Dr Mengele & co på ferde i norske hjem?

Av Marianne Haslev Skånland, Bergen

Artikkelen ble først publisert i 1995, etter 50års-jubiléet for frigjøringen etter annen verdenskrig, og har stått i avisene Dagen og Kvinnheringen, i FrP's Fremskritt, i forbindelse med at Carl I. Hagen og John Alvheim la frem sitt Dokument 8-forslag om endring av barnevernet, samt i den svenske borgerrettsorganisasjonens Medborgarrätt.

*
Det er ikke lenger mulig å unngå å se likheten mellom vårt norske barnevern og det nazistiske SS, Sovjetunionens KGB, og Inkvisisjonen.

Sist vår feiret vi i Norge 50års-jubileum for frigjøringen fra nazistenes åk, og sa varmt og følelsesfylt at vi aldri må la dette skje igjen. Spesielt reagerer vi på konsentrasjonsleirene og hele behandlingen av jødene, som bl.a. foregikk slik: Først ble jødene berøvet alle penger og eiendeler. Så ble de arbeidsføre nyttiggjort som slave-arbeidere i den tyske industrien. Når de så ble drept, ble deres jordiske levninger brukt til slikt som såpe og lampeskjermer. Men før de ble myrdet kunne de også tjene som forsøkspersoner i medisinske eksperimenter som man ikke kunne utføre på frie mennesker. Forsøkene var oftest meget smertefulle og skadelige, eller kunne dreie seg om å undersøke hvordan forsøkspersonene reagerte fysisk og mentalt på tortur, på å bli fortalt at de skulle henrettes, osv. Disse eksperimentene ble utført av "vitenskapsmenn" med dr. Josef Mengele i spissen.

*
En parallell til slik "ressurs-utnytting" ble åpent lansert av Hordaland fylkeskommune i Bergen i sommer: Fylket var vertskap for "Den 9. Internasjonale Fosterheimskonferanse". Konferansen hadde tittelen "Å byggje bruer", og programmet stilte tilsynelatende rørende spørsmål som: "Korleis kan foreldre vere ein ressurs i fosterheimsomsorga - både for barna, fosterforeldra og dei profesjonelle hjelparane?" og "[spørsmålet om] omsorgsarbeidarar sin bruk - eller mangel på bruk - av media for å bringe barnas røyst ut i samfunnet".

I klartekst: Barna skal ikke få komme hjem til sine foreldre, men de voksne ofrene skal tjene sine og sine barns plageånder. Den reelle grunn til barnevernets bortføring av barn ligger ikke i forhold hos foreldrene eller barna, den ligger i behovet for jobber og makt hos barnevernets sosionomer og psykologer. Det utgjør et pengesluk uten like, en ødsling med hundretalls millioner på totalt unyttig, ja direkte ødeleggende, virksomhet. Denne barnevernets aktivitet betales av samfunnet, oss alle. Men i tillegg må ofrene ofte ruinere seg med utgifter til slikt som advokathjelp og uavhengige sakkyndig-vurderinger i sin ganske ensomme kamp mot terror-barnevernet. Fordi barnevernet holder barna som gisler i barnehjem og fosterhjem, kan foreldrene ikke effektivt verge seg og barna mot "ressurs-utnyttingen".

Foreldre blir i praksis berøvet sin lovfestede ytringsfrihet til å kritisere myndighetene fordi barnevern - og domstoler! - truer og straffer dem og deres barn hvis de går til media eller på annen måte lar offentligheten få vite om sosialvesenets overgrep mot dem. Derimot foranstaltet altså Hordaland fylkeskommune at deltakerne på en fosterhjems-konferanse diskuterte hvordan barnevernet kan benytte media til å fremme sine og fosterhjemmenes interesser, og det under dekke av at de representerer "barnas røst"! Avisreportasjer fra konferansen gjenga da også fosterhjem og barnevern på den måte disse ønsker - en ren skjønnmaling av idyllisk harmoni. Jeg minnes at Røde Kors på besøk i konsentrasjonsleiren Theresienstadt, der SS presenterte en vakker fasade for anledningen, ikke så noe galt med forholdene for jødene.

Forøvrig vil nå det norske Barne- og familiedepartementet bruke 3-4 millioner til å propagandere for fosterhjem, ettersom de er kommet i beit for dem (forhåpentligvis fordi anstendige mennesker er begynt å våkne og forstå at de ikke må melde seg som håndlangere for en organisasjon som er ute av all etisk kontroll, et regime som har utviklet seg til en ren skadevolder). Flere enn jeg husker kanskje hint berømmelige møte der SS planla organiseringen av "den endelige løsning"? Norsk barnevern holder stadig slike strategi-møter; de heter "seminarer", "konferanser" og "etterutdanningskurs".

