Innhold:
1. Innledning
1.1. FMO - Virksomhet og
erfaringstilfang
1.2. Om dynamikken i barnefordelingssaker og overgrepspåstander
1.3. FMOs høringsuttalelse til NOU 2003:31 (Kvinnevoldutvalget)
2. Bakgrunn og mandat
2.1. Familiemeldingen og
NOU 2003:31
2.2. Annen sentral litteratur/kilder
2.3. Mandatforståelse
3. Forståelsesformer
3.1 ”Barnets beste” og
”gjeldende rett”
3.2. Statsfeminisme, mørketallsmagi og overgrepshysteri
3.3. Ideologikritikk
4. Metodiske
forutsetninger
4.1. Valg av
problemstilling(er)
4.2. Vitenskapelighet (herunder: utvalg, reliabilitet og validitet)
4.2.1. FOBIK-prosjektet som
skrekkeksempel
4.3. Kilde- og referansebruk (tekst- og
kildekritikk)
4.3.1. Skjørtens forskning
4.3.2. Gjennomgang av rettspraksis
5. Bevisproblematikk
og risikovurdering
5.1. Gir AGR grunnlag for å
foreslå lovendringer?
5.2. Overgrepspåstander og bevisvurdering
6. Kommentarer til
enkelttemaer
6.1. Krisesenterets rolle
6.2. Barnevernets rolle
6.3. Fiktiv identitet/sperret adresse
6.4. Foreldreansvar mv etter dødsfall som følge av idømt straffbare forhold
7. Avslutning
7.1. Om lesningen av
nærværende høringsuttalelse
7.2. Har Arbeidsgruppen besvart mandatet?
1.1. FMO - Virksomhet og
erfaringstilfang
1.2. Om dynamikken i barnefordelingssaker og overgrepspåstander
1.3. FMOs høringsuttalelse til NOU 2003:31 (Kvinnevoldutvalget)
Forum for Menn og Omsorg (FMO) avgir herved sin høringsuttalelse til Arbeidsgruppens rapport (AGR). Bruk av forkortelser fremgår slik her vist, f.eks: Arbeidsgruppen (AG)
1.1. FMO - Virksomhet
og erfaringstilfang
FMO er et nettverksinitiativ som
arbeider for å koordinere kompetanse om fedre og barn, og sikre barn omsorg fra
sin far etter skilsmisse/samlivsbrudd. FMO har kontakt med en rekke foreldre
(vesentlig fedre) som er eller har vært parter i barnefordelingssak, og vår
virksomhet inkluderer også oppfølging av en rekke enkeltsaker hvorav en del
inneholder overgrepspåstander. Vi arbeider spesielt for å fremme kompetanse om
oppkomstbetingelser for overgrepsanklager og anmeldelser. Sammenholdt med hvilke
temaer som fokuseres i offentlige utredninger og i medieoffentligheten, tilsier
vårt erfaringstilfang at saker med mildest talt tvilsomt funderte
overgrepsanklager utgjør en ikke helt ubetydelig del av helhetsbildet hva angår
barnefordelingssaker, Hvor stor del er imidlertid umulig å vite; vi vet
foreløpig heller ikke hvor representativt vårt tilfang er for helheten. I vår
virksomhet setter vi spesielt fokus på systemfeil og misbruk av rettsvesenet ved
falske anklager, fedres rettstilling ved samlivsbrudd der barn er med i bildet,
og arbeider for å bidra til kompetanse om dette ovenfor ulike myndighetsnivåer
og fagmiljøer.
1.2. Om dynamikken i
barnefordelingssaker og overgrepspåstander
FMO er godt kjent med situasjoner
der påstander om vold og/eller mishandling er fremsatt i forbindelse med saker
etter barneloven, om barnelovens innretninger og om domsstolenes håndtering av
barnelovssaker. En ikke ubetydelig del overgrepsanklager fremsettes av kvinner
mot menn i hensikt å posisjonere seg i barnefordelingssaker. Samtidig tar FMO
høyde for at påstander om overgrep av ulik karakter kan være sanne, dvs at de
angivelige overgrep har basis i realiteter, uavhengig av evt. strafferettslig
behandling. Ett av de problemene forbundet med overgrepsanklager FMO er kjent
med, er den unnfallenhet rettsapparatet viser mht å forstå dynamikken i
barnefordelingssaker, hvor mor og far er parter og barn er uskyldige
tredjeparter. Når fedre viser seg som kompetente foreldre og gjør krav på at
ikke bare deres ekskoner, men også samfunnet og fagfolkene skal betrakte fedre
som fullverdige foreldre, har overgrepspåstandene en lei tendens til å florere.
1.3. FMOs høringsuttalelse til NOU
2003:31 (Kvinnevoldutvalget)
FMO har tidligere avgitt
høringsuttalelse til Kvinnevoldutvalgets utredning, hvor en del av de samme
temaer og forståelsesformer gjør seg gjeldende. Vi viser til denne idet vi
henleder oppmerksomheten på avsnittene under punkt 4, i særlig grad påvisning av
metodesvakheter. Vår høringsuttalelse er tilgjengelig på denne linken:
http://www.geocities.com/krisesenter/DOCS/horingsuttalelsekvinnevold.htm
2. Bakgrunn og mandat
2.1. Familiemeldingen og
NOU 2003:31
2.2. Annen sentral litteratur/kilder
2.3. Mandatforståelse
2.1. Familiemeldingen
og NOU 2003:3
Bakgrunnen for AGR er oppfølgning
av Familiemeldingen og koordinering med Kvinnevoldsutvalgets arbeid
(NOU2003:31). AG har angivelig avventet sluttføringen av sitt arbeide ift
sistnevnte, og man stiller seg spørsmålet om det overhodet er ønskelig fra
systemhold med selvstendige vurderinger fra uavhengig hold. Det er
Familiemeldingens kap 6 om ”Utvikling av positive familiestrukturer –
bekjempelse av vold i nære relasjoner” som må antas å være utgangspunktet
for AG. Øvrige signaler som gies i familiemeldingen om f.eks ønskeligheten av
nye lovregler hvor ugifte/samboende fedre får automatisk del i foreldreansvaret
bli borte i dette perspektivet. FMO registrerer at på et tidspunkt hvor et
stortingsflertall har vedtatt å be regjeringen fremme lovforslag i samsvar med
familiemeldingens signal om foreldreansvar også for ugifte fedre, prioriterer
Barne- og familiedepartementet (BFD) å utarbeide en rapport hvor man ytterligere
vil begrense fedres muligheter for omsorg og deltakelse i sine barns liv.
