(2003)

Barnevernets livsløgn
 

Av Sverre Kvilhaug, advokat

Det har i media den siste tiden vært omtalt to barnevernssaker som har opprørt mange, Anita-saken og Svanhild-saken, og lav IQ var en problemstilling i begge sakene. Hertil må man ut fra min erfaring legge til, uten at jeg kjenner eksakt til saken utenom det som er gjengitt i media, at barnevernet på vanlig måte har laget til en saksframstilling for fylkesnemnda der de har trukket fram alt det negative de mener å kjenne til om mor og for så vidt om barna, slik at konklusjonen skal trekkes ut fra en ”samlet vurdering” av omsorgen. Til hjelp har begge barneverntjenestene hyret inn psykolog for å avgi såkalt sakkyndig vurdering.

Det er viktig at folk forstår at de to sakene ikke er unntak fra regelen. Slike og lignende saker som kommer fram i media, er bare toppen av isfjellet. Årsaken til at slike omsorgsovertakelser skjer i så stor skala som de gjør, er at barnevernet og de instanser som samarbeider med barnevernet, samt fylkesnemndene, lever med en sterkt grunnfestet livsløgn om at omsorgsovertakelse er et bra tiltak. Jeg kan fastslå at omsorgsovertakelse ikke er et bra tiltak. Dette burde for så vidt alle skjønne av seg selv.  Barn som fjernes fra sine hjem for å bli plassert hos fremmede, får selvsagt sterke reaksjoner på dette. Noen reaksjoner melder seg med en gang - andre kommer etter hvert. Fosterbarna og deres foreldre får redusert livskvalitet, og mange, både barn og foreldre, går i årevis i terapi etter en omsorgsovertakelse.

De som ikke skjønner av seg selv at omsorgsovertakelse ikke er et bra tiltak, har nå i mange år ikke behøvd å stole på sin egen vurdering i dette spørsmålet. Den svenske forskeren Michael Bohman avslørte ved longitudinelle undersøkelser av fosterbarn allerede på 70- og 80-tallet at fosterhjemsplassering ikke kunne påregnes å være et bra tiltak sammenholdt med at barna ble boende hjemme i "risikohjem". I 1996 forelå avhandlingen til en annen svensk forsker som også viser at det ikke er noe å tjene på en omsorgsovertakelse, se Vinnerljung: Fosterbarn som vuxna (Arkiv förlag, Lund, Sverige 1996). 

Vinnerljung gikk gjennom det som fantes av internasjonal barnevernforskning om hvordan det går med fosterbarn sammenlignet med andre barn med tilsvarende utgangspunkt, og han gjennomførte sine egne undersøkelser der han sammenlignet barn i fosterhjem med deres hjemmeboende søsken, og konklusjonen var altså entydig: Omsorgsovertakelse er ikke noe godt tiltak for barn.

Konklusjonen var for meg bare en bekreftelse på hva som framstod som nokså klart allerede, men som ikke gjenspeilte seg i de fylkesnemndavgjørelsene jeg kjente til. Jeg trodde da Vinnerljungs avhandling kom, at nå måtte det tvinge seg fram en forandring i synet på omsorgsovertakelse, når det nå var bevist forskningsmessig at omsorgsovertakelse er enten skadelig eller iallfall ikke bedre for barn enn å bo der de bor (hvis de da ikke bor i hjem der de mishandles eller er totalt uten omsorg). Det skjedde ikke.  Forklaringen er livsløgnen som sitter for fast, i kombinasjon med at de to nevnte forskerne, som for så vidt er en del av det barnevernfaglige miljøet, heller ikke synes å være alt for ivrige etter å se resultater av deres egen forskning.

Omsorgsovertakelse bør derfor aldri være noe annet enn en nødløsning og forbeholdt de tilfellene der det virkelig er ille i hjemmet. Jeg tenker på hjem der barna til stadighet blir utsatt for mishandling, herunder incest, samt i praksis uten omsorg fordi foreldrene til stadighet er ruset.  Så dårlig er omsorgsovertakelse for barn at det kun er i disse tilfellene det kan forsvares. Likevel blir omsorgsovertakelse brukt i den tro at det er et bra tiltak, i svært mange andre saker der forholdene i hjemmet ikke er i nærheten av de eksemplene jeg nevnte.  Det er vanskelig å skjønne begrunnelsen for disse omsorgsovertakelsene på annen måte enn at de er resultat av barnevernets livsløgn, og at dette er en livsløgn som også deles av vedkommende psykologer og av fylkesnemndene.