*
Slik oppførsel fra sosialmyndighetenes side er ikke ny i Norge. I flere årtier ble våre tatere internert i arbeidsleir og truet med at hvis de dro, ville barna bli tatt fra dem. Imidlertid kunne barna bli tatt uansett, og ofrene bli både sterilisert og lobotomert. Lenge etter siste krig pågikk disse uhyrlighetene mot taterne fortsatt. I nyhetene noen dager før frigjøringsdagen den 8. mai 1995 sto en mann frem og sa omtrent som følger: "Nei, vi ønsker ingen frigjørings-feiring av frihetshelten overlege Scharffenberg. Han sto i spissen for overgrepene mot de norske taterne, som fant sted for at dr. Scharffenberg skulle få praktisere sine 'teorier'. Mange av oss leter fremdeles fortvilet etter våre familier."

Nå er overgrepene mot taterne utvidet til befolkningen generelt. Som i Sovjetunionen under Stalin kan hvem som helst, rent tilfeldig, utsettes for husransakelse, vedholdende forhør og årelang overvåking, tvangs"behandling" for ikke-eksisterende mentale sykdommer, og selvfølgelig deportasjon av barna. Men det er til pass til oss at samfunnet ødelegges på denne måten, vi som har latt det skje med taterne. Vi nordmenn er slett ikke særlig frihetselskende; vi lar oss imponere og svinebinde av autoritet og indoktrinering akkurat som andre, for eksempel slik som store deler av det tyske folk som ikke kunne, eller ikke ville, tro på konsentrasjonsleirene.

*
I den uendelighet av skremmende sider som barnevernets fremferd oppviser, fortjener enda en detalj å nevnes: Her i Bergen har barnevernet satt i gang et såkalt "Orion-prosjekt". Det går ut på at de trenger seg inn i hjemmene igjen, denne gangen for å filme de ulykkelige foreldre som de har tatt eller truer med å ta barna fra, i deres daglige gjøremål i hjemmet, eventuelt i "samspill" med barna. Formålet sies å være å studere dem psykologisk og "vise foreldrene hva de gjør galt", og hvis foreldrene ikke vil ta imot denne "hjelpen", regnes de som ekstra uskikket til å ha noe med barna sine å gjøre. Jeg har f.eks. fått rapport om at en ung mor som bodde på Bergen Mødrehjem (en institusjon under Barnevernet som skal hjelpe vanskeligstilte mødre), og som nektet å la seg filme av Orion-prosjektet, ble kastet ut fra Mødrehjemmet med sitt barn, og dermed i praksis satt på gaten fordi hun egentlig ikke hadde noe annet sted å gå.

Når vi skal bedømme et slikt tiltak, gjør vi klokt i å merke oss hva slags bevismateriale om hjemmet og foreldrene som barnevernet regner som relevant og faktisk bringer som bevis for "omsorgssvikt" og "skade for barnets mentale helse" i rettssaker: Jo, husmoren "er klosset med boksåpneren"; hun "bruker for mye vaskepulver når hun vasker"; klærne "ligger ikke i militær orden i skapet"; moren "skjærer for tykke brødskiver"; faren "virker stresset når barnevernet er til stede"; barnet "spiser maten så fort at det må ha vært utsatt for incest"; barnet "spiser så langsomt og uvillig at det må ha vært utsatt for incest"; moren "stimulerer ikke barnet verbalt i mat-situasjonen"; "da barnet falt over ende på gulvet, hjalp moren det bare opp igjen uten å trøste det verbalt"; moren og en 12-årig sønn "spiser når de er sultne og ikke til en fast tid hver dag"; foreldrene "legger ikke merke til barnets behov"; foreldrene "kretser for mye om barnet og overbeskytter det"; moren "vil ikke la oss få innsyn i sitt privatliv og gir oss derved sterk mistanke om at hun har noe å skjule".

Jeg tenker vi sier at den reelle grunn til slike prosjekter igjen er barnevernets egen iver etter arbeidsoppgaver, samt deres umettelige lyst til å stikke nesen sin inn over alt med sin nysgjerrige, kvakksalverske "forskning" og kontroll av alt og alle, slik maktmennesker alltid har behov for. Det forekommer meg at Orion-prosjektet er Josef Mengele på nytt. I Tyskland var det i hvert fall over på 12 år. I Sovjetunionen tok det 70.

* *

Marianne Haslev Skånland er professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv.