Forfalskningen av barnevernets historie

Offisielt har barnevernet alltid vært ment å være det offentliges utrakte hånd til barn i nød. Barnevernets historie viser et noe annet bilde. De siste års avsløringer basert blant annet på granskinger på oppdrag av myndighetene viser at barnevernet har begått omfattende systematiske overgrep mot forsvarsløse barn og ungdom. Denne dokumenterte historien utgjør en utfordring til barnevernet og deres profesjonelle utøvere og politiske ansvarlige.

Åpenhet og selvkritikk av egen profesjonsutøvelse og barnevernets historie er en selvfølge. En av barnevernprofesjonens lærebøker som dekker spesielt barnevernets historie fram til begynnelsen av 1990-årene er Gerd Hagens bok utgitt i 2001. Forfatteren er en av nestorene innen barnevern og tidligere byråsjef i Sosialdepartementet. Hagens bok er god på å belyse sammenhenger mellom samfunnsøkonomisk utvikling og institusjonelle ordninger for barn og ungdom. Bokas store svakhet er at den nærmest underslår de ovennevnte overgrep til tross for at boka ble gitt ut på et tidspunkt da det meste av de omfattende overgrep var allment kjent. Barnevernsprofesjonens talspersoner hevder at Hagens bok er nyansert og vitenskapelig. Journalisters bøker og mediedekning av barnevern omtales som "uvitenskapelig".

En av gruppene som har vært offer for barnevernets overgrep i etterkrigstida er taterbarna. Hvordan framstiller Hagen eksempelvis barnevernets overgrep mot taterbarna? Denne historien er så å si fortiet. Det er bemerkelsesverdig at en såkalt vitenskapelig bok ikke opplyser om de massive overgrep mot taterbarna. Det er dokumentert både i Ted Hanisch sin forskning fra 1976 og seinere antropolog Ellen Marviks avhandling fra 1983 at minst 1500 taterbarn ble plassert enten i fosterhjem eller barnehjem i perioden 1900-1970. Svært mange av disse barna ble tatt i fra sine foreldre på et vidt skjønnsmessig og også etter datidens normer på et tvilsomt grunnlag. I stedet for å opplyse leseren om denne omfattende internering av barn fra en folkegruppe framhever Gerd Hagen den relativt gode materielle standard ved omstreifermisjonens barne- og ungdomshjem. Intet er nevnt om undertrykkelsen, stemplingen og forfølgelsen. Intet er nevnt om "slektshygiene" og såkalte minusvarianter med virkemidler som IQ-testing og sterilisering av mindreårige taterjenter. Dette var et samarbeide mellom barnevern, misjon og psykiatri med ledende AP-politikere i spissen.

De "ordinære" barnehjem og skolehjem omtales "nyansert". Hagen påstår at det "med jevne mellomrom er blitt avslørt grov mishandling i noen barnehjem". Denne mishandlingen utdypes svært lite. I stedet "nyanseres" det med henvisning til oppfatninger fra en tidligere "bruker" som er DNA-politiker og tidligere fylkesmann og visepresident i Rotary. Denne kildens oppfatninger om "god omsorg" på barnhjem trekkes fram. Men nyanseringen er meget begrenset. Hagen viser ikke til andre "brukere" (les: ofre) som ga ut bøker på 1980-tallet med helt andre oppfatninger av norske barnehjem enn den tidligere fylkesmann og DNA-politiker.

Påfallende er også omtalen av skolehjem. Spesielt skandalene på Bastøy og Bjerketun. Sistnevnte institusjon nevnes knapt. Den eldre skandale på Bastøy omtales. Igjen forsøkes bildet av systematiske overgrep nedtonet. I dette tilfelle vises til et leserinnlegg fra en skolehjemselev som mener at "det her i landet er mange som kunde ha godt av å ha vært på skolehjem".

Det er bra at ulike versjoner og beskrivelser av institusjoner trekkes fram. Men det blir skjevt når knapt overgrep nevnes som eksempel på Bastøy. I så måte er det forunderlig at Yngvar Ustvedts bok om Bastøy ikke er omtalt.

Hagens budskap er minimalisering og bortforklaring av overgrep med henvisning til overbelegg, underbemanning og mangel på ressurser. Dette er en velkjent forklaring fra det etablerte. Boka Barnevernets historie er på mange måter et forsøk på hvitvasking av barnevernets negative rolle og systematiske overgrep mot forsvarsløse barn.

Joar Tranøy
forsker

 

- Artikkelen har vært publisert i Dagsavisen 1. september 2005, og gjengis her med forfatterens velvillige tillatelse -