22.10.2005


 Avsporing om barnevernets inkompetanse, gale virksomhet og omsorgssvikt


Av Marianne Haslev Skånland og Nina Elin Hauge



Igjen og igjen leser og hører vi at omtale av barnevernet i media er så ufortjent kritisk, og at ingen fokuserer på alt det positive barnevernet mener de selv gjør.

Skjønnmaling av barnevernet som frelsende engler forekommer allikevel omtrent dagstøtt. Går man så inn i artikler og rapporter om negative sider av barnevernet, finner man at kritikken stort sett består i å hevde at barnevernet har for få ressurser og dermed gjør for lite og "griper inn for sent". Dessuten hevdes det ikke sjelden at lovverket, som skal gi familier rettssikkerhet mot gal inngripen, hindrer barnevernet i helt nødvendig omsorgsovertagelse av barn og vern av dem mot deres skadelige familier - et resonnement som ofte oppsummeres som at barnevernet "driver foreldrevern istedenfor barnevern". (Lenkene nederst er kun et lite og nokså tilfeldig utvalg artikler som markedsfører disse synspunktene.)

Et nytt eksempel på denne velkjente typen tankegang finner vi i Barnevern - jobb nummer én. Når det nok en gang snakkes om meldeplikt og kompetanseheving, står det dessverre ikke til troende at den nye barneministeren Karita Bekkemellem samtidig "ønsker" at "foreldre skal være trygge på å kunne henvende seg til barnevernet for råd og hjelp uten å 'få en barnevernssak på seg' ". Barneetatene selv har allerede lenge praktisert omfattende registrering og melding av både foreldre og barn, og er forbauset når det blir protestert. Se for eksempel her. (Politikere og personale som utbrer slik praksis og slike holdninger, burde selv registreres, avsettes, og forbys å ha noe med barn og deres familier å gjøre. Isteden, ser vi av artikkelen, fortsetter de, og unngår omhyggelig å forandre mer i sitt opplegg enn det de tvinges til.)

Konklusjonen blir forutsigbar: Den politisk korrekte mening for tiden, som de færreste tør sette spørsmålstegn ved, er at barnevernet må få mere ressurser, mere ressurser, og mere makt, mere makt. Det skal gjøres slutt på at barn "lever under omsorgssvikt", og foreldre skal korsfestes én gang for alle, skilles fra sine barn for alltid uten forstyrrende protest mot barnevern, politi, sakkyndige, nevnder, eller domstoler.

Hvorfor skrikes det ikke opp om at barnevernet er ansvarlig for all den omsorgssvikten i fosterhjem som viser seg i at fosterbarn ikke blir elsket av fosterfamilien og/eller ikke elsker fosterfamilien? Hvis forholdene virkelig var som i et normalt hjem i disse konstruerte "familiene", hvorfor har da fosterbarn intet selvfølgelig tilholdssted der etter at de er fylt 18 år, men står alene (hvis deres virkelige familie er så ødelagt av barnevernets aksjoner at de ikke makter å hjelpe sitt barn), eller må ha betalt "ettervern" i fosterhjemmet i lange baner fortsatt? Hvorfor våkner ingen opp og får barnevernet stilt for strafferett og avviklet når en fosterfar har bedrevet utukt overfor fosterbarn? Fosterfaren er barnevernets produkt og ansvar.

__


Det er akkurat sånn diktatoriske regimer går frem, og mange barnevernsofre sier temmelig kvikt, når de uventede angrepene rammer dem selv: Dette er jo som Stasi, som Gestapo, som handelen med negerslavenes barn. Og de av oss som har tatt oss tid til både å gå inn i grunnlaget for og innholdet i mange barnevernssaker, og å reflektere over politikk og filosofi i mange slags samfunn, vi ser ikke lenger den store forskjellen mellom vårt land og andre røverstater. Vi sammenligner helst barnevernsgeskjeften med Kafkas "Prosessen" - en meningsløshet hvor innholdet stadig holdes hemmelig for å skjule at det ikke er noe reelt innhold av den art som påberopes.

