Håndbok for klientutvalg og barnevernofre

En ung mor kontakter sosialkontoret for hjelp til å betale en lysregning. Moren er alene om omsorgen for sitt lille barn. Hun er, som så mange andre i dag, plaget av angst-problem. Skilt fra sin kriminelle mann på grunn av mishandling.

Sosialkuratoren spør om det ikke er slitsomt med alene-ansvaret for et barn. Moren bekrefter dette. Hun får tilbud om hjelp til å plassere barnet i barnehage. Hun tar imot dette tilbudet.

Barnevernet har nå fattet interesse for moren. Kanskje trenger hun mer hjelp? Hva med en hjemmehjelp? Moren mener dette ikke er nødvendig, men barnevernet presser på. Det kan jo ikke skade å ta imot hjelp.

En dag da hjemmehjelpen var på besøk fikk moren et angstanfall. Dette ble rapportert til barnevernet. Var moren i ferd med å bli gal? Kunne hun ta vare på barnet sitt når hun innimellom fikk slike anfall? Moren ble satt under press og psyket ned. Etter en tid la hun seg frivillig, etter barnevernets henstilling, inn på psykiatrisk klinikk. Hun fikk hjelp av barnevernet til å plassere barnet midlertidig på barnehjem.

Mens hun var innlagt på klinikken ble hun oppsøkt av barnevernet som ville ha henne til å skrive under på et papir. Det dreiet seg om å godkjenne at barnet ble i barnehjemmet inntil hun var frisk. Siden moren alt følte seg frisk og planla å skrive seg ut om en ukes tid, skrev hun under. Moren ble kort etter utskrevet og ville ha barnet tilbake. Nå var hun jo frisk. Men nei! Hun led av angst-problem, som det kunne ta mange år før hun var “frisk” av, og hun hadde akseptert at barnet skulle bo på barnehjemmet inntil da – sa barnevernet.

Moren resignerte – tross alt fikk hun jo besøke datteren fire dager i uken. Etter en tid sa barnevernet at besøkene nok var for hyppige, barnet ble urolig når moren kom på besøk nesten hver dag. Det ville være til barnets beste at besøkene ble kuttet kraftig ned.

En uke etter ble moren funnet død i sin leilighet. Barnevernet bestemte at barnet skulle overføres til faren. Siden det ville være uheldig for barnet å flytte fra sitt oppvekst-miljø ble det ordnet slik at han fikk overta morens leilighet.

***

Dette er bare ett eksempel på hvordan norsk barnevern fungerer i dag og hvilke tragedier som følger i deres fotspor. Stort sett kan barneverns-kuratorene gjøre som de vil uten å bli stilt til ansvar for konsekvensene av sitt arbeid. Det finnes heller ingen “kvalitetskontroll” som kan hindre dårlig saksbehandling og forebygge slike tragedier. Dette heftet er et forsøk på å bøte på dette.

Når man leser igjennom en rekke saksdokument, psykolog-utredninger, mødrehjems-rapporter m.m., blir det åpenbart at en rekke saksbehandlings-feil, feilvurderinger o.l. går igjen. Det er derfor her forsøkt satt opp en liste med konkrete punkt som bør sjekkes/kontrolleres i hver enkelt sak. En slik sjekk-liste vil kunne være til hjelp både for klientutvalgs-medlemmer som har til oppgave nettopp å kontrollere om saksbehandlingen har vært tilstrekkelig grundig til at det kan reises tvangssak, og for klientene selv og deres advokater.

Asplan Analyse har lagt frem en rapport for Barne- og familiedepartementet som viser betydelige mangler og problem ved norsk barnevern. I rapporten sies det blant annet at: “Faglig har barnevernstjenesten klare mangler, både når det gjelder adferdsfag og jus” og at “barnevernsarbeiderne har problemer med å tolke regelverket og forankre anbefalingene i henvisninger til lovtekst, rettspraksis og andre rettskilder”. Dette er selvsagt alvorlig, og gjør det nødvendig med grundig arbeid når en skal vurdere konkrete barnevernssaker.

For å anskueliggjøre problemstillingene er det under hvert punkt en generell kommentar som er ment som en begrunnelse for hvorfor dette bør sjekkes, samt en utdypning av problemstillingen.

Videre er det gitt eksempler fra konkrete saker og dokument, både for å illustrere poengene og for å vise hvordan sjekk-listen kan brukes i praksis. Jeg har stort sett valgt å holde meg til én konkret sak. Det dreier seg om en ung kvinne som tidligere hadde vært innlagt på psykiatrisk klinikk grunnet depresjoner. Etter å ha blitt gravid rømte hun til et krisesenter, da hun var blitt mishandlet og voldtatt av sin mann. Deretter søkte hun seg frivillig inn på Bergen Mødrehjem.

Etter fødselen fikk hun (blir det i hvert fall påstått) en “etterfødsels-psykose”. Spedbarnet ble da plassert i beredskapshjem. Etter et par måneder ble barnet tilbakeført til moren på mødrehjemmet. Det ble oppnevnt to psykologer som utredet både moren og faren. Det ble reist sak om omsorgsovertagelse, men denne saken ble seinere trukket av barnevernet og kom aldri opp til behandling.

Etter ca. ett år flyttet moren til sin nye samboer. Barnet ble da for en kortere periode igjen plassert i beredskapshjem, men tilbakeført etter at moren hadde anket til Fylkesnemnden. Barnet bor nå sammen med moren og morens samboer i deres leilighet. Barnevernet har vedtatt å ha tilsyn i leiligheten.

Denne saken er valgt som eksempel av flere grunner. Først og fremst fordi barnevernet her offentlig har uttalt at saken er grundig og skikkelig behandlet. Det er derfor grunn til å anta eksempelet er rimelig representativt. Saksbehandler i denne saken var barnevernskurator Merete Kengakaran ved Sentrum sosialkontor i Bergen. Mødrehjemsrapporten er underskrevet av styrer Tove Erstad og miljøterapeut Kari Alvær. Ansvarlig for psykolog-rapporten var psykologene Oddmar Iversen og Svein Ramung.

2. Forvaltningsregler

2.1 Er det gitt forhåndsvarsel om vedtaket?

Det er viktig at den som berøres av et forvaltningsvedtak også anledning til å påvirke saksforberedelsen og tid til å forberede seg ved bl.a. å skaffe frem de opplysningene de mener støtter deres syn på løsninger av det foreliggende problem. En part skal derfor i henhold til forvaltningsloven motta forhåndsvarsel om planlagte vedtak.

Dersom forhåndsvarsel ikke er gitt er det viktig å få frem årsaken til dette, samt å vurdere om begrunnelsen er akseptabel ut fra juridiske og/eller etiske vurderinger. Ifølge forvaltningsloven kan forhåndsvarsel unnlates dersom det ikke er praktisk mulig, eller det vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres.

Eksempel:

I vårt hovedeksempel ble forhåndsvarsel gitt i “rimelig” tid, før saken var fremmet for klientutvalget.

2.2 Er forhåndsvarselets innhold i overensstemmelse med reglene i forvaltningsloven?

Varselet skal gjøre greie for hva saken gjelder og ellers inneholde det som anses påkrevd for at parten på forsvarlig måte kan vareta sitt krav.

Eksempel:

I vårt eksempel ble det sagt at man ville fremme sak om fosterhjems-plassering. Det ble ikke gitt noen begrunnelse for dette, bortsett fra en generell henvisning til psykolog-rapport.

2.3 Er forhåndsvarselet gitt skriftlig?

Ifølge forvaltningsloven skal varselet normalt gis skriftlig. Varselet kan gis muntlig dersom saken haster eller det vil være særlig byrdefullt å gi skriftlig varsel. Dersom varselet er gitt muntlig, må man kunne forvente å få en rimelig begrunnelse for dette.

Eksempel:

Forhåndsvarselet ble her gitt muntlig, på et møte på sosialkontoret hvor bl.a. klientens advokat var tilstede. Det ble ikke gitt noen forklaring på hvorfor forhåndsvarselet ikke ble gitt skriftlig, slik det normalt skal ifølge loven. En slik begrunnelse burde vært gitt. Det er en rimelig antagelse at man vurderte en muntlig meddelelse på et møte hvor flere var tilstede som mer skånsomt for klienten.

2.4 Er informasjonsplikten overholdt?

Ifølge jurist Gerd Benneche (se hennes bok Barnevernet i Norge, 2. utgave 1991) omfatter veiledningsplikten også saksbehandlingsreglene, og det bør være en selvfølge at barnevernet under slik veiledning fester klientens oppmerksomhet på enkelte trekk i barnevernsloven som er vanskelig å forstå og hvor misforståelser lett kan oppstå, f.eks. innholdet i begrep som “omsorg”, “hjelpetiltak” o.l.

Eksempel:

Det ble ovenfor klienten, etter spørsmål fra denne, kort redegjort for videre saksbehandling, dvs behandling i klientutvalg og fylkesnemnd, samt sammensetning av fylkesnemnden. Saksbehandlingsregler og klientens rettigheter forøvrig ble ikke nevnt. Det ble ikke redegjort for hva man legger i begrep som omsorg og hjelpetiltak.

2.5 Er man gjort oppmerksom på retten man har til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter?

Dette er en plikt forvaltningen har ifølge forvaltningsloven.

Eksempel:

Klienten ble ikke gjort oppmerksom på disse rettighetene, men det ble sagt at hun kunne få lese psykolog-rapport på sosialkontoret.

2.6 Er alle saksdokumentene utlevert?

Dette har man selvsagt krav på.

Eksempel:

Ettersom klienten fikk beskjed om at psykolog-rapporten tilhørte barnevernet, krevde hun ikke denne utlevert. Rapporten ble først utlevert fem måneder senere, etter at advokaten hadde grepet inn og krevd dette.

2.7 Er alle vedtak begrunnet?

Begrunnelsesplikten i forvaltningsloven innebærer at det skal vises til de reglene vedtaket bygger på. Dersom det er nødvendig for at partene skal kunne forstå vedtaket (og det må man gå ut fra i barnevernssaker), skal begrunnelsen også gjengi innholdet av reglene eller den problemstillingen vedtaket bygger på. Begrunnelsen skal også inneholde en redegjørelse for de faktiske forhold som vedtaket bygger på.

Eksempel:

Vedtak om psykolog-utredning var ikke begrunnet. Heller ikke seinere vedtak om tilsyn i hjemmet m.m. var begrunnet utover henvisninger til paragrafer i barnevernsloven. Vedtak om plassering av barnet i beredskapshjem inneholdt imidlertid en fyldig og god (i betydning klargjørende) begrunnelse.

Det må her tilføyes at vedtak om psykolog-utredning av morens omsorgsevne ble fattet og sendt moren i februar, to måneder etter at utredningen var ferdig. Moren var imidlertid muntlig blitt enig med barnevernet i å akseptere en psykolog-utredning allerede et halvt år tidligere. Men det var fordi det i mandatet til utrederne sto at de skulle utrede “eventuelle fremtidige hjelpetiltak”. Hun var ikke klar over, eller gjort oppmerksom på, at dette i realiteten betydde en utredning av hennes omsorgsevne (jfr punkt 2.4).

2.8 Er det opplyst om klageadgang, klagefrist og fremgangsmåte ved klage?

Dette er en plikt forvaltningen har ifølge forvaltningsloven. Det må gjøres oppmerksom på at ikke bare parten, men også personer med rettslig klageinteresse, kan klage på vedtak. Rettslig klageinteresse har den som direkte blir rammet av vedtaket, slik at vedkommendes rettigheter og plikter blir berørt.

Eksempel:

I vårt eksempel er disse kravene oppfylt, så nær som for psykolog-utredningen. Her ble klienten først gjort oppmerksom på klagemuligheten flere måneder etter at utredningen var gjennomført.

3. Rapporter

Asplan Analyses rapport “Kompetanse og utdanningsbehov i barnevernet” konkluderer bl.a. med at “saksframstillingene framstår som en blanding av faglige vurderinger, personlig verdisyn og dårlig underbygde prognoser, der barnevernsarbeiderne kan tendere til å tilpasse jussen etter sine faglige vurderinger – i stedet for omvendt”. Den svenske universitetslektoren Bo Edvardsson fant lignende forhold etter en analyse av psykolog-uttalelser i barnevernssaker: “Ofta kan utifrån kritiska och vetenskapliga utgångspunkter sterka invendingar resas mot innehållet i dessa yttranden. Bristerna geller ofta grundleggande forhållanden såsom snedvridet urval av information, bristande systematik, frånvaro av for- och emot-prøvning av hypoteser, precision och starka subjektiva inslag i bedømningarna samt att bedømningarna gørs under icke naturliga forhållanden”. Ut fra vurderingene til Asplan Analyse er det ingen grunn til å anta at forholdene er bedre i Norge.

Punktene under gjelder i første rekke psykolog-rapporter, men kan også brukes på barneverns-rapporter og eventuelle rapporter fra mødrehjem.

3.1 Er utrederne (sakkyndige) oppnevnt av barnevernet?

Som regel velger barnevernstjenesten selv på en suveren måte hvilke sakkyndige man ønsker å bruke. Dette kan skape store rettsikkerhetsmessige problem. Erfaringene viser at barnevernet stort sett benytter sakkyndige som barnevernet er fornøyd med, og de er fornøyd med de sakkyndige som har en tilnærmet lik oppfatning av en sak som de selv. Sakkyndige som har avvikende oppfatninger, får ofte ikke ny henvendelse fra barnevernet. Det er uheldig at mange sakkyndige kan bli økonomisk avhengig av barnevernet. Det er derfor viktig å få svar på hvorfor akkurat disse psykologene er oppnevnt.

