Bergen 6. januar 2005
To uheldige punkter i en høringsuttalelse fra
Foreningen 2 Foreldre (F2F)
Av professor Marianne Haslev Skånland
*
Den 1. juli 2004 avga Foreningen 2 Foreldre en høringsuttalelse, undertegnet av Sonja Cassidy (nestleder) og Rune Harald Rækken (leder):
Høringsuttalelse fra Foreningen 2 Foreldre til rapporten "Tiltak for å beskytte barn mot overgrep. Forslag om endringer i Barneloven mv."
Høringsuttalelsen har ligget tilgjengelig på forsiden av F2F's nettsted http://www.f2f.no. Den ser imidlertid i desember 2004 ut til å være fjernet derfra, og det er kanskje uvisst hvor lenge den fortsatt vil finnes på adressen http://www.f2f.no/db/1/229.pdf. Når det gjelder de spørsmål jeg her tar opp, viser jeg allikevel til nettversjonen, som er sideinndelt.
To oppfatninger uttrykt i F2F's uttalelse er etter mitt syn kritikkverdige, fordi de gir et galt bilde av status og innhold av forskningen på områdene. Det gjelder bedømmelsen av:
(1) Münchausen Syndrome by Proxy
F2F ser ikke ut til å være klar over at Münchausen Syndrome by Proxy er avslørt som kvakksalveri.
(2) Martin Daly og Margo Wilsons forskning om vold mot barn
F2F gjengir denne forskningen ukorrekt med hensyn til hvem i stefamilier som viser overhyppighet som voldsforøver. Daly og Wilsons undersøkelser viser at det er steforeldre, og av dem stefedre - delvis fordi der er flere stefedre enn stemødre i familier med barn (især små barn), delvis av biologiske grunner - som er sterkt overrepresentert som utøvere av mishandling/vold mot barn i familiesammenheng. Dette er dokumentert i Daly og Wilsons arbeider.
1. F2F's referanser til Münchausen Syndrome by Proxy (MSbP)
Jeg har i artikkelen "Fakta og forskning: Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til -1: Diagnosen 'Münchausen syndrome by proxy' (MSbP) - Münchausens syndrom ved stedfortreder - er svindel" (http://www.barnasrett.no/fakta_og_forskning_om_barnemishandling_1.htm) gjort rede for noen få hovedtrekk i MSbP's historikk, med fyldige referanser (lenker) til artikler om nyere hendelser. MSbP er ingen gammel, veletablert diagnose som har stått sin prøve empirisk. Den har i hele sin korte levetid (25 år) vært suspekt, men nå er den ytterligere diskreditert. Den viktigste utviklingen er at kraftige rystelser vedrørende MSbP-saker i rettsapparatet i Storbritannia våren 2003 førte til at syndromet ble tatt ved vingebenet sammen med sin oppfinner, barnelegen Sir Roy Meadow. Der var bråk i parlamentet og flere hundre tidligere straffesaker mot mødre ble besluttet gjenopptatt. Dertil har man reist spørsmålet om hva skal gjøres i de mange tusen saker hvor barn er blitt skilt fra sine foreldre på basis av MSbP-hypoteser.
F2F's behandling av MSbP finnes i deres høringsuttalelse på side 6 og i vedlegget på side 15.
På side 6 skriver F2F:
"Overser "Münchausen by Proxy" som mishandling
Rapporten overser fullstendig det lite utbredte, men
anerkjente "Münchausen by Proxy"-syndromet, som er
en patologisk og entydig kvinners grove mishandling
av egne barn."
