2. juli 2005
Når det skrevne og talte ord ikke betyr noe som helst i praksis

”Vi har forståelse for din situasjon, men vi kan ikke gjøre noe”

 

Av Jan Hansen
Redaktør – Samfunnsmagasinet.

Så godt som daglig mottar våre mange forskjellige offentlige instanser brev fra mennesker, som føler at de blir, eller er blitt, utsatt for urett av et eller annet slag. Den etaten som får aller flest klagebrev i disse dager, er garantert nok likningskontoret. Men som en god nummer to kommer statens nyopprettede barnevernstjeneste. Stadig flere hevder nemlig at de aldri får svar når de kontakter sistnevnte etat verken pr. brev eller pr. telefon. Etter norsk forvaltningslov har du derimot krav på et foreløpig svar i enhver forvaltningssak. Dette dersom det kan eller må påregnes ekstra lang behandlingstid. Dessverre så følger ikke alle offentlige instanser opp denne lovfestede plikten med foreløpige svar.

Når ikke engang politiet får svar på sine henvendelser som de retter til statens barnevernstjeneste, ja da er det noe som er riv ruskende galt, ikke minst særdeles alvorlig. For statens barnevernstjeneste svarer Barne- og familiedepartementet ved departementets minister. Pr. dags dato er dette statsråd Laila Dåvøy. Fylkesmannen er statens og minsterens forlengede arm.
Nå er det nå engang slik at alle mennesker ikke kan kjenne til alt om hvem som skal kontaktes når en underforvaltning ikke følger, eller vil følge opp lovforpliktete oppgaver. Men vedkommende kan da ikke verken bebreides eller lastes for det. En kan som sagt ikke vite alt. 

Senest i dag fikk Samfunnsmagasinet nok et kjennskap til en person som i ren desperasjon og frustrasjon over barnevernet ba en annen offentlig instans om hjelp. For henne var det aller mest naturlig å kontakte Barneombudet. Det var dessverre feil adresse – eller? Barneombudet svarte noe sånt som, sitat: ” - Vi har forståelse for din situasjon, men vi kan ikke gjøre noe”, sitat slutt.
Men nå hadde det seg faktisk slik at samme person, også hadde forsøkt å få hjelp og svar hos barnevernstjenestens øverste myndighet, nemlig Barne- og familiedepartementet. Svar fikk hun riktignok. Men departementet ”kunne ikke gå inn i enkeltsaker” og ba vedkommende ta saken opp med fylkesmannen. Akkurat dette med ”å gå  inn i enkeltsaker”,  bør det aktuelle departementet derimot være litt mer varsom med å hevde. Mediefolk generelt, har både gode øyner, gode ører og en generelt god hukommelse. Spesielt om tidligere engasjement i ”enkeltsaker” også langt utenfor vår territorialgrense.

Når identiske saker som den vi her viser til blir til flere hundre eller flerfoldige tusen, og ikke engang ministeren for det aktuelle departementet reagerer, men skyver stadig problemene over på fylkesmennene. Snakker vi da om en handlingslammet minister som for egen del, har talt og skrevet side opp og side ned inneholdende fagre ord og løfter om ditt og datt gjeldende både barn og foreldre? Hva gjør vi da når talen og det skrevne ordet likevel, ikke har den minste betydning i praksis? Ofte så gjenspeiler det samme seg i forbindelse med svært mange av våre lovtekster. Det talte og det skrevne ord, betyr altså ikke en dritt i praksis. Det var det demokratiske samfunnet som vi nordmenn ofte skryter så hemningsløst av både nord, vest, øst og syd for bl.a Ferder Fyr og begge Svinesundsbroene. Tid for et skikkelig skifte både her og der?