Eksempel:

I vårt eksempel ble de fagkyndige oppnevnt av barnevernet uten forutgående diskusjon med klienten. Det samme gjelder for alle andre saker undertegnede har oversikt over.

3.2 Har barnevernet diskutert med klienten på forhånd hvem man vil oppnevne som sakkyndige?

Det sier seg selv, på bakgrunn av kommentarene til punkt 3.1., at barnevernet alltid bør rådføre seg med de private parter og oppnevne sakkyndige begge parter kan ha tiltro til.

Eksempel:

Dette er ikke gjort i noen saker undertegnede har kjennskap til.

3.3 Er utrederne selv ansatt i barnevernet?

Det er et klart habilitets-problem dersom koblingen mellom barnevernstjenesten og utrederne er for tett. Her burde det kunne innføres en praksis lik den man har ved tvangsinnleggelser etter lov om psykiatrisk helsevern. Der skal legen som innlegger pasienten ikke være ansatt ved sykehuset.

Eksempel:

I vårt eksempel var begge psykologene ansatt ved barnevernets kompetansesenter.

3.4 Er klienten informert om retten til å kreve nye sakkyndige, dersom de er misfornøyde med rapporten?

Ifølge Per Arne Rød ved Barnevernets kompetansesenter på Vestlandet kan foreldre kreve dette. Men da må de også informeres om denne muligheten. Dersom dette ikke er gjort må det kreves en akseptabel begrunnelse for dette.

Eksempel:

Klienten ble ikke på noe tidspunkt gjort oppmerksom på denne muligheten. På forespørsel fra undertegnede sier hun at hun i så fall ville ha gjort bruk av denne retten.

3.5 Er utrederne tilhengere av en bestemt skole innenfor psykoterapi?

Psykiatrien er – kanskje mer enn noen annen samfunnsinstitusjon – splittet i flere hovedretninger som heller ikke er enhetlige innad. Bare innen psykoterapi eksisterer et dusin hovedretninger. Noen kan f.eks mene at psykiatriske lidelser er mer eller mindre kroniske, mens andre kan mene at det overhodet ikke eksisterer kroniske lidelser. Det er selvsagt ikke uvesentlig om ordet “kronisk” er brukt i en rapport, noe som altså kan være avhengig av hvilke psykologer som utreder, mer enn av klientens faktiske problem.

3.6 Er det redegjort for hvilken “skole” psykologene forholder seg til?

Dersom utredningen skal kunne utsettes for en rimelig kritisk granskning, må dette være kjent slik at det kan tas høyde for svakheter i teori og metode.

Eksempel:

Psykologenes faglige ståsted er ikke nevnt i rapporten.

3.7 Er det redegjort for hvordan utrederne har samlet informasjon og hvordan observasjonene er utført?

Dersom dette ikke er redegjort for, er rapporten bortimot verdiløs. Vurderinger og konklusjoner kan da ikke etterprøves eller bli gjenstand for kritisk gjennomgang.

Eksempel:

Det er under overskriften “undersøkelsesmetode” gjort rede for hvordan informasjonen er samlet (antall intervju, antall observasjoner, hvem man har snakket med, tilgang til dokument o.l.).

3.8 Har psykologene gjennomgått andre dokument (fra barnevern, mødrehjem, sykehus o.l.)?

I flere psykolog-utredninger er det eksplisitt nevnt under “metode” at slike dokument, samt gjerne også samtaler med saksbehandler, har vært en del av vurderingsgrunnlaget. Innholdet i tidligere uttalelser og dokument kan med andre ord ligge til grunn for de konklusjonene som blir trukket.

Dette reiser flere problem som man bør merke seg:

° De opplysninger psykologene har før de starter utredningen kan ha gjort disse “forutinntatte”.

° Det kan se ut som om mange “ønsker” å komme til samme konklusjon som barnevernet for å unngå konflikt (jfr punkt 3.1) eller for å få nye arbeidsoppdrag.

° De dokumentene som blir fremlagt for Fylkesnemnden, og som kan virke overveldende (spesielt dersom de trekker i samme retning), er ikke uavhengige, men bygger på hverandre, og burde derfor betraktes som ett enkelt dokument.

“Bevisgrunnlaget” er derfor nesten alltid svakere enn det man får inntrykk av.

Eksempel:

Det fremgår av “undersøkelses-metoden” at psykologene, med informert samtykke fra klienten, har fått tilsendt epikriser og journalopplysninger fra sykehus, samt observasjonsrapport fra Bergen Mødrehjem, i tillegg til å ha hatt flere samtaler med barnevernskurator. Det er derfor i denne saken grunn til å anta at følgende kan ha skjedd:

1) Psykologene har hatt flere samtaler med barnevernskurator som de kan ha blitt påvirket av og som de selv sier er lagt til grunn for bedømmelsen.

2) De har lest rapport fra mødrehjemmet og blitt påvirket også av denne. Psykolograpporten inneholder bl.a. flere lengre direkte sitat fra mødrehjems-rapporten, gjerne med en tilføyelse av at “vi har også observert noe liknende”.

3) Psykologene skrev sin egen rapport hvor altså både mødrehjemmets og barnevernets vurderinger er tatt med i vurderingsgrunnlaget.

4) Det ble deretter skrevet en ny mødrehjems-rapport, fremlagt etter at psykolog-utredningen var ferdig, og etter at barnevernet på bakgrunn av psykolog-utredningen hadde bestemt seg for å reise sak. Innholdet i denne mødrehjems-rapporten var neppe uavhengig av dette, da de ansatte på mødrehjemmet hadde kjennskap også til innhold og konklusjoner i psykolog-utredningen.

5) Deretter skriver barnevernskurator sitt “sluttdokument” med begrunnelse for å reise sak, hvor innholdet i den siste mødrehjems-rapporten også var sterkt vektlagt.

Denne saksbehandlingen og de omfattende koblingene mellom de forskjellige aktørene og deres rapporter må betegnes som meget tvilsom.

3.9 Er det redegjort for metoden som ble brukt under observasjonene og for svakheter ved disse metodene?

Siden både den som observerer og den eller de som blir observert er levende subjekt som påvirker hverandre, og med forutinntatte meninger og holdninger, er det ikke bare å observere. Man kan ikke stille seg utenfor buret og nøytralt og objektivt observere hvordan apemoren mater sine unger. Det må brukes en metode som på en eller annen måte tar høyde for dette “objektiviseringsproblemet”.

Det må derfor forventes å fremgå tydelig hvilken observasjonsmetode som er brukt, samt være redegjort for svakheter og problemer ved denne metoden.

Eksempel:

Det er i vårt eksempel ikke sagt noe om dette overhodet. Det eneste som er oppgitt om observasjonene er varigheten av disse.

3.10 Er det grunn til å anta at de observasjonene som ble gjort (adferd etc.) kan skyldes selve observasjonssituasjonen, og ikke generelle personlighetstrekk/adferdstrekk hos de som ble observert?

Observasjonene foregår i regelen ikke under naturlige forhold, men under forhold hvor de observerte (klientene/barnet) enten er nervøse (med god grunn) eller oppskaket eller av andre grunner (prestasjonsangst o.l.) ikke vil kunne forventes å “oppføre” seg naturlig. Disse forholdene blir vanligvis ikke kommentert i rapportene. Heller ikke diskuteres observatørenes egen innvirkning på de observerte. Dette har i mange saker ført til feiltolkninger som har vært med på å “skape” selve saken.

Eksempel:

I vårt eksempel kan det virke som dette poenget er totalt fraværende. Under observasjonen av moren i samspill med barnet heter det bl.a.: “Vi synes hun reagerer sent på barnets initiativ. Hun er lite bevisst på barnet, hvor det er, hva det holder på med og hun 'følger' barnet sitt dårlig.”

Klienten selv mener at dette skyldes at observasjonene ble gjort mens hun satt og snakket med psykologene om alvorlige traumer fra sin barndom, altså mens hun var utsatt for sterk psykisk og følelsesmessig belastning, og derfor var sliten i hodet. Dette momentet er det overhodet ikke tatt høyde for i rapporten.

Under “observasjon av far i samspill med barnet” heter det: “Han var i motsetning til mor, svært oppmerksom på barnet hele tiden, men på en litt intens 'over-stimulerende' måte”. Her føyes det imidlertid til at “dette kan selvfølgelig ha sammenheng med at han hadde besøk av oss og/eller det sier også noe om en manglende sensitivitet for barnets naturlige atferdsmønster”.

Barnevernskuratoren gjengir i sitt dokument det meste av det de sakkyndige sier om samspillet mellom faren og barnet og avslutter med følgende: “Sakkyndige peiker på at denne noko heseblæsande åtferda kunne ha sitt utspring i det å verte observert. Det kan nok hende. Likevel vil ein tru at kvar og ein under ein observasjon vil gjere det ein trur er det beste for barnet”.

3.11 Er observasjonene ellers utført på en forsvarlig måte?

Selv om det er tatt høyde for de ovenfornevnte problem kan observasjonene være “slurvete”, og det man observerte, eller trodde man observerte, overfortolket. Det er f.eks. grunn til å stille et stort spørsmål ved hvorvidt man kan trekke vidtgående, generelle konklusjoner etter en to til tre timers observasjon av foreldre i samspill med sine barn.

Eksempel:

Moren ble observert sammen med barnet 2 ganger av 1 – 2 timers varighet. I tillegg var barnet tilstede under tre av samtalene med moren. Utrederne sier derfor at “vi har til sammen 5 observasjoner av mor og barn”. På bakgrunn av disse få observasjonene konkluderes det med at moren er for passiv i forhold til barnet. Faren ble observert sammen med barnet én gang. Det sies ikke noe om hvor lenge observasjonen varte. På bakgrunn av denne ene observasjonen konkluderes det med at han er for aktiv i forhold til barnet.

3.12 Inneholder rapporten påstander som ikke er begrunnet eller dokumentert?

Dette er selvsagt alvorlig og altfor vanlig. Det er derfor viktig å sjekke rapporten grundig for eventuelt å kunne trekke frem slike påstander.

Eksempel:

Rapporten inneholder flere ikke begrunnete påstander. Det blir f.eks. hevdet at “leiligheten var uryddig”, uten at dette er dokumentert eller nærmere redegjort for. Det blir påstått at klienten ved en anledning ikke oppdaget at barnet fant et papir og begynte å spise på dette. (Klienten hevder at hun oppdaget dette.) Mest alvorlig er en ikke begrunnet påstand om at faren for at klienten skal få nye psykoser må anses som stor (påstanden er forøvrig tvilsom ifølge empirisk forskning). Det blir også påstått at moren har “dyp ambivalens i forhold til å inngå i nære mellom-menneskelige relasjoner”. Dette blir ikke nærmere utdypet. (Hennes daværende venn og nåværende samboer sier han ikke har merket noe til dette.)

3.13 Er utredningen preget av høyt eller lavt presisjonsnivå?

Mange formuleringer i psykolog-rapportene kan være så upresise at de kan tolkes i flere retninger. Det er derfor viktig å sjekke ut hvilke tolkninger barnevernet har lagt til grunn i sitt dokument, og hvorvidt disse fortolkningene er de mest rimelige.

3.14 Er det spesifisert hvilken type omsorgssvikt man mener er tilstede eller vil inntre?

Den kjente barnevernssosionomen Kari Killén deler omsorgssvikt inn i fire kategorier: fysiske overgrep, vanskjøtsel, psykiske overgrep og seksuelle overgrep.

Med “psykiske overgrep” menes at barnet ofte oppfattes på en negativ måte av foreldrene. De tillegges negative egenskaper og behandles deretter.

De andre kategoriene definerer seg mer eller mindre selv.

Det er ofte i barneverns-rapporter oppgitt at det er fare for omsorgssvikt, uten at dette er videre spesifisert. Det burde være en selvfølge at man redegjør for hvilken av de nevnte typer omsorgssvikt man sikter til.

Eksempel:

Det er i vårt eksempel kun henvist generelt til lovens § 4-12a, og ikke spesifisert hvilken type omsorgssvikt man mener vil inntre.

3.15 Er det stilt opp “mot-hypoteser” til den hypotesen (konklusjonen) som er trukket?

Observasjon og vurdering av “bevis” for og imot en konklusjon (hypotese) er alltid nødvendig. Det er ikke tilstrekkelig kun å fremsette “bevis” for den konklusjonen man har trukket. I slik balansert vurdering må det, på strukturert vis, settes opp person-egenskaper o.l. som trekker begge veier, ikke bare letes etter negative trekk ved en person og utelate det som trekker andre vei. En balansert vurdering blir så godt som aldri gjort.

Eksempel:

Noe slikt har man overhodet ikke gitt seg inn på her. Det har heller ikke barnevernskurator i sin rapport.

3.16 Er positive trekk hos klienten fremhevet? I så fall på hvilken måte?

Dette skjer i liten grad i rapportene, og dersom barnevernet av en eller annen årsak har vært tvunget til å trekke frem noe positivt, tas det nesten alltid forbehold. Det gjør barnevernet ellers ikke.

