Desember 2000

 

Holdningene hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern

Av Marianne Haslev Skånland, Bergen

Etikk i yrkesutøvelsen er viktig i enhver profesjon, faktisk en del av selve det å utføre profesjonelt arbeid. Hvilke etiske mål synes folk som arbeider i sosialsektoren at deres profesjon skal ha?

Først noen eksempler:

1. Norge

En middelaldrende dame, som hadde oppdratt sine egne barn og delvis sine barnebarn, som var lærer av yrke, og med verdifull erfaring fra flere yrkesområder og livsområder, søkte en stilling i barnevernet. Under stillings-intervjuet var det særlig ett spørsmål sosialsjefen var interessert i å få svar på: Ville hun være "lojal mot systemet"?

Søkeren var meget forbauset, og da hun forsto at sosialkontoret for alvor mente at det var etaten selv og ikke klientene som hadde krav på lojalitet, trakk hun sin søknad tilbake.

2. Norge

En psykolog, hvis arbeid ligger delvis i å utdanne sosialarbeidere, er blant de ytterst få som forsøker å åpne sine studenters øyne for hvordan realitetene oppleves av mennesker som utsettes for forskjellig slags "hjelp" fra vår velferdsstat. Hun legger frem detaljert dokumentasjon om konkrete saker der norske myndigheter påfører familier svære prøvelser, foretar gale vurderinger og utøver makt-overgrep, og viser hvilke resultater dette har for barna og deres foreldre.

Utdannings-institusjonen hvor denne psykologen arbeider har sagt til henne at siden hun ikke er lojal mot deres system, ønsker de å bli kvitt henne. De kommer sannsynligvis til å lykkes.

3. England

Sosialarbeiderne i Liverpool-området gikk ut i streik for å få høyere lønn. Da de senere kom tilbake på jobb, hadde befolkningen de skulle tjene oppdaget at man alt i alt hadde hatt det bedre uten sosialarbeiderne. Folk som trengte hjelp hadde hjulpet hverandre, og hadde funnet at slik gjensidig, beskjeden hjelp og støtte hadde gitt mer lykke og tilfredshet enn mistenksomhet, dirigering og overvåking.

4. England

En mor med fire barn ble brått enke mens barna ennå var svært små. Fordi familiens økonomi var vanskelig, måtte hun be om økonomisk assistanse fra sosialvesenet. Hun ble sjokkert over sosialarbeidernes holdning til henne og hennes familie. Sosialarbeider-sektoren trengte åpenbart personale med en helt annen tenkemåte, og hun bestemte seg til at når barna ble eldre, ville hun selv bli sosialarbeider.

Dette gjennomførte hun, og ble ansatt i en bydel i London. Der ble hun satt på en sak hvor et ungt ektepar, som hadde en baby, var så å si uten inntekter og hadde store vanskeligheter med å klare daglige gjøremål så som å koke mat og vaske babyens klær, siden strømmen ofte ble kuttet når de ikke kunne betale elektrisitets-regningen.

Da vår sosialarbeider begynte å skaffe seg oversikt over ekteparets problemer, oppdaget hun at både mann og kone i praksis var nærmest analfabeter. (I enhver befolkning er det en rekke individer som, uansett hva de får av undervisning, ikke klarer å lære å lese og skrive såpass bra som man trenger å kunne i vårt komplekse samfunn. Dette er vanligvis en funksjonsfeil som skyldes tilstander / defekter i hjernen. Det har ingen direkte korrelasjon med generell intelligens.) Ekteparet hadde derfor ikke klart å ordne opp med utfylling av forskjellige skjemaer for å kunne få en sosialstøtte som de egentlig var klart berettiget til. Vår sosialarbeider hjalp dem gjennom prosedyren og fikk systemet til å fungere regulært for dem. Hun hjalp dem også med å få etterbetalt mer enn tusen pund som de allerede skulle ha fått utbetalt.

Med alt i god funksjon rapporterte vår sosialarbeider tilbake til sitt kontor, med oversikt over hva hun hadde gjort som hadde gitt tilfredsstillende resultat i saken. Men hennes overordnede og hennes kolleger var negative. Hennes måte å arbeide med problemer på var ikke den riktige i sosialt arbeid, fikk hun høre. Hun skulle ha fjernet barnet fra foreldrene fordi de ikke tok seg tilfredsstillende av barnet.

