(November 2003)
Barnevern og manglende rettssikkerhet
John Alvheim har vakt betydelig oppstand ved sin krasse kritikk av norsk barnevern. Barne- og familieminister Laila Dåvøy hevder sågar at Alvheims påstander om manglende rettssikkerhet i barnevernssaker er "så ville at de burde forbigås i høflig taushet".
Dåvøy går her imot sin egen fagekspertise. Hennes eget departement utga i 1992 rapporten "Kompetanse- og utdanningsbehov i barnevernet". I denne rapporten ble det påvist en betydelig mangel på forståelse for forvaltningsmessige prinsipper og på innsikt om hvorfor saksbehandlingsreglene må overholdes.
Rapporten refererer bl.a. til en undersøkelse av 98 saker om omsorgsovertakelse i fire kommuner som konkluderer slik: "Rettssikkerhetskravene tillegges atskillig mindre vekt i avgjørelsesprosessen enn det de juridiske metodeprinsippene tilsier. Skjønnet som utøves forankres i stor grad i hypoteser og vurderinger som ofte virker subjektive og situasjonsbetinget".
Intet tilsier at disse forholdene er bedre i dag.
Hovedtyngden av barnevernssaker er analoge med den mye omtalte Svanhild Jensen-saken fra Kvænangen. Det dreier seg ikke om foreldre med store rusproblem, slik barnevernsetaten ynder å fremstille virkeligheten, men i all hovedsak om personer som påstås å ha for dårlig omsorgsevne, slik at det kan oppstå en "omsorgssviktsituasjon" en gang i fremtiden. Allerede her ser vi et betydelig rettssikkerhetsproblem. Foreldrene fradømmes sine barn på bakgrunn av noe man antar kan skje på et seinere tidspunkt, ikke fordi det er konstatert omsorgssvikt eller vannskjøtsel. I ingen andre saker kan personer dømmes for en forbrytelse myndighetene tror de kan foreta seg på et seinere tidspunkt.
For å undersøke foreldrenes omsorgsevner leier man inn psykologer som skal utrede. Ofte blir disse koblet inn først etter at barnevernet på kammerset har konkludert med at omsorgsevnen er for dårlig. Disse psykologene er ofte gjengangere som man treffer på i flere saker fra samme sosialkontor, og er avhengig av disse utredningene som inntektskilde. De kan derfor mistenkes for å trekke samme konklusjon som sin arbeidsgiver for å opprettholde pengestrømmen. Motsatt kan barnevernskontoret mistenkes for å leie inn psykologer de antar vil trekke samme konklusjon som dem selv. Svanhild-saken illustrerte dette på en tydelig måte. Her ble Svanhild utredet av flere psykologer, hvorav den ene, som var oppnevnt av barnevernet, trakk motsatt konklusjon av de to som var oppnevnt av forsvareren.
Enda verre er det at psykologer som den ene dagen utreder for et sosialkontor, neste dag kan opptre som "fagkyndig dommer" i Fylkesnemnda for sosiale saker (som er den "særdomstolen" som avgjør i omsorgsovertakelsessaker). Ofte i saker hvor hans egen arbeidsgiver er en av partene!
Psykologene observerer foreldrene i samspill med barna. I Svanhild-saken i til sammen syv timer (sic!). Observasjoner på helt ned til to til tre timer er ikke uvanlig. På bakgrunn av dette trekkes vidtgående konklusjoner.
Sjelden eller aldri redegjøres det for hvordan observatøren selv innvirker på de observerte, eller for selve observasjonssituasjonen. Eksempelvis: "Sakkyndig peiker på at denne noko heseblæsande åtferda kunne ha sitt utspring i det å verte observert. Det kan nok hende. Likevel vil ein tru at kvar og ein under ein observasjon vil gjere det ein trur er det beste for barnet". Dette er tøv - og et godt eksempel på barnevernspedagogers manglende forståelse for egen påvirkning.
I tillegg til å observere blir foreldrene intervjuet av psykologen.
Det foreligger en omfattende litteratur som dokumenterer at kliniske intervju av den typen som blir brukt i barnevernssaker har vist seg dårlig egnet til å predikere om fremtiden. Den svenske psykologen Lennart Sjöberg (professor i psykologi ved Handelshøgskolan i Stockholm) oppsummerer resultater og forskning gjort om psykologers subjektive bedømmelser i boken Seksuelle overgrep mot barn* på følgende måte: "Bedømmere treffer praktisk talt aldri så sofistikerte og korrekte dommer som de selv tror de gjør. Mennesker kan sjelden gjøre gode subjektive bedømmelser på grunnlag av mer enn 5-10 informasjonselementer samtidig. De mest skråsikre ekspertene kan vise seg å være dem som i utgangspunktet gjør bedømmelser av lavest kvalitet". Med en slik subjektiv metodikk er det ikke rart at det i barnevernssaker forekommer ett betydelig antall feilbedømmelser og justismord.
Barnevernsutredningene er ofte svært uetterrettelige og tendensiøse, og kan inneholde et betydelig antall feil, synsinger og usannheter på grensen til det straffbare.
Eksempelvis ble det i en utredning, som ble sendt videre til domstolen, påstått at "mor en dag møtte på sosialkontoret med ett blåslått øye". I referatet fra møtet stod det imidlertid at moren hadde et blått merke på kinnet. Noe hun kunne redegjøre for. I en annen utredning ble det påstått at barnet ved en anledning hadde blåmerker på begge armene, knærne og på rompa. I epikrisen fra legevakten stod det imidlertid om et merke på det ene kinnet og skrubbsår på motsatt kne. (Barnet hadde støtt mot en dør). I samme utredning ble det påstått at helsesøsteren hadde sagt at "mor ofte forlater barnet i to timer". Det helsesøsteren faktisk hadde uttalt var at moren plasserte barnet i lekegrind i til sammen to timer i løpet av en dag.
Slik kan man fortsette å ramse opp eksempler i bort i mot det uendelige.
Det er så godt som umulig for foreldrene og deres forsvarere å gjendrive alle disse usannhetene, samt psykologenes svært subjektive påstander om deres omsorgsevner.
John Alvheim har utvilsomt godt belegg for sin påstand om at rettssikkerheten for barn og deres foreldre er nærmest ikke-eksisterende.
I dette overgrepssystemet vil barn og foreldre nesten alltid være tapere.
Av
Jan Simonsen, stortingsrepresentant
Åge Simonsen, talsmann for Gruppen til Familiens selvstendige rett, tidligere medlem av klientutvalget ved Sentrum Sosialkontor, Bergen
*******
* Astrid Holgerson & Lena Hellblom Sjögren (red) (1997): Seksuelle overgrep mot barn - et kritisk perspektiv. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 82-7674-313-7 (Viktig artikkel-samling, med vekt både på gehalten i psykologi-grunnlaget, fremgangsmåte ved undersøkelser og rettergang, og konsekvenser for barn og voksne.)