Eksempel:

Psykologene trekker frem morens gode intellektuelle ferdigheter, og kommenterer det på følgende måte: “På grunn av hennes gode intellektuelle fungering og gode verbale ferdigheter er det vår oppfatning at hun kanskje er blitt overvurdert som bedre fungerende enn hun i virkeligheten er”.

Andre ting som teller positivt for moren, f.eks. barnets gode fungering og særdeles bra utvikling i forhold til alderen, blir bortforklart:

° “Barnets situasjon er tilfredsstillende, men dette skyldes de tiltakene som er satt inn” (psykolog-rapport).

° “Mødrehjemmet stiller seg tvilende til hvorvidt barnets utvikling ville vært aldersadekvat uten mødrehjemmets rammer...” (mødrehjems-rapport).

° “Barnets si adekvate utvikling må ein truleg sjå i lys av at ho dei første fire månadene budde i ein god beredskapsheim.... I tillegg ser det ut som om barnet har dei beskyttelsesfaktorane som har vist seg sentrale, ho er smilande og open ovanfor framande, noko som sikrar henne mykje positiv merksemd” (barnevernsrapport).

3.17 Henvises det i rapporten til autoriteter? I tilfelle hvilke? Og hvorfor?

Den viktigste bakenforliggende grunnen for å henvise til autoriteter i rapporter er å slippe å diskutere sannhetsinnholdet. (“Det er sant fordi autoriteten sier det er sant”).

3.18 Inneholder rapporten mange synsinger?

Tell opp alle setninger som begynner med “Det virker for oss som om...”, “Vi fikk innrykk av at...” o.l.

Denne “i-mitt-eget-hode”-metodikken er vanlig i mødrehjems-rapporter, men forekommer også i psykolog-rapportene.

Eksempel:

Her er noen få eksempler på synsing i mødrehjems-rapporten fra Bergen Mødrehjem (BM):

° “Barnet virker......”.

° “Mor har etter vår vurdering....”.

° “Det mest gjennomgående inntrykk fra mødrehjemmet er at....”.

° “Det ser ut til at....”.

° “B.M. vurderer at mor....” (flere steder).

° “Personalet får en opplevelse av at....”.

° “Personalet har stusset over....”.

° “Personalet opplever....”.

° “Etter B.M.s vurdering, ser det ut til....”.

° “Det ser for B.M. ut til at...”.

3.19 Er klienten eller andre sitert feil eller upresist, eller tillagt meninger de ikke har?

Alle som av og til har uttalt seg til media vet at man ofte blir feilsitert, selv om man da blir intervjuet av personer som har som yrke å “sitere” riktig og føre et presist språk. Å sitere folk riktig er åpenbart ikke lett. Det er heller ikke enkelt å uttale seg så presist at man ikke kan bli feilsitert.

Det er derfor heller ikke merkelig at både psykolog-rapporter og barneverns-rapporter ofte gjengir klientenes holdninger og meninger og påståtte utsagn på en måte som klientene selv ikke kjenner igjen. Men selv om dette er et vanlig fenomen, forekommer det påfallende ofte i rapporter fra barnevernet og deres sakkyndige.

Man må derfor stille seg ytterst kritisk til referater av hva klientene skal ha sagt eller ment. Advokater og andre med innsikt i barnevernssaker i Sverige og Danmark råder sterkt til at man i det hele tatt aldri snakker med personer som har forbindelse med barnevernet uten at man enten har sin advokat tilstede eller gjør lydbåndopptak av hele samtalen.

Eksempel:

Både psykolog-rapporten og mødrehjems-rapporten inneholder en rekke påstander av hva klienten skal ha uttalt, som hun ikke selv vedkjenner seg. Det forekommer også åpenbare misforståelser av hva hun kan ha sagt. Eksempelvis: “Hun mente at hvis hun og barnet bodde for seg selv, ville hun kunne regulere sitt liv på en mer naturlig måte. Det ville f.eks. ikke være nødvendig å stå opp så tidlig”.

At klienten skal ha sagt at hun dersom hun ikke bodde på BM kunne ligge lenger om morgenen, er selvsagt alvorlig negativt. Alle mødre må stå opp når barnet våkner. Den faktiske historien er imidlertid denne: På denne tiden våknet barnet mellom kl. 6.30 og 7. Moren sto da opp og stelte barnet. Omlag kl. 10 sovnet barnet igjen. Moren, som var sliten, ønsket da å hvile mens barnet sov. Dette ble hun nektet av personalet på mødre-hjemmet. Det var denne hvilepausen moren siktet til.

3.20 Inneholder rapporten generelle teoretiske vurderinger som “overføres” til klienten på en ugyldig måte?

De fleste psykolog-rapporter og barneverns-rapporter er fulle av teoretiske betraktninger om gruppeadferd o.l. som uten videre begrunnelse antas å gjelde også for den konkrete klienten. Det kan man på vitenskapelig grunnlag ikke gjøre, ikke engang ut fra vanlige Popperianske vitenskapsprinsipper. Det er ikke slik at den svanen man betrakter her nødvendigvis er hvit, kun fordi de fleste svaner som psykologen har observert er hvite – den kan godt være svart.

En rapport angående en mor man mener har depresjons-problem, kan f.eks fremheve at depressive mødre vil ha en tendens til å “betro” seg til barnet, slik at disse barna blir mødre for mødrene, og barnet således blir påført psykiske lidelser senere i livet. Skal dette ha noe for seg må man i det minste på et eller annet vis sannsynliggjøre at også denne moren vil vise en slik adferd. Det er på ingen måte innlysende.

Vitenskapelig sett er det også slik at gruppedata kan anvendes for å skape hypoteser om individer, men ikke for bedømming av individer.

Man bør derfor sjekke alle slike teoretiske vurderinger i rapporten nøye, og kreve disse strøket dersom det ikke er sannsynliggjort at de adferdstrekkene som fremheves også gjelder klienten. Noe annet er uetterrettelig.

Eksempel:

Her er et grovt eksempel: “Forskning som har sett på sammenhenger mellom ulike psykologiske forstyrrelser hos foreldrene og deres foreldrefunksjoner, har viet foreldre med depressive lidelser stor oppmerksomhet. Generelt er funnene at depressive foreldre skaper fiendtlige og avvisende hjemmemiljø som ofte fører til brudd. Depressive mødre blir bare moderat involvert i sine barn. De får ofte problemer med å kommunisere med dem og de erfarer ofte betydelige friksjoner i foreldre-barn-relasjonen. Typisk hos deprimerte mødre i spedbarnsalderen [her menes trolig mødre med spedbarn (min kommentar, ÅS)] er at de enten kan være overopptatt av barnet, hjelpeløse og preget av skyldfølelse, eller direkte avvisende og fiendtlige. Etterhvert som barnet blir eldre, vil som regel mødrenes lave selv-følelse og hjelpeløshet redusere deres betydning som positive modeller for barnet og de vil ha problem med å være tilgjengelige for barnets behov for støtte og hjelp. Hvis mødrene trekker seg tilbake og involverer seg lite i barnet, fører dette som oftest til at barnet blir hyperaktivt. Det finnes også studier av familier, der en av foreldrene lider av en psykotisk og/eller affektiv lidelse, som viser at i disse familiene er det færre foreldreinitierte aktiviteter, og mindre varme og engasjement i samspillet”.

Slik fortsetter man gjennom flere sider uten at det en eneste gang sies noe om hvorfor disse generelle “funnene” skulle gjelde også for klienten. Intet, utover påpeking av klientens tidligere depresjonsperioder, sies om dette. Ikke på noe sted i rapporten er det konstatert at moren har skapt et “fiendtlig eller avvisende hjemmemiljø”.

Det er heller ikke påvist at hun kun er “moderat involvert i barnet” (snarere tvert imot). Det er heller ikke påvist, eller noen steder påpekt, at denne moren skulle være “overopptatt av barnet”, “hjelpeløs”, “preget av skyldfølelse” eller “fiendtlig ovenfor barnet” (faktisk påpeker BM-rapporten langt på vei det motsatte). De teoretiske utleggingene skaper imidlertid et fordreid bilde av dette.

3.21 Er det redegjort for problemene ved å stille psykiatriske diagnoser?

Et argument som er fremsatt mot diagnostisering er at mange vil oppleve diagnostisering som en objektivisering av klienten, hvor en plasserer vedkommende i stereotype og en-dimensjonale båser der ett eller noen få bestemte “sykdomstrekk” blir karakteristika på personen som sådan, og der en kanskje automatisk og ubevisst ser bort fra andre positive trekk hos vedkommende.

Det er all grunn til å tro at det nettopp er slik negativ effekt ved diagnostisering vi ser i en del barnevernssaker.

En annen feil som man ser i mange rapporter, er at man først stiller en diagnose og deretter “deduserer” klientens funksjonsnivå, omsorgsevne o.a. fra denne.

Dette blir lett tøv. De fleste diagnoser er vide, og rommer personer med vidt forskjellige karaktertrekk. Borderline-“diagnosen”, slik denne er satt opp i DSM-III R diagnosesystemet, opererer f.eks. med 8 personlighetstrekk, hvorav 5 må være påvist tilstede for å sette “diagnosen”. Et av disse er ukontrollerte aggresjonsanfall, men denne karakteregenskapen trenger altså ikke være tilstede for å stille en slik “diagnose”. Man kan altså ikke ut fra at det er stilt en “borderline-diagnose” trekke den konklusjon at klienten tenderer til aggresjon. Feilslutninger av denne typen er vanlig i barnevernsrapporter.

Det er heller ikke lett å stille en psykiatrisk diagnose. Mange pasienter har byttet diagnose opptil flere ganger, avhengig av hvilke leger de har møtt eller hvilke sykehus de har vært innlagt på. Amerikanske undersøkelser har vist at sensitivitet ved diagnostisering ligger på 0.4 - 0.7. Dette betyr at sannsynligheten for at det er stilt feil diagnose er omtrent like stor som sannsynligheten for at diagnosen er riktig.

Det sier seg derfor selv at man skal være forsiktig med å trekke konklusjoner om omsorgsevne på bakgrunn av en diagnose.

3.22 Er det foretatt tvilsomme patologiseringer?

Det psykiatriske begrepsapparatet er slik at de fleste mennesker lett kan bli patologisert inn i en sykdomskategori. Spesielt dersom man er i tilfeldig ubalanse av at man opplever seg utsatt for overgrep. Den svenske professoren Lennart Sjøberg har påvist at man da lett vil vise følelser som leder psykologene til å stille diagnose som “borderline” eller “paranoia”. Ifølge professor Eva Lundgren (personlig meddelelse) har flertallet av kvinner som er mishandlet psykisk og fysisk av sine menn borderline-diagnose.

Dette skulle tilsi at man bør være spesielt varsom og forsiktig med slik diagnostisering dersom det dreier seg om personer med en denne type bakgrunn.

Eksempel:

I forkant av den siste beredskapshjemsplasseringen påsto personalet på mødrehjemmet at klienten “innimellom” var psykotisk: “ Ho har kome med uttalinger som har gjort at personalet har undra seg over om ho innimellom har vore innom ein psykose”. Som eksempel fremføres: “ Ho har gjeve uttrykk for å tru ho var ei hore i ein pornofilm” (barneverns-rapport).

Samme dag som barnet ble plassert i beredskapshjem oppsøkte klienten en psykiater. “Journalen fra denne konsultasjonen viste at mor under konsultasjonen der fremsto som reflektert i fremstillingen, og at det ikke var tegn til psykose” (prosess-skriv fra fylkesnemnden).

Personalet på mødrehjemmet og barnevernskonsulenten hadde med andre ord på forhånd, og uten den nødvendige faglige kompetanse, foretatt en alvorlig feilaktig patologisering. Konsekvensene av dette var alvorlige.

Barnevernskonsulenten og personalet på mødrehjemmet røper her en skremmende mangel på innsikt og forståelse for mishandlede kvinner. Det burde ikke være ukjent for dem at mishandlede og spesielt voldtatte kvinner i ettertid ofte gir uttrykk for at de føler seg som prostituerte (“skitne”).

I psykolog-rapporten refereres det (ukritisk) til epikrise fra psykiatrisk klinikk (hvor klienten var innlagt etter fødselspsykose) hvor det heter at klienten blir oppfattet som en kvinne med “lett aktiverbar paranoid beredskap som hun attribuerer til opplevelser av å bli undertrykt og patologisert fordi hun er kvinne og mistenkeliggjort i forhold til sine egenskaper som mor”. – Heter det altså om en kvinne som ble innlagt på sykehuset etter at hun var alvorlig psykisk og fysisk mishandlet av sin eks-mann mens hun var høygravid, og som etter fødselen bodde på en barnevernsinstitusjon og sto i fare for å miste sitt barn!

3.23 Er problem knyttet til patologisk psykiatri redegjort for?

Det er mange problem, og tildels stor intern uenighet i fagmiljøene, med hensyn til det psykiatriske sykdomsbegrepet.

Psykiateren Tomas Szasz er f.eks. av den oppfatning at psykisk avvik, psykiske problem og “sinnssykdom” har sitt utspring i bestemte sosiale og intersubjektive forhold og oppfatninger, snarere enn i isolerte og objektive medisinske og psykologiske årsaker. De såkalte sinnslidelser er etter hans mening ikke noe annet enn vanlige livsproblemer som kan løses. Szasz sammenligner dagens plassering og definering av mennesker i psykiatriske kategorier med middelalderens forfølgelse av personer som ble stemplet som hekser.

