Moss 3. oktober 2004

Hva er hjelpetiltakene verdt?

Når er hjelpetiltak på sin plass? Og – har barnevernet egentlig hjelpetiltak som kan være til nytte for dem som trenger støtte? Følgende sak må forstås som en fallitterklæring for et land med et velutbygd sosialsystem.

På St. Olav Hospital 1. oktober 2004
Uke 40 utløp med en grotesk omsorgsovertakelse. Den nyfødte gutten ble revet bort fra sine foreldre, fra det eneste som kunne skape følelse av trygghet i en fremmed verden. Allerede mens mor og barn befant seg på fødestuen aksjonerte barnevernet. Mens politiet holdt vakt, for å forhindre mulige protester. Tilbake på fødestuen lå en sønderknust nybakt mor og gråt.

Det hele utspant seg på St. Olav Hospital i Trondheim fredag 1. oktober. Da familiens venn og støtte ankom sykehuset, ble han nektet adgang til fødestuen av bryske politimenn. Ivrige barnvernsarbeidere hadde imidlertid full adgang. Det var ingenting som tydet på at sykehuset vernet og verget mor og barn mot vilkårlig innblanding og andre illgjerninger.

Familien var tilhørende Midtre-Gauldal kommune, en kommune som hadde initiert aksjonen mot familien. En kommune som ikke så seg i stand til å hjelpe en ressurssvak mor med sitt første barn. En kommune som ikke var villig til å se de ressursene som foreldrene sammen var i besittelse av, deres kjærlighet og vilje til å ta vare på en etterlengtet liten gutt.

Barnevernets propaganda
Barnevernet elsker å fortelle om de fantastiske hjelpetiltakene de rår over: mødrehjem, avlastningshjem, barnehage osv. Dette er gjerne tiltak som fjerner barnet fra sitt naturlige hjem store deler av tiden, og man kan selvfølgelig spørre seg hvorvidt dette er hensiktsmessig. Er barnevernets intensjon noe annet enn å yte virksom hjelp? Forbedres barns omsorgssituasjon seg vesentlig ved slike tiltak? For flere ”frivillige” hjelpetiltak kan det synes som om kontroll og overvåking er barnevernets største intensjon. Kan det være at ”barnets beste” er vikarierende motiver for å føre kontroll med folk?

Når skal hjelpetiltak brukes?
Når friske foreldre mottar avlastning til sine barn betalt av barnevernet, og når foreldre med normalinntekt får dekket barnehageutgifter av barnevernet, ja, da kan man undre seg over ressursbruken og hva som kan være myndighetenes bakenforliggende motivasjon.

For de fleste av oss virker det naturlig at en ressurssvak mor som føder sitt lille barn får nyte godt av samfunnets hjelpetjeneste. Kvinnen som ble mor sist fredag får imidlertid ikke anledning til å prøve seg som mor. Hun får ikke lov til å amme sitt nyfødte barn. Barnevernet er ikke villig til å hjelpe foreldrene og barnet slik at de kan få være sammen under trygge og gode forhold.

Dette er brudd på Europakonvensjonens artikkel 12: enhver voksen har rett til å gifte seg og til å stifte familie. Myndighetene er ikke gitt anledning til å gripe inn og ta barn fra foreldre, med mindre barnet er blitt utsatt for overgrep og grov mishandling. Den nyfødte gutten som ble revet bort fra sin mor sist fredag har selvfølgelig ikke blitt utsatt verken for vold eller vanskjøtsel.

Hvis man mener at et foreldrepar mangler de nødvendige ressurser til å ta seg av et barn, ja, da er staten forpliktet til å tre støttende til. Det er imidlertid ikke det de gjør i denne saken.  

Hva er hjelpetiltakene verdt?
Å rive et barn vekk fra sin mor umiddelbart etter at det er født må sees på som intet mindre enn en fallitterklæring for en velferdsstat. Det signaliserer at man virkelig ikke har noe som helst å bidra med som kan gi barnet både trygghet, morskjærlighet og morens livsnødvendig melk.

Barnevernloven kapittel 4 om særlige tiltak vektlegger at man, ved bruk av bestemmelsene i dette kapittelet, skal legge avgjørende vekt på å finne de tiltakene som kan være til det beste for barnet. Til det beste for det enkelt barnet i sin unike situasjon. Ingen vil vel benekte at det for et nyfødt barn er av største viktighet å få amme sin mor. Hvordan kan da barnevernet forsvare å frarøve et barn en slik nødvendighet? Hvilken lovhjemmel gir dem anledning til å påføre et nyfødt barn et slikt tap, et slikt traume?

Det er betimelig å spørre om heller ikke barnevernet tror at deres hjelpetiltak er til nytte for dem som de mener trenger støtte med foreldreoppgavene?

Overgrep
Statlig mishandling, overgrep og forfølgelse er dekkende begreper for barnevernets aksjon mot den lille familien sist fredag. Praksisen som har fått lov til å utvikle seg i de nordiske landene strider mot de humanistiske verdiene som vektlegges i lovgivning, FNs verdenserklæring og Europakonvensjonen. Praksisen viser imidlertid tilbake til en ideologi som verken respekterer familiebånd eller den enkelte families selvstendige rett til selv å definere og velge sin måte å leve på.

Hva har den nybakte moren på St. Olav Hospital gjort seg skyldig i som skal straffes så hardt? Hun har jo ikke engang fått lov til å bevise at hun er en god nok mor for sitt barn. Å aksjonere som barnevernet her har gjort, å dømme en liten familie til å leve atskilt uten ”lov og dom” strider dertil mot Europakonvensjonen artikkel 6 om retten til rettferdig rettergang.      

Avslørende
Slik barnevernstjenesten har håndtert denne saken avslører de sin inkompetanse og hjelpeløshet. Det er ren og skjær propaganda de bedriver når de skryter av sine storartede tiltak. Når deres ”faglighet” og dyrt kjøpte tiltak blir etterspurt, så faller de sammen og smuldrer bort. Virkelig hjelpende tiltak fins ikke, og de som kunne dra nytte av hjelp blir utsatt for grov mishandling.

Det er en politisk oppgave å se til at overgrepene stanser. Alle barnevernets tiltak og metoder må granskes!
At barnevernet har misbrukt sin makt og umiddelbart må fratas slike muligheter er blitt overtydelig - for alle som vil se.  

Av Nina Elin Hauge
Nordiska Kommittén för Mänskliga Rättigheter    

 

Publisert på Vesterålen Online 05.10.04