22.09.07

 

Hva skolen som arena ikke skal brukes til

Innsendt.

 

Jeg er rystet langt inni grunnvollene. Dette kan ikke være sant, jeg tror det ikke! Jeg hører at det skal det settes i gang en omfattende skoleundersøkelse for å vurdere elevenes psykiske helsetilstand. Og det allerede fra høsten 2007! Ingen tid til å få organisert seg til store de protest-togene altså! Jeg satte meg grundig inn i hvert eneste spørsmål lærerne skulle sette sitt kryss på, hva angikk deres elever. Dette er rystende lesing, og jeg ber alle foreldre sette seg inn i hva dette "forsknings-prosjektet" går ut på.

Kommer lærerne til å godta dette? Opplysninger om mors og fars yrke, og en lærer skal grave seg inn i sjelen på elevene på denne måten! Nei, det kan ikke være sant! Og fødselsdato på elevene!

Dette er misbruk, både av lærere, elever og foreldre. Ufattelig at noe slikt skal kunne gjennomføres uten foreldrenes, for ikke å snakke om elevenes, samtykke! Det mener jeg ut fra hva det vil bli brukt til, og hvem som gjennomfører disse "vurderingene". Dette vil jo ene og alene bli synsing fra den enkelte lærer, som ikke kan ha noen verdi i forskningsøyemed?!!!

Her må lærerne si et klart og tydelig NEI, - dette er vi ikke kvalifiserte til, og vår jobb er å utdanne elevene, ikke diagnostisere dem.

Det er sant at Norge må være den siste sovjetstaten? Vi overvåkes, vurderes og dissekeres ned til minste detalj. Ikke engang i skolen kan barna få være i fred!

Dessuten kommer dette evt. til å fortelle lite eller ingenting om barns og ungdommers psykiske helse. Fordi det kun beskrives hvordan de er i skolesituasjonen. Og fordi det er umulig å etterprøve den enkelte lærers subjektive mening om den enkelte elev.

Jeg mener at dette må aviser som Bergens Tidende, Dagens Næringsliv og Stavanger Aftenblad gå grundig og dypt inn i. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette må føre til store protester. Og hva med lærerne? De kan da umulig finne seg i å bli misbrukt på en slik måte. Å delta i et så useriøst prosjekt?

Er det rart de eldre sulter på sykehjemmene i mangel på nok personale? Nei, jeg fatter det ikke, og jeg fatter ikke at det går an å havne så langt "ute", jeg har ikke ord! Og det heter seg at vi skal bo i en demokratisk stat? Hvor er demokratiet, når en ikke kan velge å la være å delta i slike prosjekter?

Jeg er glad jeg fikk se dette. Men jeg syns det er ufattelig. Og ennå mere ufattelig blir det når en har bodd i Spania, og opplevd hvordan skolen er der.

Skolen er en arena for læring, dvs. utdannelse. Ikke en arena for noen som helst forskning omkring noe som helst annet enn læring og utdannelse. Dette prosjektet kan ikke kalles forskning.

Jeg håper flest mulig foreldre setter foten fullstendig ned for dette "forskningprosjektet", og nekter å sende barna til skoler som har tenkt å bidra-

Pressen har et meget stor ansvar med å få ut tydelig informasjon om hva det står om, også sett i lys av menneskerettighetene, og demokratiet.

Det minner meg om det gamle "psykoseregisteret". Fordi du hadde hatt en psykose, ble du registrert og forsket på. Fordi du er elev ved en skole, blir du registrert og forsket på, uten din vilje, uten å få si din mening.

Vi har tre barn som har gått fra første førskole, helt til 9. klasse i offentlig spansk skole. Eks. i 2. førskole, fikk vår jente til jul og sommer hele 65 "karakterer" (tilfredsstillende/ikke tilfredsstillende). Alt knyttet til det hun faktisk skal lære og kunne som seksåring. For eksempler under punkt hygiene: trekker ned etter seg på toalettet, legge toalettpapir oppi kurven, vasker hendene før og etter måltid, vasker ansiktet etter måltid, spiser pent ved bordet osv;
Sosialt: kjenne klassen og klassens område, vite navnet på rektor, kontoransatte og alle lærerne ved skolen, kjenne til hvilke klasserom de respektive klasser holder til i, vite hvor fagrommene ligger og hva de brukes til, ha venner, dele med venner, være hjelpsom, trøste dersom noen er lei seg, korrigere medelever dersom de oppfører seg dårlig mot andre;
Samfunnskunnskap: Respektere og kjenne mennesker fra ulike kulturer, av ulike hudfarger, ha kjennskap til hvordan man oppfører seg i bil, vite hvordan man skal behandle dyr, hvordan man sparer på naturressursene som vann, strøm, avfall. Respektere fattige og handikappede:
Motorisk: 10 faktorer; springe, kunne stupe kråke, hoppe x antall ganger på èn fot etc.