5. Norge

Politiske ledere i et fylke tillyste et åpent diskusjons-møte om den måten barnevernet i fylket utførte sitt arbeid på. Et stort antall mennesker møtte frem; mange av dem fortalte om sine egne saker hvor barnevernet hadde forfulgt dem og deres barn, løyet om dem og til dem, og skilt barna fra foreldrene.

Lederen for fylkesbarnevernet reiste seg. Han sa at politikerne skulle holde seg unna saksområdet. Han selv hadde tatt mer enn 60 barn fra foreldrene; det var det barnevernet var til for, sa han; han aktet å fortsette med det og ville ikke finne seg i innblanding, kontroll eller spørsmål.

* * *
 

Sosialt arbeid er ensartet verden rundt

Likheten mellom de engelske og de norske episodene jeg har beskrevet ovenfor, er ikke tilfeldig. Slike historier er til kjedsommelighet like i andre land også (jf for eksempel saker beskrevet på mange av nett-stedene som er henvist til på seksjonen "Länkar" på NKMR's internett-side). Utøvere av sosialt arbeid i de fleste land er blitt opplært i samme filosofi av samme slags personer, personer som har lest de samme bøkene og artiklene (noen av dem har jeg lest, og må si at de er ganske gjennomførte i sin mangel på forstand og forståelse). Disse folkene er stadig på jakt etter studier og forslag fra utlandet, og de bryr seg sjelden med å bore under overflaten i noe som helst som lanseres av sosialvesenet i et annet land og som hevdes å gi totalt ny innsikt og løse alle problemer. Vanligvis er det ikke egentlig noe særlig nytt ved det sosialetats-guruer skriver eller refererer til; de er svært så selektive i sitt valg av skriverier og programmer: de velger slikt som skal bekrefte det de allerede tror - eller ønsker å tro. De gjør med andre ord akkurat det man ikke må gjøre hvis man vil drive akseptabelt forskningsarbeid. Ikke desto mindre hevder de at de baserer sin praksis på forskning, eller til og med at de utfører forskning selv.

Troen til disse folkene i sosialsektoren er basert på løse ideer av forskjellig slag, noen av dem et par hundre år gamle, noen fra middelalderen; noen går tilbake to tusen år eller mer, til hjelpeløse spekulasjoner som det på den tiden ikke var mulig å følge opp med skikkelige undersøkelser, fordi man manglet metoder som er nødvendige for å gjennomføre undersøkelser som leder til holdbare resultater, og fordi man likeledes manglet nødvendig basiskunnskap i anatomi, fysiologi, sykdom, og disiplinen statistikk.

Av og til finner man at sosialsektoren siterer, eller til og med hevder å følge anvisningene til, folk som peker ut metoder som virkelig er anderledes. Et eksempel er New Zealanderen Murray Ryburn. Det han skriver, er relativt kritisk til den måten sosialarbeidere gjør barnets familie til fiender på. Han anbefaler å sette familien tilbake i en posisjon der det er familien selv som har myndighet til å bestemme hva som skal foretas med et barn som det er reelle problemer med, og å backe opp familien i deres omsorgs-utøvelse. (En lengre artikkel av Ryburn finnes på norsk i boken Sammen med familien. Arbeid i partnerskap med barn og familier fra 1996, redigert av Mona Sandbæk & Gunnar Tveiten; Oslo: Kommuneforlaget. ISBN 82-446-0290-2.) Ryburn blir berømmet som ideal av mange i det norske sosialvesenet og han står på pensumlister i sosialfag-utdannelse, men i praksis finner sosialarbeidere alltid ut at Ryburns ideer ikke passer i den saken de arbeider med akkurat nå.

Et tv-program for noen måneder siden viste en annen variant - også velkjent: Sosialvesenet i Agder roste en "ny" amerikansk metode for å "behandle" vanskelige tenåringer. Vi så sosialarbeiderne kjøre rundt på jakt etter tenåringer på vidvanke, mens de fra bilen ringte sine kolleger i Amerika på mobil-telefonene sine, for å be om råd og sjekke med amerikanerne at de fulgte den storartede metoden. Det er vel unødvendig å si at metoden besto i å snakke med kreti og pleti om hvor viktig det var å være oppmerksom på ....., å støtte ...., å gjøre en grundig studie av ..., - - - jeg klarte ikke å finne noe nytt; jeg klarte faktisk ikke å oppdage noe spesielt innhold i denne metoden i det hele tatt. Men neste år, fikk vi vite, skal visst sosialarbeidere fra alle deler av Norge til Amerika for å lære den nye metoden.
 