Michel Foucault forkaster det psykiatriske sykdomsbegrepet på et fenomenalistisk grunnlag. Ved å stemple de “gale” som “syke” oppnådde man i virkeligheten å ugyldiggjøre dem som mennesker, og fikk frie hender til å sperre dem inne i “fornuftens” navn. Han hevder at vår oppfatning av sinnslidelser som sykdom er basert på rene verdistandpunkt, og ikke på objektive medisinske eller biologiske kriterier.

Andre forkaster sykdomsbegrepet fordi man lett kan komme i en situasjon hvor sykdomsbetegnelsen blir et sosialt maktmiddel.

Blant tilhengere av patologisk psykiatri er det også bred enighet om at sykdomsbegrep og diagnostisering kun skal brukes som et terapeutisk virkemiddel.

Det er imidlertid ikke slik barnevernet bruker begrepene. Her blir “sykdom” og diagnose brukt til å legitimere inngrep, altså nettopp for å utøve makt.

Eksempel:

Innvendinger mot patologisering er ikke redegjort for i noen utredning undertegnede har kjennskap til.

3.24 Er det redegjort for hvilket sykdomsbegrep man bruker?

Selv blant tilhengere av patologisk psykiatri er selve sykdomsbegrepet brukt forskjellig. Noen kan mene at en pasient/klient er syk bare når vedkommende er psykotisk, mens andre mener at personen har en sykdom også i perioder hvor han fungerer normalt. Andre igjen definerer en person som syk når de psykiske problemene har en karakter som nedsetter funksjonsevnen. Noen mener da at funksjonsevnen må være sterkt nedsatt, andre at det kun må være en synlig retardering for å bruke sykdomsbegrepet.

I mange barneverns-rapporter betegnes klienten som “syk” selv ved de minste antydninger til påstått psykisk lidelse. Dette kan virke både polemisk og lite edruelig. Dersom det blir hevdet at en person er “syk” må det derfor redegjøres klart og entydig for hvorfor man mener dette, og for hvilket sykdomsbegrep som ligger til grunn for påstanden.

Eksempel:

De sakkyndige psykologene henviser til epikrise fra psykiatrisk sykehus som sier at klienten “ved innleggelse ble vurdert som alvorlig syk”. De sier videre at de “har størst tillit til de diagnostiske vurderingene som antyder en borderline-fungerende personlighet” og at denne er “av kronisk karakter”.

Formuleringene “størst tillit til” og “antyder” viser klart at man her er på usikker grunn. Det skulle også være kjent at borderline-problem i dag stort sett regnes som en klinisk problemtilstand, som ikke er med som egen “kategori” i det offisielle ICD-10 diagnosesystemet. Denne typen problem regnes altså ikke som “sykdom” selv av tilhengere av patologisk psykiatri.

De sakkyndige bruker da heller ikke sykdomsbetegnelse på klientens påståtte problem noe sted i sin utredning. Trass i dette skriver barnevernskuratoren i sin rapport om “mors alvorlege psykiatriske sjukdom”.

Hvilket sykdomsbegrep hun bruker er høyst uklart, og hverken definert eller på annen måte forklart. “Sykdom” høres selvsagt langt alvorligere ut enn “problemtilstand”. Bruken av sykdomsbegrepet er derfor i denne sammenheng sterkt uetterrettelig og manipulerende.

3.25 Er det gitt en begrunnelse for hvorfor klientens diagnose er problematisk i forbindelse med barneomsorg?

Det er selvsagt ikke holdbart bare å skrive at en person har en psykisk lidelse, og derav anta at dette har betydning for omsorgsevnen. Dette må kreves begrunnet.

Eksempel:

Det er ikke spesifisert på rimelig grundig vis hvorledes eller hvorfor klientens påståtte psykiske lidelse skulle påvirke omsorgsevnen negativt. Barnevernskonsulenten skriver imidlertid i sin rapport at “Barneverntenesta er generelt bekymra for barn som veks opp hjå foreldre med psykiatriske lidingar.” Siden noen psykologer/psykiatere regner at rundt 800 000 nordmenn har slike lidelser, er denne holdningen alvorlig.

3.26 Er det oppgitt hvilket diagnosesystem som er brukt og hvilke svakheter som er forbundet med dette diagnosesystemet?

Hvilken diagnose som er postulert kan meget godt avhenge av hvilket diagnosesystem som er brukt, og ikke av hva som plager klienten.

Det offisielle norske diagnosesystemet ICD-10 (International Classification of Diseases) bygger på en mer teoretisk og abstrakt tenkemåte enn det amerikanske DSM-III R systemet som er mer empirisk og beskrivende, dvs. operasjonelt. Dette systemet er også mye brukt av norske psykiatere.

Mange har pekt på at fordi DSM-III i utgangspunktet benytter seg av operasjonelle, empiriske og deskriptive kriterier – som mer beskriver symptomer og væremåter, enn hypotetiske, teoretiske begrep, blir dette systemet mer anvendelig. Hver ny versjon av DSM-systemet har imidlertid inneholdt betydelige revisjoner og utvidelse av antall diagnose-kategorier, noe som kanskje forteller litt om subjektiviteten også i dette systemet.

Dersom et av disse diagnosesystemene er brukt, må man forvente at det også kommer klart frem av rapporten hvilke personlighetstrekk og karakteregenskaper som tilsier den bestemte diagnosen.

Eksempel:

Det er i vårt eksempel ikke redegjort for diagnosesystem. Heller ikke er det argumentert særlig utførlig for hvorfor man betviler de diagnosene som tidligere er satt.

Psykologene antyder en “borderline-personlighetsforstyrrelse”, men det er ikke oppgitt hvilke personlighetstrekk som tilsier dette.

3.27 Hvilke tester er brukt? Er svakheter ved testene diskutert? Er validiteten av testene vurdert eller nevnt?

Det er ikke uvanlig at de psykologisk fagkyndige gjør bruk av forskjellige personlighetstester. Av disse finns et helt batteri.

1) Projektive tester

Disse testene er konstruert slik at det i utgangspunktet ikke finnes noen objektive kriterier eller mål for riktige og gale svar. I testsituasjonen blir en stilt overfor ulike typer tvetydig og ustrukturert materiale som en blir bedt om å ta stilling til ved spontant å formidle hva en ser, opplever og assosierer til når en får det presentert. Man mener her å finne kriterier for ulike nivå av mental sunnhet, patologiske forstyrrelser, personlighetsstyrke, velfungering osv.

a) Rorschach-testen. En blir presentert for en rekke meningsløse “blekk-klatt”-bilder som ikke forestiller noe bestemt, og blir bedt om å rapportere tilbake hva en synes å se eller forbinder med disse. Svarene en gir mener man vil kunne indikere personlighetsmessige ressurser og svakheter, grader av angst, forvirring, aggresjon, tankeforstyrrelser etc.

b) TAT (CAT)-testen. Dette er en noe mer strukturert test hvor de enkelte test-ledd består av tegninger som forestiller personer i forskjellige situasjoner, gjerne slike som kan assosieres til konflikt-situasjoner. Klienten blir bedt om å fortelle en historie til hvert bilde, og tanken er at vedkommende da vil projisere egne og familiære konflikter inn i disse fortellingene. I barneversjonen – CAT – er personene erstattet med dyr.

Krav til testene

Man stiller gjerne to hovedkrav til slike tester. Disse kravene pleier man formulere i begrepene reliabilitet og validitet.

Reliabilitet betyr “pålitelighet”. Dersom man tester samme person med samme test flere ganger og får stor grad av sammenfallende resultat, har testen høy reliabilitet. Dersom resultatene varierer fra gang til gang er reliabiliteten lav.

Undersøkelser så langt har vist at de fleste tester har høy reliabilitet. At en test er reliabel er imidlertid kun en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for at testen kan anses som tilfredsstillende.

Testen må også være valid. En tests validitet er et uttrykk for i hvilken grad testen virkelig måler det den egentlig er tiltenkt å måle. Det er publisert over 10.000 artikler som omhandler de to nevnte testene. Så godt som samtlige konkluderer med meget lav validitet ( fra 0,21 - 0,4 på en skala opp til 1,0.).

Selv om man tar utgangspunkt i de undersøkelsene som indikerer høyest validitet, vil det bety at testen maksimalt forklarer 15% av variasjonen i adferdsmønster mellom forskjellige personer.

Når man i utredninger fra psykologer på bakgrunn av slike tester konkluderer med at en person har tendenser til aggresjon o.l. kan dette ikke tillegges vekt, når sannsynligheten for at det forholder seg slik er meget lav.

De projektive testene har vist seg helt ute av stand til å “forutsi” fremtidige hendelser eller fremtidig adferd (f.eks. kriminalitet, psykiske lidelser eller problem). De kan derfor ikke under noen omstendighet brukes til å forutsi noe som helst om fremtidig omsorgsevne. Dersom noen forsøker seg på dette må det bestemt avvises.

Det henvises til følgende litteratur:

Holt, R. (1978): Methods in clinical psychology. Vol.1. Projective assessment. New York: Plenum.

Kleinmuntz (1982): Personality and psychological assessment. New York: St.Martin's Press.

Zubin et al. (1965): An experimental approach to projective technique. New York: Wiley.

Eron, I.D. (1950): A normative study of the thematic apperception test. Psychological Monographs 64 (Whole No.315).

Blau, T.H. (1984): "Psychological tests in the courtroom". Professional Psychology 15: (ss 176-186).

Blackburn, R. (1983): "Psychometrics and personality theory in relation to dangerousness", i J.W. Hinton (ed): Dangerousness: Problems of assessment and prediction (pp.57-70). London: Allen & Unwin.

Dawes, R. (1994): House of Cards. Psychology and Psychotherapy built on Myth. New York: The Free Press. ISBN 0-02-907205-0

2) Psykometriske tester

Dette er tester som er basert på målinger og tallverdier.

a) MMPI. Testen forsøker å angi mål på det personlighetsmessige funksjonsnivået og den eventuelle forekomsten av patologi, langs en numerisk rekke på bestemte skalaer. Man mener at den generelle “personlighetstilstanden” kommer frem som en bestemt kurve med basis i de ulike skalaene.

MMPI er en “spørreskjema-test “som består av 550 enkeltspørsmål. Testen forsøker særlig å kartlegge grad av personlighetsforstyrrelser og personlighetsmessig feilutvikling.

b) CPI. Dette er en test som minner om MMPI, men som er rettet mer inn mot “normale” personlighetstrekk, sosiabilitet, dominans, prestasjonsbehov o.l.

Krav til testene

Prediktiv validitet – i hvilken grad testene er i stand til å forutsi virkelige hendelser – har vist seg å være noe større enn for de projektive testene, i gjennomsnitt rundt 0,30 (på en skala fra 0,0 til 1,0). Dette er likevel også en meget lav validitet, som tilsier at testene er ubrukelige til å forutsi noe om fremtiden.

3) Intelligenstester

I tillegg til personlighetstestene kan utrederne gjøre bruk av intelligens- og evnetester.

Den mest brukte intelligenstesten er WAIS-testen (og barneversjonen WISC). Ser vi nøyere på oppgavene på WAIS-testen, skjønner vi at det i en rekke tilfeller er spørsmål om utnyttelse av kunnskaper som de forskjellige enkeltindivid kan inneha i varierende grad. Både prøven for informasjon, for regneferdighet og for ordforståelse vil være sterkt avhengig av den mer formelle utdannelsesmessige bakgrunn. Det er også viktig å være klar over at prøvesituasjonen som helhet favoriserer personer som til daglig er beskjeftiget med det vi gjerne kaller “hodearbeid”. Man må i alle tilfeller betrakte resultatet på en intelligenstest som uttrykk for den prestasjonen som under de gitte omstendigheter blir levert av individet. For en person som blir testet med tanke på omsorgsevne er disse omstendighetene givetvis ikke gode!

Psykologen og eksamensforskeren Kjell Raaheim (U.iB.) har vist at eksamensresultat i stor grad avhenger av “utenforliggende” forhold som lokalet eksamen foregår i, hvor godt man har sovet siste natt, eksamensvaktenes adferd, tidligere eksamenserfaringer osv. Man kan lett tenke seg hvordan en “intelligenstest-eksamen” vil falle ut for en ung mor uten eksamenserfaring, utført på et kaldt og fremmed kontor, på et tidspunkt hvor hun har flere psyko-sosiale problem, og når hun vet hvilke alvorlige følger en dårlig prestasjon vil kunne få.

Testresultatet på en intelligenstest er altså ikke et uttrykk for en persons maksimale prestasjonsmuligheter.

Det har også lenge vært stor skepsis til tanken om at det på den måten som pretenderes i WAIS-testen er mulig å måle og tallfeste ulike sider av mennesket. Hvert enkelt menneske vil ha individuelle og unike sider ved seg, både hva problemløsnings-evne, kreativitet og andre personlige trekk angår, som ikke lar seg fange opp av slike objektive og altfor generelle og ensartede tester.

Videre er det pekt på, og også demonstrert, hvordan slike tester langt fra er så objektive og “allmennmenneskelige” som det har vært hevdet. Særlig fler-kulturelle studier har vist at det som er tegn og mål på problemløsningsevne og innsikt i en kultur, langt fra automatisk er det i en annen. Man må derfor også gjøre regning med slike forbehold mhp under- eller sub-kultur faktorer innen vår egen kultur.

