20. september 2005

Ad John Hollens bok: Formynderterror

Av John Bendiksen

Den 14. september d.å. fikk jeg kjennskap til en mail innkommet til nettstedet BarnasRett. Her sto det å lese, og jeg siterer: "Ad omtale av John Hollens bok: Formynderterror. Ad Averøy barneverntjeneste og oppvekstetat: De personer som er navngitt, har for lengst sluttet i stillingene i Averøy kommune og det virker underlig å henge ut disse som privatpersoner flere år etterpå." Mailen er sendt av Lillian Ødegaard.

La oss nu se nærmere på hva det er Lillian Ødegaard klager på her. Saken dreier seg om John Hollens bok: Formynderterror. Historien om en barnevernsak. Utgitt av Communicatio Forlag AS, Trondheim. (Benytt følgende ved bestilling: ISBN: 82-92400-16-8)

På et av omslagene står det, sitat: "Dette er en historie fra virkelighetens verden. Den handler om to unge mennesker som på et tidlig tidspunkt ba hjemkommunen om hjelpetiltak når de kom hjem med sin nyfødte baby. Det de fikk var noe helt annet". Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at jeg har innhentet forfatterens tillatelse til fritt å sitere fra denne boken.

Boken handler om to unge mennesker, han er fisker og hun har epilepsi. Disse forholdene gjør at de vordende foreldre tar kontakt med Helsestasjonen i Averøy kommune. De ber om at den nybakte moren får den hjelpen hun trenger når hun kommer hjem med babyen. Grunnen til dette ønsket er at moren bør få hjelp når far er på sjøen. Dette blir avslått med begrunnelsen at kommunen har ikke økonomi til å hjelpe dem. Familien blir overtalt til at barnevernet er den rette instans til å hjelpe.

Isteden for hjelp får de oppleve et barnevern som tar seg til rette i deres hjem, overtar all myndighet over far, mor og ikke minst det lille barnet. Over en periode på 19 døgn blir familien utsatt for døgnkontinuerlig overvåkning. I 456 timer sitter det en person i deres stue klar med blokk og blyant, klar til å skrive ned den minste lille bevegelse moren og faren gjør.

Dette kalles terror. Dette er noe en muligens kan forvente i stater med et helt annet styringssystem. Ikke i "rettsstaten" Norge. I Norge har vi åpenbart ett sett med lover, regler og etiske normer for deg og meg. Og et annet sett for barnevernet.

At den lille familien har et stort og godt fungerende nettverk rundt seg, i form av bestemødre, bestefedre, tanter og onkler som alle er villige til å hjelpe familien, ser barnevernet slett ikke som positivt. Det er barnevernet ikke interessert i å benytte. Barnevernet vet jo alltid hva som er til beste for barnet. Og disse menneskene har alltid rett. Sunn fornuft skulle tilsi at den nære slekt var de beste å benytte når hjelp trenges. Men nei da, de har overhode ingen forstand på hva som er til beste for barnet. Det er det kun barnevernet som har. Barnet skal i fosterhjem, basta. Ut i fra det en kan lese i boken, så er jeg av den klare oppfatning at bestemmelsen om fosterhjem ble tatt før barnet var født.

Det vil gå for langt å gå inn på alle deler av denne historien. Boken bør leses, alle bokforhandlere kan skaffe den. Spesielt disse som mener at barnevernet gjør en viktig jobb for å hjelpe disse stakkars små barn som har det så fryktelig i sine hjem. Og som videre påstår at når barnevernet går inn i en familie og tvangsflytter barna til fosterhjem, så er det ene og alene foreldrenes feil. Les boken og dere vil oppdage en helt annen virkelighet.

Sentralt i denne utøvelsen av formynderterror står avsenderen av ovenfor nevnte mail, Lillian Ødegaard, eller Lillian Astrid Skeide Ødegaard som er hennes fulle navn. Hun opererte da som konstituert leder for barnevernet i Averøy kommune. På side 58 kan vi lese følgende, sitat: "Konstituert leder for barnevernet, Lillian Skeide Ødegaard, kommer også innom for å videofilme at mor steller barnet. Verken mor eller far aksepterer videofilmingen". Uten å ta hensyn til disse protestene filmer hun det hun selv ønsker. Har ikke Lillian Skeide Ødegaard hørt om personvern? Eller gjelder det ikke når det er barnevernet som bestemmer?

Videre finner vi sitert et skriv fra samme person der hun forlanger videre utredninger av far og mor. Se side 113. Først blir familien kontinuerlig overvåket i 456 timer i sitt hjem, deretter tvunget til et opphold på Viktoria-senterets mødrehjem i Trondheim. Dit måtte de reise da de fikk trusselen: Enten drar dere eller så blir barnet anbrakt i fosterhjem. På dette senteret skulle "omsorgsevnen" til far og mor ytterligere utredes. Hva kunne en finne ut på dette senteret, som en ikke hadde funnet ut etter 456 timers overvåkning? Når barnevernet ikke greier å finne på flere utveger, så griper de til frasen: "Saken må ytterligere utredes".

