BarnasRett 13.03.06

 

Råderett over eget liv

 

Det å ha ansvar for eget liv forutsetter at man også har råderett over eget liv. Derfor blir det meningsløst når psykologer og barnevernsansatte forteller deg at de selvfølgelig forventer at du tar ansvar for deg selv samtidig som du blir presset til å motta hjelp som du verken ønsker eller trenger.

Ordet ”ansvar” er et hedersord, men sosialomsorgen fra vugge til grav har undergravet det personlige ansvaret og medvirket til at ordet mister sin opprinnelige betydning. Å ta ansvar har fått den nye betydningen: Å lytte til de ansatte i hjelpeapparatet og følge deres anbefalinger. Ansvar blir et tomt begrep som benyttes av hjelpeapparatet for å gi et skinn av at klienten har personlig innflytelse. Den personlige innflytelsen blir uthulet etter hvert som hjelpeapparatet får mer og mer makt til å gripe inn i folks privatliv. Det offentlige hjelpeapparatets makt øker på bekostning av den enkeltes råderett over eget liv. Dermed blir det vanskelig å ta ansvar for eget liv, for ansvar fordrer, som tidligere nevnt, at man også har råderetten.

Råderett over eget liv innebærer også råderett over egne barn. Det er ikke sosialarbeidere som skal ha mest råderett over barna. Råderetten over eget liv er ikke en rett som skal fordeles mellom enkeltindividet og det offentlige. Det er ikke ”rettferdig” å splitte råderetten 50/50, for råderett over eget liv tilhører den enkelte 100 %. Det skal ikke være nødvendig å forhandle med det offentlige hjelpeapparatet om graden av råderett over eget liv. Når råderetten blir forhandlingstema, er den allerede tapt. Det er ikke den sterkestes rett som skal avgjøre om enkeltindivider får beholde råderetten.

Et hjelpeapparat som krever råderett over borgerne har opphørt å være et hjelpeapparat. Innskrenkning av den personlige råderett er en straff, og den som ikke har begått en straffbar handling skal ikke bli utsatt for frihetsberøvelse. En straffbar handling forutsetter at man har hatt et reelt valg mellom en lovlig og en ulovlig handling. Sosial bakgrunn og foreldre er ikke noe man kan velge selv. Derfor er det ikke riktig å innskrenke råderetten på grunn av forhold den enkelte ikke kan noe for. Straffereaksjoner på grunnlag av sosial fordømmelse fratar den enkelte borger muligheten til å søke egen lykke. I og med at samfunnet er summen av enkeltborgerne vil største felles lykke oppnås i et samfunn hvor den individuelle råderetten ikke er inndratt til ”fordel” for samfunnet. En slik skjevfordeling av råderett vil kun gavne de sterkeste. Resultatet blir et kaldt og brutalisert samfunn med lav livskvalitet for borgerne.