Kommentar til debattinnlegg fra Tingrettsdommer Langbach

Av Rune Fardal

7.oktober.2003

I Aftenposten 7.10.03 har Tingrettsdommer Tor Langbach et debattinnlegg der han kritisk kommenterer medias rolle I Svanhildsaken.

Etter undertegnedes mening vises det her hvordan en Tingrettsdommer prøver å flytte fokus fra seg og sine, over på journalistene. Helt uten evne til å se egen delaktighet I et forutinntatt system prøver en dommer her å klandre budbringerne, journalistene. I steden for å rette et kritisk blikk på de som tar avgjørelser blir det viktigere å ufarliggjøre de som kritiserer dette forutinntatte system, der dommeren er en aktiv medspiller.

Innlegget til Langbach er interessant, for det er ikke så ofte en dommer uttaler seg I media. Og når vi ser hva han skriver blir det også letter å forstå hvorfor så mange føler at Tingsrettens avgjørelser så ofte føles gale slik Svanhild saken er et typisk eksempel på og utallige justismord er et bevis på.

Han viser til at både fylkesnemnda og tingretten har funnet det nødvendig at samfunnet griper inn og plasserer Svanhilds barn i fosterhjem. Han viser til at lagmannsretten som tredje instans skal vurdere saken på nytt. Han regner med at lagmannsretten sikkert finner ut av dette.

Tingrettdommeren skriver videre at det vi andre bør finne ut av er hvordan media forholder seg til saken. Han er slik det fremkommer i sitt innlegg ikke enig med medias vinkling i saken. Han mener at et høydepunkt i medias beskrivelser kom da Wenche Foss, heller naivt, i hht. Langbach, uttaler seg til fordel for Svanhild. Langbach mener altså at hennes uttalelse er heller naive. Av det leser jeg at Langbach mener at hun uttaler seg uten å kjenne sakens bakgrunnsdokumenter. Altså uttaler hun seg på bakgrunn av det pressen har skrevet og det hun selv måtte vite etter å selv han snakket med Svanhild.

Videre skriver dommeren at ”…selv uten å ha sett et eneste saksdokument eller lest en eneste avgjørelse i saken, drister jeg meg til å tro at de instanser som har vurdert saken, har hatt et bredere perspektiv enn dette i forhold til mors omsorgsevne.”

Dette blir interessant, for mens dommeren først bekrefter at han ikke vet noe om saken, kaller han andre samfunnsengasjerte menneskers uttalelser for naive. Når andre er naive, må det bygge på at de ikke vet hva de snakker om og i det ligger det en erkjennelse av at Langbach vet hva han snakker om og i alle fall må han vite mer enn de naive. I motsatt fall vil han ikke kunne kalle andre naive.

Det er allerede her grunn til å spørre om ikke han selv er naiv, for helt uten innsikt I saken mener han at både fylkesnemnda og Tingsretten har kommet til et riktig resultat! Hvordan vet han det? Er han så naiv selv, at han tror disse instanser er objektive I ethvert henseende? Har ikke den samme Langbach sett den siste tidens mediabilde med utallige justismord fra disse objektivt, ufeilbarlige sakkyndige?

Jeg registrerer at han allikevel drister seg til å tro at det er fattet en riktig beslutning. Som en del av dette ”objektive” systemet han selv representerer kan det nok være vanskelig å innse at også hans system kan gjøre feil. For de mennesker i Norge som har fått føle systemets feil ved justismord er det nok ikke like enkelt å ha en like klippefast tro på systemets ufeilbarlighet. Og de som tok sine liv i ren fortvilelse, føler nok ikke noen ting i det hele tatt!

I en slik setting er det Tingsrettdommer Langbach retter søkelyset på det han mener er forutinntatte journalister med et smalt fokus! Videre beklager han seg over at de av oss som har interesse av å prøve å få en forståelse av denne saken skal plages av synsende journalister! Han er ikke særlig interessert i journalistens mening. Og isolert sett har han et poeng. Like lite som man er interessert i journalistens mening er man ikke interessert i Tingsrettsdommer Langbach sin mening. Men iet demokrati som vårt er det imidlertid viktig at alle får komme med sitt syn. Også journalister og dommere.