På side 15:
"Overser "Münchausen by Proxy" som mishandling
Fra et intervju med professor Torleiv Ole Rognum med
overskriften "Farlige mødre":
"Münchausen by proxy er en uvanlig form for
barnemishandling der en forelder (oftest mor) lyver om sitt
barns helse, og i verste fall skader eller dreper det med den
hensikt å komme i kontakt med helsevesenet. Hun går fra
lege til lege med barnet, utsetter det for mange unødige
og smertefulle undersøkelser og behandlinger, og nekter å
erkjenne årsaken til barnets symptomer. At en mor kan
skade eller drepe sitt barn for å få oppmerksomhet, er en
umulig tanke for de fleste, derfor kan en slik form for
barnemishandling pågå i mange år uten å bli oppdaget og
stanset." (16) "
(Fotnote 16:)
"Helsenytt 10. nov. 2002;
http://www.helsenytt.no/artikler/munchausen.htm"
Man merker seg for det første at mens det i det siterte intervjuet i vedlegget sies "en forelder (oftest mor)", er formuleringen i selve høringsuttalelsen bastant: "en patologisk og entydig kvinners grove mishandling av egne barn". Det virker her som om F2F ønsker å styrke til og med Rognums kraftige utfall mot mødre.
For det andre var avsløringen av Meadow og MSbP i Storbritannia i gang og godt kjent allerede sommeren 2003, et helt år før F2F daterer sin høringsuttalelse. Høsten 2003 underrettet jeg selv en rekke mennesker, blant annet personer knyttet til F2F, om dette. Jeg ga ny beskjed våren 2004, fordi foreldreparet i Strasbourg-saken P, C og S mot Storbritannia (jf lenkene til Strasbourg-saker i min artikkel Fakta og forskning ... -1) var invitert som foredragsholdere ved det årlige symposium i NKMR (Nordisk Komité for Menneskelige Rettigheter) i Göteborg tidlig i juni. Også der ble naturligvis utviklingen i Storbritannia fyldig dekket.
Jeg kan da ikke være den eneste som har snakket med F2F-folk om det upålitelige ved MSbP-diagnosen? Naturligvis kan ingen av oss pretendere å være oppdatert om alle emner til enhver tid. Gitt F2F's formål og deres interesse for spørsmål som berører barns forhold til sine foreldre, er det allikevel overraskende og ihvertfall uheldig at MSbP's nåværende status ser ut til å være gått F2F hus forbi. F2F har hverken fanget opp noe av den generelle kritikken eller notert seg utviklingen i 2003, skjønt hvis man først er interessert i MSbP - og det er man vel hvis man vil skrive om det i en høringsuttalelse - er det lett å lokalisere en del av MSbP-opplysningene ved et enkelt søk på nettet (jf de over 40 artiklene samt de to Strasbourg-sakene med MSbP-beskyldninger jeg har lenket til i min ovennevnte artikkel).
Isteden uttaler F2F svært sterkt at MSbP-diagnosen er akseptert som pålitelig. Dette gjør F2F på basis av et intervju fra 2002, med professor Torleiv Ole Rognum, som, hvis intervjuet gjengir ham korrekt, fremtrer som tilhenger av MSbP-diagnosen i sin krasseste form av heksejakt. Især er det påfallende hvordan Rognum retter beskyldninger mot mødre som "går fra lege til lege med barnet".
Alle som er rimelig oppmerksomme, registrerer at det knapt går en uke mellom hver gang saker kommer frem i media hvor mødre - eller fedre - har gått en lang, fortvilet vandring mellom fagfolk som har avvist dem, før deres syke eller handikappede barn omsider har fått riktig diagnose og behandling. Svært mange av disse foreldrene har opplevet ikke bare at barnet lenge ikke får hjelp, men at de selv er blitt mistenkeliggjort og forulempet i prosessen. At de har prøvet å få helsevesenets oppmerksomhet om sitt barns sykdom betyr naturligvis ikke at de søker oppmerksomhet for egen person.
Foreldre har en grad av kjærlighet og nærhet til sine barn som gir dem en ganske annen følelse enn hva andre har av hvorvidt det er noe galt med barnets helse. De kommer godt fra en sammenligning med helsepersonell og andre i hjelpeapparatet, som stiller langt mere likegyldig overfor disse barna, som kanskje virkelig har sjeldne eller vanskelig diagnostiserbare lidelser. At kjærlige foreldre også kan være uvitende eller ta feil, eller at de når helsevesenet trekker på skuldrene, selv prøver å medisinere sine barn, er intet tegn på at foreldrene er mentalt syke barnemishandlere. Tusener av voksne mennesker prøver seg på medisinering av seg selv også, med alt fra vann og naturmedisin til reseptbelagte medikamenter. Leger og psykologer stiller stadig gale diagnoser og foretar skadelig feilbehandling, uten å bli patologisert eller fengslet. Det er nok å tenke på alle de spekulativt diagnostiserte "genitale og psykiske skader" som har forårsaket justismord i falske sexovergrepssaker.
