Kollektiv uforstand hos barnepsykologer og barnepsykiatere?

 

Jeg har en del barnevernssaker, og får av forskjellige grunner ofte henvendelser fra kolleger og fra slektninger til barn i fosterhjem. Et gjennomgående trekk i barnevernssaker er at barnet etter at det er revet opp fra familien og blitt plassert i fosterhjem, viser atferdsvansker og angivelig utviklingsforstyrrelse. Et annet gjennomgående trekk er at de psykologer, psykiatere og andre fagpersoner som i en eller annen sammenheng får med barnet å gjøre, enten det er BUP eller andre, plasserer årsaken for dette i foreldrenes angivelige dårlige omsorg før omsorgsovertakelsen.

Jeg har til dags dato ikke registrert èn gang, verken i saker jeg selv har, eller i saker jeg er blitt kjent med gjennom andre, at det har slått noen av disse fagpersonene at det barnet viser, er reaksjoner på selve omsorgsovertakelsen.

Det merkverdige er at de samme fagpersoner etter hvert har skjønt og tatt innover seg at barn som ble innlagt på sykehus, hadde slike reaksjoner hvis ikke foreldrene var med. Barnepsykiaterne Sommerschild og Grøholt som i sin lærebok har et bevisstløs forhold til dette problemet i barnevernssaker, skriver i et kapittel om barns reaksjon på akutte kriser og katastrofer at hvis barnet (2 - 5 år) blir "adskilt fra alle sine nære personer, kan reaksjonene bli svært alvorlige." De skriver videre: "Slike reaksjoner så vi før, da barn ble lagt inn på sykehus uten at kontakten med de nærmeste ble opprettholdt. Den første reaksjonen er ofte en aktiv protest med sinne og gråt og åpen lengsel etter foreldrene (protestfasen). Etter hvert øker sinnet og fortvilelsen, og den neste fasen blir preget av en desperat fortvilelse (desperasjonsfasen). I tredje fase regredierer barna, dvs. de vender tilbake til mer småbarnslig atferd." (S, 274, utgave i 1989).

Den som vil skjønne, skjønner selvsagt at slik reagerer også svært mange 2 - 5 åringer på en omsorgsovertakelse, og ettersom omsorgsovertakelse innebærer en langt mer dramatisk separasjon for barna enn en sykehusinnleggelse, vil selvsagt reaksjonene også kunne bli langt sterkere. Reaksjonene blir rimeligvis også ekstra forsterket som følge av at det samtidig blir strenge restriksjoner på samvær.

Andre aldersgrupper kan ha sine spesielle reaksjonsmønstre, men det er svært få som kommer fra en omsorgsovertakelse uten skade.

Dette vil nok de fleste fosterforeldre også kjenne seg igjen i, men de vil rimeligvis sveve i den villfarelse at problemene var der fra før og ikke oppstod i forbindelse med omsorgsovertakelsen.

Selv om de to nevnte barnepsykiaterne har med i læreboken et kapittel om omsorgsovertakelse og et kapittel om fosterbarn, avslører forfatterne, også ved det de ikke sier, at de ikke klarer å se at det er minst like traumatisk og mer traumatisk for barna å komme i fosterhjem. Det lengste forfatterne går i å erkjenne vanskene, er å uttale (s. 366), men uten å problematisere det videre, at:

"For barnet vil flyttingen ofte fremstå som en krise."

De to barnepsykiaterne har sveket barna grundig når de ikke har slått klart fast at omsorgsovertakelse er så skadelig for barna at det kun kan brukes i ytterste nødstilfelle. Dette dokumenterer for øvrig den internasjonale barnevernforskningen overbevisende, se Bo Vinnerljungs avhandling i boken Fosterbarn som vuxna.

Den uforstanden de to psykiaterne utviser når de ikke anerkjenner barns meget sterke traumatiske reaksjoner på omsorgsovertakelser, finner vi vanligvis både hos BUP og hos svært mange andre psykiatere og psykologer. Det har ført til, og fører stadig til, stor og unødvendig lidelse hos barna og deres familier. Hva skal til for at det skal ta slutt?

 

Av Sverre Kvilhaug, advokat
skvilh@frisurf.no

 

Se også:
Barnevernskritikerne viser vei
Av Nina Elin Hauge, NKMR.