Ytringsfrihet:
Georg Apenes og William Shakespeare

 

Av Marianne Haslev Skånland

”Shakespeare-oversetter”

 

Bergen 13. mai 2004:

Datatilsynets Georg Apenes synes ganske skråsikker i saken om ”listene” – www.likestilling.com’s lister over personale med forbindelse til barnevernet som barnevernets ofre ikke finner å kunne anbefale andre å ha kontakt med i barnevernssammenheng.

 

Det begynte med at Apenes uttalte til P4 at listene måtte fjernes. Det å kritisere navngitte personer, mente han, var å gå for langt, det var straffbart, osv osv. Nå holder man visst på å lete med lys og lykte i Personopplysningsloven etter muligheter for å straffeforfølge Rune Fardal, som redigerer likestilling.com – og flere andre, forstår jeg.

 

Det som slår meg er i hvilken grad Datatilsynets sjef Georg Apenes ser ut til å gli problemfritt inn i myndighetenes holdning: Det som er om å gjøre, er å stoppe alt som smaker av skarp kritikk og offentliggjøring av statlige overgrep. Ikke et øyeblikk ser det ut til at Apenes våkner til nysgjerrighet over disse listene som lager slik oppstuss blant byråkrater og deres redskaper. Kanskje de signaliserer at dramatiske overgrep skjer mot borgere her til lands, overgrep i regi av myndighetene?

 

Det er kanskje slik det blir når man sitter i byråkrat-stilling? Blir det problemfritt å utføre ordre, trygt beskyttet av en mektig statlig arbeidsgiver? Ikke lenger siden enn i går (12. mai 2004) uttalte hun seg på tv, den unge damen i de amerikanske styrkene i Irak som ikke hadde motforestillinger mot å bli fotografert – og visstnok mere til – som en slags ”seierherre” ved siden av nakne, ydmykede irakiske fanger. Hun hadde bare fulgt sine overordnedes ordre og da var jo alt i orden?

 

Det er det ikke. Både ved Nürnberg-prosessene etter andre verdenskrig og senere er det blitt slått grundig fast at man til enhver tid har plikt til å stå inne for egne handlinger, fordi man er personlig ansvarlig for dem uansett om de er utført under ordre.

 

Nok om det, Apenes later i hvert fall ikke til å bruke tid på å undersøke realitetene bak de mange barnevernssakene: de katastrofer, den tortur, og den nød familier har opplevet i regi av barnevernet, som har ført til at de rammede ikke har annet enn ytringsfriheten igjen å prøve å verge seg med og å slå alarm med til hjelp for andre.

 

Apenes burde vite bedre. I 1994 skrev han til Roar Edvardsens bok Røyk uten ild (Harstad: Prosess Forlag, Postboks 221, 9401 Harstad) et forord som behandlet problemstillinger rundt konfidensialitet og offentlighet. Selv om saken som beskrives av Edvardsen langt fra er noen vanlig barnevernssak med tragedie for den biologiske familien til et barn som tas, er den et ypperlig startpunkt for våkne mennesker til å skjønne at barnevernets gjøren og laden må undersøkes ordentlig. Det man finner når man gjør det, er slik som rammede familier beskriver. Og da går man ut til offentligheten og til sine egne overordnede med sin informasjon. Man prøver ikke å kvele informasjonen under dekke av at den kun er synsing og meninger og generell kritisk holdning.

 

Jeg tror Georg Apenes bør lese noen av Shakespeares skuespill, særlig to: Det ene er Antony and Cleopatra. Det andre er The Life of Henry the Fifth. De inneholder viktige eksempler på hvordan totalt ulike makt-personer behandler budbringere. Jeg oversetter (tilbake) fra Arild Haalands bok Shakespeare – His Intellectual and Moral Universe (Bergen: 1993) – side 94: ”Hotspur gad ikke å lese brev med viktig informasjon som ble brakt til ham før et avgjørende slag. Saturninus og Tamora dreper faktisk en uvelkommen budbringer. Cleopatra og Richard den Tredje nøler ikke med å slå budbringere som kommer med dystre nyheter, og Cleopatra uttaler at en budbringer utviser ”god dømmekraft” når han sier det hun gjerne vil høre. Budbringere som kommer med negativ informasjon til Kong Henry, derimot, roses for den ansvarlighet de viser i utførelsen av sin vanskelige og ubehagelige oppgave.”

 

Burde ikke ansatte i en etat som Datatilsynet gjøre mer enn å være Statens sensurmakt? Burde de ikke ha en like sterk plikt, som ansvarlige samfunnsborgere, til å gå inn i innholdet av det de leser? De er jo ypperlig plassert til å kunne komme med tidlig varsel om at maktovergrep foregår.

 

Pressen har sveket barnevernsofrene i årevis. Internet står tilbake, og trass i alle forsøk fra våre myndigheter og presseorganer på å ta makt også over informasjonen der, vil de aldri lykkes. Dertil er de forfulgte altfor mange og den dokumentasjonen av fakta som de sitter med, er altfor rikholdig. Klarer makthaverne å kneble ett nettsted, dukker informasjonen opp igjen og igjen andre steder. De kan forfølge, men aldri reelt bringe til taushet.

 

Ingen bør imidlertid bli forundret om den norske stat, ved hjelp av Datatilsynet, Justisdepartementet, Barne- og familiedepartementet, eller andre, lykkes i å straffeforfølge dem som er aktive til å bringe frem å lyset hva som foregår av grove menneskerettighetsbrudd i det land som nå skal lede Europarådet og bruke det til å dosere andre land om menneskerettigheter. Det vil i så fall ytterligere gjøre klart det som Svanhild-dommen sa i klartekst: Det er straffbart å uttrykke uenighet med barnevernet. (Eller skjønner man ikke at det å fratas sine barn er straff?) Derfor bør mennesker som vet bedre enn Apenes at det brenner under føttene på forfulgte familier, publisere sine saker, med alle detaljer, igjen og igjen. Bruke ytringsfriheten, ikke la seg narre inn i det Staten praktiserer, som er at ytringsfrihet er Statens frihet til å ytre seg om borgerne.

 

 

***********

 

Se også:

 

Barnevernets saksbehandling

Av Åge Simonsen

 

Barnevern, media og åpenhet

Av Ole Texmo

 

De har fyldt os med løgn

Av Niels Westberg, Ekstra Bladet.