”Hvem er det som snakker?”

Om ”Knut-saken”, opprørtheten og ytringsfriheten.
Av Ole Texmo

 

Sept/okt 1998

Den såkalte ”Knut-saken” har opptatt offentligheten den siste tiden. Akersgatas sosialpornografer har boltret seg, og politikere har overgått hverandre i konkurrerende opprørthet. At media og politikere reiser felles sak for å fokusere på mulige overgrep mot foreldre og barn burde for så vidt være prisverdig, men måten sakens ulike sider fremstilles på, er langt fra uproblematisk. Forleggeren Anders Heger, som i tillegg til sin gjesteskribentposisjon i Dagsavisens lørdagsutgave både utgir bøker med sterkt sosialpornografisk tilsnitt basert på fiktive og reelle menneskelige tragedier og dertil ytrer seg i hytt og pine om ytringsfrihetens vilkår, mener at nå er det nok: ”Hold kjeft” heter hans siste ”Fritanker” i Dagsavisen 27. september 1998.

Jeg kan følge Heger langt på vei i hans kritikk av mediadekning og politikerhykleri, men deler ikke hans oppfordring om å holde kjeft. Heger er en dannet mann som kan sine klassikere. Han har dog vel neppe lest Jon Elsters artikkel fra ”The University of Chicago Law Review” (vol 54 nr 1, 1987): ”Solomonic Judgements: Against the Best Interest of the Child”, og Elsters reviderte versjon i: “Solomonic Judgements. Studies in the limitation of rationality”. Cambridge University Press. 1989.

Med fare for å undervurdere en av landets mer fremtredende forleggeres kunnskapsgrunnlag tør jeg videre hevde at Heger heller ikke kan kjenne til i hvilken grad nevnte verker er reflektert i norske fagmiljøers befatning med fordelingsrettferdighet som akademisk og menneskelig diskurs. Beslutningsteori og faglig definerte standarder for vektlegging av ulike hensyn er lite kommunisert i den norske ”borgerlige offentlighet”, noe både de såkalte fagmiljøene og media må ta sin del av ansvaret for.

Engasjement i enkeltsaker derimot, er en udmerket måte å nærme seg prinsippdiskusjoner parallelt med kritikk av enkeltsakers materielle og prosessuelle side. For å kunne føre slike diskusjoner kreves et minimum av begrepsbevissthet. En kritikk av politikerens rolle i enkeltdramaer kan eksempelvis dreie seg om vedkommende politiker i sine ytringer vet hva slags lov med tilhørende tvistegjenstander saken omhandler. Jussen er ikke mer mysteriøs  enn at lekfolk med gjennomsnittlige leseferdigheter raskt kan identifisere de sentrale bestemmelser på de aktuelle lovområder.

Når Kristin Krohn Devold i Dagbladets formidable oppslag (22. sept 1998 s 14-15) vil kaste barneloven i søpla, kan utsagnet for så vidt være berettiget. (”Hvis ikke gutten får komme tilbake til sin mormor, kan hele barneloven kastes i søppelbøtta”, var Devolds utsagn, uthevet og brettet ut over to sider hos Akersgatas mest schizofrene sosialpornograf.) Barneloven er et makkverk av logisk inkonsistente strukturer, inneholdende et begrepsapparat juristene selv av forståelige grunner knapt evner å forholde seg til, samt et kjønnsdiskriminerende og konfliktskapende pølsevev bestående av juristeriets sedvanlige floskelonani.

”Knut-saken” er imidlertid en barnevernssak, noe oppegående journalister med fordel kunne ha konfrontert den ilske justiskomité med.

At politikere mangler elementærkunnskap om de lover de selv gir, er ikke i-seg-selv overraskende, heller ikke at journalister ikke gidder gjøre hjemmeleksen sin. Å be disse holde kjeft er imidlertid ikke egnet til annet enn å undertrykke uvitenheten. Min oppfordring er derfor heller: La politikere og mediafolk blamere seg i all offentlighet!

Dannede mennesker som i Hegers tilfelle har lest Det Gamle Testamentet og kan sin Brecht må også gjerne delta i den ”borgerlige offentlighet” med sin konfliktforståelse og pati. Dannede mennesker som i kraft av sine posisjoner i Ytringsfrihets-Norge lettere får sine ”fritanker” på trykk, må imidlertid ikke opptre som repressivt intolerante overklassemennesker stilt overfor de lovmessig og byråkratisk instituerte urettmessigheter som ikke rammer dem selv. Heger og hans ytringsfrihetskamerater burde heller bruke sine posisjoner til å undersøke og påtale hvordan eventuelt solomoniske løsningsforslag arter seg i rettsapparatet. Hvem tror egentlig Heger vinner kampen om barna i lukket rett? Den part som ”utviser den største kjærlighet” ved å ”unndra seg beslutningen”?

Mindre dannede mennesker som har erfart hvordan så vel barnevern- som barnelovgivning praktiseres i vårt sosialdemokratiske  lykkeland hvor juss og statsfemininisert familiepolitisk idioti blandes sammen i ei salig smørje, vil riste på hodet både av Hegers naivisme og hans eksplisitte ”fritanker” om ytringsfrihetens (u)mulighet og praksiserfaring. Hvordan rettslige standarder som den forterskede floskel ”barnets beste” operasjonaliseres etter vilkårlighetens hovedregel burde bekymre også ytringsfrihetens festtalere.

Om ytringsfrihetens apolitiske økologi kan mye sies. Politisk korrekt offerideologi og kommersialisme kan udmerket vel gå hånd i hånd. Velferdsstatsideologiens konfliktskapende system består av en rekke aporier dannede mennesker kan gjøre seg interessante og salgbare ved å omtale. Ytringsfriheten er grei å ha så lenge den ikke utfordrer den virkelige undertrykkelsesideologi oppeholdt av ufarliggjørende systemtilpasset indignasjon på de svakestes vegne.

Ingen kan vel for alvor mene at de ikke vil ”barnets beste”, hva nå enn denne bokstavkombinasjonen måtte implisere av velment immanent juristeri. Ytringsfrihetens utfordring må heller ligge i å problematisere slike størrelser, ikke adoptere dem ukritisk ved å bedrive sosialpornografi eller også føre en dobbelttale ved samtidig å kritisere den. Grenseoverskridelser kan være så mangt.