Og selvsagt det rent tekniske som å lese og skrive, regne pluss og minus tall fra 0-10, kunne årstidene, kjennetegn ved de. Kunne fargene, telle, hei og alder med mer på engelsk etc.

Ut av siste førskole, kan en femåring altså minst det en 1. klassing i Norge vet.

Gjennom ungene lærte jeg mye, mye, om forskjeller dype som avgrunner, mellom Norge og Spania. Det er ingenting som heter "adferdsproblemer" i spansk skole. Det heter at unger skal lære å oppføre seg skikkelig, som i "gode gamle dager" i Norge. Skolen er en arena for læring. Elever som ikke "oppfører seg", problematiseres ikke, det møtes som om det er noe de ikke har lært.

Er en jente "stille", er hun en stille og rolig jente - barn er forskjellige. Er et barn ukonsentrert, tenker det på andre ting. Det lider i alle fall ikke av en psykisk lidelse!

Ellers er inntrykket at gutter ble akseptert som mer "utålmodige" bråkete, og mer "fysisk" og aktive, enn tilfellet er i norsk skole. (Lærerne sier "de er jo gutter"!)

Slik var det i alle fall på skolen der våre barn gikk. Jeg håper det er representativt, og at det er slik ennå.

Barna våre på barnetrinnet kunne fortelle mye om hva som skjer når elever var ulydige overfor lærerne, eller direkte onde mot medelever. For eksempel bråker ungene noe helt forferdelig når de sitter og jobber. Skal de låne eller hente noe (det gjør de gjør stadig vekk), da reiser de seg uten å spørre, og erter jentene på veien. Det er fullt ut akseptert, og det går høylytt og fysisk for seg, både blant voksne og barn. De er svært direkte på å uttrykke følelser og meninger. Det er mye liv og leven og bevegelse i klasserommet når elevene arbeider.

Når læreren underviser på tavlen eller snakker til hele klassen skal det være dørgende stilt. En elev blir tiltalt èn gang. De er gjennomført konsekvente.

Det skjer innimellom at elever "svarer" eller ikke hører etter. Da er det rett ut på gangen i ti minutt, hjelper ikke det, tar læreren eleven med seg til rektors kontor, hvorpå det ringes etter mor, far, bestemor eller ei tante som må komme og hente eleven. Alt dette var jo "store" hendelser for barn som er vant til skolen i Norge.

Antakelig oppleves det alvorlig av elevene å ha sørget for mors eller fars eventuelle problemer på jobb. Direkte ondskap aksepteres aldri. Da var det rett hjem og ute av skolen for en eller to dager.

Personlig har jeg alltid hatt tro på at barn trenger forståelige og konkrete reaksjoner på rett og galt. Slik lærer de. De trenger både ros og kritikk. I Norge blir mye sett som psykiske problemer, adferdsvansker, alt mulig som ligger godt innenfor normalen ved det å være barn psykologiseres, forstås og forklares ut fra teorier jeg personlig mener er rett ut feilaktige.

Jeg mener ikke at det ikke finnes barn som har det vanskelig, men jeg reagerer på at ting har gått for langt, og at vi i 95 % av tilfellene har skylden selv, når barn får "adferdsproblemer" i den norske skolen. I spansk skole får barn i større grad være barn, samtidig har de strenge krav til respekt og lydighet overfor lærere og voksne.

Et barn kan få lov å vokse opp med sine "adferdsproblemer" i fred, uten å måtte forbedres. Vel får han mange turer på gangen, men han blir likefullt sett på som et helt normalt barn. Og en vet da at mang en voksen mann som har nådd langt i livet og som har gitt umåtelig mye tilbake til samfunnet, var "problembarn" som liten.

Noe annet jeg også reagerer på ved norsk skole, er at alle elever alltid skal ha et forbedringspotensiale, noe de kan jobbe mere med og strekke seg mot.

I Spania har skolen et program for hva barna skal lære, for eksempel kjører de på med gangetabellen fire-seks uker etter påske i 2. klasse. Etter det er det "eksamen". Da skal ungene ha bestått. Får de så bestått, er det også godt nok, de slipper å sitte å gjøre det ennå bedre hjemme med andre ting de også kunne lært. Slik er det i alle fag. Jeg ser hvor godt det har vært for våre barn å ha helt tydelig beskjed om hva de skal kunne. Og - at når de kan det, har de all grunn til å være fornøyd med seg selv, og får all anledning til å leke og holde på med andre ting enn skole.

