Om fosterhjemsplassering og om debatten som uteble,
samt om en forsker som er sjokkert

 

Av Sverre Kvilhaug, advokat.
 

Jeg ser i Fosterhjemskontakt nr. 1/2001 at Kari Killén er sjokkert når hun tenker på at hun selv var med og plasserte barn i fosterhjem for 30 år siden uten at fosterhjemmet fikk vite bakgrunnen til barna. Hun burde heller la seg sjokkere av at så mange barn i det hele tatt ble, og fortsatt blir, plassert i fosterhjem når prognosene for langtidsplassering i fosterhjem er så dårlige som de er. Jeg er rimelig overvbevist om at Kari Killén ikke er ukjent med Bo Vinnerljungs avhandling, presentert i boken: Fosterbarn som vuxna (omtalt i bladet nr. 2/1998). Dermed vet hun også at Vinnerljung i avhandlingen gjennomgikk den internasjonale barnevernforskningen om hvordan det går med barn i fosterhjem, samt gjennomførte egne søskenundersøkelser i samme øyemed. Videre vet hun rimeligvis også at disse forskningsresultatene viser at det (på gruppenivå) ikke er noen gevinst ved å langtidsplassere barn i fosterhjem - det går enten like bra med dem som hvis de hadde blitt værende i hjemmet, eller så går det dårligere ved fosterhjemsplassering. Ingen undersøkelser viser at det går bedre med fosterbarna enn om de hadde blitt boende hjemme (se boken side 78). Noen år tidligere fant for øvrig Michael Bohman, også svensk forsker, ut det samme ut fra longitudinelle undersøkelser, og han fant til og med at dobbelt så mange fosterbarnsgutter ble kriminelle og rusmisbrukere som de sammenlignende risikobarna som vokste opp hjemme.

Hvorfor sjokkerer ikke dette Kari Killén? Hvorfor fører det ikke til at hun gjør en innsats for å få den nevnte forskningen kjent og tatt hensyn til? Hvorfor tar hun ikke et oppgjør med det forholdet at barnevernet og fylkesnemndene mange steder i landet har en altfor lav terskel for omsorgsovertakelser, og at terskelen for tilbakeføring er for høy? Nettopp hun er i posisjon til å gjøre det. De som ikke tror at terskelen for omsorgsovertakelser er for lav, vet enten svært lite om praksis i fylkesnemndene eller vurderer terskelhøyden ut fra den feilaktige oppfatningen at fosterhjemsplassering er et bra tiltak for barn.

Hadde det bare vært Kari Killén som forholdt seg taus, hadde det ikke vært så farlig. Det katastrofale for relativt vanlige barn og familier som utsettes for omsorgsovertakelse, og det er mange, er at det er så å si ingen i det etablerte barnevernsystemet på alle nivåer som er interessert i de nevnte forskningsresultatene. Heller ikke noen av fosterforeldrene som leste artikkelen i bladet, tok opp hansken.


 

Artikkelen var publisert i Fosterhjemkontakt 4/2001, samt på nettstedet Nkmr.