Det Langbach glemmer er at det I denne saken ikke er snakk om en journalist, men en majoritet av dagens medier! Det blir litt annerledes enn en journalists meninger. Journalister skal være kritiske og spesielt til systemet, de bør stå på den svakestes side. At dommeren ikke synes om det, kan være forståelig, en del av systemet som han er. Når han som representant for det han beskriver som ”Staten det stygge dyret” og at barnevernet er det stygge dyrets spydspiss, ikke føler seg veltilpasset er det forståelig. Som dommer representerer han, for mange, det stygge dyret. Å få medias kritiske lys på seg liker han like lite som barnevernet gjør det. Barnevernets løsning for å unngå media, er å vise til taushetsplikten, selv om ”offeret” har fritatt barnevernet for denne plikten.

Og dette er interessant, for han fortsetter med å beklage seg over at han ikke får vite det som er viktig I saken, nemlig hvordan barnet har hatt det og grunnlaget for omsorgsovertakelse. Hadde den samme dommeren lest det media skriver hadde han sett at ”det stygge dyrets” bekymring ikke primært har vært at barnet ikke har hatt det bra, men at barnefaren kombinert med Svanhilds vurderinger av ham ikke har vært slik barnevernet kunne forventet. Om barnevernets vurdering har noe bedre fundament en Svanhilds vurdering, se det er det få som utaler seg om!

Det er da heller ikke fremkommet noe fra de sakkyndige om at barnet har vært utsatt for traumer av noe vesentlig slag. At barnevernets flytting av barnet kan fremstå som det største traumet i denne saken, er vel så langt ikke vurdert av systemet! Det foreligger altså ikke noen umiddelbar fare for barnet, men en bekymring for fremtiden ut i fra barnevernets bedømmelse. At Svanhild søkte hjelp hos barnevernet vitner om erkjennelse for at hun trengte avlasting. Det vitner om innsikt i egne og barnets behov og personlighet.

Videre er Langbach veldig bekymret over at det dukker opp sakkyndige i saken, engasjert av Svanhilds advokat! For ham fremstår dette nesten uhørt. Barnevernets sakkyndige vurderer han som objektive. Hvorfor skulle ikke andre sakkyndige være like objektive?

Det ”sakkyndige paradoks!”  Og her kommer vel det sakkyndige paradoks inn. Når en sakkyndig jobber på oppdrag av systemet, regnes de som objektive. I det øyeblikket noen andre er oppdragsgivere, regnes de ikke lenger for å være objektive, men som partsvitner! Det mener Langbech, som ikke er påtagelig overrasket over at sakkyndige engasjert av Svanhilds advokat støtter mor. Kanskje foreldre og media heller ikke er påtagelig overrasket over at sakkyndige engasjert av barnevernet, støtter barnevernet.  Kanskje vi ikke skulle hatt sakkyndige i slike saker, eller at den sakkyndige rapporten burde vært ”korrekturlest” av partene før den gikk I ”trykken”. Problemet med sakkyndige rapporter er nemlig at det bare er de som blir vurdert som kan uttale seg. Det er bare de vurderte som har inngående kjennskap til sin egen situasjon. En situasjon den sakkyndige bare skraper i overflaten av.  Således er det nesten umulig for en ”kommisjon” i etterkant å gå inn og sjekke en slik rapport. Det beste utenforstående kan gjøre er å se på rapportens tekniske oppbygning og påse at rene tekniske regler for hvordan slike rapporter skal skrives, blir fulgt.  Om premisser som ligger til grunn er sanne eller ikke kan utenforstående vanskelig vurdere. Om det ikke foreligger noen diskusjon av premisser blir det også umulig å forstå og følge den sakkyndiges ”konklusjoner”.

 

Hvordan er dette mulig?

Opptrer sakkyndige forskjellig ut i fra hvem oppdragsgiver er? Har systemene forestilling om at sakkyndige opptrer ulikt etter hvem oppdragsgiver er, slik Langbach her legger til grunn? Om det er tilfelle, så kan ikke sakkyndige regnes for å være objektive uansett hvem oppdragsgiver er. Og slik systemet legger til grunn at deres sakkyndige er objektive, så må andre sakkyndige også være objektive. I motsatt fall er alle sakkyndige subjektive! Eller mener Langbach at sakkyndige oppnevnt av systemet har enerett på objektivitet?