Vi har tvilholdt på dette etter at vi kom tilbake til Norge. Vi har krevd å få vite eksakt hva de ulike lærerne forventet at våre barn skulle kunne. Og når de kunnet det, så har det vært godt nok. Nei takk til dette evigvarende forbedringspotensialet! Til lærernes forargelse. Men til det beste for barn.

Strengheten og disiplinen i spansk skole mener jeg veies opp gjennom ubetinget kjærlighet som øses utover alle elever uansett hva de måtte kunne og hvordan de måtte oppføre seg. Ble de hentet av mor i går, er det glemt i dag, eleven kysses og klemmes, alle forsikrer seg om at han har det bra.

Det regnes aldri på noe antall ganger en guttunge blir sendt på gangen i løpet av et år. Det finns ingen bok hvor rampestreker og forglemmelser noteres ned. Det gis beskjed fra gang til gang.

Silencio! (Stillhet)! Respeto! (Respekt) Var to mye brukte ord inne i klasserommet. Og læreren ropte det høyt, for å overdøve bråket. Ungene elsket å leke skole, så jeg fikk mangt et innblikk i hvordan det gikk for seg! Og "elever" ble selvsagt kastet jevnlig "på gangen" når de lekte....

Det rare for meg, i min norske uskyld, var å oppdage at når en elev blir hjemsendt, får resten av klassen kritikk og gjøres medansvarlige via det man på psykologspråket kan kalle påføring av skyld: "Ja, slik går det når dere ikke sier i fra", "Dere sa ingenting når", " han tror", "hvordan skal han vite at han skal vise respekt, når dere ikke sier...?" Slik "skammer" hele klassen seg når en av "deres" blir hjemsendt. Det blir lummert og stille resten av dagen.

Den samme ansvarliggjøringen av elevene så jeg da ett av barna våre gråt mye i klasserommet i starten (fordi han lå ca. to år etter de andre faglig når han kom fra norsk off.skole og begynte i 3. klasse). Læreren så i mindre grad det som sin jobb å trøste og snakke med ham inne i klasserommet (der undervises det jo), men hun forklarte de andre elevene at han "kom fra et annet land der de lærte å lese i 1.klasse, ikke hadde lært å gange og dele og..." de måtte derfor hjelpe ham. De måtte få ham til å slutte å gråte.

Han var veldig avvisende ift medelevers kyssing, tette omfavnelser, stryking på hår og ansikt og andre brudd på norske "intimsoner". Til slutt fant de ut hva som fikk ham til å slutte å gråte: De skrev svarene for ham på de vanskelige mattestykkene, og de skrev svarene på spørsmål han ikke skjønte på løkkeskrift (!) for han fikk ikke lov av læreren å skrive med den skriften han hadde greid å lære.

Læreren mente det viktigste var å bli vant til den spanske kulturen, knytte viktige bånd til klassen og når han fikk "hjelp" så lærte han fortere (!?) og fikk venner fortere. Han fikk beskjed av læreren om hvordan medelever oppfattet ham når han snudde seg vekk når de andre elevene kom for å kysse ham om morgenen.

Ellers tok lærerne seg mye av ham (og alle tre) i friminutter. De dro ungene våre med inn i leken, enten de ville eller ikke! Alle barna fikk svært mye oppmerksomhet i alle situasjoner. Jeg opplevde det som de ble behandlet om de rene maskoter. De fikk mye oppmerksomhet og kjærlighet. Men ingen ekstraundervisning.

Sønnen vår som gråt mye i starten, ble også tatt en del ut av klassen enkelte timer. Det kom en lærer som hadde en time til rådighet, og han fikk bli med i auditoriet hvor han fikk kjærlighet på pinne og se dvd-filmer, etter hva han måtte ønske. Det var lærernes overbevisning at bare han forstår at vi er (OVERMÅTE) glade i han, så slutter han å gråte og lærer fortere. Og jeg vil gjerne få tilføye: han både smeltet fort, og tok igjen de andre faglig på rekordtid.

Kanskje har den norske skolen noe å lære rundt det å ta imot fremmedspråklige elever?