2.2. Annen sentral
litteratur/kilder
I tillegg til Familiemeldingen og
NOU2003:31 er det andre sentrale kilder FMO stiller spørsmålstegn ved. Helt
konkret dreier det seg om hvorvidt påberopelse av påstått gjennomgang av
rettspraksis, FOBIK-prosjektet og Skjørtens forskning kan synes forsvarlig, ut
fra alminnelige krav til intellektuell redelighet. FMO kommer tilbake til disse
punktene, i det vi understreker at det grunnleggende spørsmål er om disse
kildene i det hele tatt gir AG belegg for sentrale påstander, som hevdes i
avsnittet 1.1.2.1:
”På bakgrunn av gjennomgang av rettspraksis, forskningsprosjekter og det forhold at samværsretten står så sterkt rettslig og politisk, samt at skadevirkningene ved å være vitne til vold må antas å ikke være tilstrekkelig kjent, finner arbeidsgruppen at det ikke er tilstrekkelig sikkerhet for at hensynet til barnet blir godt nok ivaretatt i disse sakene”.
Uavhengig av FMOs syn på BFDs prioriteringer, synes det riktig å følge opp så vel familiemeldingen som NOU 2003:31, med forbehold for den manglende selvstendighet i utredningsarbeidet FMO påpeker. FMO kjenner etter måten godt til både FOBIK-prosjektet og Skjørtens forskning som foreløpig ikke er dokumentert utover et notat FMO først fikk tilgang til etter at det politisk sett var mindre farlig å lette på sløret. FMO viser til Ole Texmos artikkel ”Kan vi stole på fagfolk?” tilgjengelig på denne linken: http://www.nkmr.org/kan_vi_stole_pa_fagfolk.htm
FMO mistenker AG for verken å ha satt seg inn i litteraturen om FOBIK, eller for den saks skyld innhentet erfaringer fra brukerhold. Vi viser til denne grundig dokumenterte fremstillingen: http://home.no.net/nsmfia/fobik.htm
FMO stiller seg også undrende til påstand om at samværsretten angivelig står sterkt rettslig og politisk, i det FMO ikke kan se at AGR har underbygget dette synspunktet med referanser, for eksempel ”gjeldende rett” og politiske dokumenter. FMOs erfaringstilfang tilsier at samværsretten i mange tilfeller står meget svakt. FMO har fulgt barnelovutviklingen de siste ti årene, og med hensyn til effektiv tvangsfullbyrdelse av samværsrett eller annen sanksjonering av brudd på samværsrett hjemlet i.h.t. lov eller dom, er det lite eller ingenting som tyder på at utviklingen av ”gjeldende rett” eller politiske signaler har gått i retning av styrking av samværsretten.
2.3. Mandatforståelse
FMO stiller i seg i
utgangspunktet kritisk til utformingen av mandatet, da det kan synes som om
mandatets eksplisitte føringer har virket begrensende på AGRs muligheter for å
foreta en grundig og intellektuelt redelig utredning. FMO viser til
formuleringene innledningsvis i mandatet (i særlig grad første avsnitt), hvor
man bestemmer seg for en vektlegging som ikke grunner seg på resultat av
konkrete undersøkelser/studier. FMO reagerer på at heller enn å skjerpe kravene
til etterforskning og bevisvurdering, oppfordres AG til å ”vurdere” hvorvidt det
er behov for klargjøring av beviskrav. FMO kan ikke se at dette styrker AGRs
troverdighet som rettskilde eller annet målstyrende dokument.
FMO finner grunn til
bekymring for at mandatets form og innhold har fratatt AG evne og vilje til å
seriøst vurdere hvorvidt påberopte antagelser holder mål. Man tar for gitt en
rekke forhold og gir strengt tatt ingen begrunnelse for valg av antagelser.
Dokumentasjon og beviskrav blir etter hvert fremmedord, og det viktigste synes å
opprettholde immuniseringen. Mer om dette i neste kapittel.
3.1 ”Barnets beste” og
”gjeldende rett”
3.2. Statsfeminisme, mørketallsmagi og overgrepshysteri
3.3. Ideologikritikk
3.1 ”Barnets beste”
og ”gjeldende rett”
AG bruker uttrykksmåten ”barnets
beste” titt og ofte, og vil sågar ha uttrykket inn i lovteksten flere steder,
som om lov og uttrykksmåte dermed ble mer forståelig, enn si veiledende. AGR
inneholder flere udokumenterte antagelser om rettstilstanden, dvs uten
kvalifisert påberopelse og drøfting av konkrete rettsavgjørelser. AG ser ikke
nødvendigheten i å redegjøre for ”gjeldende rett”, like lite som AG evner å
fremstille hva som mon er inneholdt i uttrykksmåter som
”sannsynlighetsovervekt”. Problemet med denne type rapporter er delvis at den er
utarbeidet av en yrkesgruppe (les: jurister) som i forsvinnende liten grad er i
stand til å reflektere over sine metodiske forutsetninger. I AGR finner man
ingensomhelst veiledning for å forstå hva den rettslige standarden ”barnets
beste” betyr, begrepsmessig og konkret for sakstype og for den saks skyld også
den enkelte sak. Uten å belegge hvordan uttrykksmåten ”gjeldende rett” kan og
bør forståes, blir det meningsløst å forutsette at rettstilstanden er slik AGR
forutsetter, dvs av en slik karakter at det kan ”sannsynliggjøres” at barns
rettssikkerhet ikke er god nok i sivile saker etter barneloven hvor det
forekommer påstander om overgrep.
FMO anbefaler Ole Texmos kronikk ”Hva er barnets beste?” hvor også det sentrale begrepet ”dømmekraft” blir gjenstand for betraktning. Kronikken er tilgjenglig på denne linken: http://www.geocities.com/krisesenter/DOCS/hvaerbarnetsbeste.htm
3.2. Statsfeminisme,
mørketallsmagi og overgrepshysteri
Statsfeminisme er en betegnelse
som referer til tendensen til å bruke offentlige myndigheter, lovgivning,
nettverk mv til å fremme kvinners særbehov. Tendensen gjør seg gjeldende innen
forvaltning, diverse råd og ombud og innen Akademia. Utslaget av
statsfeministisk innrettet virksomhet er gjennomgående en svekket intellektuell
innsats for å skille mellom ulike diskurser som f.eks skilsmisse og
barnefordeling; kvinnesak og likestilling; propaganda og forskning, mv. Å hevde
at kvinner (og barn) massivt blir utsatt for overgrep i stor skal fra
menn/fedre, er et populært dogme. Blant feminister av ymse salg skiller man
heller ikke mellom påstander om overgrep som sådanne, og dokumenterte beviste
straffbare forhold, noe AGR bærer tydelig preg av. Flere steder benytter man
uttrykk som vold og overgrep uten at det er presisert at det kan være tale om
påstander, dvs angivelige forhold. Mørketallsmagien baserer seg på følgende
rasjonale: Man vet at det forekommer massive overgrep, dette er noe man føler
seg overbevist om og man trenger ingen dokumentasjon. Når kriminalstatistikkene
ikke viser store nok tall for kategoriene anmeldelse, siktelse, tiltale og
fellende dom, hyler man opp og hevder at mannlige overgripere går fri, og at for
øvrig ”mørketallene er store”. Tilbøyeligheten til å vri seg unna hver gang man
blir bedt om å kvalifisere hvordan mørketall om mulig kan beregnes, er
påtagelig. Når påstander om angivelig store mengder med skjulte overgrep ikke
forsøksvis blir kvalifisert, og man tiltross for gjentatte oppfordringer
fremdeles hevder at overgrep forekommer i stor skala, er vi tilbøyelige til å
bruke uttrykket overgrepshysteri. FMOs bruk av uttrykk som er her er
beskrevet/forklart står ikke i strid med erkjennelsen av det forekommer overgrep
i samfunnet, og for den saks skyld at noen av disse ikke er kjent, gjenstand for
anmeldelse mv. Det er den fullstendig kritikkløse påberopelse av angivelig store
mørketall, sviktende evne til å se at manglende intellektuell redelighet og
stendige pukking på å ville opprettholde kjønnsmessig skjevbasert fokus på
ikke-dokumenterbare forhold, undergraver tilliten også til politi- og
rettsvesen, FMO i første rekke reagerer på. Vi benekter ikke at det forekommer
overgrep.
3.3. Ideologikritikk
For å motvirke tendensen til
kritikkløshet, også blant jurister i forvaltning og i politi- og rettsvesen, ser
FMO nødvendigheten i å drive en smule ideologikritikk. Med ideologi forstår vi
”falsk bevissthet” eller også uvitenskapelighet. Kritikk er et annet ord for
undersøkelse. Slik AG bruker uttrykksmåten ”barnets beste”, bidrar man kun til
en sorts immunisering som ytterligere svekker tiltroen til at f.eks rettsvesenet
er i stand til å foreta selvstendige vurderinger i den konkrete sak. Med
referanse til barnelovens forarbeider (NOU 1977:35, Barnelovutvalget) påpekes
den lite meningsbærende forsikringen om at hver enkelt sak skal avgjøres etter
en ”konkret helhetsvurdering”. Hvis AG ville drive seriøst kunne den sammenholde
denne forutsetning med reglene om fri bevisbedømmelse, foreta kvalitative
studier og finne ut hvorvidt de enkelte dommere i de konkrete saker har foretatt
en såkalt helhetsvurdering, dvs. om helheten er tatt med, eller man kun har
plukket ut visse momenter til bedømmelse.
Heller enn å kritikkløst
forutsette at beviskrav er underlagt vurdering av grader av sannsynlighet, noe
det selvsagt ikke finnes noesomhelst belegg for, kunne AG med ideologikritikk
som ”metode” undersøkt om det finnes rettskilder (herunder også juridisk teori,
lærebøker mv) som forteller eksplisitt hvordan sannsynlighet bestemmes og
utmåles. Juristers bruk av uttrykk som sannsynlighet og sannsynlighetsovervekt
er egnet til å holde det rettssøkende publikum og juriststanden selv for narr.
Hvorvidt det foretaes en kvalifisering av grader av sannsynlighet i den konkrete
sak virker også uinteressant for AG som later til å ha bestemt seg for at det
ikke skal stilles beviskrav i form av kvalifisering.
4.1. Valg av
problemstilling(er)
4.2. Vitenskapelighet (herunder: utvalg, reliabilitet og validitet)
4.2.1. FOBIK-prosjektet som skrekkeksempel
4.3. Kilde- og referansebruk (tekst- og kildekritikk)
4.3.1. Skjørtens forskning
4.3.2. Gjennomgang av rettspraksis
4.1. Valg av
problemstilling(er)
AG tar for gitt at barn er for
dårlig beskyttet mot overgrep ift dagens lovgivning. Hvorfor det prioriteres å
utarbeide denne rapporten, kan hende på bekostning av arbeide med å fremme
ot.prp. om felles foreldreansvar etter pålegg fra stortingsflertallet, kan man
kun spekulere i. AGRs sentrale problemstilling er hvordan lovverket skal
tilpasses antagelsen om at barn er for dårlig beskyttet. Den sentrale
formulering i mandatet lyder innledningsvis:
"Utvalget skal vurdere hvorvidt det er behov for en klargjøring av hvilke beviskrav som skal legges til grunn i barnefordelingssaker der det fremkommer påstander om overgrep mot barnet,…”
I forlengelsen er føringen på vektlegging av problemfokus allerede lagt. FMO ser med bekymring på at heller ikke AG later til å være i stand til å se behovet for å utvikle en mer vitenskapelig fundert utredningskompetanse som vesentlig har som utgangspunkt å kartlegge oppkomsten av overgrepsanklager. Uten en slik kompetanse blir det meningsløst å foreta vurderinger av f.eks risiko da man ikke vet noesomhelst om substansen i anklagene. AG kan mistenkes for å ha valgt seg en problemstilling hvor berettigelsen av oppmerksomhet ikke kan dokumenteres, dvs at man verken kan eller vil ”sannsynliggjøre” at beskyttelse av barn mot overgrep i fm barnefordelingssaker er utilfredsstillende, og hvor en grunnleggende forutsetning underslåes: nemlig at dette ”faktum” i en viss forstand er målbart. Denne holdning representerer hva FMO oppfatter som ideologi, og som en neglisjering av kunnskaps- og begrunnelseskrav.
4.2. Vitenskapelighet
(herunder: utvalg, reliabilitet og validitet)
Med vitenskapelighet forstår vi
metoder som står for etterprøvbarhet. Noe forenklet kan krav til slik metodisk
etterprøvbarhet fremstilles slik at beskrivelsen av fremgangsmåte i en
undersøkelse/studie/utvalgsarbeide må inneholde opplysninger som gjør det mulig
å kontrollere om studien mv er forsvarlig utført. Med vitenskaplighet forståes
også at kriterier som reliabilitet og validitet er oppfylt, slik at det er mulig
å utsi noe om pålitelighet, gyldighet mv, for ikke å nevne representativitet. AG
er ikke i stand til å vise om de forstår nødvendigheten av å kjenne til slike
krav til vitenskapelighet. Dette kommer til uttrykk i AG referanser til
FOBIK-prosjektet og til Skjørtens forskning. Et forhold som utvalgskriterium
blir heller ikke nevnt. Kun de som er i besittelse av slik viten og som har
kjennskap til uvitenskapen i FOBIK-prosjektet og hos Skjørten (vurdert ut fra
nevnte kriterier) kan påvise denne svikt, skjønt AG språklige fremstilling
tenderer i retning av et selvimmuniserende språk hvor de metodiske spørsmål
underkommuniseres. Feilkildene i AGR er mange, ikke minst i de påberopte kilder
allerede nevnt
4.2.1.
FOBIK-prosjektet som skrekkeksempel
AG har ikke foretatt noen
selvstendige undersøkelser. Når et offentlig utvalg/arbeidsgruppe skal bygge på
andres arbeide, må et minstemål være at de kan gjøre rede for hva utvalget
bygger på, herunder forståelsesformer og kriterier for akademisk kunnskap og
viten. AGR har ingen litteraturliste, men her og der forekommer visse
referanser, blant annet i dette avsnittet (2.1.5.4) om FOBIK-prosjektet:
”I Fobik-prosjektet (Tjersland, et al. 2002) ble blant annet noen saker som er blitt reist for retten grunnet bekymring for om barnet blir utsatt for overgrep fulgt. Prosjektleder Odd Arne Tjersland ved psykologisk institutt (UiO) er kritisk til rettsvesenets behandling av de sivilrettslige sakene om barnefordeling, og oppsummerer med at det kan synes som om barns behov for beskyttelse ikke blir ivaretatt i tilstrekkelig grad fordi beviskravet til om de utsettes for overgrep legges for høyt når det gjelder seksuelle overgrep”.
Det kan synes som om AG ikke er i stand til å vurdere vitenskapeligheten i FOBIKs arbeide, slik dette fremstilles av AG og i FOBIKs egne publiseringer. Den oppgitte referansen er ufullstendig, og det er derfor ”i prinsippet” vanskelig eller også umulig å etterprøve om AGs fremstilling slik avsnittet viser er korrekt. FMO har kjennskap til flere publikasjoner av FOBIKs sentrale aktører, og i en artikkel i Tidsskrift for norsk psykologforening (TNPF) 2003 nr. 40 s. 282-294 står beskrevet kjennetegn ved utvalget som ikke samsvarer med AGR beskrivelse. Rekruttering til FOBIK-prosjektet har skjedd helt uavhengig av evt rettssak; man har søkt etter ”familier” hvor mor har alene foreldreansvaret og gjennomgående ikke informert den mistenkte far før denne delvis selv har blitt klar over sin status som mistenkt. Tjerslands synspunkter på rettsapparatets håndtering av barnefordelingssaker hvor det forekommer mistanker om overgrep mot barn er ikke grunnet i noe vitenskapelig frembrakt materiale, minst av alt FOBIKs egne prosjekter.
AG har heller ikke etterprøvd Familiemeldingens påberopelse av psykolog Mossige, en sentral FOBIK-aktør, for dennes dr. avhandling om mistanker om seksuelle overgrep. I kronikken ”FOBIKs uredeligheter” viser Ole Texmo til at verken Familiemeldingen eller dr. Mossige er i stand til å underbygge sine påstander om ”myten om falske anmeldelser” (se Familiemeldingen 6.2.4): http://www.geocities.com/krisesenter/DOCS/fobiksuredeligheter.htm
4.3. Kilde- og referansebruk (tekst- og kildekritikk )
4.3.1. Skjørtens
forskning
AG later ikke til å ha bedrevet
noen utstrakt kildekritikk, hvorfor påberopelsen av forskningsprosjektene til
FOBIK og kriminolog Skjørten raskt kan vise seg å slå tilbake. I det notatet
Skjørten leverte til BFD er ikke overgrepspåstander nevnt overhode, notatet
dreier seg om hvorvidt barns ønsker blir vektlagt i barnefordelingssaker (samt
enkelte andre diskurser vi lar ligge her). Opplysningene om de 30 saker hvor
”vold er nevnt” må ha fremkommet i andre kilder AG ikke finner det bryet verdt å
nevne. I familiemeldingen er noe av dette presentert, men ikke så detaljert som
AGR refererer. Når AG utlegning/fremstilling ikke kan etterprøves (Skjørtens
undersøkelse og evt funn er ennå ikke presentert i en vitenskapelig kontekst) på
dette punkt, er det ikke mulig å feste lit til deres fremstilling, spesielt ikke
når man bruker ord og uttrykk som ”vold” uten å presisere om det er tale om
forhold som er dokumenterte/beviste i strafferettslig forstand. Språkbruken og
mangel på etterrettelighet slår tilbake på AGs troverdighet.
Uten kjennskap til vitenskapelige kriterier som f.eks utvalg (relevans for representativitet bl.a) blir AGs troverdighet ytterligere svekket. Skjørten har neppe altfor variert og nyansert syn på dynamikken i barnefordelingsprosesser. Når midlertidige avgjørelser (og for så vidt også endringssaker) utelates fra utvalget ”forsvinner” også de avgjørelser som kan dokumentere at påstander om overgrep ikke sjelden fører til at retten for å unngå å ta noensomhelst risiko for at overgrep kan finne sted, for perioden frem til avsluttet hovedforhandling og dom, avgjør at samvær enten ikke skal finne sted eller at samvær må foregå under tilsyn. FMO kjenner til flere slike avgjørelser. I det påberopte men ikke dokumenterte materiale fra Skjørten er denne type problemstilling redigert vekk – bevisst eller ubevisst. Når dertil kommer at Skjørtens materiale (les: påståtte funn) slik det er fremstilt i Familiemeldingen, i NOU 2003:31 og i AGR strengt tatt ikke gir grunnlag for å hevde at beskyttelsen av barn er for dårlig ivaretatt av rettsapparatet, skulle påvisningen av AGs manglende seriøsitet være solid nok. Man får de svarene man ønsker etter at den på forhånd trukkede konklusjon bestemmer hvordan ”premissene” tilpasses. Utvalg som begrenser mulighetene til å se nyansene blir i denne sammenheng en viktig premiss for å sannsynliggjøre/gi inntrykk av at det FMO er tilbøyelig til å benevne overgrepshysteri og statsfeminisme, har et akademisk-faglig grunnlag.
Vi kaller det ideologi.
4.3.2. Gjennomgang av
rettspraksis
AG hevder å ha gjennomgått en
rekke avgjørelser fra Høyesterett og enkelte lagmannsrettsdommer. Sistnevnte
finnes det ikke referanser til, men AG har i det minste gitt referanse til flere
avgjørelser fra Høyesterett som gjør det mulig å sjekke om AGs
tolkning/utlegning er ”riktig” eller om den står i forhold til ”gjeldende rett”
eller også AGs egne antagelser. Gjennomgangen er imidlertid så tynn, og de
føringer som er lagt i mandatet og AGs ”metodevalg” medfører at AGs gjennomgang,
oppsummering og derav følgende vurdering ikke blir særlig meningsbærende.
I sin vurdering av bevisproblematikk og risikovurdering hevder AG (2.1.6.1):
”Arbeidsgruppen finner det verken nødvendig eller mulig å gi et klart svar på hvordan gjeldende rett er når det gjelder hvor stor grad av sikkerhet som skal til for at det legges til grunn at overgrep har skjedd eller vil skje (…) Det er derfor også vanskelig å si noe sikkert om domsstolene har tatt tilstrekkelig hensyn til barnet i hver enkelt sak” (FMOs understrekning).
FMO anser dette for å være oppsiktsvekkende uttalelser fra AG, all den tid man bygger på den motsatte forutsetning – nemlig at Retten svikter barna, noe man aldri har kunnet belegge. FMO anser denne åpenbare selvmotsigelse som et ”følgeriktig resultat” av sviktende evne til logisk tenkning.
FMO er enig med AG at det er vanskelig å gi et klart svar på hvordan gjeldende rett er når det gjelder å definere ”hvor stor grad av sikkerhet” som skal legges til grunn for en avgjørelse. Det finnes ingen klare, entydige standarder eller definisjoner på sannsynlighetsovervekt i norsk rett, i praksis utøves det en skjønnsmessig vurdering som omtales som en ”sannsynlighetsovervekt”, men som ikke kan etterprøves. FMO finner det urovekkende at AG ikke tar disse spørsmålene mer alvorlig. Man kan spørre seg hvilken hensikt gjennomgang av rettspraksis er ment å skulle ha, ut fra en slik innstilling fra AGs side. ”Gjennomgang av rettspraksis” kan gi et skinn av faglighet men viser seg å være tilnærmet meningsløst.
5. Bevisproblematikk og risikovurdering
5.1. Gir AGR grunnlag
for å foreslå lovendringer?
5.2. Overgrepspåstander og bevisvurdering
5.1. Gir AGR grunnlag
for å foreslå lovendringer ?
FMO anser nedenstående sekvens
for å være helt sentral i AGR og for en bedømmelse av om AGR står til troende. I
ett av de innledende avsnitt (1.1.2.1) hevdes det:
”På bakgrunn av gjennomgang av rettspraksis, forskningsprosjekter og det forhold at samværsretten står så sterkt rettslig og politisk, samt at skadevirkningene ved å være vitne til vold må antas å ikke være tilstrekkelig kjent, finner arbeidsgruppen at det ikke er tilstrekkelig sikkerhet for at hensynet til barnet blir godt nok ivaretatt i disse sakene”.
På bakgrunn av FMOs gjennomgang av metodiske spørsmål bl.a. finner vi grunn til å stille spørsmålstegn ved om AGs påstand er riktig, ikke minst sammenholdt med denne ovenfor siterte setning ” Det er derfor også vanskelig å si noe sikkert om domsstolene har tatt tilstrekkelig hensyn til barnet i hver enkelt sak”, som markerer en slags konklusjon på AGs gjennomgang av rettspraksis.
At skadevirkninger av overgrep ikke antas kjent er knapt noe argument for å innføre nye bevisregler. AGs logikk er merkelig; da man bygger inn en usikkerhetsfaktor som retningsgivende premiss. FMO vil selvsagt presisere at vi ikke ser blidt på overgrep mot barn; vi kjenner ikke til hvor utbredt kjennskapet til mulige skadevirkninger er hos det rettssøkende publikum, blant jurister som henter sitt levebrød i domstolene, eller hos politikere, men vi kan ikke se at det fremstår som rimelig å bygge en argumentasjon på antagelser om graden av kjennskap til evt. skadevirkninger. Hvorfor AG velger dette ikke-forhold som sitt omdreiningspunkt tilhører det mysteriøse.
Arbeidsgruppen foreslår en lovendring hvor det presiseres at det ved avgjørelsen av saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær, skal taes hensyn til at barnet ikke utsettes for overgrep.
Arbeidsgruppen hevder at denne presiseringen er nødvendig for å sikre at domsstolene er tilstrekkelig oppmerksomme på skadevirkningene barnet kan bli påført, og samtidig legger vekt på dette i de situasjoner hvor det er vanskelig eller umulig å ta stilling til om overgrep har skjedd og/eller vil komme til å skje. Videre mener Arbeidsgruppen at ”foreldrenes rett til samvær” ikke må gjøre at ”hensynet til barnet” kommer i bakgrunnen.
FMO mener at forslaget legger føringer i retning av at domsstolene ”instrueres” i å ta falske overgrepsanklager i betraktning før saker utredes og etter hvert avgjøres, jfr. ”situasjoner hvor det er vanskelig eller umulig” å ta stilling. Foreldre som møtes i retten i saker etter barneloven er i utgangspunktet uenige i spørsmål om samvær, delt omsorg, fast bosted og andre forhold som er aktuelle i forhold til felles barn. FMO har erfaring for at overgrepspåstander sitter løst i slike saker. Nye bevisregler av det format AG legger opp til kan oppfattes som en oppfordring om å fremme falske anklager på barnas vegne.
Vi mener at dette forslaget (1) svekker barns rettsvern ved at man åpner for at den ene forelderen kan ekskludere den andre fra barnas liv ved mer eller mindre begrunnede påstander om overgrep, (2) at forslaget er en meget alvorlig trussel mot menn og menns rettssikkerhet da det som regel er menn som anklages for overgrep mot barn og kvinner (jfr. Familiemeldingen kap. 6 som klart definerer ”familievold” som menns vold mot kvinner og barn), og (3) helt i strid med bevisreglene i annen sivil- og strafferett, med mulig unntak av strprl. § 222a. FMOs erfaringer er at kvinner i betydelig grad fremsetter oppdiktede anklager om vold, voldtekt, incest og andre overgrep mot sin tidligere ektefelle i den hensikt å posisjonere seg i barnefordelingssaker. Menn har som regel ingen mulighet til å forsvare seg mot slike påstander, og er ikke sjelden umulig å motbevise med tanke på straffereaksjoner eller erstatningskrav mot kvinnen i ettertid. Kvinner har nå også fått sin amnestiparagraf i strl 208, et signal som ikke lover særlig godt. Menn/fedre har tilsvarende vansker med å beskytte seg mot anklager som går på at de har begått overgrep mot barn og vil utgjøre risiko for barns helse.
FMO advarer på det sterkeste mot at domsstolene i praksis skal instrueres i å se bort fra beviskrav under henvisning til AGR som veiledende lovforarbeide i rettskildemessig forstand. Vi kan risikere å få en utvikling som systematisk stigmatiserer fedre som overgripere eller ”mulige” overgripere, barn som ikke får sine grunnleggende behov for god og omfattende kontakt med begge foreldre oppfylt, og gradvis en dreining i rettspraksis som risikerer å komme i konflikt med Menneskerettighetskonvensjonens artikkel om kravene til en ”rettferdig rettergang”, ved at man i praksis avskaffer bevisbyrden i slike saker.
I forhold til AGs mandat, de problemstillinger AG har hatt mulighet til å drøfte, og ikke minst hvilket tilnærmet totalt sviktende kunnskapsgrunnlag AGR later til å bygge på, anser FMO at det ikke er forsvarlig å innføre den type bevisregler AG går inn for, hvilket ikke trenger å bety at lovgivningen slik den er utformet i dag er god nok for å ivareta rettssikkerheten til de berørte parter, også de uskyldige tredjeparter – barna. FMO mener de slakke beviskravene er det største problemet.
5.2.
Overgrepspåstander og bevisvurdering
FMO advarer mot ytterligere bruk
av uttrykk som ”sannsynlig” og ”sannsynliggjøring” all den tid verken AG eller
andre jurister, f.eks rettens aktører ikke er i stand til å kvalifisere bruken
og de metodiske forutsetninger. Beviskravene må heller skjerpes enn svekkes.
Uttrykk som ”sannsynliggjort” bidrar til å undergrave krav til bevislighet og
begrunnelse; kunnskap og viten.
ARG mener under 2.1.5.2 - Bevisproblematikk at ”det er ofte vanskelig å bevise at overgrep har funnet sted”. ”Enda vanskeligere kan det være å avgjøre om det er fare for overgrep i framtiden”.
At det angivelig er vanskelig å bevise forekomsten av visse forhold, må heller bety at man setter inn krefter i å utvikle etterforsknings- og utredningskompetanse; at man lærer seg metoderegler som også styrker rettssikkerheten; at evnen og viljen til å oppstille kontra-induktive hypoteser ikke undergraves slik at man får et degenerert rettsvesen hvor bevis- og begrunnelseskravene er forvitret. FMO vil heller at man øker den akademiske kompetansen slik at man kan føle seg rimelig trygg på at rettsvesenet er i stand til å foreta bevisvurdering overhode.
FMO stiller seg tvilende til AGs kompetanse om og forståelse for skadevirkninger for barn, enten det er tale om fysiske, psykiske eller andre overgrep. Falske overgrepsanklager fremsatt av mor på barnas vegne kan tenkes å ha en like stor skadevirkning for barnet som at barnet er vitne til fars overgrep mot mor. Samtidig forsøker AG å undergrave fedres rettstilling ved å senke eller i verste fall fjerne krav til bevis etter mors påstander om overgrep. Overgrepsanklager kan betraktes som overgrep mot barnet, og at den som fremsetter slike anklager initierer eller bidrar til konflikt mellom foreldrene, noe som igjen er til skade for barnet som har et selvstendig krav på omfattende kontakt med begge foreldrene.
FMO frykter at med den lemfeldige holdning til beviskrav AG legger opp til vil enda flere kvinner/mødre fristes til å konstruere opp overgrepsanklager mot far, fordi han ikke vil ha noen reell mulighet for å føre bevis for sin uskyld. Påfallende mange anklager og anmeldelser fremkommer i forbindelse med rettslig tvist om barna, ofte etter at kvinnen har hatt opphold på krisesenter.
FMO frykter at anklager om overgrep som vold, voldtekt, incest og annen mishandling vil florere i enda større grad i norske barnefordelingssaker enn i dag, hvis domstolene skal ”instrueres” i å legge vekt på udokumenterbare anklager mot norske fedre. FMO og andre nettverk som arbeider for fedres situasjon i Norge har erfaringer som så langt viser at mange barn forhindres i å være sammen med sine fedre på grunn av at mor har diktet opp falske anklager om seksuelle overgrep og mishandling. Sjelden eller aldri blir disse kvinnene stilt til ansvar for sine handlinger. Det overgrepshysteriet med tilhørende mørketallsmagi vi er vitne til i dag bidrar også til å øve press på domstolene som kan komme i skade for å opptre som populistisk organ.
Strengt tatt burde det ikke være noe i veien for å innføre like minst like strenge beviskrav i sivilsaker som i straffesaker. I en del tilfeller har man å gjøre med saksforhold som er etterforsket etter strafferettslige regler og endatil finnes det frifinnelser i strafferettslig forstand. Likefulle blir det hevdet i enkelte av disse saker at man ikke kan stille strenge beviskrav i den sivile delen av sakskomplekset. For FMO er dette langt fra logisk. At påstander om overgrep som er etterforsket og henlagt fremdeles skal kunne legges tilgrunn for å fjerne kontakten mellom far og barn, vitner om en lovgivning, praksis og rettspleie på avveie.
6. Kommentarer til enkelttemaer
6.1. Krisesenterets
rolle
6.2. Barnevernets rolle
6.3. Fiktiv identitet/sperret adresse
6.4. Foreldreansvar mv etter dødsfall som følge av idømt straffbare forhold
FMO har ikke funnet det nødvendig å
gå inn på alle AGs forslag. FMO oppfatter AGs valg av fokus og tematisering av
f.eks. krisesentre, barnevern og temaer hvor voldelige menn står i sentrum for
kvinner og barns behov for beskyttelse som så vidt ensidig at vi først og fremst
ser behovet for en helt ny og langt mer nyansert utredning hvor også FMOs
kompetanse kommer til sin rett.
6.1. Krisesenterets rolle
FMO har ett ikke ubetydelig
kjennskap til at krisesentre misbrukes for å skaffe legitimitet til falske
overgrepsanklager. Den status krisesentrene har fått i mediebildet og deler av
det politiske liv gir grunn til bekymring. At det forekommer mishandling og det
som verre er, tør være hevet over tvil, men dette forekommer neppe i det omfang
hysterikerne fritt får presentere – uten motforestillinger. Spørsmålet om
krisesentrene skal ha opplysningsplikt til f.eks barnevernet er egentlig
uinteressant så lenge man aksepterer overgrepspåstander kritikkløst. Imidlertid
er det grunn til å betvile at barnevernets forvaltningskultur er rette sted å la
merogmindre tvilsomme overgrepsanklager få rom.
