15. oktober 2005
Bondeviks krenkning av det fjerde bud
Av Marianne Haslev Skånland
I forbindelse med at han i går takket av som politiker, ga Kjell Magne Bondevik tv-intervjuer og pressekonferanser. Rett etter stortingsmøtet om formiddagen sier han til nrk, som spør ham hva han vil gjøre nå:
"Kan jeg få gjort noe for fattige og forfulgte mennesker, så gjør jeg gjerne det."Senere uttaler han på sin regjerings vegne:
"Vi har også ført en human politikk, basert på respekt for enkeltmennesket og familien."Det er så det koker i en av forargelse når en vet hva hans regjering har drevet med av vedvarende ødeleggelser av barn og familier her hjemme i Norge. Barnevernets aksjoner kan knapt bli verre enn de har vært under Bondevik-regjeringen. Forfølgelsene og mishandlingen i regi av norske myndigheter kan økes til å omfatte enda flere barn, det er så - men verre i innhold kan barnevernets fremferd ikke bli. (Og når det gjelder økning, har hvert eneste av Dåvøys fremstøt ført til barneverns-ekspansjon, så det spiller vel liten rolle om den gamle regjeringen hadde fortsatt eller om vi får den nye med SV til å styre barnevernet.)
Og Bondevik har ikke nøyet seg med å la Laila Dåvøy styre galskapen. I det siste har han tatt til å sende ut artikler og uttalelser i sitt eget navn: "Å se de sårbare barna" (jf BarnasRetts kommentar). Her slutter han seg til barneverns-propagandaen om at "barndommen varer i generasjoner".
Bondevik skulle bruke sin tid på å sette seg inn i kildene til den ideologien han har gjort seg til talsmann for. Alle aspekter av den har vært gjennom-analysert fra vitenskapelig hold i årevis og vist å være ren svindel, med en dokumentasjon av svindelen som nok overstiger dokumentasjonen om klimagasser, pengemengdens virkning på økonomien, og effekter av tobakk og alkohol. Se for eksempel Lennart Sjöbergs Tvangsadoption? Psykologer om en mors olämplighet, och om barnets 'anknytning', Bedömningars ofullkomligheter en fara för rättssäkerheten, Sverre Kvilhaugs Barnevernet i Norge - Befringutvalget og hans bok Atskillelse barn og foreldre. Denne siste refererer til menger av litteratur som har foreligget lenge, og mere fins.
Bondevik & co har vegret seg effektivt mot å la noe av dette slippe inn i de resonnerende eller de moralske sentra i hodet; man har isolert seg i barnevernets eventyr-verden.
Nå som Bondevik får tid til å gjøre noe for fattige og forfulgte, skulle han kanskje begynne med å å lese barneverns-guruen Killén (hvor sitatet "barndommen varer i generasjoner" kommer fra). Her bør han merke seg oppfordringen til å "frustrere" slitne og fortvilete foreldre for å teste deres tåleevne. Han bør også se på avsnittene om hvor ressurssterke fosterforeldre per definisjon er, og hvor uendelig knyttet de er til fosterbarna og fosterbarna til dem, mens hver eneste ting som sies om virkelige foreldre er fordømmende, forhånende og stakkarsliggjørende. Dette bør han sammenligne både med det faktum at fosterforeldre jevnlig "gir opp" og sender fosterbarn vekk (det var ikke så morsomt allikevel), og ihvertfall sender dem på dør når de fyller 18 år (med mindre barnevernet fortsatt finansierer den kjærlige tilknytningen) - og med barnevernernes observasjon at ungdommer i barnevernets omsorg gjør opprør og flytter tilbake til de "dårlig fungerende" foreldrene (ja hvem ville ikke fungere dårlig i lang tid etter å ha vært terrorisert og fratatt sine barn?). Bondevik bør lese avsnittet hvor Killén oppfordrer til ikke å forsøke å bringe barn tilbake til foreldrene (med ganske snedig referanse til litteratur som heter seg å gi forskningsstøtte til dette men som ved selvsyn viser noe ganske annet). Og så var det hennes stadige uttalelser da, om at hun selv og alle barnevernere uten videre "ser" at utrolig mange barn ikke har det godt og at dette naturligvis skyldes foreldrene.