Dog: Alt var et kultursjokk for meg i starten, men barna forsvarte alt og alle og sa "MEN MAMMA"! - "Vi er i SPANIA nå!" Etter hvert fikk jeg lære og se hvordan alt fungerte, jeg skjønte at her bestemmer lærerne, og de har en vi vet best-holdning. - Dette kan vi, vi tar imot mange fremmedkulturelle barn hvert år, og har gjort det i årrekker. "Vi vet hvordan vi gjør dette", "Dere må ikke blande dere borti" osv. Så våre spede forsøk på protester ble kontant avvist, f.eks. at den mellomste måtte få skrive på den måten han hadde lært (løkkeskrift var en kode han ikke greide å knekke - før han måtte, i spansk skole). Og at vi måtte få være på skolen hos den yngste i starten. Blankt nei. Da ville hun klamre seg til oss i stedet for leke med barna, og da ville hun heller ikke lære spansk.

Ellers fungerer spansk skole slik, at dersom en elev stryker i mer enn to fag må skoleåret gås om igjen. (En får imidlertid sommeren på seg og kan avlegge nye prøver om høsten, og evt. rykke opp).

Det er etter min mening en bra ordning. Begrunnelsen er det ikke tid til å komme inn på her, men jeg mener den fungerer godt i praksis for alle parter. Unger slipper å slite med store faglige hull i årrekker framover. Og lærerne slipper å ha faglige oseaner mellom elevene de skal undervise.

Stiller en den norske skolen opp mot den spanske, foretrekker jeg den spanske langt foran den norske. Det er noe med de grunnleggende verdiene elevene i spansk skole lærer. Noe er så klart bedre i Norge etter min mening, tenker f.eks. på ekstraundervisning for elever med lese/skrive-vansker, her ligger spansk skole noe etter, virker det som.

Vi var kanskje "heldige" med "vår" skole. I likhet med norske skoler, finnes det gode og mindre gode blant de spanske offentlige også.

Det er ikke til å undre seg over at elever i den norske skolen kjeder seg, får "adferdsproblemer", konsentrasjonsproblemer osv. I stedet for å diagnostisere skolen, disiplinen og pedagogikken, skal nå altså faktorer som ligger langt innenfor normalen for barn, brukes til å stemple elever som psykisk syke. En forklaring må makthaverne vel ha, for å forklare de store problemene norsk skole sliter med?

Og da er det nærliggende å heller finne sykdom hos elever, fremfor å finne det hos seg selv og erklære fallitt.

Jeg er glad våre barn fikk oppleve to så ulike kulturer i oppveksten. Jeg mener anledningen til utfoldelse gjennom å kunne bevege seg fritt i klasserommet, rope, krangle, kombinert med en meget streng disiplin når læreren forlanger det, langt på vei forebygger "psykiske problemer" og adferd som går utover alle grenser.

Norge er verdens beste land å bo i, leser jeg. Og tenker: ja, og landet med verdens digreste og mest velstuderte navle.

Jeg har noen råd til norsk skole som sliter med elever i hopetall som har "psykiske problemer" og vrir seg på stolen, og elever i hopetall med "adferdsproblemer": Ta dere en tur til Spania og studer pedagogikken der.

Sett en stol klar på gangen. Den som ikke sitter stille, får en advarsel som ikke skal hete "nå må du være stille". Det heter: "Nå er du er stille, du forstyrrer de andre" (implisitt: du skal ta hensyn til andre). Dersom eleven en gang til den nærmeste tiden, forstyrrer andre, går læreren ned til eleven, vinker eleven med seg uten ett ord, ut av klasserommet og peker på stolen og sier "ti minutter", "hvis ikke ringer jeg (far el mor)".

Jeg mener det norske samfunnet må ta høyde for at arbeidsfolk også har barn, og at det faktisk er foreldrene som er ansvarlige for dem. Ergo kan det skje at en foreldre må forlate arbeidsplassen for å hente en ulydig sønn eller datter på skolen. Ungen kan få lov å bli med tilbake til jobben og bli satt til noe gudsjammerlig kjedelig, eller ingenting, for det er ennå mere kjedelig. Jobber mor på fabrikk, kan rampen plasseres på en stol hos sjefens sekretær.

Kjøp inn 100 kjærligheter-på-pinne. Ha dem i det låste skapet i klasserommet. Når en bråksom elev har gjennomført en god dag, tar du som lærer frem kjærligheten i alles påsyn. Si høyt: "I dag har ... vært meget flink og rolig, han har ikke forstyrret en eneste gang, GRATULERE". Og la han gå der og triumfere med kjærligheten sin. Dette er meget virkningsfull pedagogikk i spansk skole. De bruker også kjærlighet-på-pinne som belønning for faglige triumfer.