Hva skjer med en sosialarbeider som føler et dilemma?

Det er naturlig at mennesker som arbeider i sosialsektoren sjelden blir alarmert over hva de selv gjør. De fleste av oss har et positivt syn på eller positiv forventning til et yrke når vi går inn i det, ellers ville vi ikke ha valgt det yrket. Vi går også stort sett ut fra at våre egne handlinger er gode og berettigede, for vi har jo så gode hensikter. Ettersom vi vokser inn i arbeidet vårt, får vi en liste av våre tidligere aktiviteter og handlemåter på vårt rulleblad, en liste som det blir vanskeligere å bryte med jo lenger den har vokst. Hvis vi skulle begynne å behandle saker på en fullstendig annen måte, ville det være det samme som å innrømme at det har vært noe galt i alt vi har gjort tidligere.

La oss ta en sosialarbeider som virkelig er motivert av idealisme og har et oppriktig ønske om å gjøre godt for andre. Hvis denne sosialarbeideren, etter mange år der han har deltatt i barne-deportasjoner, innser at slike deportasjoner ikke redder barn men isteden sender dem ut i en ørken av fare og fortvilelse, da innrømmer han samtidig at hans motiv - å gi hjelp - ikke har ført til noe godt i praksis; isteden har han gjort utilgivelig skade og hans visjon av seg selv som en hjelpende engel er falsk inntil det tragiske.

Denne typen sosialarbeider som virkelig våkner opp, er nesten ikke-eksisterende i virkelighetens verden. Reelt sensitive og tenksomme mennesker reagerer vanligvis lenge før de har pådratt seg en uutholdelig byrde av skadelige handlinger som de har tatt del i. Mange skyr unna den typen jobb meget hurtig. (Gjennomtrekken av sosialarbeidere i barnevernet er enorm.) Noen av dem nekter å utføre skadelige ordrer, og får da ofte sparken eller blir tvunget til å si opp. Eller de trekker seg ut av barneverns-profesjonene stille og rolig, for å slippe negative sanksjoner fra sosialvesenet som tidligere arbeidsgiver når de søker annet arbeid. Type 2 - de som er mindre våkne - begraver sin samvittighet, fortsetter, og beholder jobben, mens de gradvis legger igjen på lønnsomhetens alter den følsomheten de opprinnelig hadde. Den tredje typen sosialarbeidere er slike som ikke har hatt andre motiver enn maktlyst og kikker-nysgjerrighet for sitt yrkesvalg. Det er ikke lystelig å tenke seg hvorledes deres sinn kan se ut.

Derfor er sosialarbeid - slik som det i alminnelighet utføres i våre samfunn i dag - en synkemyr. "Systemet" vedlikeholder seg selv, fordi fornuftige mennesker som virkelig kunne utføre arbeid som gir "sosial velferd til barnets beste", slik dette begrepet er ment å være, - slike fornuftige mennesker flykter fra profesjoner og yrker som driver på som våre nåværende sosialetater regelmessig gjør. Folk som er tilfredse med den nåværende tilstand, fortsetter, og gjør seg selv døve, blinde og immune overfor all den informasjon som reell vitenskap kan vise om det uholdbare i deres oppfatninger og om de virkelige resultater av deres handlinger.
 

Hvorfor handler sosialarbeidere som de gjør?

Noen av oss har sett på nært hold hvordan hele familier ødelegges av fryktelige handlinger utført av folk som representerer deres velferdsstater og deres samfunn - med andre ord deres medborgere - i det som hevdes å være rettsstater med ytringsfrihet. For oss er det nesten ikke til å tro at sosialetatene kan unngå å se realitetene. Hvordan er det mulig?

Faglitteraturen i emnet sosialt arbeid er meget opptatt av sosialarbeiderne selv. Sosialarbeidere læres systematisk opp i å betrakte seg selv som plettfrie og sine motiver som hevet over kritikk. Lærebøkene inneholder endeløse diskusjoner og innskudd om hvordan de må lære å takle sin egen smerte når de tar barn fra foreldre eller utfører noe annet brutalt mot klienter. Når de har gjennomgått sin utdannelse, er sosialarbeiderne trenet i å betrakte seg selv som heltemodige martyrer som tar på seg den tunge byrde det er å handle til barnets beste.

