BarnasRett 15.04.06
Barnevernets ødeleggelse av familien
Av Agrippa
Barnevernet ødelegger tusenvis av familier ved å pålegge dem unyttige og skadelig ”hjelpetiltak”. Dessuten tvangsfjernes hundrevis av barn fra sine familier hvert år. Dette skjer under dekke av å skulle ”beskytte” barna. Det barna trenger er beskyttelse mot et totalitært barnevern, som truer barnefamilienes rettssikkerhet.
Ødeleggelsen av familiene har pågått i mange år uten at myndighetene har løftet en finger for å stoppe den. Det er opplest og vedtatt i barne- og familiedepartementet at barn har det best utenfor hjemmet, enten barna er i heldagsbarnehage, i diverse ”avlastnings”-tilbud eller plassert permanent i fosterhjem, barnehjem eller andre barnevernsinstitusjoner.
Kunnskapsløsminister Øystein Djupedal gikk ut i pressen og sa at det er feil at foreldre er best til å oppdra (Dagsavisen 12.11.05). Det trengs spesialutdannet pedagogisk personale for å sikre barna en optimal oppvekst, ifølge Djupedal, som utdyper sine tanker med følgende dypsindige utsagn: «Jeg mener rett og slett at det er et forfeila syn på barneoppdragelse å tro at foreldrene er de beste til å oppdra barn». – Jeg kan ikke få skamrost barnehagene nok, sier Djupedal til Dagsavisen. Han synes barnehagene er «en fantastisk innretning». – Om hele familien min var hjemme på fulltid, kunne vi ikke gitt det tilbudet barnehagene gir, sier trebarnspappa Øystein Djupedal. (Foreldre som er villig til å la fremmede passe barna sine hele dagen er kanskje ikke de mest egnede til å gi barna en god oppvekst. Kommunister og sosialister har ofte et fjernt forhold til egne barn. Formann Mao sendte sine to små sønner til Russland, og det tok hele atten år før han så igjen sin eldste sønn.)
Mange foreldre er, i motsetning til høyt gasjerte Djupedal, forhindret fra å være hjemme mens barna er små og i praksis tvunget til å plassere barna i heldagsbarnehage fordi de er avhengige av to inntekter eller det dreier seg om enslige foreldre som ikke kan unnvære sin ene inntekt. Det er altså ikke av hensyn til barnas beste at barna fra tidlig alder blir plassert i heldagsbarnehager. Det er av hensyn til de voksne som blir tvunget ut i arbeidslivet som følge av myndighetenes såkalte ”arbeidslinje”.
”Hele folket i arbeid” har vært et slagord siden tredve-tallet da tusenvis av mannlige familieforsørgere stod uten arbeid. Slagordet er imidlertid blitt utvidet til å gjelde også den kvinnelige del av befolkningen. Pass av egne barn regnes ikke lenger som produktivt arbeid. Det er kun pass av andres barn som inngår i brutto nasjonalprodukt, selv om forskning viser at småbarn har det best hjemme hos mor. Heldagsbarnehager for småbarna er direkte skadelig for deres utvikling. Slik skadelig oppbevaring av barn fører til at barna utvikler lidelser som diagnostiseres som ADHD. ADHD er neppe en medfødt lidelse. Det er noe barna utvikler allerede i småbarnsalderen som følge av stress og deprivasjon av én til én voksenkontakt.
Jo flere skadete barn, jo flere arbeidsoppgaver for barnevernet. Derfor er det i barnevernets interesse at barna blir tidlig skadet slik at barnevernet kan få et påskudd for å gripe inn. Barnevernet har myndighet til å tvinge foreldrene til å plassere småbarn i barnehage dersom vilkårene for tvangsfjernelse av barnet er tilstede. (og det er ikke så voldsomt mye som skal til: barnevernets ensidige påstand at barnet er "mimikkløst" og "passivt" vil være nok til å overbevise fylkesnemnda). Høyst sannsynlig vil barn som tvangsplasseres i barnehage utvikle symptomer på vantrivsel. Foreldrene vil bli stresset maksimalt av barnevernerne som vil nøye overvåke dem. Det vil bli skrevet rapporter og avholdt ansvarsgruppemøter hvor foreldrene vil møte et team av anklagere. Slik vil familien systematisk bli nedbrutt, og barnevernet vil undre seg over hvorfor det går så dårlig med familien nå som den har fått "massive hjelpetiltak" i form av heldags-”avlastning”, tilsyn i hjemmet etc.
”Avlastning” er et hellig ord innen barnevernet. Barna betraktes som en byrde for foreldrene. Det er ingen glede forbundet med å ha barn, bare bry og mas. Barnevernet er derfor raske med å tilby foreldrene avlastning i form av bortplassering av barna, enten i såkalte ”besøkshjem” hos fremmede, heldagsbarnehageplass eller fosterhjemsplassering. Denne tankegangen har ført til at barnevernet har fått rettspraksis til å fjerne barn allerede på fødeavdelingen. Barnet må snarest mulig fjernes fra sin mor og hindres i å die. Dette er ifølge barneleger uhyre skadelig for barnet, men forstå-seg-på-erne i barnevernet lar seg ikke stagge av legenes anbefalinger. De er så langt mer kompetente med sin tre-årige spesialskole-opplæring.
Barnevernets ødeleggelse av familiene er systematisk og bred. Snart har hvert fjerde barn et eller annet barnevernstiltak, og myndighetene tilrettelegger for økonomisk utbytting av barnefamiliene for å tvinge foreldrene til å gi fra seg barna til ”pedagogiske heldagstilbud”.
Også skoledagen har blitt utvidet. Barna tilbringer like lang tid på skole og SFO som de voksne tilbringer i arbeidslivet uten at de dermed lærer noe mer. Foreldrene får knapt et par timers samvær med barna sine i løpet av en dag, og samværet er hektisk og stressende. I sin fortvilelse kontakter noen foreldre barnevernet for å få ”avlastning”. De blir møtt med åpne armer av de barnevernsansatte som umiddelbart går til skritt for å tvangsfjerne barna. Et rop om hjelp vil bli møtt med tvangstiltak, for definerer man seg selv som ”hjelpetrengende” så vil barnevernet ikke nøle med å iverksette sitt favoritt hjelpetiltak, som er tvangsfjernelse fra hjemmet. Mange familier har blitt ødelagt på denne måten. Og enda flere familier har fått sin livskvalitet drastisk redusert ved å bli tvunget til å akseptere nedverdigende ”støttetiltak”.
*
Innlegg på RBV-forumet 14.04.06