Barn, barnevern og foreldre
 

Av Synnøve Gran Christiansen

Denne artikkelen er tidligere publisert den 25. november 1995 i avisen Vårt Land (politisk grunnsyn: Kristelig Folkeparti). Den gjengis her med artikkel-forfatterens tillatelse.  

 

I slutten av oktober arrangerte "Fylkessambandet for barnevernet i Hordaland" en konferanse i Bergen med tittelen "Må barn vernes mot barnevernet?", der Venstres Lars Sponheim var en av foredragsholderne. En avisreportasje gav i forbindelse med referatet av Sponheims synspunkter også en uttalelse fra Kristelig Folkepartis leder Valgerd Svarstad Haugland. Hun erklærte seg uenig med Sponheim om barnevernets mange maktovergrep. Svarstad Haugland mener tvert imot at mange mennesker ikke skulle vært foreldre og at barnevernet skulle ta langt flere barn. Også tidligere har hun gitt uttrykk for samme synspunkt, den gang i forbindelse med at Norge fikk kritikk fra Den europeiske menneskerettskommisjonen i en sak der barnevernet har skilt en mor og hennes nyfødte barn.

Valgerd Svarstad Hauglands uttalelse røper en forbausende mangel på innsikt i vanlige menneskers liv. En skulle forvente at et politisk parti som er absolutt imot abort, ville vise både toleranse og forståelse i situasjoner der foreldre kjemper for å få beholde sine barn. Svarstad Haugland nevner de mange foreldre som ikke er skikket som oppdragere. Det kan så være at der er mange som kanskje ikke er så godt egnet som foreldre. Men når disse nå en gang har valgt å få sine barn og er blitt foreldre, skal de da være tvunget til å bortadoptere barna? Eller skal barnevernet på forhånd avgjøre hvem som kommer til å vise seg egnet og beordre sterilisering av de "uegnede"? Ikke noe av dette er en rettsstat verdig, men hører hjemme i et diktaturregime.

Det som skjer i mange tilfelle der barnevernet griper inn og fratar foreldre deres barn, er så alvorlig og graverende at det ikke går an å avfeie dette med en påstand om at der er flere som skulle ha vært tatt. Uansett hvor mange dette siste måtte gjelde, så har det ikke noe å gjøre med at barnevernet svært så ofte griper inn uten noe fornuftig grunnlag. Hvert slikt maktovergrep fra barnevernets side er så rystende og tragisk at det ikke gir noen balanse i vektskålen at der er mange som kunne trenge inngripen men som barnevernet ikke når. Sammenligningsvis ville politiet neppe hevde at antallet oppklarte eller uoppklarte forbrytelser kunne rettferdiggjøre justismord i helt andre tilfeller.

I de mange hjem er der foreldre, i par-forhold eller alene, som i hverdagen ofte er trette, slitne, strir med problemer av forskjellig art, eller som til og med har det rotete rundt seg. Alt dette er innenfor rammen av det som er vanlig for vanlige mennesker. De fleste av disse foreldrene er fullt i stand til å gi sine barn både kjærlighet og omsorg, hva enn sakkyndiges "prognoser" måtte fortelle. (En test som barnevernet benytter, stiller diagnosen "umoden" og "manglende virkelighetssans" hvis den testede svarer "ja" på spørsmålet om han tror på Gud.) Jeg snakker ikke her om fyllefanter, om barn som ruser seg på gaten eller begår hærverk, men om vanlige mennesker, hvor noen kanskje i faser i sitt liv kunne trenge praktisk hjelp eller økonomisk bistand. Men de tør ikke lenger henvende seg til den sosiale sektor av frykt for barnevernets lupe; ikke fordi de har noe å skjule, men fordi alt som barnevernet finner "nyttig", blir brukt mot familiene.

Hvis barnevernet har så mange saker på seg at de ikke makter å gripe inn der vi alle mener det er absolutt nødvendig, hvorfor da plage så mange familier hvor en atskillelse mellom foreldre og barn er uten grunnlag og betyr en uopprettelig tragedie?