Det er sjelden jeg går inn på en vurdering av hva slags motiver sosialarbeidere virkelig har eller på hva slags mekanismer som har fått enkelt-individene i slike profesjoner til å male seg inn i et hjørne sånn som de har gjort. Min umiddelbare reaksjon er at spørsmålet om hvordan sosialarbeidere tenker og føler, er irrelevant - det brennende spørsmål er jo å vekke almenheten til å få innsikt i hvordan sosialetaten utøver en fryktelig makt over sine ofre og er den langt viktigste årsak til deres livslange tragedier. Det er ofrene, og hvordan de skal få hjelp, som skal være vårt anliggende; vi skal ikke tillate sosialarbeidernes situasjon å komme i fokus for oppmerksomheten.

Men jeg er allikevel kommet til å tenke i noe andre baner om dette. Det er to grunner til det:

For det første: De fleste som kommer i kontakt med sosialvesenet kan ikke forstå det de opplever i hendene på disse folkene. Man venter hjelp, og får skade. Det virker utrolig, og mange fortsetter å tro at det må være en misforståelse og at alt vil bli rettet på hvis man bare redegjør enda grundigere for alle forhold og detaljer i sitt liv og sine problemer og behov. For at mennesker skal forstå hva sosialvesenet virkelig driver med, og beskytte seg bedre mot det, kan det være nødvendig (dessverre) at vi setter oss enda bedre inn i den tankegang og de mekanismer som styrer sosialarbeid og sosialarbeidere, og nødvendig at vi sprer informasjon om dette mer aktivt.

For det andre: Bare gjennom at vi undersøker hele sosialarbeids-systemet så grundig vi kan, har vi mulighet for å se likhetstrekk med andre fenomener i fortid eller nåtid. Dette gir igjen mulighet for øket forståelse av hva det er vi står overfor, og mulighet for å være forberedt på hva som kan hende i fremtiden.

Blant de mest interessante bøker å lese fra denne synsvinkelen er Zygmunt Bauman's Modernity and the Holocaust fra 1989 (norsk utgave: Moderniteten og holocaust, 1997; Oslo: Vidarforlagets Kulturbibliotek, ISBN 82-90016-82-4). Bauman er en britisk sosiolog av jødisk avstamning, opprinnelig fra Polen. Han kom til Storbritannia før krigen, men er naturligvis særdeles velorientert om jøde-utryddelsen. Hans oppfatning av årsakene til utryddelsen er en annen enn den de fleste har. Han hevder at den ikke var et utslag av opphisset, aggressivt hat eller anti-semittisme alene. Heller ikke var jøde-utryddelsen et brudd med moderne sivilisasjon. Tvert imot, Bauman hevder at jøde-utryddelsen var moderne sivilisasjons ektefødte barn - en naturlig konsekvens av hva moderne siviliserte stater er. To karakteristiske trekk er viktige i denne sammenhengen: Det ene er utviklingen av en avansert teknisk-industriell sektor, som gjør det mulig for myndigheter å "ekspedere" folk i utrolig stor skala. Det andre er de moderne, siviliserte staters enorme og stadig voksende byråkrati. Dette åpner døren for: sterkt å begrense hva hver enkelt ansatt gjør og dermed mørklegge hva den totale aktiviteten består i og resulterer i, pulverisering av ansvaret hos hver enkelt ansatt, å skape avstand mellom de fleste ansatte og deres ofre, og å skape lojalitet mot den mektige arbeidsgiveren som står som garantist for både jobben og samvittigheten.

Hvis Bauman har rett, var jøde-utryddelsen ikke en enestående, ufattelig masse-galskap. Tvert imot var den produktet av krefter og motiver som fremdeles er til stede og som er forbundet med selve livet i moderne samfunn. Er det slik, så kan sånne katastrofer ventes å inntreffe igjen fra tid til annen. De vil sannsynligvis anta noe forskjellige former, være av varierende omfang, og være rettet mot skiftende grupper i befolkningen, men man må regne med at de underliggende krefter fortsatt virker og alltid driver byråkratiet til å søke seg mot hendige mål.

For omtrent 10 år siden sa psykiateren Reidar Larsen til Adele Johansen, som han forsøkte å hjelpe da det norske barnevernet hadde bortført hennes barn: "Dette som vi ser i dag, det er bare begynnelsen. Det kommer til å vokse og bli mye, mye verre."