Leirfjord-saken

Renate Andersen og Hugo Olsen
Kviting
8890 Leirfjord

Tlf. 98612043

VÅR VERSJON OG KOMMENTARER TIL BARNEVERNSSAK

Vi ønsker å skrive ned vår historie fordi vi føler at vi har fått lite sjanser til å forsvare oss. Vi mener også at vi ikke har fått forklart hva som egentlig har skjedd i mange av sakens situasjoner. Mye føles helt feil, men noe kan ha en snev av sannhet. Vi mener det er urettferdig at ting bare påståes og ikke må bevises, samt at vi ikke får forsvare oss. Så en runde med oppklaring av hva som er sannheten må til, føler vi. Når vi ikke frem i denne rettsrunde, må det til en granskning av hele saken. Da mener vi en uavhengig rettslig granskning.

Vi har opplevd mye vanskelig i våre liv. Først i våre barndommer, deretter å bli beskyldt for å være dårlige foreldre. Vi har lært mye av våre oppvekster, hva som var bra og hva som var mindre bra. Derfor har vi lagt vekt på at våre barn skal vokse opp i en heim med mye kjærlighet, trygghet og omsorg. Vi vet at ingen foreldre er feilfrie og heller ikke vi, Kanskje kunne vi også gjort mye annerledes og bedre. Visst vi gjorde mye feil i omsorgen av våre barn kunne vi blitt veiledet. Vi føler at vi har blitt vurdert og at alt har blitt sett i et negativt bilde. Hvor er alt vi har gjort som er positivt? Skal vi dømmes resten av livet for at vi har hatt vanskelige barndommer.

Vi blir også dømt for at vi har en gutt med spesielle behov. Barnevernet mener det er vår skyld, tenker ikke på at han ser veldig dårlig og derfor ble sen i utviklingen. Vi vil også minne om at det var vi som ba om hjelp fra barnevernet, noe som etter hvert ble en heksejakt fra barnevernet sin side. Dette har ført til tolkninger som ligner mer på et eventyr enn fakta. Beskrivelsene i saksdokumentene kjenner vi ikke igjen, likeledes med beskrivelsene av oss og barna. Har vi noen rettigheter i denne sak, ville vi hatt alle dokumenter gransket av noen som ikke er en part i saken.

Beklageligvis har alt dette ført til at alle de 4 barna er i fosterhjem. Vi er veldig bekymret for våre barns reaksjoner på alt de har opplevd, vi føler at våre barn blir ødelagt av barnevernet. Hvem skal passe på at det ikke skjer, når barnevernet har rollen også som kritiker av sine egne handlinger. Hvem er barnas advokat eller talsperson.

Brev fra Renate

Dere betegner meg som tafatt og tiltaksløs. Da vil jeg minne dere om at jeg har hatt hendene fulle med barn og svangerskap/ amming de siste årene. Jeg har valgt å være hjemme med barna mens de er små, da jeg mener det er best for små barn. Kunne nok ha ønsket meg både skole og arbeide for å forbedre inntektene. Men jeg har alltid vært av den overbevisning om at den viktigste jobben et menneske kan gjøre, er å skape trygge rammer og trygge vilkår rundt familien, først og fremst for barnas del..

Forstår ingen at vi bosatte oss her, fordi vi synes det var et ideelt sted for barna å vokse opp i? Skole og barnehage like i nærheten og masse natur og frisk luft rundt oss. Og et fortreffelig hus med hage og uthus, god plass. Og da Hugo også fikk tilbud om arbeid, riktignok bare halv stilling, så hadde vi jo håpet på noe mer arbeid i fremtiden, selv om vi bor avsides. Men det er da mange andre også som gjør det. Det bor vel ca 10 familier her i vår umiddelbare nærhet.