Det er stor uenighet blant psykologer og biologer om intelligens i hovedsak er arvelig eller miljøbetinget. Dette er ikke uviktig. Dersom man mener at intelligens i hovedsak er genetisk bestemt, vil man lett konkludere med at intelligens er statisk og uforanderlig. Dette er imidlertid en feilslutning. Det finnes flere undersøkelser som viser at testresultatene forbedres dersom miljøet forandres til “det bedre”. Se f.eks. Schiff et al (1982): "How much could we boast scholastic achievement and IQ scores?" i Cognition 12: 165-96, eller Scarr & Weinberg (1983): "The Minnesota adoption studies: genetic differences and malleability", i Child Development 54: 260-67.

Til slutt skal det nevnes at det slettes ikke er enighet om at det finnes noe slikt som “generell intelligens” oppe i hjernen på folk. Mange vil mene at det kun dreier seg om en teoretisk eller matematisk konstruksjon eller begrep. Det skulle uansett fremgå av ovenforstående at intelligenstester vanskelig kan brukes på en fornuftig måte til å si noe om en persons omsorgsevne.

Eksempel:

I vårt hovedeksempel er det ikke brukt tester. Det skal derfor her refereres til et par andre saker for å illustrere hvor galt det kan bære avsted, dersom slike personlighetstester blir brukt ukritisk eller feil.

Det første eksempelet dreier seg om en 5 år gammel gutt, Karl, som barnehagen sendte melding om til barnevernet grunnet “brannsår” på kroppen. Barnevernet overtok omsorgen og anmeldte guttens far for mishandling etter at en psykolog hadde testet gutten med Rorschach og CAT-test. Man tolket det slik at gutten fortalte om “katastrofer”. Siden gutten også “lekte mye med brannbilen” skrev psykologen at teorien om “brannsår” måtte være riktig. Det viste seg siden at gutten hadde arvet farens hudsykdom. Faren ble senere tilkjent erstatning.

Det andre eksempelet dreier seg om en 7 år gammel pike i fosterhjem, som moren ønsket tilbake. Piken hadde vært i fosterhjemmet siden hun var omlag 2 år. Hun ble testet med CAT-test, og psykologen fant at hun viste “oral-aggresjon”. Det er ikke spesifisert i rapporten hva som menes med dette, utover at det er en aggresjon som (ifølge Freudiansk tenkning) har sitt utspring i “den orale fasen” av livet. Årsaken ble dermed skjøvet over på den biologiske moren, som hadde hatt omsorgen for barnet på det tidlige tidspunkt hvor Freudianere antar at barnet er i en oral fase. Om den påståtte feilutviklingen kunne ha sin årsak i fosterhjemmet eller skyldes at piken var plassert i fosterhjem ble ikke vurdert eller undersøkt.

3.28 Er viktige fakta utelatt?

Det sier seg selv at fremstillingen lett blir vridd dersom viktige fakta er utelatt. Spesielt ille er det dersom disse fakta “taler til klientens fordel”. Vi har tidligere nevnt at positive egenskaper hos klientene som oftest ikke er nevnt, men også andre viktige saksforhold kan mangle.

Eksempel:

Det blir hevdet i psykolog-rapporten at leiligheten var uryddig ved deres hjemmebesøk hos klienten. Det er imidlertid ikke nevnt at leiligheten på dette tidspunkt var under opp-pussing. Bl.a. var kjøkkenskapet fjernet slik at ting og tang måtte plasseres på gulvet eller kjøkkenbenken. Leiligheten såg derfor uryddig ut. Denne fakta-utelatelsen hadde kanskje ikke vært så vesentlig dersom det ikke hadde vært for at det ut fra dette trekkes vidtrekkende og negative konklusjoner: “Tatt i betraktning av at innarbeidelse av gode rutiner var et problemområde hun skulle arbeide med, og at dette ble observert ved alle besøkene, kan det indikere at mor har problemer på dette området”.

En langt mer alvorlig utelatelse er at ingen av rapportene nevner eks-mannens alvorlige psykiske og fysiske mishandling av klienten.

3.29 Er rapporten skrevet i et klart og forståelig språk?

Rapportene må selvsagt være skrevet i et språk som gjør de forståelige for alle parter, samt for de som skal ta stilling i saken. Da både fylkesnemndene og vanlige domstoler bl.a. består av “lekmenn” som ikke kan forventes å ha store kunnskaper om psyko-sosiale forhold eller kjennskap til spesifikke fagtermer, er det spesielt viktig at alle termer og begrep er godt og klart definert. Dersom rapporten er skrevet som i eksempelet nedenfor, bør den uten videre kreves omredigert eller underkjent.

Eksempel:

Eksempelet her er hentet fra en barnefordelingssak (etter barneloven): “Piken (7 år) har stort behov for begge foreldrene. Hun er i det utviklingstadiet som man bruker å betegne som den romantiske familieperioden. Det er en periode i enhver pikes utvikling, hvor hun er spesielt “forelsket” i sin far. For gutter finns det tilsvarende utviklingsstadium i forhold til moren. Piken risikerer å få problem uansett hvem av foreldrene som får omsorgen. Dersom moren får omsorgen er det stor fare for at piken føler at den elskede faren er tatt fra henne. Dersom faren får omsorgen er faren stor for at piken føler at hun har beseiret sin rival, moren, i forhold til faren, noe som man vet innebærer stor risiko for hennes videre utvikling.

For tiden har faren lett for å forstå og sette seg inn i datterens behov. Denne evnen er dessverre så stor at han kan handle ut fra det han føler uten å ha oversikt over de konsekvenser dette kan få for piken. Moren har derimot en bedre kontroll over hvordan hun handler i forhold til sine følelser. Dette innebærer at det er større fare for utspill fra farens side dersom moren får omsorgen pga. hans dårlige evne til å kontrollere sine impulser utfra det han føler, enn hva som kan forventes dersom faren får omsorgen. For piken vil slike eventuelle utspill fra faren være uheldig. Ved at hun er i det utviklingsstadiet som hun er, er faren stor for at hun dersom moren får omsorgen, sender signaler til faren som dessverre vil kunne forlede han til, for piken på lengre sikt, mindre heldige handlinger.

Etter en vurdering av alle ovenfornevnte forhold har jeg kommet til at det vil være best for piken at faren overtar omsorgen, dels pga. at piken er i den utviklingsfasen hun er i, og dels fordi faren i forhold til moren har dårligere kontroll over sine følelsesmessige handlinger”.

3.30 Inneholder noen av rapportene selvmotsigende påstander eller andre selvmotsigelser?

Selvmotsigelser er pr. definisjon ulogiske og bør derfor ikke forekomme i offentlige dokument. Forekomsten av mange slike ulogiske resonnement vil også indikere lav vurderingsevne og inkompetanse hos utrederne.

Eksempel:

I vårt eksempel bodde moren først på såkalt “sperret adresse” for faren. Han hadde da datter en time i uken under oppsyn. Barnevernet opphevet denne ordningen etter noen måneder uten begrunnelse, og uten å diskutere dette med moren. De ga samtidig klart uttrykk for at de mente det ville være “til barnets beste” å ha samvær med den biologiske faren. Når moren derfor ga faren normal (lovbestemt) samværsrett, er det en klar selvmotsigelse og ikke så lite uredelig å bruke dette mot henne. Det blir i rapportene postulert at dette viser at hun har stort behov for avlastning. Noe som igjen blir tolket som at hun ikke alene vil mestre barnet over tid.

Etter at barnevernet opphevet den “sperrede adressen”, hentet og leverte barnefaren selv barnet på mødrehjemmet. Moren ba da personalet om hjelp ved overleveringene for å slippe den psykiske belastningen ved dette. Personalet mente imidlertid at det ville være “mer skånsomt” for barnet at moren leverte og tok imot det selv. Det er derfor klart selvmotsigende og uredelig å skrive følgende: “Mor har vansker med å sette grenser. Dette ser vi spesielt i forhold til barnefaren. Han kan utsette mor for stort ubehag og press uten at mor markerer overfor ham” at hun ikke aksepterer fars adferd”.

4. Barnevernets behandling og vurderinger

4.1 Har barnevernet brukt spesifikke prediksjonsmetoder for fremtidig omsorgssvikt? Er det eventuelt redegjort for svakheter og problem med disse metodene?

Kommentarene til dette punktet er ved Anne Aarskog:

Avgjørelser om å skille barn og foreldre betyr mye for den enkelte. Av rettssikkerhetsgrunner kunne det derfor være ønskelig å formulere inngrepskriteriene så klart som mulig. Blant annet av den grunn har Barnevernets Utviklingssenter arbeidet med å utvikle metoder som kan brukes til å vurdere barns omsorgssituasjon i hjemmet. En teoretisk tilnærmelsesmåte står derimot i fare for å bli statisk uten evne til å fange opp dynamikken og kompleksiteten i menneskenes psyko-sosiale situasjon.

I barnevernsdokumenter og sakkyndige uttalelser møter man en begrepsverden som viser seg hovedsakelig å stamme fra Kari Killén.

I sin avhandling Omsorgssvikt og barnemishandling – En kasusstudie og etterundersøkelse av barn i omsorgssviktsituasjoner (1988), har hun utviklet en metode til å bestemme og forutsi omsorgssvikt hos foreldre.

Killéns forfatterskap omfatter en rekke bøker som har fått stor utbredelse i Norge. Blant annet brukes de som lærebøker ved sosionom- og barnevernspedagogutdannelsen. Killéns diagnosemetode er derfor allment akseptert innenfor hjelpeapparatet. Metoden hennes er derimot ukjent for de fleste foreldre.

Kari Killéns arbeider har blitt sterkt kritisert i fagtidskriftet Nordiskt socialt arbete av blant andre Gabriel Oxenstierna og Karen Hassel. De stiller spørsmålstegn både ved det vitenskapelige innholdet i Killéns avhandling og ved hennes valg av begreper og kategorier. Det reiser også tvil vedrørende tilnærmingsmåten.

Killéns avhandling grunner seg på en undersøkelse av 19 barn som ble innlagt på Barneavdelingen ved Ullevål Sykehus året 1978/79 med spørsmål om de led under vanskjøtsel og/eller var blitt påført fysisk skade. I to tilfeller kunne man utelukke en slik form for omsorgssvikt. Disse to tilfellene fungerer som kontrollgruppe i undersøkelsen.

Datainnsamlingen foregikk hovedsakelig ved at barnas foreldre ble intervjuet under oppholdet på Barneavdelingen og igjen 5-6 år senere. Teoretisk støtter undersøkelsen seg til engelsk og amerikansk forskning på samme eller tilgrensende områder.

Formålet med undersøkelsen var “å utvikle undersøkelses- og behandlingsmetoder såvel som vurderingkriterier når det gjelder foreldres omsorgsfunksjoner og prognose, og de forholdene hos foreldrene, i samlivet og i foreldre/barn-samspillet som påvirker omsorgssituasjonen”.

Killén anser “at det er av stor betydning at fagfolk, herunder også dommere, samt nemndsmedlemmer blir i stand til å vurdere bedre når det er nok å bygge på i hjemmet til at en med investeringer fra samfunnets side kan sikre barnet en god nok omsorgssituasjon, og når omsorgssituasjonen og prognosen er så dårlig at barnet må sikres en annen og permanent omsorgssituasjon”.

Som Killén selv skriver, er målsettingen hennes “å utvikle metoder, begreper og kategorier for undersøkelse og vurdering av omsorgssvikt-situasjonen”.

Metoden Killén utvikler består i å beskrive foreldrenes bakgrunn, personlighet og deres forhold til barna ved hjelp av en rekke egenskaper kalt belastningsfaktorer. De brukes, skriver Killén, “i analysen av kasus til å betegne faktorer som kan ha vært disponerende, bidragende, forsterkende og/eller utløsende.

I sin bestrebelse etter å skape et forfinet prediksjonsinstrument vurderes egenskapene enkeltvis etter en nærmere angitt poengskala. Visse belastningsfaktorer anses å ha større prediksjonsverdi enn andre, men totalsummen som en person oppnår vil være med på å avgjøre om barnevernsarbeideren anser at barnet bør tas under omsorg. Som Killén skriver: “Jo flere belastningsfaktorer jo dårligere foreldrefunksjoner”.

Viktige parametre i foreldrenes bakgrunn anses blant annet å være egen kontakt med barnevernet og hvilken form for omsorgssvikt foreldrene selv har vært utsatt for. Killén konkluderer med at “det er sannsynlig at foreldrenes forhold i oppveksten er den mest vesentlige faktor for utvikling av foreldreevne. Grundig undersøkelse av de forhold som har preget foreldrenes oppvekst synes derfor å være viktig. Jo færre belastningsfaktorer jo bedre synes foreldrefunksjonene å være. Jo flere belastningsfaktorer jo dårligere foreldrefunksjoner”.

Konklusjonen forklarer hvorfor foreldre med egen barnevernsbakgrunn og foreldre som selv har vært utsatt for overgrep i barndommen, er spesielt utsatt for å bli fratatt barna sine.

Foreldrenes personlighet vurderes ut fra parametre som umodenhet, psykiske problem, psykose, psykisk utviklingshemming, alkohol- og stoffmisbruk.

Konklusjonen på denne delen av undersøkelsen er: “....de som ble skåret 3 på Psykiske problemer og 1 på Umodenhet har noe bedre foreldrefunksjon enn de som ble skåret 3 på Psykiske problemer og 2 på Umodenhet. Dette understreker igjen hypotesen om at Umodenhet er av mer sentral betydning for omsorgsevnen enn det Psykiske problemer kanskje er...”