Professor Rognum er rettsmedisiner og presenteres i et nytt oppslag i VG 17. desember 2004 som Norges fremste ekspert på krybbedød. Nettopp ved krybbedød er det at Roy Meadows tankespinn har forårsaket flere hundre fengslinger av uskyldige.
I artikkelen fra 17.12.04 uttaler Rognum at stadig flere barn dør som følge av drap, mishandling og omsorgssvikt. Videre sier han at beklagelig få saker kommer for retten fordi ingen vil tro at foreldre kan gjøre noe sånt. Med andre ord legger han det temmelig automatisk ved foreldres dør hvis det skjer noe med et barn, og det kan unektelig virke som om han, som altså arbeider for rettsapparatet, her i likhet med når det gjelder MSbP igjen anbefaler tro istedenfor bevis i rettssaker - tro på foreldres egoistiske motiver og galskap, tro på foreldres skadelighet og skyld.
Rognum sier i VG-intervjuet at han har undersøkt slike saker og er bekymret for små barns rettssikkerhet. Han virker ikke bekymret for rettssikkerheten for barn til ikke å berøves sine foreldre uten grunn, i saker hvor ekspertenes "undersøkelser" har bidratt til justismord. Dette sier han i desember 2004, skjønt Rognum, om enn ikke F2F, som ekspert på krybbedød må vite at det i 2003 var klart at i tillegg til de mange britiske sakene hvor uskyldige var blitt fengslet, var det som sagt flere tusen saker hvor barna var fratatt sine foreldre grunnet MSbP-påstander.
Disse holdningene, og også den tankegang Rognum i VG-intervjuet gir uttrykk for når det gjelder mulige forklaringer på barnemishandling (Fakta og forskning ... -2, jf nedenfor), tilsier etter min vurdering forsiktighet med å basere seg på Rognum som en klippefast autoritet i denne typen spørsmål.
Gjennom sin høringsuttalelse slutter F2F seg til professor Rognum i å rakke ned på mødre i saker hvor det ikke foreligger fnugg av bevis mot dem for noe annet enn at de har kjærlighet og omtanke for sine barn også når de avvises av helsevesenet - et helsevesen som dertil fremsetter beskyldninger om MSbP for å bli kvitt en plagsom kritiker eller få et interessant psykologisk kasus å svinge svøpen over. At slik oppførsel fra "ekspertisens" side står i grell kontrast til hva som ellers doseres: "Spør alltid heller en gang for mye enn en gang for lite når det gjelder de små" (reklame fra apotek), kan det ikke være tvil om. Foreldre, her særlig mødre, bringes altså uansett om de gjør noe eller ikke gjør noe, i en situasjon som er ødeleggende både for dem og barna.
F2F skal jo ifølge sine grunnprinsipper være spesielt opptatt av barns kjærlighetsbånd til begge sine foreldre, altså også til sin mor. Det tør være få som ikke forstår at det for en mor å bli fratatt sine barn, eventuelt også å bli fengslet, på basis av en kvakksalverdiagnose, er en like alvorlig tragedie som den typen F2F meget fortjenestefullt er våken overfor: skjebnen til de mange fedre som uten grunnlag utsettes for anklager om incest. Konsekvensene for barna er selvsagt også like tragiske.
*
2. F2F's referanser til Daly og Wilsons forskning om familievold, særlig vold mot stebarn
I en rekke arbeider publisert mellom 1980 og 1998 beskriver de canadiske psykologene Martin Daly og Margo Wilson undersøkelser de har gjort av forekomsten av familievold, især vold mot barn, i USA, Canada og Storbritannia. (Jeg gjør oppmerksom på at jeg ikke er oppdatert om Daly og Wilsons forskning etter 1998.)