Slik dommer Langbach stiller flere kritiske spørsmål til Svanhilds engasjerte sakkyndige sin rolle, burde han også stille kritiske spørsmål til barnevernet, fylkesnemnden og tingsretten som også bygger på sine sakkyndige! For Langbach kan ikke i fullt alvor si at systemets sakkyndige er mer objektive enn andre sakkyndige! Det ville i så fall bety at noen sakkyndige ikke er objektive! Og hvordan vet han at dette ikke er systemets sakkyndige? Det finnes da ikke noen A og B liste disse sakkyndige velges ut i fra?

Når Langbach er så bekymret for medias fokus i denne saken, og slik han selv beskriver seg helt uten kunnskap i saken, kritiserer media for ikke å ha stilt kritiske spørsmål, må det være lov å spørre hvordan vesentlige deler av Kvænangen med ordfører og andre i spissen heller ikke er enige med barnevernet. Eller mener denne Langbach at ”halve bygda” er påvirket av media, og det før media begynte å skrive om saken?

Når han påstår at dekningen av denne saken, som han sier han ikke vet stort om, fremstår som et fullstendig journalistisk havari, kan det kanskje være på sin plass å spørre hvordan Langbach vet at media ikke har stilt kritiske spørsmål. Eller er det en beskrivelse av Langbachs egne subjektive meninger vi ser komme til overflaten? Kanskje har media stilt kritiske spørsmål, men selv vurdert at systemets vurderinger ikke holder mål. Og vi snakker ikke om en avis, men majoriteten av media. Faktisk har media ved flere anledninger latt kritiske røster som Langbach komme til, gang på gang uten at det har endret medias oppfatning i denne saken. Personlig tror jeg ikke de fleste journalister er så naive.

Kan det være at Langbach sin vurdering er farget av hans jobb som systemets håndlanger og at han i sin gjerning har glemt at sakkyndige gjennom årtier har stått bak noen av de verste justismord som har skjedd i dette landet! Justismord hans egen profesjon har bidratt til ved ikke å være mer kritiske til ekspertveldets vurderinger! Dagbladets beskrivelser 7.10.03 av slike, er vel bare toppen av isfjellet. Kanskje er det grunn til å være kritisk til systemets unisone ufeilbarlighet som Langbach her fremstår som en representant for!

I steden for å kritisere samfunnets vaktbikkjer, burde Langbach sett sin egen profesjons rolle og hva den kan bidra med til barnas beste. Kanskje burde han som Tingsrettsdommer blitt litt mer bevist og kritisk til bruken av sakkyndige i saker som handler om barnas beste, omsorgssaker, og begynt å stille de sakkyndige kritiske spørsmål som går på hvorfor de kom til den konklusjonen de gjorde! Eller er han overbevist om at barnevernets vurderinger har vært de beste? Og hva bygger han det på? Jeg tviler på at det er de samfunnsbevisste som stiller opp for de svakeste i vårt samfunn, som er de naive i saker som denne!

Så vi får, som dommeren ber om, gi ham tilgivelse for sin misforståtthet. Og når han er så opptatt av å få vite det avisene ikke skriver om, burde han kanskje tenke på at det systemet han representerer hindrer slik innsyn gjennom sin selvpålagte taushetsplikt. Et redskap barnevernet flittig benytter for å slippe unna brysomme journalister og pårørende.

Det denne saken egentlig handler om og som Langbach egentlig burde hatt fokus på, er hvordan systemet han selv er en del av, på en så ukritisk måte opphøyer egne sakkyndige til objektive sannheter når de arbeider for systemet, mens de samme sakkyndige blir subjektive partsinnlegg når de har andre oppdragsgivere. Dette alvorlige faktum burde bekymre dommeren langt mer enn ”naive” samfunnsbevisste mennesker og disse ”plagsomme” journalistene. I så måte har Langbach mye å lære av tidligere lagdommer Trygve Lange-Nilsen og hans arbeide med å avsløre noen av de utallige justismordene i kjølvannet av sakkyndiges bastante påstander.

(Dette innlegget ble sendt Aftenposten)