En følge av Killéns betraktningsmåte er at foreldre som har gått på spesialskole eller i “hjelpeklasse” tilhører samme risikogruppe som foreldre med egen barnevernsbakgrunn. Foreldre som selv søker hjelp for ulike personlige problemer løper samme risiko. Tidligere var også rullestolbundne foreldre spesielt utsatt for å miste barna sine.

Foreldrenes samliv splittes blant annet opp i kategorier som komplikasjoner i samband med svangerskapet. Sammen med en rekke andre regnes også komplikasjoner som bekkenløsning og misdannelser hos barnet som risikofaktorer.

Killén anser at disse funnene er interessante: “...sett på bakgrunn av andre funn. Klein og Stern (1971) har funnet at det er en sammenheng mellom disse faktorene og overgrep når forhold som f.eks. psykisk utviklingshemming hos foreldre, egen opplevelse av deprivasjon tidlig og separasjon fra barnet foreligger”.

Ytre belastningsfaktorer omfatter boligproblemer, økonomiske problemer, sosiale nettverk og belastende arbeidssituasjon. Disse kategoriene forklarer hvorfor aleneforsørgere og uføretrygdede representerer en annen foreldregruppe som også står i spesiell fare for å bli fratatt barna sine. De er blant de foreldre som har den dårligste økonomien og minst overskudd til å delta i samfunnslivet.

Drøfting av metoden

Killén generaliserer på grunnlag av en meget begrenset populasjon. Undersøkelsen omfatter bare foreldre til 17 barn. En av disse foreldrene var psykisk utviklingshemmet. Vitenskapelig kan det virke betenkelig å prøve å trekke noen konklusjoner på grunnlag av et så lite materiale.

En annen svakhet med undersøkelsen er at den ikke omfatter noen egentlig kontrollgruppe. Uten at man kjenner til hvorledes de samme belastningsfaktorene fordeler seg i en normalpopulasjon, vet man lite om de er signifikante med hensyn til forekomsten av omsorgssvikt.

Killén ønsker å utvikle et diagnose- og prediksjonsinstrument som hun kan bruke til å bestemme når det er riktig å overta omsorgen for et barn og når det er samfunnsøkonomisk forsvarlig å satse på poliklinisk behandling.

Vitenskapelig betraktes det som umulig å forutsi enkeltmenneskers fremtidige adferd. Til det er virkeligheten for kompleks. Slike prediksjoner kan i høyden gjøres på gruppenivå, og da på grunnlag av et empirisk materiale.

Killéns undersøkelse inneholder en rekke betydelige feilkilder. Den viktigste skyldes måten materialet har blitt samlet inn på. Da undersøkelsen er en intervjuundersøkelse, er faktaunderlaget avhengig av i hvilken grad foreldrene velger å være ærlige når de snakker om privatlivet sitt. Foreldre som lyver eller forstiller seg, vil skåre helt andre poeng enn de som velger å snakke sant. Rent juridisk kan det virke paradoksalt at de foreldrene som velger å fortelle sannheten, er de foreldrene som står i størst fare for å miste barna sine.

Uavhengig av ideologisk legitimering, vil en tvungen omsorgsovertagelse oppleves som en straffereaksjon. En forutsetning for å oppfylle kriteriet til straff er at individet har hatt et reelt valg mellom en lovlig og ulovlig handling. En rekke av de kategoriene som Killén arbeider ut fra, representerer ikke slike handlingsalternativ. I stedet representerer de forhold som har ligget utenfor den enkeltes kontroll. Killéns tilnærmelsesmåte stiller oss derfor overfor en rekke vanskelige etiske og juridiske spørsmål.

Et forhold som ingen voksen person har vært i stand til å påvirke, er egne oppvekstvilkår. Til tross for det, anser Killén at foreldrefunksjonene er proporsjonale med antallet belastninger i barndommen. Etter 40 år med barnevernslov kan det virke etisk betenkelig å trekke en slik konklusjon. Det har alltid vært barnevernstjenestens oppgave å gripe inn overfor forhold som kunne sette et barns helse og utvikling i alvorlig fare. Enhver som i dag får barn og som har fått sin omsorgsevne så ødelagt at barnet må fjernes fra hjemmet, representerer derfor samtidig en barneverns-forsømmelse.

I stedet for å klandre tidligere tiders barnevern, velger Killén å straffe ofrene ytterligere ved å frata dem barna. Også en rekke av de andre belastningsfaktorene som Killén benytter seg av, dreier seg om uforskyldte forhold som den enkelte ikke har vært herre over. I et slikt perspektiv får omsorgsovertagelser karakter av en form for sosial fordømmelse.

Da Killén i sin tid introduserte begrepet “umodenhet” som en egenskap hos foreldrene, møtte hun betydelige spørsmål og innvendinger. Begrepet er subjektivt og som sådan umulig å måle. I Bilaget til Fagbladet nr. 9/93 omtaler en av forskerne fra Asplan Analyse, Thomas Gimse, begrepet som “ullent” og uegnet som begrunnelse for en omsorgsovertagelse. Killén anser derimot at en persons modenhet er av sentral betydning for vedkommendes omsorgsevne.

“Forvrengning” er et annet subjektivt begrep som stadig gjenfinnes i barnevernets dokumenter. Det benyttes for å vise at foreldrene har en urealistisk oppfatning av barna sine: “ Forvrengt oppfatning har senere blitt observert av flere. Mash et al. (1983) fant en diskrepans mellom foreldrenes utsagn om sine barns atferd og direkte observasjon. Overgrepsmødre rapporterte mer atferdproblemer hos sine barn enn det observasjonene viste”. Dette har senere utviklet seg til “Von Munchausen by proxy”, en betegnelse som brukes når foreldrene “finner på” en sykdom de mener barnet lider av. Spesielt ofte finner man at det er foreldre til MBD-barn som mistenkeliggjøres for å sykliggjøre barna sine. Det kan tenkes at det de gjør, er å stå på for dem. Barn bruker å våge og vise opp mer av sine problemer overfor personer som de er trygge på enn overfor fremmede.

Eksempel:

Barnevernsrapporten spesifiserer ingen konkret metodikk.

Det heter at “vurderingane av mor som omsorgsperson er gjorde på bakgrunn av kva erfaringar ein har gjort seg den tida ho og dottera har levd saman, mor sin psykiske tilstand idag, og forventa framtidig utvikling. Vidare har ein vurdert utfrå mor sin eigen utviklingshistorie, og aktuelle livssituasjon generelt”.

Dette er bortimot “god dag mann økseskaft”. At Kari Killéns prediksjonslogikk ligger bak, kommer likevel klart frem:

“Det er ikkje berre mor sin personlegdomsmessige fungering som påverkar omsorgsevna hennar. I tillegg kjem hennar eigen utviklingshistorie. NN opplevde sjølv avvisning og omsorgsvikt som barn. I dag har ho eit stort behov for sjølv å få omsorg.

Det udekka behovet for omsorg i hennar eigen oppvekst, kan føre til at ho kan vende seg til barnet for om mogeleg å dekka nokon av behova der. I tillegg har ein risikofaktoren som går på at foreldre som ikkje sjølv har fått den omsorga dei trong som barn, ofte ikkje klarar å gi eigne barn god nok omsorg”.

Dette er teori, åpenbart hentet fra Killén, som ukritisk blir tredd ned over hodet på klienten.

4.2 Er det satt inn såkalte hjelpetiltak slik loven krever? I så fall hvilke? Hvilke andre hjelpetiltak kunne ha vært satt inn?

Etter den nye barnevernstjesteloven er det en absolutt forutsetning at alle mulige hjelpetiltak skal være prøvd før en reiser sak om omsorgsovertagelse.

Ofte ser man imidlertid at barnevernet hevder at omsorgsevnen er for dårlig til at slike tiltak vil virke og derfor unnlater å sette inn nødvendige støttetiltak.

Det er viktig å merke seg at barnevernet (og barnevernstjenesteloven) definerer hjelpetiltak som noe i retning av tiltak som “er til barnets beste”. På denne måten blir både overvåking (såkalt “tilsyn”) og omsorgs-overtagelser av kortere eller lengre varighet definert under begrepet “hjelpetiltak”.

Hjelpetiltak slik det her blir definert er altså ikke det samme som støtte og hjelp til foreldrene slik at de vil kunne mestre omsorgen for barnet.

Andre såkalte hjelpetiltak kan være:

° Plassering i mødrehjem.

° Avlasting ved helgeforeldre, plass i barnehave o.l.

° Veiledning av forskjellig art.

Legg merke til at listen over hjelpetiltak ikke er lang, og at det kan stilles spørsmål ved den positive effekten av flere av tiltakene. Legg dertil merke til at samtlige tiltak også har sterke elementer av kontroll og overvåking.

De fleste av barnevernets hjelpetiltak består i at foreldrene skal ha minst mulig kontakt med barnet (barnehage, helgeforeldre o.l.). Dersom barnet, trass i den manglende eller minimale kontakten med foreldrene, viser tegn til “feilutvikling”, blir det påstått at dette skyldes foreldrene. Det reises da sak om omsorgsovertagelse. Hjelpetiltakene som barnevernet setter inn, er svært ofte så lite målrettet og effektive at det bare er et tidsspørsmål når barnevernet går over fra hjelpetiltak til omsorgsovertagelse.

Både barnehager og helgeforeldre kan pålegges rapporteringsplikt til barnevernet. Dette vil i regelen oppleves som en belastning og psykisk stressfaktor av foreldrene, noe som igjen minimerer verdien av tiltakene. For enkelte foreldre kan noen av disse tiltakene i visse situasjoner være direkte skadelige og negative, slik at de i seg selv kan føre til nedsatt “omsorgsevne”.

Det må derfor undersøkes om “hjelpetiltak” innsatt av barnevernet har vært medvirkende til foreldrenes påståtte “dårlige omsorgsevne”.

Eksempler:

Barnevernskuratoren skriver: “Barneverntenesta vurderar oppholdet på BM som eit førebyggjande tiltak som ikkje har ført fram, slik det var tenkt ut frå barnets beste”. Man har tydeligvis vanskelig for å forstå at hjelp som ikke fungerer kun er “hjelp” i teorien.

Det er mange grunner til at man ikke uten videre kan betrakte opphold på mødrehjem som et hjelpetiltak. For mange mødre vil opphold på en institusjon hvor de blir overvåket, umyndiggjort og kontrollert døgnet rundt, og hvor deres tanker, følelser, handlinger og ikke-handlinger blir rapportert videre til barnevernet som siden kan bruke dette mot dem, være en sterk psykisk belastning.

Et annet eksempel illustrerer dette: En ung enslig mor med en 4 år gammel sønn kontaktet sosialkontoret for å få hjelp til å plassere gutten i barnehage. Sosialkontoret foreslo da opphold på Bergen Mødrehjem, som ble fremstilt som utelukkende et hjelpe- og avlastningstilbud. Hverken moren eller barnet har tidligere vært plaget av angst eller andre “psykiske plager”. På mødrehjemmet fikk gutten en 2 år gammel venninne som han stadigvekk leiet rundt på. En dag forsvant venninnen, men ikke moren. Også andre barn sto i fare for å bli fratatt sine foreldre. Stemningen blant beboerne var amper og nervøs. Moren ønsket nå å flytte ut av mødrehjemmet. Barnevernet foreslo at de kunne “hjelpe” henne med overgangsleilighet. Betingelsen for denne hjelpen var imidlertid at de kunne komme på uanmeldte besøk i hjemmet. Moren ville ikke motta hjelp på slike betingelser. Barneverns-konsulenten sa da at hun ville reise sak om omsorgsovertagelse dersom moren ikke tok imot “tilbudet”. Man hadde, ble det sagt, observert at gutten virket nervøs og engstelig. Moren fortalte undertegnede at hun på dette tidspunkt, for første gang i sitt liv, følte seg psykisk nedkjørt.

En mor som bodde på et mødrehjem fikk tilbud om veiledning ved at barnevernet skulle filme henne i samspill med barnet og kommentere hvordan samspillet fungerte. Da moren ikke ønsket å ta imot dette tilbudet, ble hun truet med utkastelse fra mødrehjemmet.

4.3 Har saksbehandlerne ved noen anledning opptrådt uetisk eller uredelig?

Dessverre kan flere foreldre fortelle om utsagn fra barnevernskuratorer som de oppfatter som trusler og/eller grov sjikane. Når slikt skjer har barnevernet åpenbart et personalproblem. Dessverre synes dette å være vanlig.

Eksempler:

En mor ble truet med sak om omsorgsovertagelse dersom hun ikke gikk med på å flytte inn på Bergen Mødrehjem.

En annen ble truet med sak om omsorgsovertagelse av begge barna, dersom hun ikke frivillig ga fra seg det ene.

En barnevernskurator skjelte foreldrene ut i påhør av deres voksne sønn, som siden fikk psykiske problem grunnet dette.

En mor fikk spørsmål om hvordan hun kunne bo sammen med en “slik” mann (mannen var uberettiget beskyldt for incest).

Et eksempel på uredelig adferd er en barnevernskurator som presenterte seg som husmorvikar, og først etter flere besøk avslørte seg som barnevernsarbeider.

Siden slik åpenbart uetisk adferd synes å være meget vanlig, er det viktig i alle saker som er under behandling å undersøke om slikt har forekommet.

