Dagbladet 30.01.05

Russland på nett

Av Peter Normann Waage

 

Lik et garn i vekst sprer internett seg ut over verden. Det største antall brukere bor i USA, der 192 millioner har tilgang til nettet. Kina ligger på annenplass, med sju prosent av innbyggerne er antallet 92 millioner mennesker. Folk flest bor som kjent i Kina. Om ikke nettet la veien over Russland på sin vei til Kina, strekker det sine informasjonskanaler også dit. 14 millioner russere, altså nærmere 10 prosent kan logge seg på. I løpet av 2005 regner man med at tallet skal bli 20 millioner.

Hva de ser på eller leser i Kina, aner jeg ikke. Antagelig er også det som folk flest. Men jeg tror at antallet virtuelle biblioteker er høyere i Russland enn andre steder. I alle fall virker det slik. Klassisk og nyere, russisk og oversatt litteratur, romaner og dikt, kan oppsøkes på en masse adresser, og forfattere debuterer på nettet.

Inntil for 15 år siden var slike utgivelser strengt kontrollert og sensurert av staten. Da er det ikke rart at noen av hjemmesidenes eiere blir forvirret. Derfor laget det offisielt utseende «Det russiske nasjonal-litterære nettet» nylig noen egne regler om at det blant annet skal være forbudt å publisere noe om russiske styrker i Tsjetsjenia mellom 1991 og 2004, om terrorhandlinger og om protestene mot Putins reformer. Likeledes skulle det være forbudt å skrive om Russlands president og hans familie, om regjeringsmedlemmene, om medlemmene i partiet «Det forente Russland». Offiserer i hæren, krigshelter og medlemmer i de hemmelige tjenester skulle man ikke skrive noe negativt om, og de som kjempet mot Sovjetunionen i andre verdenskrig, de som planlegger terrorhandlinger nå eller er under mistanke, skulle man ikke få lov å skrive noe positivt om.

Men det tok ikke mange dagene før nyhetsbyråene meldte at retningslinjene var avskaffet. Redaktørene måtte få operere på nettet som i et vanlig forlag: å utgi bøker etter eget skjønn. Forsøket på selvsensur er likevel et forbilledlig lærestykke: å tro at ytringsfriheten er til bare for det man mener er «sant» og «passende», er bare et lite skritt bort fra ønsket om sensur. Den er til for at folk selv skal kunne finne ut hva som er sant. Det ser ut til å demre i Russland også i alle fall på nettet.

*****

Denne artikkelen var publisert i Dagbladets papirutgave 30. januar 2005, og gjengis her med artikkelforfatterens velvillige tillatelse.