6 av disse arbeidene er:
Martin Daly & Margo Wilson (1985): "Child Abuse and Other Risks of Not Living with Both Parents", Ethology and Sociobiology 6. New York: Elsevier Science Publishing Co Inc
- (1988): "Evolutionary Social Psychology and Family Homicide", Science, 28. October 1988, vol 242. American Association for the Advancement of Science)
- (1991): "A Reply to Gelles: Stepchildren are disproportionately abused, and diverse forms of violence can share causal factors", Human Nature 2 no 4. New York: Walter de Gruyter Inc
- (1994): "Some Differential Attributes of Lethal Assaults on Small Children by Stepfathers versus Genetic Fathers", Ethology and Sociobiology 15. New York: Elsevier Science Publishing Co Inc
- (1996): "Violence Against Stepchildren", Current Directions in Psychological Science 1996:5. American Psychological Society
- (1998): The Truth about Cinderella. A Darwinian view of Parental Love. London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 0-297-84161-0
Disse forskningsarbeidene viser at ved familievold mot barn er stebarn sterkt overrepresentert blant ofrene.
Jeg gjentar ikke her hele argumentasjonen eller innholdet av Daly og Wilsons undersøkelser og redegjørelsen for hvordan de har vært foretatt, men viser til min artikkel "Fakta og forskning: Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til - 2 (http://www.barnasrett.no/Artikler/fakta_og_forskning_om_barnemishandling_2.htm): Vold mot stebarn kontra biologiske barn: Daly & Wilsons forskning". Jeg har der beskrevet hovedtrekkene i denne forskningen og har angitt konkrete henvisninger til hvor i Daly og Wilsons arbeider viktige punkter er å finne.
F2F's høringsuttalelse refererer til Daly og Wilson på side 5 i selve uttalelsen og på side 10 og 13 i vedlegget.
På side 5 skriver F2F:
"Overser den 100 ganger større risikoen for overgrep fra
steforeldre
I denne sammenheng er risikoen for overgrep fra
steforeldre en viktig diskusjon som helt er oversett. Kan
denne unnlatelsen skyldes at det er "mors nye mann" det
da er snakk om, en størrelse som her kan gjenspeile
negativt på [alene]mor?"
På side 10:
"Er barn som lever med ikke-biologiske omsorgspersoner
mer utsatt for fysisk mishandling? Dette er spørsmålet om
steforeldrenes rolle. Daly and Wilson (1994) rapporterer at
barn som lever med stefedre er langt mer utsatt for fysisk
mishandling enn de som lever med sine biologiske fedre.
Men siden forskerne ikke klarte å kartlegge hvem som var
mishandlerne - biologisk mor eller stefar, er det ikke mulig
å si om den økte mishandlingen skyldtes stefar eller
biologisk mor.
I sum tyder data på at mellom 1 og 10% av barna i USA
er offer for fysisk mishandling, men hvem som utøver
mishandlingen og i hvilken grad den utøves av mødre,
fedre, stemødre, stefedre eller andre er vanskelig å gi helt
klare tall for."
På side 13:
"Overser den 100 ganger større risikoen for overgrep fra
steforeldre
"Ny forskning visar att största riskfaktorn för ett barn att
under sina första tre levnadsår bli utsatt för övergrepp eller
dräpt är att bo med en styvförälder. Den risken är 100 ganger
större än att ett barn som bor med sina genetiska föräldrar
råkar like illa ut." (13) "
(Fotnote 13):
"Sjögren, Lena Hellblom. 2001. Barnets bästa - vad är det?
(I: Barns menneskerettigheter ved samlivsbrudd. Faglig
utvalg, Foreningen 2 Foreldre: Konferanserapport Oslo
21. september 1999, s. 43-52.) Foreningen 2 Foreldre.
ISBN 82-91779-03-1. Rapporten hun viser til er: Daly, M.
and M. Wilson. 1999. The truth about Cinderella. A
Darwinian view of parental love. Weidenfeld and
Nicolson."
