Mot det totalitære barnevern?

Av Carl I. Hagen, Fremskrittspartiet

[Artikkelen har tidligere vært publisert i Bergens Tidende den 9. august 1993. Den er gjengitt her med forfatterens velvillige tillatelse.]

I altfor mange barnevernsaker kan det virke som om barnevernet arbeider etter formålet "flest mulig barn på barnehjem eller til fosterforeldre". Jeg lurer virkelig på om barnevernet og de mange barnevennlige psykologer har gjennomgått barnehjem og fosterforeldre med de samme kritiske undersøkelser som de utsetter de biologiske foreldre for. Den enorme betydning det har for barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre og den familietilhørighet og identitet det medfører, blir redusert til en bagatell av mange såkalte sakkyndige.

I en del barnevernsaker er det åpenbart at mor, far eller foreldre har en vanskelig økonomisk situasjon som sliter på foreldre og barn. Det går også ut over omsorgstilbudet for barna. Da er barnevernet i stand til å ta et barn og plassere det hos fosterforeldre eller barnehjem til en kostnad på 50-100.000 kroner for fosterforeldre og 150-200.000 for en barnehjemsplass. Tilskudd til barnets foreldre for å sette dem i stand til å bedre forholdene i familien slik at omsorgsovertakelse kan unngås, ville ofte vært langt rimeligere og bedre for barnet.

Når besteforeldre eller bror og søster til noen foreldre som står i fare for å miste sitt barn tilbyr seg å være fosterforeldre, vurderes det negativt av barnevernet eller de får beskjed om å konkurrere på like vilkår med fremmede fosterforeldre. De fleste av oss som legger vekt på familiebånd og familietilhørighet opplever slikt som uhyggelig.

I barnevernsaker fremstår det jeg vil kalle de sakkyndiges diktatur. Når en psykolog og/eller barnevernkonsulent har såkalt utredet en familie og et barns situasjon og avlegger en rapport med konklusjon at det beste for barnet er plassering i fosterhjem eller barnehjem, hvem tør da si det motsatte? En sakkyndig skal jo presumptivt være en ekspert og toppkvalifisert person som automatisk vet best. Om konklusjonen kommer etter noen timers observasjon av familien spiller liten rolle. Den sakkyndige har talt!

Det skal være en meget ressurssterk person med stor tillit til egen vurderingsevne som tør si til en sakkyndig at han tar feil og at grunnene for omsorgsovertakelse ikke er gode nok. Ansvarsfraskrivelse hos alle andre som kommer i berøring med en sak er lett fordi man kan unnslippe sitt ansvar ved å vise til at man har fulgt anbefalingen til "ekspertisen" eller en "sakkyndig med fagkompetanse".

Når så også en byrett settes med uerfarne nyutnevnte sorenskrivere og to psykologer som meddommere, er ofte resultatet gitt. De fleste psykologer tilhører samme fagforening og "skole", og når en psykolog som sakkyndig har konkludert med omsorgsovertakelse, kan man ikke forvente at en annen psykolog vil sette seg utenfor "det gode selskap" ved å være uenig med en kollega.

I barnevernsnemndene kan det ofte skje at de politiske partier utnevner fortjente partimedarbeidere uten interesse eller innsikt i barnevernsaker, men fordi ivrige partifeller fortjener et verv. Hvorledes skal man forvente at disse skal være så ressurssterke at de åpent tør stå på et annet syn enn barnevernsjefen, barnevernkonsulent og de sakkyndige?

Når det så er fattet vedtak om omsorgsovertakelse mot foreldrenes ønske og vilje, blir det brukt som "bevis" mot disse når de motsetter seg "hjelp" fra det "snille hjelpeapparatet". Når den sakkyndige har foreslått omsorgsovertakelse, beviser det den manglende reelle omsorg for barnets beste når foreldrene kjemper imot. De setter sine egne interesser foran barnets når de nekter å ta imot den hjelpen som den sakkyndige har sagt vil være det beste for barnet. En mor som vurderer barnets beste annerledes blir da automatisk en "dårlig" mor.

Kronen på verket i barnevernet er taushetsplikten som ingen kan løse barnevernet fra. Når en barnevernsak dukker opp i media og virker hårreisende for vanlige folk, skjuler barnevernet seg bak taushetsplikten. Det ligger under at det er forhold i familien som er graverende, men det kan ikke opplyses pga. taushetsplikten. Selv når foreldrene sier at de ønsker at barnevernet skal si alt, hjelper det ikke. Jeg er overbevist om at taushetsplikten like ofte brukes for å beskytte barnevernet som for å beskytte enten barn eller foreldre. Det bør derfor innføres den regel at taushetsplikten oppheves når foreldrene gir sitt skriftlige samtykke.

Barnevernloven bør endres snarest slik at det blir klare kriterier for hvilke forhold som må være oppfylt for å forsvare omsorgsovertakelse. Rettsopplegget for behandling av slike saker bør vurderes endret slik at sakkyndiges og barnevernkonsulentenes synspunkter blir tillagt betydelig mindre vekt. Sunn fornuft fra vanlige folk i en meddomsstol med fullt ansvar bør komme inn i langt sterkere grad.