Det at jeg er beskyldt for å ikke ha vist følelser, skyldes vel i hovedsak, foruten litt sjenanse for fremmede, men også forvirring og usikkerhet i forbindelse med det å være overvåket av en instans (barnevernet), personer som trengte seg inn, og forstyrret vår families lykke og harmoni. Men også av hensyn til barna. Det er vanskelig å være seg selv med barnevernet i nærheten, tenker på observasjonssituasjoner. Dette oppleves som kunstige situasjoner, hvem klarer å være seg selv da? Jeg har følelser. Jeg er god mot ungene mine og har en nærhet til dem som er bra for barna, barnevernet betegner dette som skadelig, har både lest og lært at det er naturlig og instinktivt. Og behovet for trygghet og nærhet kan også variere veldig fra barn til barn. Massevis av kjærlighet og omsorg gir en trygg plattform for trygghet og mellommenneskelige relasjoner senere i livet. Jeg har i mange år vært abonnent på bladet ”Mor og barn”. Jeg har dessuten diskutert barn og oppvekstvilkår med andre mennesker; også med barnehagepersonalet.

Jeg beskyldes for å ikke se barnas behov, men jeg ser at de er utslitt av en dag i barnehage/skole, så mye aktiviteter utover det synes vi ikke er nødvendig hver dag. Vi beskyldes også for at vi ikke er ute med barna, de er jo borte hele dagen. Vi syns vi koser oss veldig mye med barna i helgene. Lørdager drar vi sammen og handler, eller til byen. Det er jo etter at vi fikk bil. Da jeg gikk gravid, sa det seg selv at jeg ikke klarte å gå så langt, i skogen og på glatte veier. I tillegg har jeg astma, som er noe plagsomt.

Jeg har som de fleste andre vært sliten under og etter svangerskapene. De minste kom jo tett. I tillegg kom belastningene og bekymringene med barnevernet og alt det styret, og det slo meg helt ut. Kan hende virket jeg apatisk og deprimert. Hvem blir ikke deprimert når barnevernet begynner å grafse i sitt privatliv. Men etter det var jeg engstelig for å miste barna, og desto mer tviholdt jeg vel på de minste for å få ha dem nær meg, litt lengre. Nå er de borte, selve livet er borte. Vær så snill. Gi oss barna tilbake. Jeg elsker dem jo og savner dem. Og jeg vet at de savner oss alle. Vår kjernefamilie har barnevernet ødelagt.

Kanskje var vi ikke perfekte foreldre, men vi gjorde så godt vi kunne, så lenge vi fikk lov å ha dem hos oss.

Jeg føler at barnevernet hadde noe imot meg fra første dag. Måten de snakket til meg på var, ”forstår du hva det er, eller forstår du hva som menes med det?” De pratet til meg som om jeg var et lite barn og ikke forsto noen ting.

Den eneste av våre barn som hadde problemer var (gutt 1), før barnevernet begynte å forvirre og styre våre liv.

(Gutt 1) har forsinket utvikling. Dette sier barnevernet er min feil, men begge de to største barna ser veldig dårlig og PPT mener synet er årsaken til hans sene utvikling. Pga. dette har saken blitt større og større, føler jeg

Nå ser det også ut som om (jente) har problemer. Hun var før ei lykkelig jente, og fryktelig glad i oss og sine småsøsken. Hun var også veldig stolt av dem, og elsket å stelle med dem.

Jeg føler at de ødelegger mine barn, kjenner dem ikke igjen etter at de er kommet i fosterhjem. Nå har (jente) problemer og må utredes av folk fra Storåsen barnehjem. Jeg som mor får ikke opplysninger eller har rett til å vite hva som skjer med barna mine. Dette problemet er oppstått etter at hun kom i fosterfamilie.

Jeg kjenner ikke igjen barnevernet, fosterhjemmet og psykologene sine beskrivelser av henne. Da hun forsto at hun ikke kunne bo hjemme sammen med oss, og at familien skulle splittes, ble hun veldig innesluttet. Hun var nok den eneste av de to som skjønte noe av hva som hendte. Jeg mener hun følte at den trygge grunnen, hjemmet forsvant

