Barnevern, media og åpenhet



Av Ole Texmo, free-lancer.

Hvilken kunnskap har man om barnevernssaker?  Hvilke av de sakene som fremstilles i media, og hvilke sider av disse sakene, er representative for en helhet av ulike typer av barnevernssaker?
Dette er eksempler på spørsmål som kan stilles til problemstillingen om forholdet mellom barnevern og media, forutsatt at man også stiller metodekrav til mediene.

06.11.03 ble det arrangert et seminar i regi av Voksne for Barn (VfB) : "Barnevern og media - hvem forsvarer barna?" Merogmindre uavhengig av Svanhild-saken har det vært mye oppmerksomhet rundt barnevernssaker den siste tiden, men når det skal innkalles til seminar oppstår den situasjon som hindrer både fagfolkene innenfor barnevern og medias egne pretensjoner om å oppnå faglighet: Viktige spørsmål blir ikke stilt, eller redigeres bort. Seminaret henvendte seg til fagfolk, media og politikere. Relevante spørsmål som uteblir er: Hvilke medier taler man om; hvilke vinklinger og genrer forholder man seg til? Finnes det studier om virkningen av mediedekning av barnevernssaker?  Er det sider ved barnevernssaker de etablerte medier ikke ønsker belyst, av hensyn til sine kilder, systemmakten og profesjonsinteressene?

VG hadde 02.08.03 et stort oppslag om "Det nye borgervernet", om bl.a aksjonsgrupper som arbeider mot barnevernet. Tilsynelatende kan VG-oppslaget virke balansert, idet flere representanter for gruppene kommer til orde. Men hovedtyngden er lagt på barnevernets  representanter og deres tolkninger. Gruppenes talspersoner er ikke gitt samme mulighet til å forklare mulige sammenhenger. VGs journalist bruker sågar egne kolleger som sannhetsvitner for barnevernets fremstilling. VGs oppslag er journalistisk sett dårlig håndverk, men layout og redaksjon kan etterlate inntrykk av nøytralitet. Tre eksempler på uttalelser som ikke er balansert :

1. Hogstad fra Fagforeningen (FO) er bekymret over at ikke klientene som opplever tjenesteforsømmelse bringer informasjonen inn for de rette instanser.
Kommentar: Svært mange som har klaget på forvaltningen, vet hvordan klagebehandling kan bli trenert/sabotert. En ressurssterk avis som VG burde uten altfor store anstrengelser funnet og latt en forelder som har prøvd formell klageadgang, men blitt utsatt for hindringer, komme til orde.

2. Berg ved barneverntjenesten i Porsgrunn er skeptisk og oppfatter at aksjonsgruppene blander seg inn og gir råd som ofte er i strid med advokatenes ønsker for sine klienter.
Kommentar: Svært mange advokater gjør ikke jobben sin og ødelegger for sine klienter. Med grundigere research kunne VG innhentet case som beskriver klienters erfaringer med enten naive eller også arrogante, kunnskapsløse, systemlojale, og late advokater.

3. Müller fra Bodø avviser påstander om bestillingsverk: "Det faller på sin egen urimelighet. Vi jobber seriøst og har norsk lov å forholde oss til".
Kommentar: Selvforsikringer av denne sort kan tyde på manglende faglig trygghet i rollen. VG er ikke helt presis mht hva som menes med bestillingsverk, kan hende er det sakkyndigutredninger det siktes til. Norsk lov gir rettigheter til berørte parter, f.eks dokumentinnsyn etter forvaltningsloven (Fvl.) barnevernet ikke respekterer. Det hadde neppe kostet VG mye å finne en forelder som er hindret innsyn i dokumenter tiltross for udiskutable rettigheter etter Fvl. Med litt flaks kunne VG funnet en som er blitt fortalt at det ikke er til vedkommendes eget beste at han eller hun får lese sakspapierer i egen sak.

Etter hvert som barnevernets virksomhet øker i omfang, vil endel enkeltpersoner og grupper som påstår seg rammet, etablere motmakt som organiseres på ulikt vis, f.eks hjemmesider på internet. Når media og barnevern setter premissene for debatten om "Barnevern og media", kan det oppfattes som forsømmelse når verken aksjonsgruppenes erfaringer eller de mange hjemmesidene som gror opp som paddehatter taes i betraktning. Forekomsten av og innholdet på hjemmesidene er interessante av flere grunner, f.eks måten etablerte medier suppleres. Debattforumer i regi av etablerte medier og interesseorganisasjoner, med varierende argumentasjons- og kunnskapsnivå, sørger for et mer bredspektret utbud av nyanser enn den faglig sett svake innsatsen til fagfolkene når disse uttaler seg.

Forholdet mellom Representativitet, Legitimitetskrise og Åpenhet synes lite debattert. Om Voksne for Barns holdning til ytringsfriheten skal ikke ytres mer i denne sammenheng enn at ingen andre enn innbudte innledere fikk ta ordet; seminarprogrammet ble strammet inn slik at man ikke tillot diskusjon med deltakelse fra andre. Det er påfallende at de som hadde anledning til å ytre seg ikke evnet å se et gjennomgangstema som barnevernets legitimitetskrise i sammenheng med den formidable kunnskapssvikten som hefter ved "faget". Ingen dokumenterbare og etterprøvbare metoder gjør det f.eks mulig å si hva som er representativt for hva. Barnevernet mangler slett og rett det faglig-akademiske grunnlag som kan gjøre faget aktverdig. De samme frasene gjentaes om at det største problemet er at barnevernet griper for sent inn. Ingen empiri understøtter slike påstander.

Der finnes ingen målbare kriterier som kan underbygge påstanden om at "35 000 barn får hjelp", heller ikke hvilken effekt barnevernets aktiviteter har på brukere av tjenestene. Manglende tillit og sviktende trygghet i rollen som barnevernsarbeider kan forklares med henvisning til lavt faglig nivå; selvforsikringer og tunnelsyn. Mangelen på metodisk etterprøvbarhet hindrer selvkritikk med derav følgende ydmykhet og evt innrømmelse av feil. Derfor lærer man heller ikke av erfaring; man mangler begreper både for læring og erfaring. Uten dokumentert læringseffekt har man kun selvforsikringene igjen: da er barnevernet allerede langt inne i sirkelslutningenes verden, for ikke å nevne de onde sirklene, med eller uten hjelp fra mediene.

Vil medieoffensiv og åpenhet nytte slik forsker Figenschow hevder i Dagbladet 13.11.03? Har hun forskningsmessig belegg for sin påstand om at hvis barnevernet lærer å takle mediepresset, forsvinner legitimitetskrisen av seg selv? Vi går spennende tider i møte når barnevernreformen trer i kraft fra 01.01.04. På seminar om barnevern og media kunne for så vidt temaet om de nye PR-rådgivernes rolle vært fokusert. På hvilket grunnlag er kommunikasjonsstrategenes profesjonalitet fundert? Legitimitetskrisen kan vise seg å være utbredt; kunnskapsmangelen om f.eks metodiske forutsetninger større enn vi liker å tro, også innenfor den del av mediamarkedet hvor kommunikasjonsstrategene finner sitt levebrød. Barnevernet kan forvente enorm ressurstilgang iogmed den nye reformen, og med utvidede markedsandeler i sikte kan deler av media finne det opportunt å senke kravene til kildekritikk og andre metodekrav. Verken barnevern eller media kan tenkes å ville la hvemsomhelst få kjennskap til hvordan man arbeider; åpenhet kan bli deres bane, noe man formodentlig er klar over både innfor barnevern og media.
 

*****