Så bør Bondevik lese i noen av de hundrevis av forførende skrifter fra barnevernshånd, for eksempel avsnittet "Må Victoria i fosterheim?" i Einar Aadlands Etikk for helse- og sosialarbeidarar, 3. utgave fra 1998. Det er en oppskrift på hvordan ansatte i sosialsektoren skal "analysere" og bedømme foreldre, backe hverandre opp, bekrefte hverandres vurderinger, og støtte hverandre og ikke klientene. Mytene om at fosterhjem hjelper barn, gjentas på den selvfølgelige måten vi godt kjenner til. Alt er nøyaktig slik Bondeviks barneverns-politikk har vært drevet. Her vil han finne en klar anbefaling av hvordan sosialarbeiderne skal sette omsorgsovertagelse igjennom og føle seg trygge og uangripelige i sin stilling og sin handlemåte, samtidig som man foregir å synes synd på mor og barn som er glad i hverandre ("Vi har vurdert kjærligheten mellom mor og barn, men barnets beste må gå foran, og barnet vil hurtig knytte seg til nye foreldre når bare ikke de biologiske foreldrene får lov å tvinge barnet til å være lojalt og presse det inn i en konflikt"). Den detaljerte fremstillingen av hvordan man slik oppnår fullstendig ansvars-pulverisering og ansvars-fraskrivelse bringer tankene hen på Zygmunt Baumans Moderniteten og holocaust. Det er utrolig at Aadlands veiledning i familiesprengning kan fremstilles som "etikk", men ikke mere utrolig enn all den øvrige galskapen i feltet barne"vern".
Fra utlandet kommer jo de fleste idéer. Og innen barnevern møtes vi der av samme brutalitet (og kom ikke å si at tankegangen er et tilbakelagt stadium, enda Vinnerljung kanskje håpet det). Vinnerljung beskriver en trend i kynisk selvgodhet som ikke sjenerer seg: "Margaret Barbalet (1983) konstaterar i sin historiska översikt av den australienska fosterbarnsvården, Far from a low gutter girl, att tankesättet under den första halvan av nittonhundratalet även innefattade en föreställning om svaga familjeband bland de fattiga. Deras barn antogs sakna samma innerliga känslor för familjen som fanns hos medelklassbarn, vilket gjorde "omplanteringar" legitima (samma slutsats görs i Middleton, 1971 om brittisk barnavård)." (side 33, Fosterbarn som vuxna, se her og her).
Etter noen porsjoner med Killén og Aadland og barnevernets forakt for fattige og forfulgte foreldre (dem som Kjell Magne Bondevik vil hjelpe i alle andre deler av verden), er kanskje tiden inne til at han går videre ved å se på hva det norske barnevernets beste hjelpere gjør. Her er Joar Tranøys artikkel RETT INFORMASJON? Om bruk av tilgjengelig informasjon i sakkyndighetsarbeid og hans bok Usedelighet og samfunnsfare (se her og her) nyttige å begynne med, likeså Herman Berges Sakkyndige i barnevernets tjeneste forpurrer rettferdig rettergang.
Har Bondevik interesse av noe som ikke gir ham selv hverken popularitet eller berømmelse, bør han også lese Adele Johansen/Elin Brodin: Papirdukker, og John Hollen: Formynderterror.
Kanskje vil Bondevik etter dette ha begynt å få øye på virkeligheten, slik at han med en viss kritisk vurdering kan lese hva som presteres av barnevernet og deres støttespillere av forskjellig kaliber på en del nettsteder. Jeg kan anbefale Bondevik http://ung.no, eller for eksempel barneombudets spørrespalte. Her blir barn og ungdom orientert om alle sine rettigheter - - Du har rett til ditt og datt og krav på det og det. Ser man et øyeblikk på helheten, viser det seg at på det nærmeste alt sammen dreier seg om å gi dem rett mot sine foreldre, å hisse dem opp til å kritisere foreldrene, oppmuntre dem til å protestere mot, sette seg opp mot, ja forakte, og gjerne forlate, foreldrene.