Saken om Anita og om likeledes om Svanhild som nå står for domstolene etter at fylkesnemnda fratok dem omsorgen for sine to små barn, ville aldri ha blitt reist for fylkesnemnda hvis barnevernet hadde tatt på alvor at det ikke er noen gevinst for barn ved fosterhjemsplassering. Selv om barnevernet vil hevde at det også var andre grunner til omsorgsovertakelsen, står det rimelig klart for oss utenforstående at det ikke forelå mishandling av barna og heller ikke noen situasjon med alvorlig rusmisbruk i noen av disse sakene. Vi snakker følgelig om en omsorgsovertakelse der barnevernet og fylkesnemnda mener at omsorgen ikke var god nok, begrunnet i barnevernloven § 4 - 12 enten litra a eller litra d eller begge. Litra a dreier seg om "alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling." Litra b dreier seg om at "det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet."

De fleste mediesaker om barnevern dreier seg nettopp om saker der det ikke foreligger grov omsorgssvikt, men lignende saker som Svanhilds der en psykolog eller flere samt barnevernet mener at omsorgen ikke er bra nok uten at barna lider direkte overlast. Det er derfor de er mediasaker.

Det er lett å se at de siterte bestemmelsene åpner for et skjønn der det kan være ulike oppfatninger om hva som er "alvorlige mangler" eller når det er "overveiende sannsynlig" at barnets helse eller utvikling "kan bli alvorlig skadd". Legger man til grunn at omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering er et bra tiltak for barn, vil man rimeligvis legge terskelen for omsorgsovertakelse lavere enn om man legger til grunn at omsorgsovertakelse i utgangspunktet ikke er bra for barn. Nettopp derfor er det så viktig at man tar innover seg at omsorgsovertakelse som tiltak (på gruppenivå) enten er skadelig for barn eller er iallfall ikke noe godt tiltak for dem, slik at det skal brukes kun som en sikkerhetsventil.

Livsløgnen synes så grunnfestet at selv om man etter omsorgsovertakelsen kan registrere store problemer for fosterbarna, hvilket svært ofte er tilfellet, hører det absolutt til sjeldenhetene, hvis noen gang, at årsaken til dette legges på omsorgsovertakelsen - man klarer som regel å finne stor og udiskutert enighet mellom barnevernet, psykologene og fylkesnemnda om at årsaken er at barnet hadde for dårlig omsorg før omsorgsovertakelsen. Derfor er det svært viktig for alle det gjelder, og det er faktisk oss alle som samfunn, at man tar inn over seg hva forskningen på dette området forteller oss.

Når barnevernet, psykologene og fylkesnemndene kan fortsette sin praksis i år etter år med å gjennomføre omsorgsovertakelse i stor skala i litra a- og d-saker i strid med forskningsresultatene, er det fordi Barne- og familiedepartementet ikke har gått ut offentlig og advart mot bruk av omsorgsovertakelser. Grunnen til at departementet ikke har gjort det, er at departementet selv, til tross for at departementet er kjent med forannevnte barnevernforskning, stadig hegner om sin livsløgn. Et nylig uttrykk for dette kan man registrere ved å se på litteraturlisten bakerst i Stortingsmelding nr. 40 om Barne- og ungdomsvernet, der Vinnerljung og en annen svensk forsker Bohman glimrer med sitt fravær. Dette kan departementet gjøre fordi Norges Forskningsråd (NOVA) og det barnefaglige miljøet ellers også hegner om den samme livsløgnen og later som om Vinnerljungs avhandling ikke finns. At livsløgnen også er en viktig inntektskilde for mange psykologer, bidrar rimeligvis ikke til å redusere den. De som må betale en høy pris for denne livsløgnen, er barna og foreldrene.

