15.09.04
Barnevernskritikerne viser vei
Av Nina Elin Hauge
Nordiska Kommittén för Mänskliga Rättigheter (NKMR)
Gjennom de siste årene har stadig flere mennesker uttalt seg kritisk til bruken av barnevernsinstitusjoner. Myndighetene har avvist all kritikk. De har ikke villet høre, men har i stedet berømmet sin forvaltning og den enkelte barnevernsarbeider for godt arbeid.
Disse barnevernskritikerne har vært foreldre til barn som har vært plassert på institusjoner av barnevernet, enten fordi barnevernet ville befri dem fra ”umulige” foreldre eller fordi barnas egen atferd var ”urovekkende”. Barnas familie har imidlertid sett barnet forandre seg til det langt verre mens det var under barnevernets omsorg. Noen pådro seg psykiske lidelser som ikke var tilstede før, andre ble eksponert for rus og kriminalitet mens barnevernet hadde sin hånd over dem. Atter andre ble gravide med en ansatt eller en annen ulykkelig ungdom med store problemer. Noen ganske få har klart seg – på tross av ”behandlingen” barnevernet ga dem.
Om familien klaget over plasseringen, og påpekte de alarmerende forandringene de hadde observert hos poden, til saksbehandler, barnevernsleder, fylkesmann, sivilombudsmann, stortingspolitiker eller statsråd, så var det ingen hjelp å få. Ingen ville høre. Den rådende ideologi var at barnevernsinstitusjoner var storveis hjelpe- og omsorgstiltak, og man betalte hva enn institusjonen forlangte. Alt mens foreldrene sørget seg syke, og barna pådro seg omfattende problemer. Institusjonsoppholdet vedvarte, og barnevernet fikk hjelp av psykologene til å fordele diagnoser til de ulykkelige små og store barna og til deres foreldre.
Andre barnevernskritikere hadde ingen personlig erfaring med barnevernsvesenet. Som fagfolk, vitenskapsfolk og jurister fant de likevel store og alvorlige mangler ved barnevernets ”behandlings”tilbud og den bakenforliggende tenkning.
Noen av disse kritikerne påpekte at familiens rettssikkerhet var for dårlig ivaretatt ved saksbehandling både på det enkelte barnevernskontor, i fylkesnemndene og i rettsapparatet. De viste til feil og mangler i journaler, sakkyndiges usaklighet og rettsstridig sammensatte nemnder og domstoler. Myndighetene bare blåste av kritikken.
Andre la frem dokumentasjon for sin påstand om at offentlig omsorg var til stor skade for de barna som ble utsatt for dette. De viste til anerkjente forskningsstudier som, alle som én, viste at plassering i institusjon i beste fall var til ingen nytte, men mer sannsynlig var skadelig for barn og unge. Ville myndighetene høre? Ville de stanse plasseringene? Ikke på noen måte. Tallet på plasserte barn fortsatte å øke. Barna har senere generert arbeidsplasser innen sosialvesen, helsevesen og fengselsvesen. Dødeligheten for plasserte barn har vært større enn noen har villet ut med. Man har forsøkt å laste foreldrene for disse skadene. Det har delvis vært en vellykket ansvarsfraskrivelse; hele folket ønsker å fortsette å tro på det man har satset stort på.
Kritikerne har imidlertid ikke gitt opp. De har hengt i helene på våre myndigheter som illsinte hunder. De har fortsatt med sin kritikk, overbevist om at myndighetene gjennom barnevernsetaten er på ville veier. At det er regulære overgrep som daglig bedrives mot foreldre og barn. De har sett for mange saker, hørt for mange fortvilte foreldre fortelle og møtt for mange rasende barn.
Er de endelig blitt hørt? Det falt i hvert fall manna fra himmelen her forleden dag. Barne- og familieminister Laila Dåvøy, på folkemunne kalt barnevernministeren, varsler radikale endringer i barnevernet. Barn skal ikke lenger tas ut av hjemmet uten som aller siste utvei. Og videre – de skal ikke oppholde seg i institusjon lengre enn seks måneder. Hvorfor? Institusjonene har utspilt sin rolle, sier hun, barna ble boende for lenge og behandlingen virket ikke. Dåvøy sier det endelig rett ut: vi har mange eksempler på hvor uheldig det er at barna har vært der altfor lenge, og det er heller ingen tvil om at den faglige kompetansen har vært for svak mange steder. (VG 07.09.04)
Ja, selvfølgelig er det sånn. Men hvorfor har man fortsatt å bruke institusjoner så lenge etter at kunnskapen forelå? Hvorfor lukket man øyne og ører i så mange år? Hvorfor ble kritikken ignorert, avvist? Hvorfor forsøkte man å kriminalisere kritikerne, de som var budbringere for sannheten?
Kritikernes stolthet er imidlertid ikke varig svekket. Gleden over at det vi lenge har visst endelig er nådd frem til statsrådens kontor er for stor til det. Nå håper vi at oppreisning til de stakkars ofrene vil følger erkjennelsen.
Og vi håper at statsråden – i erkjennelsens øyeblikk – vil få øynene opp for hvilken forfeilet ideologi det er som ligger til grunn for barnevernets forståelse av foreldre-egnethet. Vi ønsker at også de andre tiltakene som barnevernet benytter må bli gjenstand for hennes kritiske blikk. Måtte hun forstå at omsorgsovertakelse er til stor skade, at det er overgrep mot barn å flytte dem bort fra familien. At det er en grusom gjerning og brudd på et hvert menneskes grunnleggende rettighet å bli tatt med tvang bort fra det eneste sted de naturlig hører til.
*****
Kronikk i avisa Østlendingen, 15.09.04
Publisert også i nettavisa Vesterålen Online 10.09.04 og NKMR.