Barnevern og omsorgsovertakelse

Av Arne Byhre, psykolog

 

Barnevernet har de siste 10 år vært utsatt for en voldsom kritikk for en del av sine vedtak om omsorgsovertakelse. Angrepene har kommet gjennom avisene som har tatt opp enkeltsaker og gjennom rasende leserinnlegg. Svært mange av vedtakene er tatt opp til rettslig avgjørelse. Barnevernet er idag på tross av sitt gode navn og sine gode intensjoner, iferd med å bli noe mektig og skremmende i folks bevissthet. Enkelte lavstatusfamilier unnlater idag å ta kontakt med sosialkontoret for å få økonomisk hjelp av frykt for at barnevernet skal bli trukket inn i saken.

Negativiteten til barnevernet synes å ha en klar sammenheng med institusjonens utvidelse av begrepet omsorgssvikt. Overtakelsen av ansvaret for barn har vært praktisert i mange år her i landet, uten at det ble reist særlig mye kritikk mot barnevernet. Begrunnelsene tidligere var konkretisert ved at det ble utvist vold mot barna eller fysisk vanskjøtsel. Etter at omsorgsbegrepet ble utvidet til å innbefatte om mor eller foreldrene hadde de nødvendige personlige ressurser som omsorgspersoner, har rettssakene og avisoppslagene kommet.

Barnevernet har hittil forholdt seg til kritikken meget bastant og avvisende. Spørsmålet er om tiden snart er inne til å ta steget ned fra pidestallen og vurdere om det å bedømme foreldres omsorgsevne egentlig er en oppgave for barnevernet i de tilfellene der det ikke foreligger konkrete overgrep mot barna. Det å vurdere psykiske skader hos barn og det å vurdere omsorgssvikt hos foreldre og det å vurdere om foreldre-barn forholdet er destruktivt, er antagelig en altfor komplisert faglig oppgave å påta seg for barnevernet.
 

Hjelpeapparat eller maktapparat?

Den aller viktigste forutsetning for å kunne hjelpe andre, er at en kan klare å etablere et noenlunde trygt forhold. Betingelsen for dette er at hjelpsøkeren står relativt fritt i sin relasjon til hjelperen, dvs. ikke avhengig.

Dersom hjelperen har myndighet til å bestemme over hjelpsøkeren, vil tilliten bli ødelagt ved at hjelpsøkeren må beskytte seg. Enhver representant for barnevernet med sin potensielle makt til å frata dem foreldreretten, vil være en truende og farlig person. Det som skulle være barnevernets hovedoppgave. nemlig å hjelpe foreldre til å ta seg bedre av sine barn, blir meget vanskelig fordi den nødvendige tillit ikke lar seg etablere. Resultatet av en slik sammenblanding av maktpotensial og hjelpeintensjoner, er at myndighetssiden fungerer mens hjelpesiden (den viktigste) blir meget forstyrret.

For meg synes det klart at dersom barnevernet i framtiden skal gjøre seg håp om å etablere seg i folks bevissthet som et hjelpeapparat, så må man gi fra seg sin myndighet til å frata foreldrene retten til sine barn til annen instans, og i mellomtiden utvise betydelig større forsiktighet i sine vurderinger av omsorgssvikt.

Om å bryte et mor-barn forhold

Psykopatologien handler mye om skadevirkningene av at forholdet mor-barn forstyrres, brytes eller trues. Det er forbausende å se hvor lite barnevernet har lagt vekt på dette temaet i sin behandling av de enkelte saker. Når en flytter en plante, er det viktig å få med seg hele rota og helst så mye som mulig av den jorda som den har vokst opp i. Ved enhver overføring til fosterhjem, vil det i den første tiden være viktigst at det opprinnelige mor-barn forholdet blir ivaretatt og bearbeidet. Vi vet at plutselige brudd i forholdet mellom barn og omsorgsperson, vil kunne være så sjokkartet for barnet at det kan varig skade dets evne til kontakt og tilknytning. Selv om forholdet mellom omsorgsperson og barnet er dårlig eller meget vanskelig, så er det gjennom dette forholdet barnet har speilet seg, bygd opp og organisert sin egen identitet  –  sitt eget selv. Selv om barnets røtter er knudrete og små, så er det en livsnødvendighet å beholde dem inntil  nye og friske røtter har fått vokse ut. Separasjon av barn og omsorgsperson handler ikke om at barnet får et bedre sosialt tilbud, men primært om at barnet blir tatt bort fra seg selv. Det som kan skje, er at barnet kun tilpasser seg i fosterhjemmet og bygger opp et falskt jeg  –  et jeg som ikke er forankret i et dypt avhengighetsforhold. Dermed kan grunnlaget være lagt for utvikling av en asosial personlighetsstruktur.

Det er beklagelig at barnevernet så dårlig har tatt vare på det opprinnelige mor-barn forholdet og i noen saker ser det ut som at de bidrar til å få ødelagt dette forholdet ved å håndheve en meget restriktiv besøksrett. I en del tilfeller blir besøket overvåket av en representant fra barnevernet. En utrolig arrogant og nedverdigende handling fra barnevernets side som etter min mening må være i strid med faglige og etiske retningslinjer om respekt for klienters verdighet.

Restriktiv besøksrett

Den restriktive besøkspolitikken blir ofte begrunnet med at barnet blir urolig og vanskelig etter besøkene. For ca. 30 år siden førtes en intens debatt her i landet om foreldres rett til å besøke sine barn på sykehus. Sykehusets personale kunne påvise at den "roen" barna viste på sykehus egentlig var uttrykk for en depresjon p.g.a. separasjon fra foreldrene. Det synes rimelig å sammenligne disse situasjonene. En restriktiv besøkspolitikk vil ikke bare bidra til depresjoner men også skusle bort muligheten for at forholdet til opprinnelig omsorgsperson skal kunne bli bearbeidet.

Et siste spark vil være at alle de tilfellene av omsorgssvikt jeg har hørt om, gjelder de nederste på samfunnsstigen. En viss sammenheng er det vel rimelig å regne med  –  men ikke så stor. Vil barnevernet kunne tenke seg å overta omsorgen for barna f.eks i en prestefamilie?

 

******

 

Arne Byhre er psykolog. Han ble tidlig oppmerksom på uheldige realiteter i barnevernets nåværende praksis, jf at artikkelen er skrevet allerede i 1992. Det er deprimerende å måtte konstatere at alle de kritikkverdige forhold og den manglende faglige og etiske basis i barnevernet som Byhre beskrev for 10 år siden, fortsatt gjør seg gjeldende, til og med i øket grad.

Artikkelen har tidligere stått i Fosterhjemskontakt nr 7, 1992. Den er trykket her med forfatterens velvillige tillatelse.

Mars 2003 og februar 2005
Marianne Haslev Skånland