29. april 2005
Det offentliges behandling av barn!
Kommentar av Marianne Haslev Skånland
I VG i dag kan man lese følgende artikkel:
- Barnevernsbarn (16) slått og sparket
Var i konflikt med institusjonslederen. Den tidligere marinejegeren er politianmeldt for å ha slått og sparket 16-åringen - som nå er på rømmen fra barnevernsinstitusjonen utenfor Haugesund (VG 29.04.05)
Link: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=104262
Man kan merke seg flere ting som er akkurat sånn som barneverns-kritikerne hevder, og som alltid avvises som "useriøst" av barnevernets forsvarere:
Mest påfallende er dette at myndighetenes representanter kan utøve tvang og mishandling som øyeblikkelig ville føre til fratagelse av barnet + straffesak + en kaskade av moralsk fordømmelse av gjerningspersonen - hvis det var foreldre som gjorde det. Da ville høylydte rop om hvor forferdelige foreldre er, ingen ende ta, tenker jeg.
For det andre: Dernest merker man seg at alle er slappe som lutefisker: Fylkesmannen, barnevernet selv, politiet, fylkeslegen - alle skal "granske nærmere" og holde "forsterket tilsyn" - hohoho.
For det tredje: Hun er 16 år. Om 2 år har hun stemmerett. Hun har allerede nå juridisk rett til å inngå egne arbeids-avtaler (sånn var iallfall lovverket før. Men jeg har ikke sjekket opp dette lovverket nylig - kanskje ungdommen er blitt babyfisert også på dette punkt, for alt jeg vet). Men allikevel skal hun altså ikke ha adgang til å bestemme hvor hun vil bo, ikke når det er det offentlige hun må hanskes med. Derimot ville det offentlige backe henne opp mot foreldrene hvis det var dem hun ville flytte fra.
For det fjerde: Selv når et barn er satt under offentlig tvang til å leve adskilt fra sine foreldre, betyr det ikke at det offentlige eller deres representanter har rett til å hindre brev- og telefon-kommunikasjon med for eksempel foreldrene. De kan bare få en sånn rett hvis de kan bevise at det er "nødvendig i et demokratisk samfunn". Se Strasbourg-dommen Roger og Margareta Andersson mot Sverige (en av Siv Westerbergs saker). De har altså ingen lovhjemmel for etter eget forgodtbefinnende å frata henne en mobil-telefon og dermed muligheten for å snakke med moren. Men de gjør det.
Det offentlige barne"vern" er i det hele tatt gjennomsyret av lovløshet så vel som av brutalitet.
For det femte: Ja, der er langt mere skader og mishandling av barn som bor i fosterhjem eller på institusjon enn av barn som bor hos sine egne foreldre. Den offentlige ideologi derimot demoniserer hele tiden barns egen familie, og tolker enhver uperfekthet ved egne foreldre som satanisk ondskap og likegyldighet overfor barnet, mens den samme ideologi glorifiserer det offentlige og helt ukjente, ubeslektede mennesker som engler overfor andres barn.
For det sjette: Saken er bare et enkelt eksempel blant en nærmest uendelig rekke sånne saker hvor barnevernet først tyranniserer og hersker, og så vasker sine hender og kvitter seg med et problem de ikke kan løse. Og det kan de aldri når det er reelle problemer, det eneste middel de har til noe som helst, er i virkeligheten kontroll gjennom maktbruk. Tiltakene og den påfølgende ansvarsfraskrivelsen foregår med en del variasjoner på omtrent følgende måte: Barnevernets tiltak hvis der er noen som helst "problemer" med et barn eller dets familie, er å tvinge barnet bort fra foreldrene, og hindre all kontakt så godt de kan. Når de så har ødelagt hele barnets barndom, og barnet er blitt "umulig" eller opprørsk og så stort at det ikke lenger så lett lar seg tvinge eller skremme, slik at det ikke lenger er så attraktivt for fosterforeldre eller institusjon å ha barnet i sitt grep tross god betaling, da skysser barnevernet barnet hjem til sin familie og sier: "Nå får dere overta." Da får altså den demoniserte familie hjem til seg sitt barn, emosjonelt ødelagt, uten skikkelig utdannelse, uten gode og bra venner (for som institusjonsbarn har det heller ikke fått lov til å utvikle noen god og normal vennekrets), gjerne allerede inne i halvkriminelle eller rusmisbrukende miljøer. - De reelle problemer skyver barnevernet fra seg. Da er foreldrene plutselig gode nok. De foraktede foreldre er gode nok til å prøve å ta seg av en foraktet ungdom.
PS: En hilsen til den virkelige familie
*****
Denne kommentaren var også publisert på Borgerdebat.