03.07.03

 

Barnehjem før og nå

Av Marianne Skånland

Artikkelen har i litt kortere utgave stått som innlegg i Bergensavisens (BAs) papirutgave 3. juli 2003.

Ikke før er rapporten om Bergens barnehjem i 1954-1980 kommet, så begynner hvitvaskingen.

Byrådsleder Anne-Grete Strøm-Erichsen er sjokkert og sier gråtende at vi må sørge for at det aldri skjer igjen. Hvor er dokumentasjonen for at dagens forhold er vesentlig anderledes? Selv har hun vel nærmest gjort en langvarig innsats for å hindre at en slik granskning kom i gang.

En journalist hevder i BT at det er himmel og hav til forskjell mellom da og nå. Hvor vet han det fra?

En nåværende bestyrer viser på tv frem barnehjemmet i ferd med å nymales, som om bygningens standard er garanti for at barn har det utmerket. Han forsikrer at forholdene er helt anderledes nå enn før. Hvor er dokumentasjonen? Han mener det er fullt betryggende at han har sagt til barna at de skal melde fra til ham hvis det er noe de er misfornøyd med eller finner urettferdig. – Intervjuet tier om hva han foretar seg hvis barna sier at de vil hjem, de barna som tvangsfjernes fra sine foreldre og lengter seg syke etter dem.
Spør han dem noen gang hva de vil?
Slåss han for at de skal få komme hjem?
Vitner han sant i rettssaker hvor foreldre og barn fortvilet forsøker å gjenforenes? Eller gjør han som de ansatte ved Bønesskogen barnehjem, som hevdet at Adele Johansens sønn Ernst Christer var så lykkelig hos dem og at de var så glad i ham at de ikke kunne unnvære ham? (Han hadde da vært tvangsplassert der noen få måneder. I den tiden prøvet personalet å bestikke ham med penger og utstyr for å få ham til å gå på skolen. Til sammen gikk han på skolen 4 dager under barnehjems-oppholdet. Når han bodde hos sin mor gikk han på skolen på normal vis. – Han rømte til skogs. Han oppsøkte narkomane uteliggere i Nygårdsparken. Personalet visste ikke hvor han var og gjorde intet forsøk på å finne ham. Han flyktet til sin mor; DA var de interessert i å ettersøke ham.)

Flere nærliggende ting bør holdes opp mot påstandene om at forholdene på barnehjem idag er fullt i orden:
1) Høyres og andres aktivitet for å få stoppet den åpne barneverns-høringen for et par år siden (lyktes ikke),
2) deres strev med ihvertfall å få lagt til ro i en skuff referatet fra høringen, og å få det ordrette lydbånd-opptaket kokt ned til et forkortet, offisielt referat som gir en nærmest foraktfull fremstilling av ofrene (lyktes),
3) deres motstand mot at ofrene som vitnet under høringen om hva de hadde vært og stadig var utsatt for fra barnevernet, fikk hjelp til å komme fri fra barnevernets fortsatte forfølgelser (lyktes),
4) kommunale aktørers motstand mot ofrenes forsøk på å få det frem, det som den nye rapporten viser (har heldigvis ikke lykkes),
5) de jevnlige avis-historiene om forholdene på Ungplan og lignende steder.

Barneverns-dokumenter er fulle av skjønnmalende, uetterrettelige påstander fra det offentliges side. De går glatt igjennom i rettsapparatet. Mange dommer i barneverns-relaterte saker er formulert på en måte som må betegnes som "snedig" – de gjør det umulig å få pressen til å våkne, eller for ofrene å komme frem med et erstatningssøksmål.

En del av oss har forsøkt over flere år å varsle Bergens politikere om slike forhold, med høyst konkrete opplysninger om det offentliges overgrep. Det gjelder slett ikke saker som skriver seg fra før 1980.

Bare FrP har vist seg lydhøre overfor ofrene. Når det gjelder resten, har det vært som å rope i ørkenen.