Skriver noen av de unge inn og klager over barnevernet eller fosterhjemmet, er svarene derimot høyst valne og svevende. De minner påfallende om alle myndigheters svar til foreldre som klager sin nød over det samme: Man kan ikke gå inn i enkeltsaker og barnevernet tilstreber alltid barnets beste og vi (de hundretalls sandpåstrøerne på kontorene hos departementet eller fylkesmannen eller barneombudet e.l.) håper at alt blir til det beste for lille Per og Kari og at dere foreldre innser det, i dette det beste land i verden.
Ikke i en eneste dokumentert sak har noen av de offentlige instanser som skal hjelpe barn, løftet en finger for å hjelpe barn og foreldre som vil komme fri av barnevernets vold, som vil være sammen og holde sammen, støtte og hjelpe og være kjærlige mot hverandre.
Bondevik burde saktens også lese alle artiklene om enkeltsaker som er tilgjengelige, og sette seg inn i saksdokumentene slik at han så alt falskneriet fra den offentlige parts side. Men det er nok for mye å håpe av en mann som har den store verden ute som misjonsmark. Dertil kommer at en forståelse av feltet krever at man snakker med ofrene selv, og gjør det uten mistro og belæring, og uten å konferere med alle titusnene som livnærer seg av barneverns-industrien og som ler ofrenes beretninger bort. Og de fleste barnevernsofre har vel vært altfor plaget til at de er særlig interessert i flere besøk av uvitende, barneverns-tro propagandister enn det de allerede er belemret med.
*
Bondevik er inne i barnevernets vanlige ideologiske blindgate. Han krenker et helt annet ideal. Det er formulert omtrent slik:
"Du skal hedre din far og din mor, så det går deg godt og du får leve lenge i landet."
Mange vet hvor dette idealet kommer fra. Bondevik burde ha husket det og ha praktisert det i ydmykhet hver en dag.
Isteden har praktiseringen av "barnevern" blant annet ført til at barn og foreldre i barnevernets grep ikke lever lenge i landet (Høy dødelighet blant barnevernbarn - Ny undersøkelse viser at dødeligheten er langt høyere for barnevernbarn og for deres foreldre enn blant befolkningen for øvrig). Mennesker som har vært tatt av barnevernet, opplever også at denne mishandlingen av dem selv brukes som direkte begrunnelse av barnevernet for å ta deres egne barn i neste omgang (ihvertfall hvis de selv ikke har latt seg hjernevaske til å sverge til barnevernet som reddende engler, og til å forakte, hate og forstøte sine egne foreldre). Disse omsorgsovertagelsene i generasjon etter generasjon foretas stadig med den samme blindhet hos barnevernerne, blindhet for at det er de selv som definerer, og til og med skaper, "svikt" som brukes som påskudd. Og de gjentatte tvangsfjernelsene gjøres igjen og igjen med den samme forakt for og fornedrelse av fattige og syke og handikappede foreldre og syke og handikappede barn - med den samme mangel på respekt for enkeltmennesket, for integritet, og for kjærlighet.
"En human politikk" ?
Nei, barndommen varer ikke i generasjoner, ikke hvis familier får være i fred for de offentlige overgrepene. Det er barnevernets ødeleggende attakk som varer i generasjoner. Det har pågått stort sett uforandret, men med økende omfang og styrke, i alle de 100 år barne"vern" har eksistert her til lands. Og en avgått norsk statsminister foretrekker å ikke se det, ikke undersøke det, ikke la seg plage av det.
"Basert på respekt for enkeltmennesket og familien" ?
"Kan jeg få gjort noe for fattige og forfulgte mennesker, så gjør jeg gjerne det." ?
Et familievennlig parti ?Det finnes en betegnelse for selvrettferdige mennesker som praktiserer en stor grad av forskjell mellom liv og lære, og som setter seg selv og grupper de selv liker i en særstilling. Det er dessverre "fariseere".
*Marianne Haslev Skånland er professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv.