FNs Barnekonvensjon

Av Ruby Harrold-Claesson,
Jur. Kand. Ordf. i NKMR
www.nkmr.org

Gjengangeren publiserer 20/7 2004 en redegjørelse undertegnet av Barne- og familieminister Laila Dåvøy, der det fremgår at Barne- og familiedepartementet, dvs. den norske regjering, nå har lansert et informasjons- og opplæringsprosjekt om FNs Barnekonvensjon i kommunene.

NKMR ønsker den norske regjerings initiativ velkommen, og trass i at det synes litt sent er det "bedre sent enn aldri". FNs Barnekonvensjon ble signert og ratifisert av Norge i september 1990 - februar 1991, og konvensjonen ble inkorporert i norsk lov den 1. oktober 2003. Norge har slik hatt minst 12 år på seg til å lære opp kommunepersonale som har med barn å gjøre, dvs. barnevernet, om hvilke rettigheter barnet har vis à vis samfunnet.

Artikkel 3 i FNs Barnekonvensjon pålegger følgende: "Ved alle tiltak som angår barn, enten de settes i verk av offentlige eller private sosiale velferdsinstitusjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organ, SKAL BARNETS BESTE KOMME I FREMSTE REKKE." Art. 16 i FNs Barnekonvensjon foreskriver også at: "Intet barn må utsettes for vilkårlige eller ulovlige inngrep i sitt privat- og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse, og heller ikke for ulovlige angrep på sin heder og sin anseelse".

Samme garanti for beskyttelse av privat- og familieliv finnes i Artikkel 8 i Europakonvensjonen om menneskerettigheter og grunnleggende friheter som daterer seg fra 1950-1955 og i FNs Erklæring om menneskerettigheter og grunnleggende friheter fra 1948.

På tross av at Norge høytidelig har signert og ratifisert de ovennevnte internasjonale konvensjonene har vi kunnet være vitne til hvordan de norske sosiale myndigheter, dvs. barnevernet, og fylkesnemndene gjennom hele 1990-tallet og også i dag krenker barns rett til privat- og familieliv. Jeg nevner bare Adele Johansen-saken, Svanhild Jensen-saken og Anita Lundli-saken, men listen kunne gjøres noen hundre ganger lengre. I begynnelsen av 2000-talet gjennomførte Norges myndigheter tvangsadopsjon av Adele Johansens datter trass i at Europadomstolen i Strasbourg år 1996 dømte Norge for krenkning av Adele Johansens og hennes datters menneskerettigheter. Det skal noteres at Strasbourgdommen i saken Johansen v. Norge ble avsagt fem år etter at Norge ratifiserte FNs Barnekonvensjon og 48 år etter at Norge i FNs generalforsamling sluttet seg til Deklarasjon om menneskelige rettigheter.

Hva vil nå Barne- og familieminister Laila Dåvøy oppnå gjennom å sette i gang sitt informasjons- og opplæringsprosjekt om FNs Barnekonvensjon i kommunene?

Det er temmelig klart at det man tar sikte på er å bruke FNs Barnekonvensjon til å hevde barnets selvstendige rett mot sin familie. Staten har gjort seg til tolker av hva som er best for barnet. I dommen Olsson v. Sverige fastslo Europadomstolen at staten ikke kan gjøre krav på å vite hva som er best for det enkelte barn. Barnevernet anser likevel at det som er best for barn er at de med tvang tas under omsorg og plasseres i fosterhjem hos familier som er godkjent av myndighetspersoner. Barnevernet i Norge diskvalifiserer kjærlige foreldre som Svanhild Jensen fra omsorgen for egne barn. De sosiale myndighetspersonene i Gunnared i Göteborg kommune og de svenske forvaltningsdomstolene inklusive Regeringsrätten diskvalifiserte ekteparet Olsson fra omsorgen for sine barn og de tyske sosiale myndighetene diskvalifiserte ekteparet Kutzner fra omsorgen for sine døtre. Europadomstolen dømte Sverige og Tyskland i disse sakene.

I flere tiår praktiserte man tvangssterilisering av "udugelige" mennesker. Lover om tvangssterilisering er forsvunnet fra våre lovbøker, men i dag tar myndighetene barna med tvang. Spørsmålet er: Hvilket inngrep er det grusomste? Tvangssterilisering av de potensielle foreldrene eller tvangsfjerningen av deres barn?

Alle er vi enige i at tvangsekteskap er forkastelig. Samtidig fortsetter sosialmyndighetene i våre såkalt siviliserte, demokratiske rettssamfunn å tvangsplassere barn i konstruerte familier.

Det er bra at Barne- og familieminister Laila Dåvøy tilbyr kommunenes personale informasjon og opplæring om FNs Barnekonvensjon, men barnas menneskerett til sine egne familier må være det grunnleggende elementet i denne satsningen.

 

*****

Dette innlegget sto på trykk i avisa Gjengangeren 04.08.04, og gjengis her med forfatterens tillatelse.