Det er slik jeg ser det en alvorlig forbrytelse barnevernet i Leirfjord har gjort mot oss, og i alle fall ødelagt (jente) sitt trygge harmoniske liv. Ho hadde akkurat fått 2 småsøsken, og jeg vet og har fått tilbakemeldinger fra SFO (barnehagen) at hun gledde seg noe enormt og var veldig stolt over å bli storesøster. Ho pratet mye om det på SFO og i skolen. Hun var også veldig glad i (gutt 1), og forsvarte han gjerne når andre barn ikke var snille med han. De lekte veldig godt sammen de to, men de kunne også krangle, som søsken flest, da var det ikke bestandig hun var tålmodig nei. Jeg syns nå det er naturlig at de to gikk sammen til skolen. I følge barnevernet skal hun ha hatt for mye ansvar med (gutt 1). Det er ikke sant, jeg føler da at skolen må ha overlatt til henne å passe på (gutt 1). Skolen fikk jo vite før han begynte at han måtte ha ekstra oppfølging hele tiden, fulgte de opp det? Han var jo søkkvåt på bena nesten hver dag han kom fra skolen. Er det jeg da som ikke ser mine barns behov, eller???

Vi har ikke blitt orientert fra skolen om noen problemer, det har vært mange møter med både oss, skole, barnehage, fysioterapeut, PPT og barnevernet til stede, samt vanlige foreldresamtaler. Jeg stiller meg undrende til utsagn som da kommer i fylkesnemnda, fra Tommy Antonsen, (jente) skal ha pakket skolesekken til (gutt 1). Vi lurer da på hvorfor vi ikke fikk høre dette? Det må i følge Tommy ha vært et stort problem, jeg vet at dette ikke er sant.

Dette utsagnet førte til at (jente) og (gutt 1) ble plassert i hver sine fosterhjem. Det er helt forferdelig, først blir de hentet av barnevernet og kjørt til Brønnøy. Barnas far, Reidar, fikk være med dem. (Gutt 1) ble plassert først, de andre kjørte videre med en gang for å plassere (jente) i sin fosterheim. Jeg føler dette forferdelig, fordi barna hadde aldri møtt fosterforeldrene før og at spesielt (gutt 1) som er en litt spesiell gutt, ikke kunne forstå noe av dette. Han ble overlatt helt alene til sammen med fremmede, først tatt fra sine trygge omgivelser og deretter fra (jente) og Reidar. Er det noe rart at han reagerte med å bli vanskelig på skolen. Jeg lurer på hva barnevernet forstår av mine barns reaksjoner. Har ikke de utdannelse til å forstå dette?

Jeg blir kritisert for alt, dette skal også være min feil.

På tur til fosterhjemmet, uttalte Ann Johannesen, at ”dere skal komme i nytt og bedre hjem. Dere har det ikke bra hjemme”. (Jente) reagerte med å klemme handa til Reidar hardt og engstelig. Dette har Reidar fortalt. Ann Johannessen sa til Reidar at "Renate er ikke egnet til å være omsorgsperson, det er 100 % omsorgssvikt hjemme hos dem". Hun klagde også på barnas klær, som ikke var brukbar og luktet røyk. (Jente) sa ”du har jo aldri vært hos oss”.

Da (jente) kom til fosterheimen fortalte hun at hun fikk lov til å vaske trappa hjemme. Ann Johannesen uttalte da, ”der ser dere, det er 100 % omsorgssvikt”.

Jeg føler meg trakassert av barnevernet i Leirfjord, og spesielt av Ann Johannessen.

Når barnevernet begynte å grafse i vårt privatliv, og se på meg med sine argusøyne og komme med nedverdigende antydninger om meg som person, da følte jeg meg mindreverdig pga. dette. Hvem andre kan si at de ikke opplever det liknende i slike saker. Ann Johannessen har gjentatte ganger vært ufin, sint, nedlatende mot meg. Hun er ikke slik til Hugo. Jeg har lurt på om hun ikke liker ansiktet mitt. Jeg mener nå at det ikke er lov til å behandle folk slik hun gjør, hun er jo i en jobb. Jeg føler at hun ser på meg som en mindreverdig person. Det verste er at jeg føler at hun vrir på sannheten, for at saken skal se verst mulig ut. Jeg mener at ethvert menneske har rett på respekt, også jeg.

