11.02.05
Biskop Ernst Baasland med alvorlig stigmatisering av barn og unge
Av Rune Nilsson
Redaktør av nettstedet BarnasRett.no
En festning som ble fengsel
Dette fortsatte vi med helt opp mot slutten av forrige århundre (1980-årene) (Se artikkelen Misjonen, Staten og Taterne, og utdraget som følger under)
for de verste av de verste. Det ligger stadig på en øy rett utenfor San Fransisco og har blitt et turistmål. Vi som har vært der og gått med headset som forteller og leder oss gjennom festningens mørke fortid mens den ble brukt som fengsel, grøsser når vi går sakte gjennom bygningene og hører lydeffekter fra tiden det satt fanger her. Fanger som var fullstendig isolert fra resten av samfunnet. Fanger som ikke var ønsket blant andre levende. Fanger som hørte lyden fra livet på land uten å kunne gjøre annet enn å lytte når vinden førte glade stemninger med seg ut til øya hvor de satt.
Opprinnelig ble Alcatraz bygget som et av to fort som skulle beskytte byen under gullrushet. Opprinnelig var øya utviklet for å hjelpe og beskytte. Så ble den i stedet et mørkt minnesmerke over menneskenes ønske om å fjerne de som ikke passer inn i det ”normale” mønster så langt unna samfunnet som mulig. Det var det nærmeste man kunne komme fullstendig eliminering.
Nazistene brukte ikke øyer hvor de plasserte mennesker som ikke passet inn med deres forskrudde idealer. De brukte konsentrasjonsleire. Til gjengjeld eliminerte nazistene disse menneskene.
I Norge sendte vi taterne til Svanviken og tok fra dem barna for ”Barnas skyld / Barnas beste”.
I Norske fengsler
sitter fanger som stort sett har forbrutt seg mot det norske samfunn på mer eller mindre alvorlig måte. De får, uansett forbrytelse, besøk av sine nærmeste, venner og bekjente. De får opprettholde kontakten med sin familie og de innvilges permisjoner og betydelige goder. De sitter i eneceller og har stor grad av privilegier i form av egen TV, musikkanlegg m.m.I barnehjem og fosterhjem
sitter barn og unge i forvaring. I stor grad får de ikke holde kontakten med sine nærmeste, sin familie, venner og bekjente.
Ikke fordi de har forbrutt seg mot det norske samfunn på noen som helst måte. De har ikke gjort noe straffbart med unntak av det mest straffbare i systemet øyne: familien har faktiske eller påståtte behov for hjelp og barna må derfor idømmes strengeste form for forvisning og isolasjon fra samfunnet. En straff som i størst mulig grad gir livsvarige konsekvenser og skader for barnet. Systemet er i stor grad fornøyd, men ikke helt – de klarer å ødelegge kun 2 av 3 barns fremtid, håp og liv.På byøya Lindøy
sitter barn og unge i forvaring. Isolert fra samfunnet fordi de ikke passer inn i systemets forståelse av normalen. Isolert, stigmatisert og allment kjent som samfunnets mentale misfostre. Der er barna plassert fordi systemet ikke kan eliminere dem fullstendig. Opprinnelig var denne delen av systemet utviklet av barnevernet – og barnevernet hadde som opprinnelig mandat å hjelpe.Men systemet ante at den allmenne oppfatning av barna begynte å slå sprekker. De ante at mistenksomheten var økende. De så at deres ”lobotomerte” ”idealsamfunn” begynte å tenke selv. Og de var redd for at sannheten om at her sitter barn i forvaring fordi de ikke har gjort noe straffbart mot det norske samfunn skulle sive ut.
Derfor sendte systemet sin sannhetsapostel
De sendte ham til de fortaptes øy for å kunne fortelle samfunnet den hele og fulle sannhet om de fortapte.
De sendte biskop Ernst Baasland, mannen som kjenner sannheten om alt og alle og som har øverste mandat og evne til å stille absolutte diagnoser.