4.4 Har barnevernet bevisst opptrådt provoserende overfor klienten?

Kari Killén skriver i sin lærebok Sveket – omsorgsvikt er alles ansvar: “Når det gjelder vår egen observasjon av foreldrene, kan disse også ha noen feilkilder. Mange i det profesjonelle nettverket befinner seg i institusjoner som i meget liten grad utsetter foreldrene for konflikter og frustrasjoner. Det kan ofte være nødvendig for oss bevisst å frustrere foreldre for å gjøre det mulig å vurdere denne meget vesentlige funksjonen” (side 306).

Ettersom barneverns-kuratorene læres opp til bevisst å provosere klientene, med den klart definerte målsetting å gjøre disse frustrerte, er det all grunn til å ha tiltro til klienter som forteller om slike alvorlige provokasjoner fra barneverns-kuratorer eller andre personer i dette systemet.

4.5 Har barnevernet påført barnet alvorlige lidelser, fysiske og/eller psykiske sykdommer?

At barn som blir fjernet fra sine foreldre for kortere eller lengre tid kan påføres alvorlige fysiske og/eller psykiske lidelser eller sykdommer, har lenge vært kjent. Det kan imidlertid gå flere år før sykdommene eller lidelsene trenger gjennom (se eksempel nedenfor). Særlig gjelder dette for psykiske lidelser. Disse blir derfor ofte ikke synlige før lenge etter at saken er ferdig behandlet i fylkesnemnden. Andre sykdommer kan imidlertid vise seg relativt raskt. Flere barn som er blitt fjernet fra mødrene sine like etter fødselen har f.eks. utviklet astmatiske og/eller allergiske problem grunnet svekket immunforsvar forårsaket av mangel på morsmelk eller av psykisk stress. Alvorlige sykdomssymptom er også blitt oversett på grunn av ensidig fokusering på “omsorgssviktsymptom”, eller blitt feiltolket som slike.

Eksempler:

I vårt hovedeksempel ble barnet fjernet fra moren en uke etter fødselen da moren ble innlagt på sykehus med “etterfødsels-psykose”. Barnet ble igjen bortplassert ved ettårsalderen og holdt i beredskapshjem i lengre tid uten at det, ifølge senere vedtak i fylkesnemnden, var grunnlag for dette. Etter to måneder i sitt andre beredskapshjem viste barnet symptom på en astmatisk lidelse, noe som siden er blitt konstatert. Det må her bemerkes at det i dag er sterkt anbefalt av fagfolk innen både psykiatri og somatiske lidelser at barn, ved fødselspsykoser hos mødrene, ikke blir fjernet fra dem. Forholdene på sykehusene er også lagt tilrette for at barna kan innlegges sammen med mødrene.

I en svensk barnevernssak, som har vært behandlet i den europeiske menneskerettsdomstolen, ble et barn som skulket skolen mye, fjernet fra moren (trass i at hun til og med tok seg fri fra arbeidet for å følge ham til og fra skolen). Gutten ble plassert dels på barnepsykiatrisk klinikk dels i fosterhjem. (Her fikk gutten ingen skolegang, fordi man ville hindre at han fortsatte å flykte hjem til sin mor.) Da moren etter lang tid fikk anledning til å treffe barnet, påpekte hun for personalet at sønnen hadde gått kraftig ned i vekt (ca 10 kilo hos en 12 års gutt) og var klart syk og nedbrutt. Dette ble bryskt avfeiet, i likhet med alt annet moren og barnet selv sa. Hans fysiske og psykiske tilstand ble, etter måneder og faktisk år borte fra moren, stadig “forklart” som et resultat av at moren ikke hadde gitt ham omsorg tidligere. Guttens tendens til å være tørst og drikke mye ble av fosterforeldrene hevdet å være dårlige matvaner (fra morens hjem). Det viste seg siden at barnet led av sukkersyke. Dette ble imidlertid ikke oppdaget og behandlet før gutten var meget syk. Da han fremdeles, etter flere rettssaker mot barnevernet, ikke fikk komme hjem, forsøkte han året etter å begå selvmord ved å sette en overdose insulin på seg selv. Fosterfaren satte ham i en drosje og overlot til ham selv å komme seg på sykehus.

En to år gammel gutt ble innlagt på Haukeland Sykehus. Sykehuset nektet all kontakt mellom gutten og hans foreldre. Etter ukene uten foreldrene var gutten som forvandlet, han var blitt stille, usikker og viste aldri følelser. Dette skjedde i 1962. I 1981, tyve år seinere, begynte de psykiske senskadene etter sykehusoppholdet å melde seg. Han fikk søvnproblemer, depresjoner og selvmordstanker.

4.6 Er barnet blitt undersøkt for somatiske plager eller sykdommer?

Mange tilstander skyldes en biokjemisk funksjonssvikt, hvor disposisjonen så å si alltid er medfødt. MBD/ADHD, Tourettes syndrom, matvare-intoleranse, tvangslidelse, fibromyalgi og delvis også autisme og andre utviklings-forstyrrelser har alle i seg en rekke symptomer som lett kan forveksles med dem som noen tror følger av omsorgssvikt eller psyko-sosiale problemer i en familie. Symptomene kan være uro, konsentrasjons-problemer, aggresjon og manglende impulskontroll, søvn- og spiseforstyrrelser, lav selvfølelse, svake sosiale ferdigheter, lærevansker, manglende innlevelse, stygt språk, humørsvingninger o.l.

Vanlige sykdommer kan også gi symptomer som kan gi inntrykk av psykisk forstyrrelse, f.eks epilepsi og sukkersyke. Dertil kommer en rekke mer sjeldne lidelser, f.eks nevrologiske, som gir uklare adferdssymptomer og kan være vanskelige å diagnostisere.

Barnevernet har overhodet ingen faglig eller medisinsk kompetanse til å kunne definere hva som er omsorgssvikt og hva som er følger av somatisk baserte lidelser hos barn og ungdom. Rett som det er griper barnevernet inn i familier hvor barn og ungdom har nettopp adferdsproblemer eller psykiske lidelser som bunner i medisinske årsaker. Dette fører ikke bare til at barna uten grunn blir fratatt foreldrene, men også til at deres sykdom ikke blir klarlagt og behandlet. Konsekvensene kan være meget alvorlige.

Men det er ikke bare ved slike tilfeller barnevernet går feil. Mange barn er fjernet fra sine foreldre på grunn av mistanke om incest, hvor vanlige sykdomssymptom (sår, merker, utslett o.l.) er blitt feiltolket.

Det er derfor viktig at barn som barnevernet truer med å ta fra sine foreldre, og som har symptomer som anses som unormale, blir nøye undersøkt for somatiske lidelser.

Eksempler:

Et barn med Tourettes syndrom, som altså led av en nervo-psykiatrisk lidelse, og var diagnostisert for denne, ble påført et alvorlig posttraumatisk stressyndrom som følge av at barnevernet grep inn på et helt uberettiget grunnlag og fjernet barnet fra sin familie i lengre tid. Barnevernet valgte å overse den medisinske diagnosen. Guttens oppførsel ble sett på som et resultat av “foreldrenes mangel på grensesetting”.

En far ble satt i varetekt i flere uker beskyldt for å ha dopet sitt 17 måneder gamle barn og gjort seg skyldig i incest. Det viste seg senere at de “skadene” man hadde funnet skyldtes en betennelse. Faren fikk siden erstatning.

I enda en annen sak ble barnet fjernet fra foreldrene og faren anmeldt av barnevernet for incest på grunn av påståtte brannsår på barnet. Sårene viste seg siden å skyldes en hudsykdom.

5. Etterord

For en person med akademisk utdannelse, som er trenet i vitenskapsteoretiske og vitenskapskritiske vurderinger og logisk tenkning, er det begredelig å lese saksdokument fra barnevernssaker, hvor tilfeldige synsinger, selvmotsigelser, uklar og upresis språkbruk, feilaktig og ugyldig bruk av teori, ulogiske resonnement og mangel på mothypoteser er regelen snarere enn unntaket.

Undertegnede tilhører selv de personer som gjennom år har trodd at barnevernet tar for få barn. I årevis, ikke minst som aktivt medlem i Sosialistisk Venstreparti, har jeg deltatt i å trakassere, mobbe og skjelle ut barnevernsofrene. Den offentlige propagandaen har ikke vært uten virkning. Det henvises stadig vekk til statistikk som viser hvor mange barn barnevernet "hjelper". At barnevernet kanskje reelt hjelper noen barn (advokater undertegnede har snakket med anslår at omlag 10 - 20 prosent av omsorgsovertagelsene har fornuftig basis), må ikke få oss til å lukke øynene for de alvorlige overgrepene som barnevernet begår. Leser man bare noen få barnevernsrapporter vil man raskt oppdage at noe er alvorlig galt i norsk barnevern.

Det er mitt håp at dette heftet kan være med å bøte på noe av dette, og på de skadene jeg selv har vært med på å påføre andre mennesker.

*****

Litt litteratur om barnevern (bv) og tilgrensende spørsmål

(per 21. april 1997)

Christian W. Beck, Marta B. Straume, Finn Jarle Sæle, Jan-Aage Torp (red) (1996): Statens barn?

Birkeland: Forlaget Exodus, Postboks 168, 4760 Birkeland. ISBN 82-7514-033-1

God artikkelsamling om forholdet stat-familie, særlig angående skoler kontra hjemmeundervisning, men også angående barnevern. De fleste artikkel-forfatterne er religiøst engasjert.

Gerd Benneche (1991): Barnevernet i Norge

2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07785-3

Benneche er jurist. Hun gjennomgår grundig den historiske utviklingen av barnevernet, den nyere lovgivningen, og konkrete saker og problemstillinger.

Jon Knut Berg (1991): "Sosialomsorgens brustne illusjoner" i Anne-Hilde Nagel (red): Velferdskommunen. Kommunenes rolle i utviklingen av velferdsstaten

Bergen: Alma Mater. ISBN 82-419-0077-5

Kort artikkel om bakgrunn, motiver og resultater av reformen i sosialvesenet i 1960-årene. Berg peker bl.a. på ideologien om at alle som har problemer, f.eks fattigdomsproblemer, skal observeres og "behandles" av sosionomer o.l.

Ganske klart skrevet. Allikevel noe selvmotsigende: Samtidig som han får frem at man ikke kan lykkes når man behandler som sosiale avvikere folk som har enkle økonomiske problemer, hevder han at "ren pengehjelp" er negativt og ikke løser folks problemer. Han synes å se det som positivt at antallet sosialarbeidere øker, og tar for god fisk sosialarbeidernes klager om at de har så mye å gjøre at det må bli flere av dem.

Berg er historiker, arbeidet forøvrig i 1991 for organisasjonen "Framtiden i våre hender".

Andre artikler i samme bok er også opplysende.

Michael Bohman & Soren Sigvardsson (1980): "Negative social heritage" i Adoption and Fostering 3/1980

London: British Agencies for Adoption & Fostering. ISSN 0308-5759

Viktig artikkel som bl.a viser at gutter satt i fosterhjem kort etter fødselen hadde betydelig høyere forekomst av anmeldt kriminalitet og alkoholmisbruk ved 22års-alderen enn en tilsvarende gruppe som ble værende hos dårlig stilte mødre, mens disse siste klarte seg like bra som normalbefolkningen. Samme type gutter som ble adoptert bort, klarte seg heller ikke bedre men muligens litt dårligere enn gruppen som ble hos sine mødre.

Stephen J. Ceci & Maggie Bruck (1995): Jeopardy in the Courtroom – A Scientific Analysis of Children's Testimony

Washington, DC: American Psychological Association. ISBN 1-55798-282-1

En gjennomgåelse av en rekke rettssaker om overgrep mot barn, forhør, intervju-teknikker, pålitelighet o.l. Viser hvor lett det er å få barn til å si nær sagt hva som helst.

Robyn Dawes (1994): House of Cards. Psychology and Psychotherapy built on Myth

New York: The Free Press. ISBN 0-02-907205-0

Viktig bok, fyldig dokumentasjon av undersøkelser som, bl.a gjennom statistikk, viser at den type psykologi som benyttes i bv er uvitenskapelig og villedende, og derfor leder til skadelig handling fra psykologers og sosialarbeideres side. Viser bl.a grundig at psykologers/sosionomers påstand at de kan forutsi individers fremtidige atferd på basis av psykologiske, sosiale eller andre forhold i individets situasjon eller tidligere historie, er et rent falsum, beror på en rekke feilslutninger om kausalitet, sannsynlighet og variasjon, og er et klart uttrykk for profesjonsinteresser og næringsvett hos utøverne.

Roar Edvardsen (1994): Røyk uten ild

Harstad: Prosess Forlag, Postboks 221, 9401 Harstad

Redegjørelse for Arntzen-saken, der en mann som barnevernet trodde muligens hadde begått seksualovergrep, ikke fikk opplysninger eller innsyn i saken av barnevernet/kommunen, og derfor ikke kunne få renvasket seg. Kommunen ville heller ikke selv gjøre noe for å få verifisert beskyldningene.

Arntzen måtte gå til rettssak for å få kommunen tvunget til å åpne sine gjemmer. Da det endelig skjedde, viste ryktene seg å være uten grunnlag.

Edvardsen er advokat. Boken har en grundig og klar gjennomgåelse av saksgangen, med forklaring av de juridiske aspektene, og med faksimile av avisartikler. Forord av Georg Apenes, direktør for Datatilsynet (som behandler problemstillinger rundt konfidensialitet og offentlighet).