På side 5 og side 13 ser man at det sies "overgrep fra steforeldre". På side 10 hevder F2F allikevel om Daly og Wilson at "Men siden forskerne ikke klarte å kartlegge hvem som var mishandlerne - biologisk mor eller stefar, er det ikke mulig å si om den økte mishandlingen skyldtes stefar eller biologisk mor. .... hvem som utøver mishandlingen og i hvilken grad den utøves av mødre, fedre, stemødre, stefedre eller andre er vanskelig å gi helt klare tall for."
Også på side 5 fremstilles biologiske mødre ufordelaktig: "Kan denne unnlatelsen skyldes at det er 'mors nye mann' det da er snakk om, en størrelse som her kan gjenspeile negativt på [alene]mor?"
En rimelig nøyaktig lesning av Daly og Wilsons arbeider gir intet grunnlag for slike uttalelser. Tvert imot er spørsmålet om gjerningsperson tatt opp av dem flere ganger og gjort rede for: Dette dreier seg om kjent gjerningsperson. De har dessuten, også flere ganger, tatt opp spørsmålet om hyppigheten av mishandling/drap utøvet av biologiske mødre, og har slett ikke latt dette spørsmål hvile.
Her virker det som om F2F enten har lest Daly og Wilson overfladisk, eller kanskje har lest kritikernes forsøk på å avvise Daly og Wilsons bruk av husholdstype som variabel, men har unnlatt å sette seg inn i Daly og Wilsons svar. Eller muligens har F2F "tenkt selv" og har ikke tatt seg ad notam Daly og Wilsons redegjørelser for forholdet mellom studier basert på husholdstype og på gjerningsperson og for identifikasjonen av gjerningsperson. Jeg viser særlig til The Truth about Cinderella side 54; "A Reply to Gelles" side 423; "Some Differential Attributes of Lethal Assaults on Small Children by Stepfathers versus Genetic Fathers" side 209.
En av kritikerne av Daly og Wilson er Richard Gelles. Uten at jeg vil legge altfor mye i det, observerer jeg at F2F i sammenheng med "Hyppighet av mishandling av ektefelle" (høringsuttalelsen side 10 nederst), støtter seg på et arbeid av Gelles.
Hvis man leser Daly og Wilsons artikkel "A Reply to Gelles", vil man se at Gelles fremtrer som en forsker med en agenda: han følger tidens trend i å lukke øynene for, faktisk avvise, biologiens betydning for følelser og adferd. I tillegg ser det ut til at han, som regnes som en ledende ekspert på barnemishandling, misliker at andre bidrar til forskningen med viktige resultater på områder som han helt har oversett. Som man ser av "A Reply to Gelles" (side 422-23) mener Gelles at han kan motbevise at steforeldre hyppigere skulle mishandle barn enn hva biologiske foreldre gjør. Dette baserer Gelles på en undersøkelse han selv har foretatt som han mener er bedre. I Gelles' undersøkelse av utbredelsen av barnemishandling er folk er blitt oppringt på telefonen av ukjente forskere og spurt direkte om de har foretatt forskjellige typer overgrep eller vold mot sine barn det siste året. Svarene Gelles har fått, betrakter han som mere pålitelige enn de registreringer f.eks hos politiet som Daly og Wilson har bygget på.
Ytterligere kommentar til dette skulle være unødvendig.
Av Daly og Wilsons arbeider viser F2F kun til boken The Truth About Cinderella. En del tyder på at de ikke kan ha lest de 5 artiklene jeg viste til og at de heller ikke har lest boken grundig. I tillegg til det ovennevnte, noen detaljer:
I fotnoten på side 13 henviser de til boken som "Daly & Wilson 1999" (den ble publisert i 1998), og kaller den en rapport. Det er den ikke, den er en sammenfattende, kort fagbok som hverken rapporterer spesielt detaljert om noen av forfatternes egne undersøkelser eller om andre. På side 10 vises det til Daley [sic] & Wilson 1994, uten at det gjøres klart hvorvidt det er artikkelen "Some Differential Attributes of Lethal Assaults on Small Children by Stepfathers versus Genetic Fathers" eller om det igjen skulle kunne være et galt årstall og referere til boken.
