke etterpå var blitt tilbudt psykologhjelp. Igjen spres
altså, propagandamessig, en forestilling om at psykolog-prat gir hjelp og gjør
alt greit, mens det som sannsynligvis trengs i slike tilfeller er oppreisning
for offeret, i form av full publisitet om overgrepene han/hun har vært utsatt
for og avstraffelse av de myndighetspersoner som har forårsaket eller deltatt i
overgrepene.
Politiet
hevdet at ettersom vi lever i en rettsstat, måtte de selvfølgelig sette ut i
livet lovlig fattede vedtak. Dette er forøvrig ikke riktig; man har ansvaret
for egne handlinger og kan stilles for retten og dømmes for brudd på
menneskerettighetene, uansett om man handler etter vedtak ovenfra. I rettssaker
mot tidligere øst-tyske grensevakter som har skutt mennesker som forsøkte å
flykte til Vesten, har de anklagede nettopp forsvart seg med at de bare fulgte
ordre. Det er ikke blitt akseptert av de tyske domstoler, som har dømt dem. -
Det bør også regnes som et svakhetstegn når en leder for politiets
tjenestemenn henviser til at vi lever i en rettsstat. Hvorvidt så er tilfelle,
kan ikke "defineres", og slett ikke tas for gitt til alle tider. Det
er noe som må bedømmes løpende, basert på nettopp vurderinger av hvordan vårt
statsapparat og rettssystem oppfører seg. Eksistensen av slike tvangs-aksjoner
mot barn (og av dem er det ikke få) svekker et lands status av rettsstat.
I
en ny debatt på TV2 en ukes tid etter at video-opptakene ble sendt, var
problemstillingen vridd over til å rette anklage mot foreldre (nær sagt selvfølgelig):
Man mente at det var utilbørlig av foreldrene å påføre sine barn
belastningen av å bli filmet. - Også dette bør regnes som en klar
feil-vurdering. Det er utvilsomt tvert imot en hjelp for barn som utsettes for
samfunnets skremmende overgrep, å oppleve at foreldrene kjemper for dem, blant
annet gjennom å gjøre alt for å få sakens realiteter frem istedenfor å
gjemme dem bak hemmeligholdelsens mystikk. Video-opptakene får frem at barna
utsettes for overgrep fra offentlige instanser som hevder å være talsmenn for
deres interesser. Begrepet "rettferdighet" og dets betydning for særlig
barns opplevelse av tilværelsen og utvikling av et livssyn, synes å være
glemt.
*
I
slutten av november kan vi så lese på tekst-tv om en ny rapport som er
utarbeidet i regi av to instanser som begge er vel kjent som ivrige
barneverns-tilhengere (der er få eller ingen kritiske ord å høre fra de to
miljøer om noe som helst barnevernet og deres medhjelpere foretar seg):
****
TV2-tekst
26. november 2001:
"To
av tre barn som må omplasseres av barnevernet, blir hentet fra hjemmene sine
uten at barnet eller foreldrene blir forberedt på flyttingen. Det er et av
funnene i en undersøkelse som Norsk Institutt for oppvekst, aldring og velferd
(NOVA) har utført sammen med barnevernets utviklingssenter på Vestlandet,
skriver Dagsavisen."
****
NRK-tekst
26. november 2001:
"To
av tre barn som må omplasseres av barnevernet, blir hentet fra hjemmene sine
uten at barnet eller foreldrene blir forberedt på flyttingen.
Dette skyldes ofte at barnevernet vil unngå konflikt og vegrer seg mot å hente
barna, men så oppstår det akutte situasjoner som gjør det nødvendig.
Normen
for barnevernets arbeid er at barn som må omplasseres, skal informeres på forhånd
om hva som skal skje."
****
Det
er sannsynlig at denne rapporten kommer nå nettopp på grunn av oppstusset over
video-opptakene i tv og reaksjonene på dem.
