26.08.05

Barnevernets perverse bekymringsideologi

Barnevernets subjektive opplevelse av bekymring brukes som påskudd for alvorlige maktovergrep overfor barn og foreldre. En alvorlig bekymret saksbehandler i barnevernet er i dag den største trusselen mot familiens grunnleggende sikkerhet. Med bekymrede ansiktsuttrykk trer de barnevernansatte inn i private hjem og presser seg til intime opplysninger om familien. Opplysningene blir siden brukt av barnevernet for å utøve tvang overfor familien. Ingen leser opp familiens rettigheter, for de har i realiteten ingen. Alt familien sier i dette første møtet med myndighetenes brutale håndlangere, kan og vil bli brukt mot den. Men dette oppdager den først når det er for sent, og få og ingen synes å bekymre seg for barnefamilienes manglende rettssikkerhet.

En melding om bekymring – gjerne falsk eller sjikanøs – markerer starten på barnevernets marerittaktige forfølgelse av familien. Den påståtte bekymringen får som oftest store negative konsekvenser for familien. Hylende barn blir hentet av uniformerte politimenn, som villig løper barneverntjenestens ærend, mens foreldrene sitter gråtkvalte og fortvilte tilbake. De ser livene sine bli knust av barnevernsansatte, som anser ingenting for å være viktigere og mer opphøyd enn deres egen påståtte bekymring. Splittede familier og ødelagte liv følger i kjølvannet av barnevernets voldsomme bekymringsiver.

Barnevernet synes å tro at jo mer bekymret man er jo mer ansvarsfull er man. Dette fører til rene bekymringspsykosen blant de barnevernansatte. De konkurrerer om å være mest bekymret, og bekymringen brukes som påskudd til å tråkke inn i norske hjem. Ved å gjemme seg bak at de er jo så bekymret kan de krenke privatlivets fred og begå overgrep mot sivilbefolkningen uten at de selv blir kritisert; De er jo bare så veldig bekymret. Slik rettferdiggjøres alvorlige overgrep mot familien, så som tvangsfjernelse av barna. Jo større bekymringen til barnevernet påstås å være, jo større er den reelle faren familiene utsettes for. En henvendelse fra en bekymret barnevernansatt vil bli møtt med største alvor hos politiet, som gjerne rykker ut til en intetanende familie. Ved å påberope seg bekymring får barnevernet både makt og rett til å begå overgrep mot barn og foreldre. Påstanden om bekymringen er uangripelig, især når den fremsettes av en barnevernutnevnt sakkyndig psykolog. Barnefamiliene er maktesløse mot barnevernets grove, sjikanerende men også tøvete beskyldninger. De fleste vil dessuten oppleve det som nedverdigende å være objekt for noens grunnløse, subjektive bekymring når dette har som konsekvens at man trakasseres av offentlige myndigheter. Bekymringen til de barnevernansatte er ikke uttrykk for nestekjærlighet men det stikk motsatte, nemlig maktbegjær.

Det begynner å bli alminnelig kjent blant folk at en melding om bekymring til barnevernet kan gjøre livet svært surt for dem meldingen gjelder. Terskelen for å melde inn bekymringer blir stadig lavere. Hvem som helst kan ringe inn sin store bekymring til barnevernet, men bekymringssyken er særlig utbredt blant barnehage-, skole- og helsestasjonsansatte. Disse lavutdannede gruppene ønsker å vise hvor kompetente og ansvarlige de er og fungerer som barneverntjenestens utstrakte armer, lik en kjempeblekksprut som tråler havet for å fange opp nye objekter å bekymre seg for. Det er ikke lenger foreldrenes oppgave å bekymre seg for om barna har det bra. Det offentlige har overtatt denne oppgaven og som konsekvens er ingen familier lenger trygge.

(Redaksjonen)