Åpen mail til Adresseavisens redaksjon v

Mars 2004

Åpen mail til Adresseavisens redaksjon v/redaktør Flikke
- i anledning avisens oppslag om uthenging av barnevernansatte og psykologer på internett

Til redaksjonen i Adresseavisen.

Nærværende mail kunne for så vidt vært stilet til journalist Ingvild Snøfugl som har signert oppslaget, men der er ingen link til henne og hun står heller ikke oppført i Adressas liste over ansatte. Meg bekjent jobber hun som sportsjournalist i Dagbladet.

Jeg viser til artikkelen – Et minefelt for psykologer.

Oppslaget har flere svakheter som jeg antar skyldes at Adressas medarbeider ikke har de nødvendige kunnskaper om psykologers virksomhet. Tove Beate Pedersens (fra psykologforeningen) udokumenterte synsinger får dermed stå uimotsagt og journalisten følger heller ikke opp med kritiske spørsmål til f.eks. hvordan sakkyndige blir kvalitetssikret; om der i det hele tatt finnes noen form for såkalt etterprøving og kontroll slik Pedersen gir inntrykk av.

Pedersen hevder at psykologer som jobber i barnevern og som sakkyndige for forvaltning/ rettsapparat er "kompetente og skolerte" noe hun for så vidt godt kan mene. Spørsmålet er imidlertid hvordan denne påståtte kompetansen kan belegges. Jeg har forholdt meg til sakkyndigproblematikk i snart 10 år og fulgt med på "utviklingen". Går man tilbake til
Sakkyndigutvalgets utredning (NOU 1995:23) ser man hvor ille det blir når bukken passer havresekken. De sakkyndige har alltid vært forvirret i sine roller, og lærer ikke av erfaring slik de hevder. Utvalget klarte ikke å besvare mandatet og røpet dermed ufrivillig en av de
grunnleggende manglene ved deres virksomhet: at de ikke evner å skille mellom rollene og at de aldri noensinne har evnet å utvikle utrederrollen.

Dere som bor i Midt-Norge husker sikkert Bjugn-saken hvor psykologene tabbet seg skikkelig ut. Det vil si at de siste til å forstå hvorfor og hvordan er psykologene selv. En av verstingene fra den gang heter Per Rypdal som også er indirekte ansvarlig for Atle Hages selvmord (jf Hage-saken, se Samværet som forsvant). Hva har psykologene lært av Bjugn-skandalen? Hvor er den metodiske etterprøvingen Pedersen skryter av?

At Ulf Hammern går ut offentlig og støtter uthengingen av psykonomene er ikke det minste rart; han har selv opplevd denne galskapen på kropp og sjel, i likhet med de som har bidratt med navn til svartelisten. les forøvrig min kronikk Bjugnsakens psykologi skrevet like i forkant av Strasbourg sept 2002 og mailet til Adressa, som hele tiden klarte å rote den bort slik at jeg måtte purre og sende på nytt 4 ganger. Hvilke rutiner har dere? Ble den for avslørende? Jeg
fikk selvsagt aldri noen begrunnelse for den refusjonen som kom mange måneder er etter at den ble sendt inn.

Det kan se ut som om verken psykologer eller mediene lærer av erfaring. Når lekfolk som mener seg utsatt for ufaglig saksbehandling må organisere seg med svartelister og advarsler mot navngitte psykologer på internett, forteller det også noe om hvilke instanser som svikter.

Påstandene om at sakkyndige får spesialutdanning er udokumentert. Hva har skjedd siden Sakkyndigutvalget i 1995 unnlot å besvare mandatet som bl.a. ba utvalget redegjøre for relevant Teori og Empiri og Metoder; relativt enkle oppgaver for de skolerte og kompetente, skulle man tro? Utvalget den gang unnlot å besvare denne delen av mandatet og man vet dermed ikke hvordan de sakkyndige ser for seg sin oppgave. Rolleutformingen er høyst uklar og der er ingen garanti for at den blemmen som gjennomsyret store deler av Bjugnkomplekset, nemlig sammenblanding av utredning og behandlingsoppgaver, ikke blir gjentatt av nye psykologer som entrer markedet. Man kan mistenke psykologene for å ville stå fritt til å gå ut og inn av ulike "roller" som det passer seg - også når kritikken mot deres ufaglighet kommer.

Når Pedersen hevder at psykologer gjør en god jobb er det i bestefall selvrefererende inkonsistent. Hvilke målbarhetskriterier har psykologene på vurdering av jobbene de utfører. Når klientene er misfornøyde er det alltid klientenes feil - iflg. psykologene. Hvilke metoder har
psykologene for å kunne registrere om de gjør en god jobb? Svaret er lett: DE HAR INGEN !