Vi godtok jo å få hjelpetiltak i heimen, barnehageplasser, SFO, besøkshjem og også hjemmekonsulent. Når vi ville ha Karin Elstad til hjemmekonsulent, sa Ann Johannessen at de ikke hadde noen med godkjent kompetanse i kommunen. Det står jo i fylkesnemnda sin dom at denne personen skal ha vår tillit, noe kommunen sin person ikke hadde. Dette blir brukt imot oss, da stoppet hele samarbeidet fra barnevernet sin side.

Det verste som kan skje for foreldre og barn er og bli splittet fra hverandre og spesielt uten grunn. Slik som i denne saken. Det som skjedde da (gutt 3) og (gutt 4) ble henta av barnevernet er det mest grusomste som kan skje noen. Vi har vitner på dette, barnevernet stilte med tre politimenn. Framgangsmåten var rå og brutal, fra barnevernleders side. Ungene sine forskremte øyne glemmer jeg aldri, den såre gråten deres, og de bedende øynene til dem, om at mamma ”jeg vil ikke, ikke la dem ta meg fra dere”. Det er det mest grufulle opplevelse jeg har hatt, og å stå der så hjelpeløs og se på at barna blir røsket ut av armene mine. At barnevernet har slik makt, og hjertet mitt ble knust av å se barnas sørgmodige ansikt når de kom og tok livet ut av mine hender. Jeg kan ikke fatte og begripe at slikt virkelig går an i Norges land. For jeg er ikke noen mishandler, ingen alkoholiker, ikke bruker jeg stoff heller. Men barna mine stjeler de fra meg pga. påstander om angst, depresjoner og passivitet. Noe som ikke stemmer, barnevernet måtte jo bare finne på en grunn for å stjele barna fra meg.

For verken jeg, familie eller venner kjenner igjen slik en beskrivelse av meg som barnevernet har. Synes det er synd at barnevernet skal nå frem med slike påstander. Grusomt at man ikke når frem selv, men at barnevernet blir hørt bare pga. navnet sitt, at de liksom er de bedre ”vitende” folkene. Sorgen av og ikke bli trodd på, at man er ei god mor, og savnet av barna er helt forferdelig. Jeg har aldri gjort ungene noe vondt, jeg har bestandig vært kjempeglad i ungene.

Jeg er en normal person som vet at ungene trenger både å være ute, leke med andre barn, leke inne, lære nye ting, å få nye inntrykk, ha gode rutiner, gode matvaner, masse kjærlighet, men også regler å gå etter. Ja barn trenger en masse av ting, og jeg mener at jeg er en god mor som er glad i mine barn, og jeg er med i et godt samspill med mine barn, og gir de den nødvendige ballasten de trenger når de blir voksne.

Ja vi er en helt vanlig, normal familie, som gir barna det de har behov for. De som ikke er enig i dette må ha fått en feil oppfatning av meg som person og forelder.

Leirfjord kommunes handtering av saken

Vi føler at denne saken ikke er troverdig, fordi den startet i februar 2002 med at vi søkte om dekning av barnehageplasser til (gutt 1) og (jente). Vi fikk da høre av sosialkontoret, at vi måtte ha erklæring fra lege. Legen sa da at han måtte skrive den på en viss måte, slik at vi skulle få søknaden innvilget. Dette er en anbefaling fra legen, ikke en bekymringsmelding som det blir brukt som i saken.

Den første sakkyndige rapporten. Vi fikk høre at vi ikke hadde rett til å få kopi av den sakkyndige rapport. Vi forlangte den og fikk den først etter 8 – 9 mnd etterpå. Hadde vi fått det ville vi selvfølgelig gått til advokat før. Mari Ann Norø sa at det var ikke vanlig å gi slike rapporter ut. Den ble kun lest opp for oss.

Dagens situasjon. Vi får ingen tilbakemeldinger, rapporter eller svar på brev.

