Svar til Bård Hogstads innlegg

Det finnes nok av familier som kan dokumentere hvorfor barnevernet er i tillitskrise. Problemet har vært å nå frem med sine innsigelser. For en tid siden leste jeg i en herværende dagsavis at ”media har en selvpålagt taushetsplikt i barnevernssaker”. Vi som har fått føle barnevernets holdninger og saksbehandling ”på kroppen” håper at denne selvpålagte tausheten nå blir opphevet, slik at det som skjer i barnevernets saksbehandling blir gjenstand for granskning.

Bård Hogstad sier ”Barnevernets taushetsplikt må forsvares når det gjelder å beskytte de som mottar barnevernets hjelp”. Barnevernet er et uhyre lukket system med få muligheter til innsyn og evaluering. Spørsmålet er om taushetsplikten først og fremst brukes for å beskytte de som mottar barnevernets hjelp, eller om den brukes for å beskytte barnevernet og deres innleide sakkyndige og advokaters arbeidsmetoder.

Selv har jeg forundret meg over den sakkyndiges omfattende rapporter. Rapporter som er utarbeidet etter noen få timers samtaler. Her fremlegges de mest vidløftige teorier og konklusjoner. Man kunne nesten tro at de sakkyndige er synske? Sannhetsgehalten må nødvendigvis bli så som så, og man må også undre seg på om opplysninger blir manipulert med overlegg, eller om årsaken er at rapporten blir laget på sviktende grunnlag?

Man opplever som familie, også å bli omtalt både direkte og indirekte, uten at man får tilsendt noen kopi av rapporten. Det er med andre ord ikke mulig å tilbakevise feil eller protestere på måten man blir omtalt på.

At den sakkyndige gir klart uttrykk for å være inhabil, ser heller ikke ut til å ha noen som helst betydning. Egoet til den sakkyndige må være enormt når inhabiliteten også settes på trykk. Den sakkyndige må være sikker på at dette ikke vil få noen konsekvenser. Dette passerer også gjennom fylkesnemnda, og man må unektelig spørre om hvem som sitter i fylkesnemnda? Hvor ellers i norsk rettsvesen vil slikt passere?

Et spørsmål som reiser seg er hva slags økonomiske bindinger de sakkyndige og advokater har til barnevernet. Det er mange av de mest brukte sakkyndige som er gjengangere i systemet. Hvor stor del av inntekten til vedkommende sakkyndig kommer fra barnevernet. Et annet spørsmål er om den sakkyndige ville få oppdrag hvis konklusjonen ikke er etter barnevernets smak.

Etter det som har fremkommet den senere tid i media, er det innlysende at sakkyndig-rapporter bør/må evalueres.

Bård Hogstad sier at mesteparten av barnevernarbeidet gjøres i samarbeid med familie. Barnevernets definisjon av samarbeid er et kapittel for seg. Det var da også utslagsgivende i ”Svanhild-saken” at hun ikke ”samarbeidet” med barnevernet.

Ut fra min egen erfaring med ”samarbeid” med barnevernet, er dette ensbetydende at man uten innsigelser innfinner seg med det barnevernet bestemmer. Jeg har til gode å oppleve at en eneste ting er gjenstand for diskusjon og samarbeid. Jeg har også stilt spørsmål om de innehar et minimum av ”vanlig folkeskikk”, i det man får ”trædd” alle avgjørelser nedover ”hodet” uten å ha noen mulighet til å påvirke avgjørelser som har stor betydning for ens liv.

”Barnevernlovgivingen slår altså fast at der hvor foreldre og foresatte svikter sine omsorgsoppgaver, har samfunnet et direkte ansvar for det enkelte barn. Det hevdes at det ikke er av vond vilje, men fordi politikerne har vedtatt at vi i felleskap skal ta vare på alle barna våre”.

Hvorfor er det slik at barnevernet direkte motarbeider den biologiske familie. Dette er besteforeldre, tanter, onkler osv. som ikke har noe annet høyere ønske enn å hjelpe? Selv har jeg blitt definert som motparten, og blitt behandlet deretter.

Er det ikke åpenbart at de barn som har biologisk familie som vil hjelpe blir brukt som en ressurs, i stedet for å bli motarbeidet? De fleste barn som kommer i fosterhjem blir i størst mulig grad, sendt til en annen kant av landet. Er det for å skille barna fra sin biologiske familie og vanskeliggjøre det som må være det mest selvfølgelige, nemlig retten til egen biologisk familie?

Selv er jeg mormor til en pike som de siste årene har bodd i fosterhjem. Jeg er i den sjeldne og lykkelige situasjonen at jeg har en egen samværsordning med mitt barnebarn. Dette som for de fleste besteforeldre synes å være selvsagt, er dessverre unntaket.

Bård Hogstad hevder videre at flere undersøkelser viser at de som er i kontakt med barnevernet, generelt har høyere tillit til og føler seg bedre ivaretatt enn de som bare har lest og hørt om barnevernet. Det er ønskelig å få vite hvem som har utarbeidet disse undersøkelsene. Det er også et faktum at det er flere hundre familier i Norge som har sterkt mistro til barnevernet på bakgrunn av egen erfaring. Ref. Gruppen til familiens selvstendige rett.

Når John Alvheim kommer med så sterke påstander, er jeg sikker på at han har lest tilstrekkelig dokumentasjon som viser at han har rett. Selv legger jeg gjerne frem bevis for mine påstander.

Det hevdes videre at vi trenger et mer nyansert dekning av barnevernets arbeid i media. Dette er jeg helt enig i. Problemet frem til nå, er at media ikke har dekket barnevernets arbeid i det hele tatt. Det håper jeg blir endret i fremtiden.

Mitt håp, i likhet med Bård Hogstad, er at vi skal få et bedre og mer åpent barnevern. Dette krever imidlertid store holdningsendringer i barnevernet. Det kreves at taushetsplikten brukes etter intensjonen, dvs. at den skal beskytte de som benytter barnevernet (med eller mot sin vilje) og ikke barnevernets saksbehandling.