Erfaringer som foreldre til et barn med psykiske problemer spesielt i møte med barnevernet Innsendt. BarnasRett.no 09.11.08 Kan foreldre våge å søke hjelp når et barn får problemer eller gjør hjelpen bare vondt verre, samtidig som man risikerer å miste barnet? Et veldig aktuelt spørsmål nå når omfattende endringer av barnevernloven er ute på høring. Bakgrunn: Etter en vanskelig vår med sykdom, dødsfall og flere ulykker i nær familie flyttet vår familie med tre barn i sommer fra Bergen til Bærum. Vi oppfatter oss som konforme, ressurssterke og velutdannede foreldre som jobber som klimaforsker i et forsikringsselskap og rådgiver i et departement. Vi har vært og er en normal og velfungerende familie. I sommer oppdaget vi at vår datter spiste mindre og mindre, ble irritabel, og tålte lite av søsknene sine. Hennes adferd forverret seg fra dag til dag og vi søkte derfor hjelp hos BUP i Bærum hvor vi hadde et par samtaler i august. Etter trusler om selvmord ble hun henvist av fastlege og innlagt på Rikshospitalet hvor hun etter en uke og ble diagnostisert som depressiv, suicidal og med spiseforstyrrelser. Hun ble sendt videre til UK ved Ahus i Lørenskog til en avdeling for spiseforstyrrelse for jenter mellom 13 og 18 år. På grunn av alderen (11 år) måtte alltid ha en av foreldrene til stede. Etter et par uker på UK ble det konkludert at vår datter er helt frisk mens familien er syk, og det resulterte i at hun ble plassert hos en besøksfamilie og foreldrene får nå se henne to timer per uke med personell fra barnevernet til stede. Dette er ydmykende og neppe til det beste verken for barnet eller familien ellers. Det er også stor sannsynlighet for at hun fortsatt trenger psykisk hjelp. Så sent som 13. oktober fikk vi brev fra en psykiater på Rikshospitalet at "Min vurdering er at [jentas navn] har behov for behandling innenfor psykisk helsevern" på individuell basis men at Rikshospitalet kun kunne utrede henne (som de gjorde i august) og at hun må få hjelpen lokalt. UK lovet å søke henne og familien inn på Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri på Sogn. En måned etter utskriving fra UK fikk vi et brev der Sogn etter opplysninger fra psykologen ikke vil ta i mot verken barnet eller familien mens barnet er under omsorgsvurdering av barnevernet. For noen måneder siden ville vi aldri ha trodd at vi noen gang ville trenge å få kontakt med verken psykiatri eller barnevernet. Vår sak illustrerer flere tema: - Mangelfullt tilbud til barn i psykiatrien. - Den enorme makt psykologer i systemet har til å konkludere på et spinkelt grunnlag og motarbeide familien til den enkelte pasient i stedet for å hjelpe. - Begrensede muligheter til ny nøytral vurdering innen psykisk helsevern og i forhold til barnevernet. - Et barnevern som ignorerer og støter ut familien som beste behandling for barn med psykiske problemer. - Et barnevern som motarbeider familien istedenfor å spille på lag med den slik at dem som kjenner barnet best blir trodd og hørt. - Forslag om å involvere storfamilien ble ignorert selv om barnet selv ønsket dette. - Foreldres rettssikkerhet blir ikke ivaretatt og foreldre blir umyndiggjort. - En selvoppholdende barnevernindustri som koster enorme summer - løsninger som involverer familiene er kanskje både billigere og bedre. - Mens mange barn virkelig har behov for hjelp fra barnevernet bruker barnevernet energi på et barn som egentlig trenger hjelp innenfor psykisk helsevern med familien som støtte. - Foreldre får bare to valg i forhold til barnevernet tvungen frivillighet eller tvang. - Et sint barn på 11 blir tatt mer på alvor enn voksne mentalt oppegående og velutdannede foreldre. - Barnevernet bruker veldig lang tid på å hente inn opplysninger som eventuelt kan støtte foreldrenes syn (lærere, barnehagepersonell, fastlege, slekt). Vi har i hele prosessen hatt et godt samarbeid både med fastlege, Rikshospitalet, advokat og familieterapeuter og følt at vi har gjort det vi burde som ansvarsfulle foreldre. Det var på UK det skar seg, spesielt fordi psykologen verken forstod foreldrene eller