02.04.08
Å lese barnevernssaker:
noen forbehold
Denne samling av barnevernssaker er ment til å gi både utenforstående og foreldre som har kontakt med barnevernet et innblikk i hvordan barnevernet jobber, og hvordan forvaltningen og domstolene behandler slike saker. Samtlige av sakene er offentlig tilgjengelige, og de er her blitt lagt ut i full anonymisert form. Denne publiseringen er i samsvar med prinsippet om offentlighet i rettspleien, som er et grunnleggende prinsipp i rettspleien i ethvert demokratisk samfunn. Vi påberoper oss domstollovens § 124 første ledd [1], som lyder: "Rettsmøtene er offentlige og forhandlingene og rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig, hvis ikke annet er bestemt i lov eller av retten i medhold av lov."
Tanken som ligger bak prinsippet om offentlighet i rettspleien er at allmennheten må kunne føre en debatt om riktigheten av en rettsavgjørelse. Slik understreker den engelske juristen og filosofen, Jeremy Bentham betydningen av offentlighet i rettspleien:
Sitat:
In the darkness of secrecy, sinister interest and evil in every shape, have full swing. Only in proportion as publicity has place can any of the checks, applicable to judicial injustice, operate. Where there is no publicity there is no justice.
En debatt om barnevernets metoder og teorigrunnlag, eller hvordan barnevernssaker blir behandlet i forvaltningen og i domstolene, forekommer sjelden eller aldri i norske medier. Vi håper at denne publisering vil anspore til en sårt trengt debatt, både på dette forum og i andre medier, om barnevernets prinsipper, metoder og om hvorvidt deres handlinger kan sies å ivareta barnets beste, og ikke minst om i hvilken grad barnevernet i sin nåværende form har en berettiget plass i et demokratisk land.
Den som leser de her utlagte avgjørelsene bør imidlertid merke seg at fylkesnemndenes møter holdes for lukkede dører - stikk i strid med hovedregelen om prinsippet om offentligheten i rettspleien. Dette blir gjort angivelig for å skjerme barn fra uønsket oppmerksomhet bl.a. fra media. En bør kunne spørre om denne praksis kan forsvares, spesielt i lys av en nyere dom Moser v Austria [2] fra Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, hvor domstolen skiller mellom en sak hvor to foreldre kjemper om foreldreretten til et barn, og en sak hvor en stat vil overta omsorgen for et barn fra foreldrene. I sistnevnte tilfelle har Menneskerettsdomstolen kommet fram til at begrunnelsene for å kjøre en sak for lukkede dører må vurderes nøye. Domstolen er klar på dette punktet: at det ikke finnes grunnlag for å utelukke en hel kategori av saker fra offentligheten, slik det gjøres for barnevernssaker.
Det har hittil ikke kommet noe signal fra norske myndighetene om at de vil revurdere den nåværende praksis i fylkesnemnda, som så åpenbart er på kollisjonskurs med rettsoppfatningen i Strasbourg.
Rettsprosedyren i fylkesnemndene bryter i tillegg med prinsippet om bevisumiddelbarhet. Dette prinsippet innebærer normalt at i en rettssak må beviset fremføres direkte for den som skal ta en avgjørelse, f.eks. ved at parter og vitner gir muntlig forklaring umiddelbart for den dømmende rett. I barnevernssaker fravikes prinsippet om bevisumiddelbarhet – til ulempe for foreldrene. Hvordan dette skjer i praksis er blitt beskrevet i NOU 2000:12 [3]: "Blant barneverndokumentene som fremlegges for nemnda kan det forekomme nedtegnelser i journalnotater og saksdokumenter av hva personer har opplyst, også i form av annenhåndsopplysninger og anonyme meldinger. Rettssikkerhetsmessig kan det representere et problem at slike nedtegnelser blir lest opp i nemnda, uten at kilden blir ført som vitne".
For foreldrenes vedkommende innebærer denne praksisen et brudd på likhetsprinsippet (equality of arms), siden foreldre som står overfor barnevernet i fylkesnemnda må godta at udokumenterte påstander vil bli brukt mot dem, mens foreldrene på sin side må vise til dokumentasjon eller vitneutsagn for å gjendrive barnevernets anklager.
I tillegg til udokumenterte utsagn fra ansatte i barnevernet bygger fylkesnemnda sin avgjørelse i stor grad på uttalelser fra sakkyndige. De sakkyndiges rolle i barnevernssaker har fått sporadisk kritikk i media. Emnet har også vært gjenstand for en offentlig utredning, uten at man kan se at det er kommet forbedringer i måten de sakkyndige jobber på. Problemet er nemlig dette at barnevernet benytter seg av sakkyndige som enten jobber eller har jobbet i barnevernet, eller som rutinemessig får oppdrag fra barnevernet og er dermed økonomisk avhengig av barnevernet. I NOU 2006: 9 [4] innrømmes det at de sakkyndiges bindinger til barnevernet er problematisk:
"Ved at de samme personene går inn i ulike roller vil de private parter kunne føle usikkerhet om hvor nære kollegiale bånd det er mellom de fagpersoner som er dommere, og de som opptrer som sakkyndige for barneverntjenesten. Fagmiljøene i Norge er små, og uheldige bindinger kan oppstå. Dette må antas å være et særlig stort problem i områder hvor tilgangen på sakkyndige er begrenset, men det kan også være et problem i større byer, da fagmiljøet er lite".
Deretter avfeies problemet fullstendig med en begrunnelse som ikke holder vann. Det står å lese at "...det kan lett oppstå mistanke om at sakkyndige leverer en form for "bestillingsverk" til støtte for de mest inngripende vedtak som barneverntjenesten ønsker. Utvalget har ikke funnet holdepunkter for å mene at dette er et omfattende problem".
Det gis ingen nærmere forklaring på hvordan fagutvalget har kommet til sin konklusjon om at problemet ikke er omfattende. Man bør merke seg at en gjennomgang av selv et veldig stort antall saker kan ikke gi svar på at en sakkyndig i en bestemt sak faktisk har opptrådt på en partisk måte, siden selve avgjørelsen vil være basert på saksfremstilling som ikke er nøytral. Fra et juridisk ståsted er det derfor ikke nødvendig å påvise partiskhet - det er tilstrekkelig å vise til at en sakkyndig er inhabil fordi hun eller han har en tilknyting til en av partene. Dette er norske jurister fullstendig klar over, og det er uforståelig at praksisen ikke har blitt endret. I en reportasje om dette emnet i Bergens Tidende [5] gjorde jussprofessor Kristen Sandberg klart at "Etter habilitetsreglene er det ikke nødvendig å påvise at de faktisk er påvirket. Det er nok å påvise at det er fare for at de lar seg påvirke av slike bindinger...".
Avfeiingen av denne habilitetskonflikt er desto mer beklagelig, siden det i disse dager er blitt satt søkelys på de sakkyndiges rolle i kriminalsaker etter avdekking av flere justismord som har fått behørig medieomtale. Utfallet av en barnevernssak er like alvorlig for de barna og foreldrene saken gjelder, og det er da også beklagelig at media ikke har brukt tid og krefter på et så viktig tema.
Bedre blir det ikke for foreldrenes vedkommende når de sakkyndige selv gir uttrykk for at tvangsfjerninger av barn fra sine naturlige foreldre bør skje i større omfang enn i dag. En arbeidsgruppe bestående av flere sakkyndige psykologer utarbeidet i 2002 et notat som ble levert til Barne- og Familiedepartementet. I notatet [6] konstateres det uten omsvøp at "...Det er gruppas oppfatning at det biologiske prinsippet får for stor vekt i forhold til hensynet til barnets beste i noen av de alvorligste sakene...".
Dette overmåte kyniske synet på biologisk foreldreskap kommer enda tydeligere til utrykk i NOU 2005: 09 [7] hvor det hevdes at "Biologisk foreldreskap kan, som alle andre foreldreskap, utgjøre både en trygghet og en fare for barns utvikling. Den forskning som foreligge peker entydig i retning av at biologiske bånd i seg selv verken er en nødvendig eller en tilstrekkelig betingelse for barns utvikling".
og videre at
"Faremomentene ved separasjon fra biologiske foreldre er mindre enn faremomentene ved å vokse opp under vedvarende, alvorlig omsorgssvikt. En separasjon er en overgangshendelse, mens sviktende omsorg er en vedvarende realitet".
Å hevde slik at forskningen gir entydig støtte til barnevernets og de sakkyndiges oppfatning av biologisk foreldreskap og hva som utgjør "barnets beste" er både uansvarlig og høyst uredelig. Kritikere av barnevernet har i flere år forgjeves forsøkt på poengtere at det finnes mye forskning som peker i retning av at barn får varige skader etter en separasjon fra sine foreldre. Heller ikke finnes det støtte i forskningen for at tvangsfjerning av barn fra sine foreldre er en god måte å løse atferds- eller andre problemer på, i den utstrekning et slikt problem er reelt. Snarere tvert imot.
Foreldre som blir beskyldt av barnevernet for å ha sviktet i sin omsorg overfor sine egne barn, møter derfor et system der alle odds er stablet mot dem. De blir nektet de enkleste rettssikkerhetsgarantier som ingen rettsstat bør nekte sine borgere. De møter fagfolk og sakkyndige som i kraft av sine utsagn om biologisk foreldreskap neppe kan sies å være nøytrale. Dertil kommer at de samme sakkyndige i mange saker er inhabile pga sine bindinger til barnevernet.
