Mona Lygre kandidat til Årets Navn
Samfunnsmagasinet har i flere år utlyst en konkurranse om Årets Navn.
Høsten 2004 foreslo vi Mona Lygre, leder av Gruppen til Familiens Selvstendige Rett, som kandidat og sendte inn begrunnelsen som følger:
*****
Forslag til kandidat til Samfunnsmagasinets "Årets navn 2004"
Som lesere av Samfunnsmagasinet har vi merket oss det utmerkede tiltaket at Samfunnsmagasinet vil tildele en egnet person eller organisasjon diplom og premie som "årets navn".
Vi følger Samfunnsmagasinets oppfordring til å foreslå kandidat, og vårt forslag er Mona Lygre, Bergen. Hun er naturligvis en enkeltperson, men i tillegg er hun nesten en "organisasjon" i seg selv, og vi skal forklare hvorfor.
*
Sommeren 2002 startet Mona Gruppen til Familiens Selvstendige Rett, som har som formål å få stoppet de uberettigede og skadelige aksjoner som norske myndigheter har drevet og fortsatt driver, faktisk i økende grad, mot barn og deres familier gjennom barnevernet og samarbeidende aktører.
Naturligvis har flere enkeltmennesker og grupper startet lignende grupper eller foreninger. Monas tiltak skiller seg allikevel litt ut, i positiv forstand:
Hun startet gruppen mutters alene men har på kort tid oppnådd mer offentlighet enn de fleste om barnevernsofrenes lidelser i Norge.
Hun er ikke selvsentrert i sitt arbeid for barnevernets ofre. Monas egen situasjon er ikke blant de verste. Allikevel ser hun langt ut over sin egen erfaring, og forstår det prinsipielt gale grunnlaget for alle saker av denne typen, enten det gjelder barne-etatenes behandling av barna, av begge foreldre eller bare den ene, eller det gjelder aktivitetene til "sakkyndige", rettsapparat, personale på barnehjem, fosterforeldre, lærere eller helsepersonell.
Hun er tålmodig og tolerant. Mona er lett å snakke med for fortvilete mennesker som ringer. Hun mister ikke tålmodigheten med barnevernsofre som har behov for å snakke eller som ikke har forstått at barnevernets overgrep er et helt system. Hun bringer dem som kontakter henne i kontakt med andre i samme båt som de kan finne fellesskap med.
Mona er flink til å sette mot i folk og oppmuntre dem til egne aktiviteter og til å støtte hverandre. I gruppen ser hun til at så mange som mulig gjør en innsats selv, slik at det ikke blir en situasjon hvor medlemmene passivt overlater til et styre eller en formann å forsøke å løse problemene. Dette er viktig fordi barnevernsofrene ofte er handlingslammet både i og etter møtet med et barnevern som har fratatt dem naturlig initiativ og selvbestemmelse. I Gruppen til Familiens Selvstendige Rett får de igjen styrket sitt livsmot til å kjempe videre for frihet og ta tilbake kontrollen over sitt liv.
Hun er slett ingen diktator, hun betrakter det som naturlig i et så vanskelig felt at mange av deltagerne har ulike forslag og meninger om hvordan man bør gå frem. Hun samarbeider gjerne med andre om områder av felles interesse, men passer på at gruppen holder sitt formål i sentrum og at aktiviteten og hensikten ikke blir dreiet i andre retninger eller blir underordnet andre formål.
Hun er organisatorisk fornuftig. Mona har unngått å danne en formell forening, med vedtekter og styre og formelle beslutninger, noe som erfaringsmessig gjerne ville føre til at det meste av tiden gikk med til intern uenighet og stridigheter. Hun er ikke pengegrisk, og har klart det utrolige med en liten kontingent, noen velvillige bidrag fra sympatisører, og det hun kan avse av sine egne beskjedne midler.
Hun tenker ut praktiske aktiviteter og strategier. Mona og gruppen setter opp lapper på kjøpesentre og averterer i aviser. Hun oppmuntrer og inspirerer folk som ringer fra alle kanter av landet til å danne egne lokale grupper og gjøre noe selv. I Bergen arrangerer hun små møter på kafé en gang i måneden, så barnevernsofre kan treffe hverandre.
Mona er arbeidsom og reflektert. Hun bruker tid og energi på å utarbeide nyhetsbrev til kretsen, til å tenke ut forslag til endringer i barnevernslov og barnevernspraksis. Hun er aktiv med velformulerte artikler, innlegg og foredrag.
Hun er seig og gir ikke opp verken ved første korsvei, i dødperioder eller ved tilbakeslag.
Hun er modig, ja uredd. Mona arrangerer demonstrasjoner utenfor Tinghuset (hvor rettssakene foregår) med plakat og underskriftsliste til fordel for barnevernsofrene. Hun stiller opp på tv og står oppreist i stormen. I forbindelse med "liste-sakene", da hun sammen med Rune Fardal og Rune Nilsson ble politianmeldt, beholdt hun roen. Hun lar seg ikke skremme av forsøk på kriminalisering eller annen pågang.
Hun er en fremragende optimist. Monas holdning er: "Disse tragediene skal og må vi få en slutt på." Da hun fikk høre at nå blir også det verste lærestoffet barnevernet bruker lansert i land som Romania og Ukraina, sa hun: "Glimrende! Da blir vi ikke alene. Når mange nok får erfare det vi erfarer, blir det internasjonal storm mot familieødeleggelsene."
*
Mona Lygre har gitt barnevernets ofre et ansikt; de er blitt synlige - representert ved en varm, tenksom og livlig personlighet.
Marianne Haslev Skånland (sign) Nina Elin Hauge (sign)