Det er dette jeg vil at dere i Adressa skal begynne å forstå. Etter hvert må dere bli kritiske til hva såkalte eksperter uttaler; dere må kreve belegg; vitenskapelig frembrakte funn mv, ikke godta selvreferanser av den type Pedersen serverer.

Jeg har møtt Pedersen en gang, på et seminar i regi av "nettverk for forskning om menn" hvor jeg holdt foredrag om sider av barneloven (barnelovsspørsmål er mitt hovedanliggende, men jeg har også kjennskap til at den gjennomgående faglige svikten er til stede i barnevernssaker). Det er mange av de samme aktørene som går igjen, bl.a. som sakkyndige og synsere i offentligheten. Den gang (1996 ) forlot en annen innleder, psykologen Odd Arne Tjersland (leder av det skandaløse FOBIK-prosjektet, se min kronikk FOBIKs uredeligheter), seminaret da jeg begynte å stille ham helt grunnleggende saklige spørsmål. Så mye tåler psykologene når man antydningsvis mener at kan hende ikke alt de hevder er vitenskapelig understøttet, eller også at de opptrer krenkende. Det er ingen urimelighet å hevde at psykologer, især de klinisk, psykodynamisk orienterte er opplært til å tro at de er i besittelse av og behersker visse spesielle talenter som gjør dem i stand til å se rett inn i sjelene til oss vanlig dødelige.

Se mine artikler:
En barnefars møte med psykologisk kompetanse
Når fagfolk svikter
Kan vi stole på fagfolk

Jeg skal verken uttale meg om Pedersen som person eller fagperson. Jeg registrerer imidlertid at hun ikke har noe å vise til, hun har ingen relevante akademiske meritter å vise til i denne sammenheng, hun har imidlertid en bakgrunn som statsfeminist hvor hun i forbindelse med tiltredelse som leder av Likestillingsrådet for en del år siden uttalte i et Morgenbladet-intervju at hun hittil hadde tilgode å møte en mann som kunne "diskutere likestilling". Jeg vet sannelig ikke hvordan en slik uttalelse skal forståes, jeg er jo mann, og ikke er jeg psykolog. Men når og hvis likestilling skal og må være synonymt med kvinnesak blir det jo umulig, dvs. en "mann" som godtar dette premisset er ingen mann (og likestilling forstått som kvinnesak er ikke likestilling, med andre ord ingen vits å diskutere, se min dobbeltkronikk
Likestilling eller kvinnekamp)

Dette får holde. Jeg ønsker at dere skjerper dere. Som leser blir jeg fornærmet når jeg leser slikt søl som står i nevnte oppslag. Svartelisting av bl.a. psykologer er i hovedsak saklig begrunnet, men så lenge psykologer mangler begreper for begrunnelseskrav (jf ”En barnefars møte…”) blir det temmelig umulig for dem å forstå kritikken som nødvendigvis må komme mot deler av deres virksomhet.

Til slutt: Jeg deltok på et seminar om "barnevern og media" i fjor høst hvor arrangøren (Voksne for barn) fikk panikk da jeg ønsket å stille spørsmål til innlederne, f.eks. om legitimitetskrisen i barnevernet og kravet til åpenhet. Seminarlederen Randi Talseth fikk tydelig panikk og annonserte rett etter pausen at man måtte stramme inn programmet slik at det ikke ble anledning til å stille spørsmål. Der var ingen reell fare for å sprenge tidsrammen. Jeg snakket i pausen med en av Akersgatens virkelige sosialpornografer, Gunnar Ringheim fra Dagbladet. Da jeg nevnte at også Dagbladet pøser på med udokumentert overgrepshysteri (f.eks. påstanden om at 100 000 menn daglig utøver vold mot sine partnere/koner) fikk Ringheim det veldig travelt. Det snakkes mye om åpenhet, men alt jeg ser hos media er frykt! Hvordan henger dette sammen?

Min kronikk skrevet i etterkant av seminaret "Barnevern, Media og Åpenhet" ble refusert hos Dagbladet (kanskje dere vil trykke den?), men er tilgjengelig digitalt på nettstedene www.barnasrett.no og www.nkmr.org.

Med åpen, vennlig og kildekritisk hilsen
Ole Texmo
Epost: oletexmo@bluezone.no
Hjemmeside: www.texfiles.tk

PS. I fall jeg ikke har fått det klart nok frem:
DET GÅR AN Å FORESTILLE SEG AT KRITIKKEN MOT PSYKOLOGENE ER BERETTIGET -
OGSÅ FOR MEDIA!