BarnasRett 10.08.07

 

Kritikk av barnevernet i leserbrev

 

Dette innlegget er sendt:
Aftenpostens debattredaksjon v/ Knut Olav Åmås
Debattredaksjon, Bergens Tidende
Debattredaksjon, Nationen v/ Tove Lie
Sven Egil Omdal, kulturredaktør i Stavanger Aftenblad
Nils E. Øy, Norsk Redaktørforening
Espen Moe, konstituert redaktør, journalisten.no
Hans Hjellemo, ansvarlig redaktør, Kampanje
Redaksjon, Barnasrett.no
John Peder Egenæs, Generalsekretær, Amnesty International Norge
Gerald Kador Folkvord, Patricia Kaatee, rådgivere, Amnesty International Norge

Vi er forfatterne av flere kritiske leserinnlegg om barnevernet som har stått på trykk i flere av landets aviser. Leserinnleggene som var forfattet av oss delvis i felleskap var ment som innspill i en debatt som etter vår mening foregår på barnevernets premisser. Nylig ble vår virksomhet omtalt som en "falsk kampanje" i Bergens Tidende og andre medier.

Det er imidlertid påfallende at innleggene fra én av oss - Anders Nygård - ikke nevnes i avisomtalen av våre leserbrev. Vi tror at dette kommer av at innlegg som var signert av Anders Nygård omtaler kritikk av Norges praksis innen barnevern som har kommet fra FNs komité for barns rettigheter (CRC). FN-organets kritikk har for øvrig blitt nesten fullstendig forbigått av media i landet. Vi hadde håpet på at både media og avisenes lesere ville stille spørsmål om barnevernets metoder etter at denne kritikken ble gjort kjent gjennom leserbrevene. Dokumentet fra CRC som inneholder de kritiske bemerkningene er tilgjengelig på nettet: http://www.unhchr.ch/tbs/doc.nsf/898586b1dc7b4043c1256a450044f331/1a35ad6034bde2a4c1257018002e091e/$FILE/G0544025.pdf

Vi vil gjøre oppmerksom på pkt. 23 og 24 i dokumentet, der FN-organet uttrykker sin bekymring for antallet barn som blir fjernet fra sine familier:

Children deprived of their family environment

 23.      The Committee is concerned at the number of children who have been removed from their families and live in foster homes or other institutions. In this regard, the Committee notes the State party's willingness to review its practices concerning the removal of children from their family environment.

24.      The Committee recommends that the State party take measures to address the causes of the rising number of children who are removed from their families, including through adequate support to biological parents. The State encourages the State party to give priority to protecting the natural family environment and ensure that removal from the family and placement in foster care or institutions is used only as a measure of last resort when in the best interests of the child.

En debatt rundt barnevernets praksis er nødvendig, ikke bare fordi antallet barn som blir fjernet fra sine familier nå endelig vekker oppsikt utenfor landets grenser, men også fordi "barnevern" i all vesentlig grad er et fag som bygger på skjønnsmessige vurderinger av barnas, foreldrenes og familienes fungering. Barn blir fjernet fra sine familier ikke bare når foreldrene ruser seg eller mishandler sine barn. For å begrunne en omsorgsovertakelse benytter barnevernet såkalte "belastningsfaktorer" som foreldrenes "umodenhet" eller psykiske problemer. Andre belastningsfaktorer kan være foreldrenes samliv, eller at en av foreldrene har hatt en vanskelig barndom, samt ytre forhold som boligproblemer, økonomiske problemer, sosialt nettverk og en belastende arbeidssituasjon. Atferds- eller tilpasningsproblemer hos barn tilskrives alltid foreldrenes mangelfulle omsorg, eller mindre enn optimalt "samspill".

"Barnevern" er altså ingen eksakt vitenskap. Oppfatningen av hva som er normal atferd hos barn, og hva som utgjør normalt samspill mellom barn og foreldre endrer med tiden. Barnevernet kan ikke sies å ha noe fasitsvar på barneoppdragelse. Barnevernet kan heller ikke late som deres tiltak alltid er til det beste for barna. I flere innlegg har vi derfor forsøkt å gjøre avislesere oppmerksom på at det eksisterer forskning som tyder på at det kan forekomme langvarige skadevirkninger hos barn som følge av å bli skilt fra sine foreldre. Forskningen som tyder på at barnevernets tvangsfjerninger kan gjøre mye skade blir systematisk ignorert av barnevernet.