Henvendelsen fra konstituert leder for barnevernet Lillian Skeide Ødegaard kom etter at moren, på grunn av sin epilepsi, har vært døden nær og innlagt på Regionsykehuset i Trondheim, avdeling for overvåkning av alvorlig syke epileptikere. Dette takket være et overivrig barnevern som ikke hadde tatt hensyn til de advarsler medisinsk fagpersonell hadde kommet med. Legene hadde gitt klar og tydelig beskjed til barnevernet om at mor skulle ha ro og fred. Og at hun trengte hjelpetiltak i HJEMMET. Stressede situasjoner var meget uheldig for mor. Etter at barnet var født og frem til hun endte opp på sykehuset med diagnosen Status epilepticus ( for epileptikere en livstruende tilstand) hadde hun ikke opplevd annet enn stress, fremprovosert av barnevernet.

Det er umulig for meg å forstå annet enn at den ansvarlige for denne terroren var konstituert leder for barnevernet, Lillian Skeide Ødegaard. I følge den embetstittelen hun benyttet var hun øverste leder for barnevernstjenesten i Averøy kommune. Og følgelig ansvarlig for hva hennes medarbeidere fant på. Om hun ikke er klar over det, så er også dette en del av en leders ansvarsområde.

Videre finner vi et brev sitert på sidene 119 - 120 der Lillian Skeide Ødegaard kaller inn familien til et møte på barnevernets kontor. Der det blant annet står, sitat: "Oppsummering av undersøkelser/utredningsarbeidet." Når faren får dette brevet virker ordene undersøkelser og utredning på han som en rød klut. Hva annet var det barnevernet hadde holdt på med siden barnet var født. Da har alle de impliserte parter gitt utrykk for at familien trengte ro og fred i sitt hjem. Og at barnet viste alle tegn på å at det ikke hadde forekommet omsorgssvikt. Dette i henhold til en rapport skrevet etter en undersøkelse på barneavdelingen ved Fylkessykehuset i Kristiansund. Der står det, sitat: "Det sees et 4 mndr. gammelt barn som er i godt hold og velstelt og uten tegn som peker på omsorgssvikt."

I boken Formynderterror... er involverte parter kun blitt oppgitt med sitt navn og sin embetstittel. Hvordan Lillian Skeide Ødegaard da kan påstå at de er "hengt ut som privatpersoner" er det vel bare hun som vet svaret på. Videre har det vært gitt anledning til å uttale seg før boken ble trykket. Noe som ikke har skjedd. Men daværende oppvekstsjef Birger Saltbones har i en mail til forfatteren kommet med følgende uttalelse: "I ettertid kan en av og til også se at enkelte ting i en sak kanskje kunne ha vært gjort litt annerledes." Dette må være århundrets underdrivelse. Her er det ikke snakk om et kanskje eller lignende ulne uttalelser. Tingene SKULLE ha vært gjort annerledes helt fra starten. Videre står det: "Av hensyn til de ulike forhold som Averøy kommune må ta i betraktning i en konkret sak som denne, finner en å måtte avstå fra noen nærmere kommentar."

Jaha, etter å ha gjort seg skyldig i disse handlinger kan en ikke kommentere hva en her har gjort. Her ser vi atter et eksempel på hvordan barnevernet fungerer. Når de tapt en sak, så er det ikke snakk om å forsøke å gi den forulempede part oppreisning. Nei, tie saken i hjel og håpe at det hele går over. Det henvises til taushetsplikten i absolutt alle saker.

Når så Lillian Astrid Skeide Ødegaard kommer med en slik uttalelse som hun gjør i sin mail, viser det at disse personene ikke er i stand til å ta innover seg at de har handlet feil. Å beklage seg over at privatpersoner blir hengt ut, er en bedre taktikk. Dessverre så er vi en del mennesker som kjenner til hva barnevernet er i stand til å gjøre. Så, i alle fall jeg, er ikke i stand til å synes synd på disse personene. Videre påstår hun at de personene som er nevnt i boken forlengst har sluttet i stillingene. Jeg har fått vite at de to mest aktive i denne historien sluttet i jobben sin i Averøy kommune i mars/april 2005. Vel, alt er jo relativt, også tidsbegrepene. At en kan kalle det for å ha sluttet forlengst er, etter min menig, en drøy overdrivelse. Med litt enkel hoderegning skulle det bli, fra i dag, fem - seks måneder bakover i tid. Men for noen er det visst svært lenge det. Og dessuten så var det lite klokt av Lillian Skeide Ødegaard å sende denne mailen. Med en så spesiell mailadresse som hun har, tok det meg ca. 30 sek. på nettet, å finne alle de opplysninger jeg ønsket om henne.

Jeg har ganske nylig fått nye opplysninger om de barnevernsansatte i Averøy kommune. Disse opplysningene forteller meg at de kastet stein, mens de selv satt i glasshus. En burde få de lovgivende myndigheter til å se på om det skulle innføres vandelsattest også innen denne etaten.

Til slutt noen spørsmål. Hvor lenge skal det gå før de impliserte parter tar til vett og ber denne familien om unnskyldning for de påkjenninger de ble utsatt for? Når skal de innrømme at påstanden om at faren er resurssvak er feil? Og videre sørge for at påstanden blir slettet? Han har vært fisker i tretten år, og det klarer ikke en resurssvak mann. Jeg har vært på sjøen hele mitt yrkesaktive liv, og vet hvilke krav som stilles. Er det ikke snart på tide at barnevernet tar lærdom av alle de feil som denne etaten har gjort? Og endrer kursen til det de opprinnelig var ment å være: En etat som var til for å HJELPE familier med problemer.