Vi vet ikke hvordan situasjonen er for våre barn, som i dag er plassert i fosterheim. Vi føler oss overkjørt og tilsidesatt av barnevernet. De har ingen forståelse for oss som mennesker. Vi har ikke mottatt til dags dato, svar på brev. 10.05.06. Søknad om en helgetur før rettssaken, men som vi har hørt ble det avslag. Ett eksempel er at den nye sakkyndige rapporten har alle mottatt, til og med fosterforeldrene til de to minste barna, men ikke vi. Det er klanderverdig da rettssaken skal starte i neste uke. Det har vi hørt ad omveier. Det vil si at vi som det gjelder har ikke fått innkalling til rettsmøtet. Stiller store spørsmålstegn ved hvordan fosterforeldrene har fått rapport om oss, med tanke på personvern og taushetsplikt.

Vi har levd med et sterkt press psykologisk de siste fem årene, det har tært på livskvaliteten vår. Tenk, vi ventet seks måneder før fylkesnemnda kom opp, pga. at den ble utsatt flere ganger. Og vi sto i fare for å miste fire unger. I fylkesnemnda mistet vi de to eldste, deretter ble vi saksøkt av kommunen fordi de skulle ta de to minste, da gikk det 10 måneder før tingretten kom opp og vi ventet hele 2,5 mnd før dommen kom 1. Des 2006. Det mest oppsiktsvekkende var at far til de to eldste ungene fikk vite dommen først og vi fikk vite den hele to dager etterpå.

Nå har vi gått og ventet i seks måneder på lagmannsretten. Den sakkyndiges rapport har vi ikke mottatt til dags dato. 22.5.06.

Man har rett og slett vært fange i sitt eget hjem av barnevernet de siste seks årene. Gått med trusler om å miste unger, blitt beskyldt for å være passive, deprimerte og tiltaksløs. Hvis vi så har vært, er det noe rart, man er overkjørt av en statlig instans man trodde man kunne stole på.

Til orientering: Det som har skjedd det siste halve året.

(Gutt 4) og (gutt 3) ble hentet den 9. desember 2005. Vi fikk ikke lov til å følge dem til deres nye hjem engang. Av alle påfunn og grunner barnevernsleder gav vår advokat. Vi fikk ikke treffe ungene før 20. jan 2006. Pga. de trengte ro, øvrige familie får enda ikke møte dem. Nå treffer vi dem annenhver måned i seks timer og det er en uholdbar situasjon for barna og oss. Ikke er vi beskyldt for mishandling, alkohol eller stoffmisbruk. Saken er kun basert på hypoteser og påstander, at vi skal være deprimerte og diverse.

Det virker som det skal lite til for å miste 4 barn i Leirfjord kommune, hovedårsaken er at prestisjen til barnevernet i Leirfjord har blitt for stor, og særlig hos barnevernleder. Det siste halvåret som har gått, viser prestisjen i saken. Det viser dokumenter, brev vi og barnevernet har skrevet.

Som en kort avslutning på denne rapport. Nå har vi sagt opp huset i Leirfjord og skal flytte til en plass det er jobbmuligheter og muligheter for skolegang. Dette prøver Leirfjord kommune med alle midler å spolere.

Håper vi kan komme til en kommune med et barnevern som er moderate og går an å samarbeide med, slik at det blir barnas beste.

Vi mener at livet vårt ikke blir fullverdig før alle barna våre er hjemme, her hos oss, hvor de hører hjemme. Det er det viktigste i livet vårt. Deretter kommer jobb eller skolegang. Vårt største ønske er å bli en fullverdig familie igjen . Med alle våre barn, ta utdannelse og å få oss jobber, begge to.

En harmonisk familie var vi, men endog ikke feilfri, for det er ingen. Barna hadde det godt hjemme hos oss, det kan vi legge handa på bibelen og si.

Vi håper virkelig at Hålogaland Lagmannsrett ser urettferdigheten og overgrepet mot ungene som er begått, og at sannheten vil seire.

Med hilsen
Renate Andersen og Hugo Olsen

Kopi: Advokat Mona Høines; Advokat Odd Hugo Palmer; Psykolog Jørn Søvik og Verdens Gang