Slik avsporende propaganda har en helt annen funksjon enn den sier høyt, nemlig å omdirigere folks tanker ved å få dem til å henge seg opp i uvesentligheter eller falsknerier, så de ikke kommer på å stille de riktige, viktige spørsmålene (jf Oliver Stones utmerkede film "JFK" om mordet på president Kennedy, som utvikler dette temaet meget klart).


Enhver barnevernssak hvor barnevernet skal "granske", komme med "rapporter" og sette igjennom tvang, koster samfunnet mange hundretusener allerede før et barn er tvangstatt og stappet inn i et fosterhjem eller på en institusjon, og ytterligere mange hundretusener hvert år barnet holdes borte fra sin familie - et sannsynlig anslag kan være en million per år. Det grunnleggende grep som må tas angående alle de mange saker hvor barnevernet griper inn med slik bruk av enorme ressurser, det er naturligvis å finne ut:

  • hvorvidt barnevernets konstruksjon av sakene hviler på sanne opplysninger og fremstillinger fra deres side,
  • hvorvidt opplysningene om barna og foreldrene er relevante for spørsmålet om hvordan barnet har det hjemme,
  • hvorvidt fremstillingene og påstandene er kompetente i den forstand at de hviler på realiteter og på teorier som både har fornuftsmessig mulighet for å være riktige og gode, og har gjennomgått empirisk etterprøvning,
  • og hvorvidt barnevernets foreslåtte tiltak er kompetente i den forstand at de er verifisert å bringe de påståtte ønskelige resultater for barns utvikling og fremtid.


    Det skal ikke mere til enn nøyaktig lesning av barnevernssakers dokumenter, blant annet av barnevernets og deres hjelperes egne skriverier, samt et beskjedent omfang av den virkelige faglitteraturen om slike emner, for å dokumentere at

  • sakene hviler på løgn,
  • selv hvis påstandene om barn og foreldre hadde vært sanne, så hadde de vært fullstendig irrelevante for spørsmålet om barnets liv og omsorg i sin familie,
  • barnevernets "faglitteratur" og "ekspertuttalelser" hviler på nonsens, snarere verre enn bedre enn spåing i kaffegrut,
  • barnevernets prognoser står i grell kontrast til de faktiske resultater deres "utredninger" og "hjelp" til barn har, og er altså så himmelropende inkompetente at det er synlig for hvem som helst som gidder å lese og sammenligne.

    __


    Det sier seg selv at å sprøyte penger inn i et system som ikke gjør det det gir seg ut for å gjøre, fordi systemet er løgnaktig og inkompetent, det har ingen mulighet for å bringe positive resultater. Det er et bunnløst pengesluk. De eneste som nyter godt av det, er leverandørene av de "tjenester" systemet etterspør, og ikke de som egentlig skulle være mottagerne av leverte tjenester.

    Å stadig mase om at det skal være mere "kontroll" på institusjoner, flere sandpåstrøere her og der, flere utredninger, "ny" organisering av dette og hint, er en endeløs opptatthet av spørsmål som ikke går til ondets rot. Dette maset er lik propaganda, og det oppholder folks tankegang med uvesentligheter og narrer dem til ikke å stille de grunnleggende spørsmålene.

    __

     

    Barnevernet i Stavanger bryter loven
    Av Steinar Brandslet (Aftenbladet 20.10.05)

    Barnevernet i pengenød
    Av Per Raymond Lund (Tønsberg Blad 29.08.05)

    Tar ikke Horten kommune effektivt tak i barnevernet allikevel?
    Av Marianne Haslev Skånland

    Samfundets glemte barn
    Av Svend Bjergaard (Kabu-projektet 24.05.04)

    Bruker lite penger på barnevern
    Av Espen Sandli (Drammens Tidende 06.03.05)

    Kostnadssmell i barnevernet
    Av Hermann Hansen (Adresseavisen 06.09.05)

    Mot rekordunderskudd
    Øivind Lågbu (Fredrikstad Blad 28.10.04)

    SVART PÅ HVITT hos barnas minister
    Av Bente Myhre Haast (åpent rom 1/2004)