Ut
fra tekst-tv's formuleringer må man tro at rapporten inneholder flere
fordreininger av virkeligheten.
For
det første snakkes det om barn som "må" omplasseres. I realiteten er
det sjelden tilfelle. Juristen Siv Westerberg anslår at ca 90% av
omsorgsovertakelser i Sverige er unødvendige og derfor faktisk uberettigede.
Advokat Sverre Kvilhaug har anslått at omtrent 80% av omsorgsovertakelsene i
Norge er unødvendige og uberettigede. Ettersom barnevernet presenterer sakene
slik som de selv finner for godt, er det vanskelig å gjøre noe helt realistisk
overslag over hvor mange omsorgsovertakelser som i virkeligheten er både nødvendige
og til barns beste, men at et meget betydelig antall er uberettigede og fører
barnet ut i stor ulykke, vet alle som har verdiget dette saksområdet
oppmerksomhet og undersøkt realiteter, likeledes at selve påstandene om at
barnets familie vanskjøtter barnet, er usanne i et meget stort antall saker.
For
det andre snakkes det om "omplasseringer". Bruken av dette ordet søker
trolig å ufarliggjøre barnevernets aksjoner. Det høres så greit ut - å
flytte et barn fra ett sted der barnet har "vært plassert" til et
annet. Ettersom det her sies at barnets foreldre ikke varsles, dreier det seg
trolig alltid om saker der barn tas bort fra sine foreldre, ikke om saker der
fosterbarn flyttes fra ett fosterhjem eller institusjon til et annet. Når et
barn tas bort fra sin egen familie, mister det det fotfestet naturen får oss
til å søke for å føle trygghet, lykke og meningsfylthet. Det er drøyt å
kalle dette en "omplassering". - At også "omplasseringer"
av fosterbarn er traumatiske for de fleste, og at barnevernets
"plasseringer" meget ofte er så mislykkede at fosterbarn flyttes
igjen og igjen (men aldri får lov til å komme hjem, selvsagt), er jo velkjent,
og setter ytterligere et spørsmålstegn ved barnevernets basis for å
"plassere" barn overhode.
Og
så kommer "forklaringen": Det sies at barnevernet vegrer seg mot å
hente barn og vil unngå konflikt. Nei, barnevernet er meget glad i å hente
barn. Deres ideologi har oppflasket dem til å tro at de er martyrer som hjelper
barn vekk fra skadelige foreldre, barn som står i kø og venter på hjelp. (Der
står stadig å lese oversikter over hvor mange barn som "venter på
hjelp" fra barnevernet, særlig hver gang barnevernet propaganderer for å
få mere penger til sin virksomhet.) Barnevernet ønsker heller ikke å unngå
konflikt med foreldre, ellers ville de omhyggelig avstått fra den løgn og
forvrengning som nærmest er fast takst i barnevernssaker. Derimot er det riktig
at barnevernet kvier seg for selv å oppleve den konflikt og ulykke de skaper
hos både barn og foreldre. (Det er kanskje derfor de viker unna for å ta opp
saker hvor de har å gjøre med folk som kan være en reell trussel - potensielt
voldelige fedre eller store barn på vei ut i kriminalitet.) Da er det vel
kjekkere å gjemme seg bak fylkesnemnd, rettsapparat og politi, og å gjøre seg
utilgjengelige og avvisende overfor foreldre. De "akutte situasjoner"
det tales om, er nok snarere slike hvor barnevernet har fått igjennom et vedtak
om omsorgsovertagelse, og hvor de skynder seg å hente barnet med makt før
fristen for å gjennomføre vedtaket løper ut, vel vitende om at hvis de
oversitter denne fristen, er vedtaket ugyldig. At barnet i de foregående uker
har levet fredsommelig og normalt sammen med foreldrene og ikke vært i noen
krise overhode før barnevernet lager krise ved å hente barnet med makt, nevnes
øyensynlig ikke i undersøkelsen - og ignoreres også som vanlig av våre
undersøkende journalister.
*****