I sitt møte med barnevernet blir foreldre og barn stilt opp mot et system der barnevernets skjønnsmessige vurderinger vektlegges i mye større grad enn foreldrenes eller barnas egne synspunkter. Foreldre og barn føler seg overkjørt hvis de ikke mener det samme som barnevernet. I en kronikk (Dagbladet, 16. oktober 1999) rettet advokatene Feydt og Hamborgstrøm fokus mot rettløse barn og foreldre i barnevernssaker. Fordi barnevernssaker kjøres som sivilsaker, er terskelen for å fjerne et barn lavere enn for å dømme en samfunnsborger for en mindre forseelse etter straffeloven. Mens politiet i straffesaker må etterleve et strengt regelverk for innhenting av informasjon, finnes det ingen tilsvarende regler for innhenting av informasjon i barnevernssaker. Den informasjon som innhentes, nedskrives på en subjektiv måte, og er preget av den enkelte saksbehandlers oppfatning. I motsetning til straffesaker prøves barnevernssaker for et "domstolliknende" organ (Fylkesnemnda) for lukkede dører.  I barnevernssaker bygges vitneutsagn ofte på annen-, tredje- og fjerdehånds opplysninger, og ikke sjelden på anonyme meldinger. Feydt og Hamborgstrøm bemerker at selv i de enkleste straffesaker, som et biltyveri eller en promillesak, er rettssikkerhetsgarantiene atskillig bedre. Barnevernets og fylkesnemndas bruk av sakkyndige med bindinger til barnevernet er dessuten et alvorlig habilitetsproblem i forvaltningen og i rettsvesenet. Selv om disse spørsmålene har blitt reist og omtalt bl.a. i Bergens Tidende (20. september 2006), har det ikke kommet forbedringer som tar sikte på å styrke foreldrenes og barns rettssikkerhet i barnevernssaker.

I innleggene signert av Olav Mjelde omtalte vi en brukerundersøkelse blant ungdom på barnevernets langtidsinstitusjoner foretatt av Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring (NOVA) på oppdrag fra Barne- og Familiedepartementet. Brukerundersøkelsen ble gitt ut i mai 2006. Av de drøyt 400 ungdommene som svarte på undersøkelsen, oppga 11% at de ikke følte seg trygge pga noen av de vokse, mens 12 % følte seg ikke trygge pga noen av de andre ungdommene. Enda mer bekymringsfullt er at 41 ungdommer oppga at de har blitt utsatt for mobbing av de voksne som jobbet på institusjonen. 12 ungdommer fortalte at de hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep av noen som jobbet på institusjonen, mens hele 33 oppga at de voksne hadde slått eller sparket dem.

Mørketall om overgrep i barnevernsinstitusjonene som skjuler seg bak disse tallene er trolig store. Den ovennevnte undersøkelsen omfattet bare de drøyt 900 ungdommene i alder 13 år eller eldre som bor på barnevernsinstitusjoner. Av disse svarte kun under halvparten på undersøkelsen.

Brukerundersøkelsen er tilgjengelig her: http://www.nova.no/asset/2076/1/2076_1.pdf

Vi viser til s.73 - 75 i brukerundersøkelsen for tall som er gjengitt ovenfor.  

Flere opplagte spørsmål melder seg her:

Hvorfor reagerte ikke myndighetene da rapporten kom? Hvilke barn blir mishandlet på institusjoner, der de blir plassert - angivelig for deres eget beste? Av hvem blir disse barna mishandlet? Et titalls ungdommer som blir alvorlig mishandlet på barnevernsinstitusjoner var tydeligvis ikke alvorlig nok grunn for staten og barnevernet til å granske saken nærmere. Rapportens omtale av tilsyn (s.77) i barnevernsinstitusjoner er også nedslående lesning: Bare 7 av 10 av ungdommene svarte at de hadde fått besøk av tilsynet. De fleste ungdommene ønsket ikke å bo på institusjonen. Er dette til å undres over, når ungdommer som rømmer fra institusjoner ble innhentet av politiet, lagt i håndjern og behandlet som kriminelle?

Det måtte dessverre et dødsfall og et knivdrap på to forskjellige institusjoner tidlig i 2007 til for at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet endelig skulle varsle en fullstendig gjennomgang av barnevernet. Disse tragiske hendelsene kunne ha vært unngått, hvis myndighetene hadde handlet i tide, og hvis media hadde vært hatt en mer kritisk holdning til barnevernet.

Etter 10-15 år vil disse barna, og andre barn i offentlig omsorg og deres familier, reise erstatningskrav mot staten. Vi vil igjen ryste på hodet og spørre oss hvordan vi kunne ha latt dette skje. Staten vil da trolig igjen hevde at sakene er foreldet, men vil journalister og avisredaksjoner denne gangen kunne hevde at de ikke kjente til forholdene i barnevernet?

I det ovenstående har vi nevnt deler av kritikken mot barnevernet som vi ønsket å gjøre både media og lesere kjent med gjennom våre leserbrev. Vi forsøkte å sette i gang en debatt om barnevernets kompetanse og teorigrunnlag. I noen innlegg nevnte vi i korthet den manglende rettssikkerhet for foreldre og barn i barnevernssaker, og vi forsøkte å gjøre lesere og media kjent med de dokumenterte overgrepene mot barn i barnevernet, som vi viser til ovenfor.  