6.2. Barnevernets rolle
Barnevernets virksomhet er stadig
mer omseggripende. Man kan spørre seg om barnevernet er rette instans til å
forholde seg til overgrepsanklager. Hvis vi ikke passer oss ender vi opp med et
angiversamfunn hvor man i tillegg belemrer allerede belastede etater med
merarbeid. Barnevernet har fra før av en legitimitetskrise å slite med, og bør
spares for ytterligere belastninger. FMO vil heller ikke anbefale at barnevernet
tar på seg oppgaver ifm samvær under tilsyn. Barnevernet må kun kobles inn hvor
det er tale om definert omsorgssvikt, hvor denne er solid dokumentert og for
øvrig holde seg vekk fra ordinære sivilsaker om barnefordeling.
6.3. Fiktiv identitet/sperret adresse
Overgrep og overgrepsanklager
hører hjemme hos politiet som bør styrkes mht å utvikle en mer solid
etterforskningskompetanse vedrørende påstander om overgrep. Når det er tale om
vel begrunnede og dokumenterte, kan hende også pådømte straffbare forhold og det
eneste tiltak som kan beskytte den utsatte er sperret adresse og fiktiv
identitet, vil ikke FMO sette seg imot slike ordninger. Når det gjelder barna
derimot, og deres selvstendige rett til kontakt med far, bør denne ikke komme i
konflikt med morens behov for beskyttelse. Det kreves ikke altfor stor
oppfinnsomhet for å administrere samværsordninger hvor morens behov for
beskyttelse kan ivaretaes samtidig som samværsretten oppfylles. Å undergrave
samværsretten innbærer økt risiko for konflikt og representerer samtidig at man
kommer i fare for å blande sammen hensyn til mor og hensyn til barn. FMO erfarer
at den sorts sammenblanding har vi mer enn nok av allerede.
6.4. Foreldreansvar mv etter dødsfall som følge
av idømt straffbare forhold
Når det gjelder personer som
allerede er straffet for å ha forårsaket noens død, mener FMO at om en far har
drept en mor, bør han ikke ha foreldreansvar. Å frata denne faren hans
foreldreansvar ut fra de foreliggende omstendigheter, bør argumentativt og
bevismessig ikke være noen stor kunst.
7.1. Om lesningen av
nærværende høringsuttalelse
7.2. Har Arbeidsgruppen besvart mandatet?
I forlengelsen av punkt 6.3 og 6.4 i vår høringsuttalelse, kan det være interessant å understreke at når det foreligger dokumentert og tilgjengelig strafferettslig vurdering av visse forhold, burde det ikke være altfor vanskelig å enten legge disse til grunn eller også utdype relevante sider av disse saksforholdene. Når det såldes foreligger først en anmeldelse og deretter en henleggelse etter politiets presumptivt samvittighetsfulle etterforskning, burde det være mulig å tone ned overgrepspåstandene som forekommer parallelt i sivilsakskompleksene. AGR går dessverre i en annen retning noe FMO beklager sterkt.
7.1. Om lesningen av
nærværende høringsuttalelse
FMO har ikke uttalt seg om alle
AGs forslag men hovedsakelig konsentrert seg om påvisning av den påtagelige
kunnskaps og metodesvikten AG demonstrerer. Hovedvekten er som man ser lagt på å
bygge opp rasjonaler som lar seg etterprøve i størst mulig grad, samtidig som
vår kritikk kan brukes som veileder for å undersøke om AGR kan brukes som
målstyrende dokument, enn si rettskilde i fremtiden. Vi håper og tror at flere
enn oss vil oppdage den fundamentale svikt i logikk og rasjonaler AGR er befengt
med, slik at lovendringer som ytterligere uthuler og vanskeliggjør samværsrett
og andre fedresaker. FMO anbefaler at man lærer av de feil som er begått; at de
feilkilder AG tilrettelegger for ved sine forslag om svekking/fjerning av
beviskrav, og at man ved en annen anledning sørger for en bredere og akademisk
sett mer kompetent sammensetning av utvalg som dette. Utgangspunktet er
imidlertid en vurdering av om mandatet gir mulighet for et meningsfullt arbeid.
7.2. Har
Arbeidsgruppen besvart mandatet ?
FMO er ikke overraskende kritisk
til mandatets formulering. At AGR ikke er tilfredsstillende ut fra våre
forestillinger om vitenskapelige kriterier som metodisk etterprøvbarhet, blir en
følgeriktig konklusjon. Man kan også stille spørsmålet om mandatet er besvart.
Har AG foretatt en vurdering av behovet for klargjøring av hvilke beviskrav som
skal legges til grunn i barnefordelingssaker, slik mandatet foreskriver? De
føringer som er lagt og som AG ikke overraskende har fulgt viser, heller ikke
overraskende, at det blir vanskelig å foreta en nøktern vurdering av de forhold
som inngår i dette flerleddete oppdraget: vurdere – behov – klargjøring –
beviskrav – påstander mv. Det hersker liten tvil om at AG ønsker en type
bevisregler som svekker beviskravene. Forslagene slik de er utformet tyder også
på at de har tatt oppgaven med å undergrave deler av samværsretten alvorlig. Men
har man besvart mandatet? Svaret må nok bli nei, og dermed er det betimelig å
stille spørsmålet om det går an å foreta en seriøs vurdering av de mange
spørsmålene som oppstår når overgrepsanklager forekommer med en slik innstilling
AG er foret med. FMO avviser AGR og imøteser en ny utredning, på et vitenskaplig
grunnlag neste gang, og med en helt annen sammensetning.
FMOs redaksjon avsluttet kl. 23.20. Vår høringsuttalelse anses med dette å være rettidig innlevert
Nerdrum den 2. juli 2004