Det er med disse forbehold i bakhode vi håper at de her utlagte sakene vil bli lest.
Referanser:
[1] Lov om domstolene, § 124
[2] Moser v. Austria
Se pkt. 97 i dommen: "…. The present case concerns the transfer of custody of the first applicant's son to a public institution, namely the Youth Welfare Office, thus, opposing an individual to the State. The Court considers that in this sphere, the reasons for excluding a case from public scrutiny must be subject to careful examination. This was not the position in the present case, since the law was silent on the issue and the courts simply followed a long-established practice to hold hearings in camera without considering the special features of the case."
[3] NOU 2000: 12. Se avsnitt 16.5
[4] NOU 2006: 09. Se avsnitt 6.2.5
[5] Kritiserer psykologers dobbeltrollle
[6] Forum for sakkyndige psykologer: Gruppas konklusjoner og forslag.
Se avsnitt om det biologiske prinsippet
[7] NOU 2005: 09. Se Avsnitt 7.2
02.04.08
Hvorfor lese barnevernssaker
- en analyse
Selv når de her utlagte avgjørelser leses med de mange forbehold nevnt ovenfor, er saksfremstillingen i disse avgjørelser avslørende om hvordan barnevernet i praksis kan bygge opp en sak mot en familie. Når barnevernet får negativ omtale i media, blir det oftest hevdet av barnevernet at deres ansatte er bundet av sine taushetserklæringer, og at disse derfor blir hindret fra å gi sin versjon av saken. I disse saker kan man ikke bare lese hva barnevernets versjon består av, men også hvilke argumenter som faktisk blir vektlagt av fylkesnemnda og domstolen i den endelige avgjørelsen.
Et altfor lettvint forsvar av barnevernets overtramp er å hevde at barnevernet kun griper inn i de alvorligste saker der f. eks. rusmisbruk og vold forekommer. En gjennomgang av disse saker vil vise at dette ikke nødvendigvis stemmer. I saken LE-2004-12869 får barnevernet medhold i å overta omsorgen for to jenter som har problemer på skolen. Moren er verken rusmisbruker eller syk, men barnevernet insisterer på at jentenes problemer på skolen skyldes morens mangelfulle omsorg. Se også FNV-2006-139-MRO.
Når myndighetene bygger opp en sak mot foreldrene brukes som regel den minste detalje av informasjon til å svartmale foreldrene. Foreldrenes medisinske historikk samt detaljer om deres oppvekst kan brukes mot dem, slik man ser i disse saker: LA-2005-180887, FNV-2007-67-MRO og FNV-2006-43-AGD.
I en del saker finner man påstander om barnet kan blitt utsatt for seksuelle overgrep, men aldri noen bekreftelse av slike påstander: LB-2005-121249. I en sak har en medisinsk undersøkelse endog avkreftet påstanden om seksuelt overgrep: FNV-2006-118-TRL. For ikke så lenge siden ble Lagmannsretten refset av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for å ha basert sin avgjørelse på en lignende antakelse om seksuelle overgrep: SANCHEZ CARDENAS v. NORWAY. Strasbourg-domstolen slår fast at uverifiserte påstander om seksuelle overgrep ikke kan være tilstrekkelig grunn til å nekte en far samvær med sine barn.
Det føres hvert år offisiell statistikk over antall barn i barnevernet hvor seksuelle overgrep er oppgitt som årsaken til barnevernets intervensjon. Sakene som ble nevnt ovenfor gir dermed grunn til å så tvil om riktigheten av disse tall, når man vet at både barnevernet og domstolene kan basere sine avgjørelser på uverifiserte påstander.
Det blir også hevdet fra myndighetenes side at barnevernet i veldig stor grad vektlegger barnets egne meninger. En rekke saker viser at dette ikke stemmer. I saken FNV-2007-129-OST har forholdsvis store barn uttalt at de ikke ønsker å bli flyttet fra sin mor, men de ble ikke hørt. I en annen sak, LA-2006-145423 ønsker en 14-årig gutt å flytte hjem. Han blir heller ikke hørt. Dette er et gjennomgående moment i mange saker, men man bør legge merke til hvordan barnets meninger tillegges vekt når barnet uttaler seg mot sine foreldre, som i denne sak: FNV-2002-28-OST.
