15. oktober 2004
Denne artikkelen sto trykket i Fosna-Folket den 15. oktober 2004. En kortere versjon under tittelen "Litt mer om økonomi i barnevern" sto i Horten-avisen Gjengangeren den 26. juli 2004.
Kommuneøkonomi og barnevern
Av Marianne Haslev Skånland
Professor ved Universitetet i Bergen
Atskillige norske kommuner ser ut til nærmest å være teknisk konkurs, og i avisoppslag etter avisoppslag opplyses det at det er et barneverns-budsjett i galopp som er ansvarlig for misèren. Få aviser tar imidlertid opp spørsmålet om kommunenes bruk av ressurser på dagens barnevern i det hele tatt er bra. Man går noe troskyldig ut ifra at barnevernets aktiviteter selvsagt er til hjelp for barn.
Den 28.09.04 brakte Fosna-Folket en artikkel om Rissa kommunes utgifter, som særlig hadde vært store til rettssaker om barnevern. Det vet flere av oss i andre landsdeler også må være tilfelle, for vi som prøver å hjelpe det norske barnevernets ofre får ganske mange nødrop fra familier i Rissa og omegn som opplever at barna tvangsfjernes fra foreldre som de elsker og som elsker dem, til alles fortvilelse og ulykke. Om én slik sak se "RISSA-SAKEN. Artiklar i Fosna Folket och Adressa Avisen". Om grunnlaget for at det blir mange slike saker se "RETT INFORMASJON? Om bruk av informasjon i sakkyndighetsarbeid", og sammenlign informasjonen der med reportasjen om en hyperaktiv barnevernsleder på Ørlandet: "Milliongap i barnevernet" (finnes også lenket til på nettstedet www.likestilling.com).
Det ser allikevel ikke av artikkelen ut til at politikere eller kommune-byråkrater stiller spørsmålstegn ved å bruke penger til denne typen "barnevern". Det er kanskje ideologisk betent å utsette seg for å bli beskyldt for at man ikke vil barns beste hvis man sier at det ikke skal øses ut til barneverns-stillinger, psykolog-utredninger, fosterforeldre og advokater til alle tvangssakene?
Det grunnleggende og selvsagte spørsmål må stilles: Handler barnevernet til barns beste?
Det å sette inn penger til hjelp i en sektor gir ikke automatisk bedret velferd. Det gjør det bare hvis bedømmelsen av behovet for hjelp er riktig, og typen av hjelp som finansieres er effektiv.
Det finnes en rekke studier som dokumenterer relativt klart at dette ofte ikke er tilfelle innen barnevern og annet sosialt arbeid. Grunnen er at man har basert seg på forfeilet ideologi istedenfor på reell kunnskap. Fire eksempler:
1. "Sosialomsorgens brustne illusjoner" av Jon Knut Berg fra 1991 (i boken Velferdskommunen redigert av professor i historie Anne-Hilde Nagel), tar for seg utviklingen i Oslo på 1960-tallet som kom som resultat av et nytt syn og ny lovgivning vedrørende sosialhjelp. Nå skulle ikke lenger sosialarbeiderne sitte og dele ut penger, de skulle "behandle" klientene.
Det gikk særdeles dårlig. Klientene var normalt verken sosialt syke eller avvikere. De trengte derfor ingen "behandling". Sosio-tenkningens sykeliggjøring og omtolkning av deres problemer var gal. Dermed økte klientifiseringen istedenfor å avta, dokumentmengden ble formidabel og utgiftene steg til himmels. Berg skriver (side 148): "Sosialomsorgens hovedidé, det å gi sosial behandling, ble vanskelig. For hvordan drive med omfattende terapi med så mange klienter? Og hvordan gi sosial behandling til folk som bare hadde for lite penger, uten at de hadde de forventede tilpasningsproblemene?"
2. Psykiater Ellen Kjelsberg (1999): A Long-term Follow-up Study of Adolescent Psychiatric Inpatients (Oslo: Centre for Child and Adolescent Psychiatry, Department Group of Psychiatry, University of Oslo. ISBN 82-91049-18-1) er en klar og god samling artikler om undersøkelse av senere livsløp for ca 1000 ungdommer som hadde vært igjennom behandling ved Statens Senter for Barne- og Ungdomspsykiatri. Bare ca 23 % klarte seg gjennom de påfølgende 15-30 år uten enten å være kommet i fengsel, og/eller være blitt uføretrygdet, og/eller være død, blant annet gjennom selvmord. (Ikke å undres på at "behandlingen" ikke hatt noe som helst positivt resultat, ettersom 1: reell diagnose ser ut til å ha manglet - man har f.eks rutinemessig "testet" dem med Rorschach-test (kvakksalveri, se Lennart Sjöberg: "Rättssäkerheten hotas av en bläckplump") og 2: behandlingen blant annet har vært fosterhjem.) Artikler på norsk om studien fins i "Over 50% av ungdommene som er behandlet ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri ble kriminelle".