Bo Edvardsson (1996): Kritisk utredningsmetodik

Stockholm: Liber Utbildning. ISBN 91-634-1675-1

Viktig bok om feilslutninger og kritikkverdig fremgangsmåte blant sosialarbeidere og deres medspillere. Forfatteren er psykolog og utdanner sosialarbeidere og psykologer på Högskolan i Örebro.

Mark V. Flinn & Barry G. England (1995): "Childhood Stress and Family Environment" i Current Anthropology, Vol 36 No 5, December 1995

God artikkel som i hovedsak viser at barn har lavere stressnivå, målt gjennom hormonet cortisol, når de bor sammen med flere nære slektninger.

Andrea Fredlang (1973): Du, vår sønn Rune

Oslo: J.W. Cappelens Forlag. ISBN 82-02-02865-5

Adoptivforeldres beretning om en adoptivsønn som gjennom oppveksten var svært vanskelig, urolig og vill, og som etter hvert gled inn i alkoholisme og narkomani. Han var til tider under behandling og på skolehjem. Forskjellige behandlende instanser hadde en tendens til å tillegge hjemmet og adoptivforeldrene skylden. Selv trodde de kanskje at selve vissheten om å være adoptert føltes sterkt av gutten og gav ham en grunnleggende følelse av å være utenfor. På et sent tidspunkt sa en psykiater derimot at Runes avvik måtte være organisk betinget.

Erik Fribergh (1985): Europeiska konventionen om mänskliga rättigheter. Prøvning av enskilda klagomål (Raoul Wallenberg Institute of Human Rights and Humanitarian Law)

Lund: Studentlitteratur. ISBN 91-86910-00-0 / 91-44-44441-9

Oversiktlig info om Strasbourg-kommisjonen/domstolen for menneskerettigheter og om hvordan man kan klage sin sak inn der.

Lennart Hane (red) (1993): Rättvisan och psykologin – en studie över psykologins makt i domstolarna

Stockholm: Contra. ISBN 91-86092-29-4

Viktig artikkel-samling om psykologisk kvakksalveri på ferde særlig i barnevernssaker.

Daniel B. Herman, Ezra S. Susser, Elmer L. Struening (1994): "Childhood Out-of-Home Care and Current Depressive Symptoms among Homeless Adults" i American Journal of Public Health (AJPH) vol 84, no 11, November 1994

God artikkel som undersøker depresjon blant voksne hjemløse. Hjemløsheten regnes som en stress-faktor. Det viser seg at blant mennesker som lever under slikt stress, er det signifikant flere av dem som i barndommen har vært i fosterhjem eller institusjon, som rapporterer at de er deprimerte, enn blant hjemløse som har vokst opp hos sin familie.

Forfatterne arbeider ved New York State Psychiatric Institute og også ved Columbia University.

Astrid Holgerson & Lena Hellblom Sjögren (red) (1997): Seksuelle overgrep mot barn – et kritisk perspektiv

Bergen:Fagbokforlaget. ISBN 82-7674-313-7

Viktig artikkel-samling, med vekt både på gehalten i psykologi-grunnlaget, fremgangsmåte ved undersøkelser og rettergang, og konsekvenser for barn og voksne.

Karen Jensen (1992): Hjemlig omsorg i offentlig regi. En studie av kunnskaps-utvikling i omsorgsarbeidet

Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-21727-2

Om offentlige, sosiale tjenester for mentalt handikappede. Viser bl.a. hvordan personalet har en tendens til å glemme at de skal yte bistand, og til å sette sin egen situasjon som ansatte i sentrum.

Adele Johansen & Elin Brodin (1991): Papirdukker. Om barnevern og barnevold

Oslo: Aschehoug. ISBN82-03-16597-4

Forfatteren Elin Brodin fremstiller levende hvordan Adele Johansen og hennes sønn har opplevet bv's mange år med overgrep mot dem og det yngre barnet. Saken om det yngre barnet var oppe for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg i januar 96. Dom kom i august

1996, og gav Adele medhold i at det var uberettiget å ha brutt kontakten mellom henne og

barnet og hindret tilbakeføring av barnet til moren.

Håkan Jönson (1995): Sammanbrott i familjehem

Stockholm; Socialstyrelsen. ISBN 91-7201-021-5

Utredning foretatt for Socialstyrelsen om forhold omkring fosterhjems-plaseringer som bryter sammen. Trass i at utgangspunkt og resonnementer fra sosialvesenets side ofte er skjevt og lite selvkritisk, bringer rapporten frem mange viktige ting, og ytterligere fakta

skinner igjennom.

NB: "familjehem" betyr fosterhjem!

Håkan Jönson er doktorand i sosialt arbeid ved Socialhögskolan, Lunds universitet. (I publikasjonen står ingen oppført som "forfatter", men forordet sier at undersøkelsen er utført av Jönson.)

Kari Killén (1994): Sveket. Omsorgssvikt er alles ansvar

2. utgave. Oslo: Kommuneforlaget. ISBN 82-446-0124-8

Killén er en hovedideolog for bv i Norge. Boken brukes i opplæring av sosial-personale og fremstår klart som propaganda, nærmest som hjernevask til å trene bv-personale opp bl.a. til å utføre noe som vel må kalles provokasjoner overfor barn og foreldre (boken presenterer det som testing av foreldres evne til å tåle frustrasjoner ved at bv bevisst forsøker å frustrere dem). Boken er uvederheftig og ukritisk i "diagnoser" og vurderinger. Viser fullstendig mangel på kjennskap til kritisk litteratur, på realisme vedrørende barn og barns liv, og på innsikt i naturlig følelsesliv, familieliv og samhørighet.

Asbjørn Kjønstad (1992): Taushetsplikt. Kommunikasjon og samarbeid mellom helseetaten, skoleetaten, sosialetaten og barnevernstjenesten

Hamar: Kapére Forlag. ISBN 82-992518-3-4

Kjønstad er professor i jus. Boken behandler forholdet mellom gjeldende lovgivning og praktisk arbeid. Summen gir et bestemt inntrykk av at alle bestemmelser og fortolkninger springer ut av den oppfatning at offentlige instansers inngripen er godt fundert og av det gode, og familiens vern en hindring.

Asbjørn Kjønstad, Jan Fridthjof Bernt, Alice Kjellevold, Harald Hove (1993):

Sosial trygghet og rettssikkerhet

Bergen: Alme Mater. ISBN 82-419-0117-8

Forfatterne er jurister. Boken er en omfattende og detaljert gjennomgåelse av forhold knyttet til sosial-tjenesten som er av stor viktighet for samfunnets medlemmer. Barnevernet har en fremtredende plass.

Stanley Milgram (1974): Obedience to authority: An experimental view

New York: Harper and Row

Klassisk beskrivelse av hvordan så å si hvem som helst kan overtales av folk som gir seg ut for vitenskapsmenn, til å påføre "forsøkspersoner" tortur i form av elektriske støt av økende og livsfarlig styrke.

Ewa Nowacka (1991): En bur sökte sin fågel. Berättelsen om Ewa och Kasia

Stockholm: Timbro. ISBN 91-7566-233-7

Detaljert beretning om tvangs-omsorgsovertagelse av et barn på basis av grunnløse påstander om barnemishandling. Grundige kommentarer i etterord av Bo Edvardsson og Agneta Pleijel.

Mona Sandbæk & Gunnar Tveiten (red)(1996): Sammen med familien. Arbeid i partnerskap med barn og familier

Oslo: Kommuneforlaget. ISBN 82-446-0290-2

Sandbæk og Tveiten er selv barnevernsarbeidere, men flere av artiklene tar et kritisk oppgjør med dagens praksis. Bl.a. Robyn Dawes' House of Cards er referert til.

Mange resonnementer og forklaringer er nøyaktig slik som barnevernets ofre i mange år har kommet med, men som fra dem er blitt avvist som usaklige.

Max Scharnberg (1996): Textual Analysis: A Scientific Approach for Assessing Cases of Sexual Abuse. Vol I: The Theoretical Framework, the Psychology of Lying, and Cases of Older Children

Uppsala: Acta Universitatis Upsaliensis. Uppsala Studies in Education 64.

ISBN 91-554-3680-3 (Distribueres av Almqvist & Wiksell International,

Stockholm)

Detaljert tekstanalyse, som bl.a. viser konsekvens/motsigelser i utsagn, beretninger og resonnementer hos barn, psykologer og jurister. Et betydelig antall saker gjennomgått.

Max Scharnberg (1996): Textual Analysis: A Scientific Approach for Assessing Cases of Sexual Abuse. Vol II: Cases of Younger Children, Including a Case of Alleged Necrophilia, and the Shortcomings of Judicial Logic

Uppsala: Acta Universitatis Upsaliensis. Uppsala Studies in Education 64.

ISBN 91-554-3681-1 (Distribueres av Almqvist & Wiksell International,

Stockholm)

Jf ovenfor.

Lena Hellblom Sjögren (red) (1996): Föredrag på temat "För barnets bästa – ett kritiskt perspektiv" (Seminarium på Skeppsholmen 24-25 augusti 1996)

Stockholm: Nordiskt Tvärfackligt Forum för Rättssäkerhet i Sexualbrottmål.

Adresse: Lokevägen 8, 183 72 Täby

Hilchen Sommerschild & Berit Grøholt (1992): Lærebok i barnepsykiatri

Oslo: Tano. ISBN 82-518-2487-7

Meget brukt lærebok, bl.a av folk tilknyttet barnevernet. Graverende uvitenskapelige påstander om bl.a barns språkutvikling, om seksualovergrep mot barn, om hysteri (f.eks påstand om at "konversjonshysteri" kan opptre hos barn og da oftest ytrer seg som

‘lammelser’ i ekstremitetene, som merkelig gange, eller som en synsforstyrrelse).

Lise Valla (1987): Barns vern – voksnes ansvar

Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-10969-8

Detaljert beskrivelse av situasjonen for barn og voksne som angripes av barnevernet.

Valla er psykolog, og bisto Adele Johansen på konstruktiv måte, jf Johansen & Brodin: Papirdukker (se ovenfor).

Lise Valla (1992 ?): Vi kommer i morgen og henter dine barn

Øyestranda: Luna Forlag. ISBN 82-91050-05-8

Beretning i roman-form om en sak som starter som barnefordelingssak og raskt utvikler seg til barnevernssak. Meget realistiske skildringer av typiske episoder, oppfatninger og teknikker man opplever hos barnevernet.

Ines Veith (1991): Gebt mir meine Kinder zurück

München: Goldmann Verlag. ISBN 3-442-12388-7

Beretning om hvordan myndighetene i Øst-Tyskland tok barn fra opposisjonelle, f.eks fra folk som hadde prøvet å flykte, og gav dem til kommunistiske familier. Resonnementer og enkeltheter, så som løgn overfor og hjernevask av barna, minner ikke rent lite om slike som bv i Skandidnavia bruker, og som tidligere ble brukt mot våre tatere. Minner om Argentina også.

Bo Vinnerljung (1996): Fosterbarn som vuxna. Lund Studies in Social

Welfare XIII

Lund: Arkiv förlag. ISBN 91-7924-091-7

Avhandling som gir en grundig gjennomgang av et betydelig antall studier og tilfeller. Resultatet gir grunn til sterk kritikk av sosialvesenets handlinger.

Marit Wang (1992): Det store barnevernspøkelset. En rapport ved Marit Wang

Bergen: Alma Mater. ISBN 82-419-0105-4

En bestemors utmerkede dokumentasjon av bv's årelange skadelige fremferd overfor hennes barnebarn og deres mor. Sosialkontorenes røpende korrespondanse og uttalelser direkte gjengitt. Gode sammenligninger med andre former for organisert undertrykkelse og tilsløring.

Marit Wang (1993): Perserne kommer. Tre essays

Bergen: Alma Mater. ISBN 82-419-0131-3

Ytterligere dokumentasjon og utforskning av bv's tilslørende språkbruk.

Birgitta Wolf (1986): Fallet Alexander – ett beslagtaget barn

Stockholm/Lund: Symposion Bokförlag & Tryckeri. ISBN 91-7868-035-2

En detaljert gjennomgåelse av det svenske sosialvesenets fremferd mot Alexander Aminoff og hans mor, hvis sak også er beskrevet i Lennart Hanes bok (se ovenfor). Debattinnlegg fra Svenska Dagbladet er også med. Debatten ble forøvrig kvalt – det svenske sosialdemokratiet skal man ikke kritisere!

Siv Westerberg har i 1995-96 ført erstatningssak for Alexander Aminoff i Strasbourg, men Strasbourg har avvist saken som "åpenbart grunnløs"!! Strasbourg tror øyensynlig at grunnlaget for omsorgsovertagelser i Skandinavia er sannferdig - kanskje de dermed tror at voksne foster barn bare vil ha penger og spinner opp historier? – Birgitta Wolf er kjent som "fangenes engel".

Lilian Öhrström (1996): Sex, lögner och terapi. Verkligheten bakom vår tids häxprocesser

Stockholm: Norstedts Förlag. ISBN 91-1-952211-8

God beskrivelse og analyse av en rekke sexovergreps-saker, bl.a. Bjugn-saken, med vekt på det uholdbare i rettsprosessene. Sammenligning med hekse-prosesser på 1600-tallet, basert på Gustav Henningsens utmerkede fremstilling. Öhrström er journalist.
Se forøvrig artikkel i Dagens Nyheter 18. januar 97 av Nils Wiklund.

**********