De sendte biskop Ernst Baasland for kunne sannhetsforklare for alt folket hva som befant seg på de fortaptes øy – Lindøy.Og ved hjemkomsten fra norske Alcatraz kunne biskop Ernst Baasland smilende proklamere for alt folket at ”Han vet at beboerne på Lindøy ikke er som barn og ungdom flest” for de beviser selv sin degenererte og abnormalitet, noe Han understreker i sin endelige og beroligende konklusjon: ”Jeg fikk fin kontakt, men opplevde at de er i forsvar. Da jeg spurte om skolen og øya var bra, fikk jeg kontant nei til svar”.
Og det gikk et lettet sukk fra systemet som hadde vært redde for at de fortapte og isolerte på Lindøy skulle svart JA.
Den samme biskop Baasland gikk for noen år siden bastant imot at Kirken og Misjonen skulle be taterne om tilgivelse for sine overgrep mot dem. Ja, han ville ikke engang at man skulle erkjenne at det var overgrep, og han ville ikke møte noen av taternes representanter.
I Norge er vi stolte av å ha overlevd andre land og samfunns nedbrytende utvikling. USA la ned sitt Alcatraz og konsentrasjonsleirene er borte. Vi ble bekymret da vi nedla Svanviken, men blir beroliget når vi ser våre Alcatraz for uskyldige barn og unge.
I Norge har vi heldigvis beholdt våre øyer og leire. Og ved hjelp av biskopens bekreftende segl klarer vi også å opprettholde stigmatiseringen av de som oppholder seg der.
*
Denne artikkelen ble publisert av nettavisa Samfunnsmagasinet 11.02.05.
Se også:
Dr Mengele & co på ferde i norske hjem?
Av professor Marianne Haslev Skånland
Overgrep mot taterne i Norge
(Samlemappe)
Utdrag fra Misjonen, Staten og Taterne:
For barnas Skyld!
Helt sentralt i arbeidet til Norsk misjon blant hjemløses er arbeidet med taterbarna. Fra 1900 til 1940 tok Misjonen hånd om og omplasserte over 800 barn. De ble plassert på Misjonens barnehjem, andre barnehjem, institusjoner og hos fosterforeldre. Fram til 1970 hadde Misjonen tatt hånd om mer enn 1.500 barn. Det vil si; tatt dem fra foreldrene.
I 1980 skrev det såkalte Solheim-utvalget at grunnen til at de gikk inn for at Misjonens ansvar og befatning med vernetiltak etter barnevernsloven måtte avvikles, var fordi da «kommer disse tiltak også inn under vanlig demokratisk kontroll.» Hvor stor makt og myndighet Norsk misjon blant hjemløse hadde så seint som i 1978, viser barnevernsstatistikken fra det året. Bare i 1978 tok Misjonen på forskjellig måte seg av 93 barn av i alt 202 uten at det forelå vedtak fra noen barnevernsnemnd. I hvertfall tre av dem ble plassert i fosterhjem uten barnevernsvedtak.
Minst ett spørsmål melder seg; hvordan har det virket på en relativt liten gruppe mennesker at 1.500 barn fra denne gruppa over en periode på 70 år er blitt fjernet med makt?
Er det rimelig å tro at 1.500 barn fikk det bedre når de ble plassert vekk fra slekt og foreldre? Konkrete eksempler fra 20-og 30-tallet viser at fosterhjemsbarn ble brukt til hardt arbeid. Det var kanskje den viktigste grunnen til at de ble tatt imot som fosterbarn. Eksemplene på overgrep, også seksuelt misbruk av de bortplasserte taterbarna, finnes for perioden før 1940. Etter den tid vet vi lite. I praksis har det ikke vært noen kontroll med Misjonens barnevernsarbeid. Misjonen har både administrert og kontrollert seg selv. Det viktigste kriteriet fra Misjonens side var at fosterforeldrene kunne gi kristen oppdragelse. En pekepinn på forholdene for taterbarna, enten de var på barnehjem eller ikke, er det faktum at det såkalte Billighetserstatningsutvalget som er oppnevnt av Stortinget, har mottatt en rekke klager fra tatere på grunn av manglende utdanning. Flere slike klager er nå til behandling. I Justisdepartementet har vi fått opplyst at utvalget ikke har lagt vekt på omstreifer-bakgrunnen når klagene er blitt behandlet. Utvalget har vært restriktiv, og mener at taternes spesielle situasjon ikke kan legges til grunn. Dem om det.