3. Barnevernet i Norge er til forveksling lik det svenske, og studier fra Sverige er meget relevante. Socialstyrelsen utgav i 1995 rapporten Sammanbrott i familjehem (SoS-rapport 1995:9) ("familjehem" betyr fosterhjem). Brita Sundberg Weitman, tidligere lagmann ved Solna Tingsrätt i Stockholm, skrev om denne studien samt en annen i samme gate (se "Fosterbarns rettsløshet") (oversettelsene fra svensk er mine, MHS):
"I Svenska Dagbladet den 23. mars 1995 leser vi at Socialstyrelsen har latt forskeren Håkan Jönson ved Socialhögskolan i Lund granske 189 plasseringer av barn i fosterhjem. Resultatet, ifølge Svenska Dagbladet: Nesten halvparten av alle fosterhjemsplasseringer avbrytes før planlagt. Enten greier ikke fosterhjemmet barnet eller så rømmer barnet, ofte hjem til sine biologiske foreldre. Det mangler ofte en plan for barnets omsorg. En del av barna i fosterhjem utsettes for seksuelle overgrep der. En delrapport [en annen rapport] har gransket 86 politianmeldelser. Syv av ti anmeldelser gjaldt fosterfaren. For øvrig var anmeldelsene rettet mot fostersøsken [fosterforeldrenes barn] eller andre barn i fosterhjemmet. I annenhvert tilfelle besluttet imidlertid statsadvokaten å nedlegge etterforskningen. Det berodde som regel på at lovbrudd ikke kunne bevises. Tiltale ble det i 32 saker. Av dem ble det fellende dom i 30."
Jönson skriver selv i siste avsnitt: "Alle som profesjonelt arbeider med fosterhjemsplasseringer vet at sammenbrudd er vanlige. Allikevel betraktes de som uhell i arbeidet. Fosterhjemsplasseringer behandles generelt som "idealalternativ" til barnets utilfredsstillende hjem- og livssituasjon. ... Den viktige konklusjonen i denne rapporten er at en fosterhjemsplassering må betraktes som et tiltak som med stor sannsynlighet kommer til å bryte sammen. ... Det kan jo tenkes at plasseringer av tenåringer må slutte i sammenbrudd, at det ligger i tenåringens utvikling å bryte opp. Det kan også tenkes at et sammenbrudd faktisk er å ha mislykkes alvorlig og at tiltaket som helhet skader mer enn det hjelper."
4. I 1996 kom boken Fosterbarn som vuxna av Bo Vinnerljung. I tillegg til å ha utført egne søskenstudier (i familier hvor noen søsken er i fosterhjem mens andre bor hjemme) har han gjennomgått nærmest rubb og rake av daværende undersøkelser i Skandinavia og mere til. På side 78 skriver han: "Alle studier viser likeartede eller dårligere resultater for fosterbarna når de sammenlignes med hjemmeboende barn fra risikogrupper eller lignende. ... Som sammenfatning: Noen variasjoner finns men ingen [studier] har funnet at fosterbarna har klart seg bedre."
Den som har skrevet mest og best om Vinnerljungs avhandling her til lands, er advokat Sverre Kvilhaug i Lindås, se f.eks. "Barnevernet i Norge - Befringutvalget. Internasjonal barnevernforskning av betydning for spørsmålet om omsorgsovertakelse er til barnets beste".
*
Både Vinnerljung og Jönson arbeider selv innen eller med tilknytning til sosialvesenet. Vinnerljung har i annen sammenheng uttalt større forhåpninger om at nå går vel alt så mye bedre og at hans egen forskning kan tolkes annerledes. Dette har forårsaket noe av et vepsebol (se "To artikler om fosterhjemsplassering og særlig om Vinnerljungs forskning"). Noe monopol på tolkningen av forskningsdata har imidlertid ikke forskere, heller ikke på sine egne. De to undersøkelsene er godt gjennomført; både Jönson og Vinnerljung oppfyller et krav i all vitenskap: De skiller klart mellom sin undersøkelse og tolkning av resultatene. Bare dager gamle er to artikler fra Svenska Dagbladet om ferske granskninger som bekrefter forskningen, og dermed at barnevernet i Sverige handler uten grunnlag og slett ikke til beste for barn: "Prussiluskan har ögonen på oss" og "Socialen utreder vart femte barn".
For de mange som har en forståelig impuls til å mistro rammede familiers versjon av hvordan barnevernet og deres overordnede myndigheter går frem, kan det være instruktivt å lese en førstehånds beretning fra en som ikke selv er rammet: "To møter med norsk barnevern" av Åse Hellenes Rødøy har tidligere vært publisert nettopp i Fosna-Folket, og den tåler absolutt et gjensyn.
******