Foruten de rent juridiske momenter ved de sakkyndiges uttalelser gir disse saker et innblikk i hva en sakkyndig uttalelse kan bestå av, og hvordan denne vektlegges av domstolen og i forvaltningen. De faglige vurderinger er i seg selv mildt sagt diskutable, når for eksempel en sakkyndig viser til "observasjoner" om "samspillmønstre" i FNV-2006-41-MRO, eller bruker en tvilsom metode som Rorschachtesten for å komme fram til en konklusjon: LF-2005-123824.
Dette er muligens ikke stedet for å gå inn på en omfattende kritikk av psykologifaget og dets tilhørende metodebruk, men det bør nevnes at fraværet av en kritikk av psykologiens grunnlag i landets medier gir utslag også i den nokså ukritiske bruken av psykologiske diagnoser, og i det stadig økende antall tvangsinnleggelser.
Man trenger imidlertid ingen dybdekunnskaper i psykologi for å innse at en sakskyndig vurdering, hvis den skal være objektiv, forutsetter en stor grad av tillitt mellom den sakkyndige og "klienten". I barnevernssaker kan en sakkyndig erklæring bli begjært av barnevernet, fylkesnemnda eller av domstolen mot foreldrenes og barnas vilje. En rekke saker har blitt behandlet av domstolene som omhandler den sakkyndiges habilitet. Når en klage på oppnevningen av en bestemt sakkyndig avvises av domstolen, slik det gjøres her: LB-2006-158791, innebærer dette at den sakkyndige blir henvist til å utrede en klient mot klientens vilje. Ved å ta saken til domstolen har klienten vist at hun eller han åpenbart ikke setter pris på å bli utredet. Dette reiser alvorlige fagetiske spørsmål om bruken av psykologisk kunnskap i barnevernssaker. En utredning hentet fra en ikke-samarbeidende klient har ingen faglig verdi; under slike forhold kan den aldri ta sikte på å være objektiv. Det er derfor på høy tid å begynne å sette spørsmålstegn ved dommernes kompetanse til å avgjøre saker hvor en dom hviler på en uttalelse fra en sakkyndig, når dommeren ikke engang er i stand til å innse at ingen kriterier for faglig objektivitet blir oppfylt, når domstolen beordrer at foreldrene og barna skal legge seg flat for en rettsoppnevnt sakkyndig.
Når det gjelder den juridiske habilitet kan man se at klageren i saken LB-2007-167081 har fått medhold i at en "Psykolog som hadde vært kommunens sakkyndige ved forberedelsen av fylkesnemndsbehandling ble ansett utelukket fra å gjøre tjeneste som rettsoppnevnt sakkyndig for domstolene i samme sakskompleks". En nyere lovendring ble utformet nettopp med tanke på å tette dette hull i lovverket: Lov om barneverntjenester § 7-6 tilføyes derfor følgende endring: "Deltagelse ved tidligere behandling av saker med de samme parter eller i samme sakskompleks i fylkesnemnda, medfører ikke i seg selv inhabilitet".
Når en beslutning om omsorgsovertakelse endelig blir fattet, dvs. det blir besluttet at barnet ikke kan bo hjemme, bør det falle naturlig å plassere barnet hos besteforeldre eller øvrig slekt, som barnet allerede har en tilknytning til. En rekke saker FNV-2006-41-MRO, FNV-2007-67-MRO, FNV-2005-37-HSF viser at besteforeldre og andre slektninger blir mange ganger avvist med skjøre begrunnelser. I en bestemt sak blir til og med barnets far avvist som omsorgsperson, når barnet flyttes fra moren: FNV-2006-139-MRO.
Til sist bør man se nærmere på behandlingen som en flyktning blir utsatt for i sin sak LB-2005-114388. Å flykte fra et krigsrammet land er i seg selv en belastning. Å bli fratatt et barn i et land som flyktningen har regnet som trygt, og ikke minst sivilisert, må ha kommet som et alvorlig sjokk for moren.
Dette er bare noen av de iøynefallende momenter som finnes i disse saker. Man bør imidlertid alltid ha i bakhode at foreldrenes rettigheter ikke blir ivaretatt i barnevernssaker. Selv med et slikt forbehold, kan man se fra de utlagte saker at foreldre blir fullstendig og nådeløst overkjørt i barnevernet og rettsvesenet. Det er også grunn til å spørre om konflikter og problemer i den grad disse er virkelige i slike saker, ikke kunne ha blitt løst på en annen måte enn å skille med tvang barn fra sine egne foreldre. Det er på høy tid å spørre om ansatte i barnevernet virkelig jobber for barna og for familiene, eller for å forsvare sine egne arbeidsplasser.
Disse to artiklene er skrevet av "Tetris" som er bidragsyter på nettforumet Redd Barna Våre. Artiklene ble første gang publisert henholdsvis 06. og 26. mars då. og gjengis her med tillatelse.