Mens vi kan håpe at mange avislesere ville ha fått med seg våre kritiske innspill og grunnlaget for dem, har vi tydeligvis ikke lyktes med å få landets journalister og avisredaksjoner til å stille spørsmål om barnevernets metoder. I vår oppfatning opptrer journalister og avisredaksjoner ikke bare naivt, når de stilletiende godtar at en statlig etat som har makt til å splitte en familie, alltid vil treffe faglig godt begrunnede avgjørelser; de forsømmer også sin samfunnsoppgave som kritikere av myndigheter og maktkonsentrasjoner, når selv dokumenterte overgrep blir forbigått med taushet, og når kritikk fra et FN-organ verken nevnes eller følges opp. Presseetiske regler forbyr avisene å nevne barna i enkeltsaker i barnevernet, men bør man ikke kunne forvente av en kritisk presse at det stilles spørsmål om barnevernets metoder og maktbruk, om barnas og familienes rettssikkerhet, eller at politikere og byråkrater trekkes til ansvar for alvorlige krenkelser av barn i et lukket system?

Ikke enhver debattråd om barnevernet i avisenes leserspalter blir startet av oss. Vi nevner eksempelvis et leserbrev til Tidens Krav (11. mai 2007) hvor en innsender beretter om en mor som endte sitt liv etter at barnevernet tok fra henne hennes tre barn. Hvor mange liknende menneskelige tragedier skjer, som vi ikke hører noe om, fordi ingen tør stille spørsmål, og fordi avisene nekter å skrive om dem?    

Vi ser oss nødt til å rettferdiggjøre vår bruk av pseudonymer i våre leserbrev. På grunn av erfaringer som to av oss har hatt med barnevernet, samt anbefalinger og advarsler fra andre som har hatt befatning med barnevernet, valgte vi å ikke stå fram under våre rette navn. Vi har forståelse for at debattredaksjoner i aviser som trykte våre innlegg misliker at vi ikke oppga våre virkelige navn. Men forventer vi egentlig for mye av journalister og redaktører, når vi synes at de heller burde gjøre seg umaken å sette seg grundigere inn i innholdet av vår kritikk av barnevernet, i stedet for å kjenne seg "lurt" av uekte signaturer? 

I sakens anledning har enkelte representanter fra barnevernet uttalt seg til media at de gjerne tar en "debatt" med sine kritikere. Vi mener at de heller bør ta stilling til innholdet i våre kritiske innlegg. Når barnevernets representanter i stedet aktivt oppsporer sine kritikere, og avviser våre innlegg som en falsk kampanje, er det vanskelig å ta dem på ordet at de er åpne for en debatt.  

Kritikk av barnevernet er intet nytt fenomen. Den samme kritikken har blitt fremmet av mange gjennom flere år, uten at det har ført til noen vesentlig endring i måten barnevern møter familier. Den som våger å kritisere barnevernet bør vite at virkemidlene som barnevernet rår over er svært inngripende. En undersøkelse fra barnevernet etter § 4-3 av Lov om barnevernstjeneste er ikke frivillig. I ikke få saker som har blitt behandlet av Fylkesnemnda har foreldrenes holdning til barnevernet blitt brukt som et argument mot foreldrene. De av oss som har vært i kontakt med barnevernet og kjenner deres metoder, og de av oss som har små barn, ønsker ikke komme i konflikt med et apparat som vi vet av erfaring har en makt til å overkjøre familier. Så lenge barnevernet oppsporer sine kritikere i offentlige registre, og så lenge media løper barnevernets ærend uten å se nærmere på innholdet i kritikken av barnevernet, er vi ikke trygge på at våre ytringer ikke vil få konsekvenser for oss og for våre familier, hvis vi skulle sette våre virkelige navn på våre innlegg.   

Med hilsen
Elisabeth Johannessen; Anders Nygård; Harald M. Nilsen; Olav Mjelde og Rune G. Pedersen

Bergen, den 9. august 2007

 

Utvalgte referanser:

Om rettssikkerheten:

1. Kronikk av Feydt og Hamborgstrøm
http://www.dagbladet.no/nyheter/1999/10/16/180437.html

2. Kåre Willoch i VG, 9. februar 2004: "Lærer vi nok av rettsskandaler?"

3. Kritiserer psykologers dobbeltroller, Bergens Tidende 20. september 2006
http://www.bt.no/lokalt/bergen/article299591.ece

4. Lite miljø bidrar til dobbeltrolle, Bergens Tidende 21. september 2006
http://www.bt.no/lokalt/bergen/article300039.ece

5. Skal omsorgsovertakelse styres av penger, Moss avis,
http://www.moss-avis.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20031027/AKTUELLKOMMENTAR/440026043

 

Om barnevernsinstitusjoner:

6. Gutt (16) knivdrept på barnevernsinstitusjon, Aftenposten, 22. mars 2007
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1702171.ece

7. Mistet sønnen på institusjonen, Nettavisen, 25. mars 2007
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article946045.ece

 

Leserbrev til Tidens Krav, 11. mai 2007
http://www.tk.no/meninger/leserbrev/article2764677.ece

I tillegg viser vi til en god samling av artikler om relevant forskning og nyhetsartikler på www.barnasrett.no.