Det burde være en helt naturlig konsekvens av det man vet, at barnevernet heretter holdt seg langt unna omsorgsovertakelse i saker som Anitas eller Svanhilds. I begge sakene er det psykologer som har laget en "vurdering", og selv om jeg ikke har lest vurderingene, kan jeg godt forestille meg innholdet. Det sentrale er at ut fra det som er kommet fram til offentligheten, foreligger det ikke noen situasjon som er farlig for barna - det foreligger ikke mishandling, og foreldrene er ikke til stadighet ruset (for alt jeg vet, smaker de ikke engang alkohol). Det tilsier at det ikke er uomtvistelig nødvendig å fjerne barna fra hjemmet for å unngå at de lider alvorlig overlast. Når det ikke er uomtvistelig nødvendig å fjerne barna, følger det av nevnte forskning og det forholdet at det skal anses som et gode i seg selv å få vokse opp hos sine foreldre (det biologiske prinsipp), og at tiltak skal skje ut fra hensynet til "barnets beste", at barna må få bli boende i hjemmet.

Samtidig er det sikkert mange barn som virkelig lider alvorlig overlast, men som barnevernet ikke engasjerer seg i. Senest på TV den 3.3.03 hørte vi barnevernlederen i Oslo fortelle om sin avmakt i forhold til gjengkriminaliteten blant barn helt ned i 12-13-årsalderen, hovedsaklig blant innvandrere. I disse sakene ville barnevernet ha foreldrene "på banen" - her ville ikke barnevernet overta omsorgen! Det var for alvorlig for barnevernet, så det måtte foreldrene ta seg av.  Dette og det at ”alle” vet om barn som virkelig lider alvorlig overlast i hjemmet og likevel blir værende der, kan forlede mange velmenende folk til å tro at terskelen for omsorgsovertakelse er høy, men det at barnevernet velger ut feil barn for omsorgsovertakelse, viser ikke at terskelen er høy, bare at barnevernet ikke er sin oppgave voksen.

Det gjør ikke situasjonen enklere for de barn og foreldre som utsettes for omsorgsovertakelse i § 4-12 litra a- og d-sakene, at nettopp disse barna er de som får de dårligste samværsordningene, fordi barnevernet og fylkesnemndene legger til grunn at omsorgsovertakelsen skal være langvarig. Foreldrene er her ofte svært opptatt av barna sine, (ofte er det i seg selv den direkte årsaken til at deres barn er blant de ”utvalgte”), og de mishandler ikke barna, men blir likevel avspist med samvær à noen få timer 4 ganger i året, og hvor utrolig det enn kan høres, begrunnes det i hensynet til "barnas beste". Ofte både vil og kan for øvrig slektninger påta seg omsorgsoppgaver for barna, men det er barnevernet som regel negativ til, også etter at Befringutvalget i NOU 2000:12 gikk inn for det. 

Jeg utfordrer barne- og familiedepartementet til høyt og tydelig å si fra: "Vi har tatt feil - det er ikke bra med omsorgsovertakelse, og dette tiltaket burde derfor vært forbeholdt langt alvorligere tilfeller enn i Anita og Svanhilds sak! Nå skal terskelen for omsorgsovertakelse heves så kraftig at slike tilfeller ligger langt unna tilfeller som skal resultere i omsorgsovertakelse."

De fleste er enige om at vi må ha et barnevern, men skal barnevernet ha en berettigelse, må man konsentrere seg om de barna som virkelig lider alvorlig overlast. Det gjør barnevernet ikke i dag. Det forhold i seg selv at barnevernet trenger en sakkyndig psykolograpport å framlegge for fylkesnemnda for å begrunne behovet for omsorgsovertakelse, er i seg selv overbevisende dokumentasjon for at forholdene i hjemmet ikke er så alvorlige at det skulle være nødvendig med omsorgsovertakelse. Mange psykologer tjener på dagens ordning. Barna og familiene taper på det. Som samfunn taper vi alle.

 

****

Denne artikkelen er tidligere publisert i forkortet utgave av Rogalands Avis og i sin helhet av www.nkmr.org.