Både på side 5 og side 13 sier F2F at Daly & Wilsons forskning viser at det er "100 ganger større risiko for overgrep fra steforeldre". Riktignok kan en kort tekst på innsiden av bokens omslag tolkes dithen, likeledes en uttalelse fra den svenske vitnespsykologen Lena Hellblom Sjögren (jf nedenfor), men som jeg har vist til i Fakta og forskning .... -2, gjelder dette tallet for drap på meget små barn. Overhyppigheten for mindre fatale typer mishandling og overgrep og vold overfor eldre barn er mindre, skjønt betydelig. F2F's ignorering av detaljer her kan gi et uheldig inntrykk av at man ikke har gjort seg umak med å granske studiene og videre-formidle dem korrekt, men har valgt ut det mest ekstreme tallet og bruker det slagordmessig.
Jeg sørget i 1998 eller 1999 for at en del potensielt interesserte, blant annet vitnespsykologen Lena Hellblom Sjögren, fikk de ovennevnte 5 artiklene og boken av Daly og Wilson. Sjögren refererte, som det fremgår av F2F's høringsuttalelse i fotnoten på side 13, til boken i sitt foredrag ved F2F's konferanse i Oslo i 1999. Allerede før det tidspunkt hadde jeg forøvrig selv formidlet et sett av artiklene og et eksemplar av boken til bruk for ledelsen i F2F. Naturligvis må F2F fritt vurdere hva de finner nyttig og interessant. Men når man nå velger å gjøre et poeng av Daly og Wilsons forskning i en høringsuttalelse, hører det med til historien at F2F altså har vært i besittelse av disse arbeidene i omtrent 5 år og har hatt god anledning til å studere dem nærmere. Det må derfor regnes som kritikkverdig at de gjengir dem feilaktig og villedende.
Resultatet blir at disse avsnittene i F2F's høringsuttalelse, inklusive vedlegget, fremstår som et forsøk på å bruke Daly og Wilsons forskning for det formål å fremheve biologiske fedre som de uskyldige som nær sagt aldri utøver vold, mens andre menns (stefedres) vold overfor barn tones ned og biologiske mødres opp. Med andre ord virker det da som om F2F ønsker å få frem at barns liv i stefamilier med biologisk mor og stefar er risikofylt, men man antyder at den biologiske moren er en like sannsynlig voldsforøver som stefaren. Det er som sagt ingen dekning i Daly og Wilsons arbeider for en slik tolkning. Tvert imot inneholder de solid dokumentasjon av at steforeldre er sterkt overrepresentert som utøvere av vold mot barn, og at særlig når det gjelder den mest alvorlige volden, er stefedre de dominerende.
Skjønt så å si alle forskere og andre med tilknytning til "barne-faglige" etater og miljøer er uinteresserte i og negative til biologisk slektskaps betydning for våre liv, er det naturligvis fullt mulig at det finnes annen, pålitelig forskning som viser andre resultater enn det Daly og Wilsons gjør. I så fall bør F2F referere til denne. Daly og Wilsons forskning kan ikke tolkes på den måten F2F her gjør.
*
F2F's høringsuttalelse fremstår på de to punkter jeg har gjennomgått ovenfor som et uoverveiet angrep på kvinner. Det er mulig at dette er utløst av at Departementets rapport oppfattes som et ubalansert angrep på menn. Særlig tatt i betraktning det betydelige antallet fedre som tilsidesettes i forholdet til sine barn, er en slik reaksjon fra F2F ikke unaturlig. I dagens debatt på det familiepolitiske området er det også generelt en merkbar hardning av frontene og det er forståelig at det lett kan føre til ytterligere bitterhet og angrep kjønnene imellom.
Det er allikevel uheldig å basere sitt forsvar på feilaktig informasjon. Det vil være skadelig for F2F's bidrag til folkeopplysning, og ikke minst vil det vel virke negativt på det ideal av likeverd mellom mødre og fedre som F2F mener å fremme, hvis misforståelser av faglig art isteden fører til bitter krig mot det ene kjønn og kanskje forleder F2F-medlemmer til å rette uberettigede anklager mot mødre.