En kan også bruke andre ting: "tatovering" som påføres foran de andre elevene i klassen, prinsesse-klistremerker til jenter (her er det fritt fram for lærerens fantasi). Det er for lite (ingen!) åpenlys belønning for bra adferd/faglig prestasjon i norsk skole. I spansk skole er det full jubel og endeløs applaus for å lese et eventyr høyt med innlevelse.

Jeg tror norske barn kanskje blir forvirret. De vet ikke eksakt hva de skal gjøre, prestere, ja snart vet de ikke hvorfor de går på skole lenger! Alt dette for at ingen elever skal føle seg "utenfor" eller "dårligere". Det er et hemmelighetskremmeri uten like, likevel vet alle elever til enhver tid, hvem som er "best" og "dårligst" i de forskjellige fag.

Det den norske skolen glemmer er at et barn blir aldri "dårligere" (enn andre) når man blir umåtelig høyt elsket uansett.

Så er du lærer og har elever som "vrir seg på stolen" og greier seg sånn måtelig i fagene, kan du velge å la være å krysse av i kolonnen for elevers psykiske lidelser. Elsk dette barnet i stedet.

Og bruk i stedet ditt sunne folkevett, for det kan også hende denne elevene bare kjeder seg. Og da kribler det i kroppen etter å få bevege seg og gjøre noe annet. Hvem har ikke kjedet seg på skolen og vridd seg i stolen?

Fins det neglebitere i klassen? Vit at også det er helt normalt. Dersom det er barn som biter skinn og negler ned til blodet renner så er det foreldrenes ansvar. Og psykiatriens. Ikke skolens.

Ikke planlegg alt mulig, noe som fører til at ungene alltid vet hva som skal skje (i dag og neste uke). Ha en klassekasse der foreldrene har bidratt (i stedet for å sende med ungene grillpølser til planlagt tur). Kjøp inn pølser i all hemmelighet. I 2. time sier du: "I dag skal vi ikke ha mere skole. Vi skal ut å grille!"

Bruk fantasien. Det er rekker og rader med overraskelser man kan finne på. Det elevene lærer ved dette, er å la seg lede av voksne. De får erfare at det er lov å være impulsive (dvs. det er lov å være barn, både for barn og voksne).

HELE barneskolen må renoveres. Lydnivået, det fysiske aktivitetsnivået, romsligheten må opp, opp, opp. La ungene skrike og skråle i ørene på hverandre, så skal dere se at mesteparten av alle adferdsproblemene forsvinner. Og de "usynlige" elevene vil komme etter og bråke mer etter hvert.

Det må disiplin og autoritet, og mere kjærlighet inn i skolen. Ikke sosionomer og andre leke-psykologer. Trengs det ekstra ressurser, ansett en pensjonert politimann. Det vil gjøre susen! Garantert.

Unger elsker politimenn og -damer, og en politi vil i form av sin jobbtittel ha stor autoritet i klasserommet. En eldre mann (eller dame) i klasserommet vil ha svært mye å bidra med overfor elevene, kun ved sin tilstedeværelse.

Læreren kan studere hvordan politiet kombinerer varme, autoritet og hvordan han gir ordrer. Det vil gi lærere mulighet til å sette lærerutdanningen i perspektiv, gi slipp på det han/hun ikke ønsker å bruke lengre. Og det en fikk servert på skolen, som man ønsker å bringe med inn i klasserommet, og videre i lærergjerningen.

Det trengs nok et forskningsprosjekt i Den Norske Skolen. Men ikke på elevene. Og det trengs ennå mer at pengene brukes til at lærere får komme seg ut i verden, og inn i andre lands klasserom. Lykke til, Norge!

 

Se også:

Atferdstrening, skolens nye formål?
Oppfølgingen kom nå i 2007 i form av en nasjonal kartleggingsundersøkelse av elevenes psykiske atferd. 2100 lærere har fått utdelt et vurderingsskjema med opptil hundre punkter hvor de blant annet vurderer om like mange elever dagdrømmer, har tvangshandlinger, skader seg eller har prøvd på selvmord, er nervøse og overfølsomme, virker for opptatt av sex, har underlige ideer eller er mistenksomme. Hensikten ble gitt av en av forskerne i VG 10. august: Å få en bedre norm til vurde­ring av norske elevers atferd ved å undersøke et nasjonalt tverrsnitt. En del av undersøkelsen er en diagnostisk test på ADHD, noe verken lærerne eller foreldrene er informert om. Av Av Christian W. Beck, førsteamanuensis i pedagogikk, UiO. (Morgenbladet 24.08.07)