datteren. Hovedkonklusjonen var at mor er dominerende og far er feig og ikke tør si imot, datteren er den eneste som nå tør si imot. Det at vi måtte flytte fordi mor fikk ny jobb og at vår datter var mer imot flyttingen enn vi forstod ble overført til livet som helhet. Psykologen tolket pasienten sine problemer som om at familien er årsaken til problemene istedenfor å fokusere på hvordan familien kan lære å leve med og forstå en psykisk nedbrutt og veldig sint datter. Datteren beskrev kaos i familien og mye hyling og skriking, men det var bare hun som hylte og skrek og følte at alt var kaotisk. En lang liste av annet som gikk galt i forhold til UK er utarbeidet. Etter tre uker på UK med lite informasjon om fremgang, planer og opplegg for datteren uttrykte vi misnøye og foreslo å ta pasienten på turer hjem (med miljøterapeuter). Psykologen misforstod og trodde vi ville kidnappe henne fra sykehuset. Dette førte til en bekymringsmelding til barnevernet, som er full av faktiske feil, men som barnevernet likevel tok og tar seriøst. Psykologen har senere sendt en epikrise og rapport om hvor dårlig familie han tror vi er. Barnevernet tror på psykologen. I beredskapshjemmet fortsatte vår datter å ha de samme problemene som psykolog og barnevern bare trodde hun hadde når hun var sammen med familien. Nå etter 5 uker i besøkshjem er hun fortsatt ikke like tynn, men sinnet mot familien ser ut til å ha lagt seg. I en rapporten på 6 sider til barnevernet fra UK antar psykologen at: - Familien er uegnet til å ta foreldreansvar. - Moren har vært psykisk syk i mange år (hun har muskelsmerter og lettere flyskrekk etter å ha mistet mange venner i en flyulykke). - Det er en familie med maktmissbruk, tvang og grov omsorgssvikt. Psykologen brukte ikke tid til å hente inn andre opplysninger om familie enn noen vage beskrivelser fra en sint jente. Han spurte heller ikke foreldrene om sannhetsgehalten i hennes beskrivelser. Barnevernet tør ikke å innrømme at de kanskje tar feil i saken. Vi får nå flere og flere uttalelser fra lærere og barnehagepersonell som støtter vårt syn på saken men tiden bare går og går. Det store spørsmålet nå er om vårt barn får feire jul med familien som hun sterkt ønsker. Beskrivelsen av familien - spesielt moren - er så sterke og absurde at det hele minner om en en Kafka-prosess eller dårlig Hollywood drama. Vi som foreldre går nå i familieterapi. Barnevernet mente en syk familie med syk kommunikasjon trengte det, og vi sa "ja takk". Terapien dreier seg nå i retning av å være veileding i å handtere et barn med spesielle behov noe vi kan trenge. Familieterapeutene begynner å bli kjent med oss og ser at vi er en vanlig familie som fungerer normalt og får en annen forståelse av situasjonen enn barnevernet. Bare synd at hovedpersonen ikke har fått være med i denne familieterapien. Barnevernet vil ikke: - Se at vi har 2 barn til som er fullstendig normale, rolige og glade. - Prøve å forstå hvordan vår eldstedatter var frem til denne sommeren. - Legge vekt på at datteren har opplevd noen vanskelige måneder før flyttingen - med dødsfall, alvorlige ulykker og sykehusopphold i nær familie. - Forstå at hennes store sosiale problemer på skolen kan ha påvirket hennes forhold til familien. - Innrømme at de hørt på en psykolog som kommer med falske anklager basert på tynt grunnlag. Måten barnevernet jobber på tar fokus bort fra barnets og familiens vanskelige situasjon istedenfor å fokusere på å gjøre forholdet mellom foreldre og barn så godt som mulig. Vi har nå engasjert en advokat til å ta all kommunikasjon med BV. Men maktapparatet er så sterkt, lite åpent; og fullt av løgner, feil og beskyldninger at dette burde legges frem for hele det Norske samfunnet. Den 11. november overtar barnevernet omsorg for barnet vårt for godt. Alt bygger på en absurd konklusjon av EN ENESTE psykolog, alle andre uttalelser som ble hentet inn fra BV som støtter familien (lege, skole, barnehage, intervju med familiemedlemmer) blir ignorert.   BarnasRett.no formidler gjerne kontakt med denne familien. Vi videresender mail.