Bergen 25. april 2006
Makten prøver igjen å sette munnkurv på dem de forfølger
Av Marianne Haslev Skånland
Så er galningene i gang igjen og snur ting på hodet. Denne gang er det i VG: Henger ut egne barn på nettet (VG 25.04.06).
Pressen er seg selv lik i sin ynkelige lefling med våre ynkelige myndigheters jakt på barn og deres foreldre.
Hvem er det som skaper den fortvilete situasjonen som ødelegger barndommen og aldri kan glemmes?
Hvem er det som lager og registrerer og arkiverer og henter frem igjen 10, 20, 30 og 40 år etter opplysninger om barn, som forfølger barn til evig tid?
Hvem er det som nekter å se hva deres egne herjinger med barn ødelegger, ikke bare for foreldrene men først og fremst for barna, som blir nektet et familieliv? Det er ikke få barnevernsbarn som sier: "Alle årene under barnevernet - det var overhode ingen barndom og ungdom."
Hvem er det som fisker frem opplysninger lenge etterpå? Arbeidsgivere? For et hykleri fra de barnefaglige! De som hele tiden graver i fortiden og hevder at "barndommen varer i generasjoner", er jo de barnefaglige selv. Går en voksen som har barn til sosialkontoret og ber om praktisk hjelp til å klare strømregningen eller få hjelp med et spebarn så moren kan fullføre sin utdannelse, er det første barnevernet gjør, å rote i foreldrenes fortid. Og hvis foreldrene selv har "vært under barnevernet", blir det brukt til å dømme foreldrene til å miste sine barn og dermed skape nye barnevernsbarn av disse. Som igjen blir "arkivert" til bruk mot deres fremtidige familieliv med egne barn.
Det er faktisk litt av en prestasjon: Først får de befolkningen til å tro at det er storartet omsorg å rive barn fra sine foreldre, og sette barna bort til fremmede foster"foreldre" og institusjoner som tjener gode penger på dem. Og så får de allikevel folk til å tro at når et menneske har vært revet fra sine foreldre - på grunn av den berømmelige "omsorgssvikten", som aldri bevises eller sannsynliggjøres - ja da er vedkommende, som har hatt det så "storartet" under barnevernets "omsorg", uskikket til å være forelder selv!
*
I Fredrikstad-saken er incest-beskyldningen som ga barnevernet påskudd til å begynne forfølgelsen av familien, forlengst droppet, uten at VGs journalist Katrine Lia er interessert i å begynne å tenke på hvorfor myndighetene fortsetter saken overfor familien og nå vil utvide den med nye forferdeligheter. Hun vaser fritt om incest-mistanker, som om det skulle være reelt. Beskyldningene diskrediterer i realiteten myndighetene, ikke familien. Dette er visst VG ute av stand til å forstå, trass i at deres egen Hans Kringstad har gjort et stort, systematisk arbeid over mange år for å eksponere hvordan det fungerer. Den opprinnelige "mistanken" er i seg selv er et eksempel på et hysteri som fortsatt stadig skaper små Bjugn-saker, et hysteri som vedlikeholdes av sånne "eksperter" som VG intervjuer og kritikkløst skyver frem.
Barnevernet og den utrolige psykologen i Fredrikstad-saken bare brukte sex-mistanken som påskudd til å trenge inn i familien og "utrede" den, og da "fant" de naturligvis - som de alltid gjør - straks andre ting å hive seg over. Samtidig fortsetter de med jevne mellomrom å bable om "pedofili", uten noe som helst evidens. Det sirkuset Fredrikstad kommune har latt sine aktører prestere mot familien i retten, og med rettens myke samtykke øyensynlig, er utrolig. Og det hele skal det naturligvis holdes kjeft om! Fredriksstad Blad fjerner sine ensidige artikler fra nettet og fjerner leseres kommentarer. De ble for kritiske. Kritikk av myndighetene og av Fredriksstad Blad skal ikke tåles, men selvgod nedvurdering av foreldre som gjør alt for å forsvare sine barn mot myndighetenes bortføring og skading, den er storartet, ifølge alle de "barnefaglige" som VG intervjuer.
De "barnefaglige" og den etablerte presse vet inderlig godt at det eneste våpen forfulgte familier har her til lands, er ord. Blanke, skinnende ord som beskriver myndighetenes forfølgelse og skadeverk. Ord som beskriver sannhet, i motsetning til hva den "politisk korrekte" propaganda gjør. Men om ord er de forfulgtes eneste våpen, så er de er et godt våpen. De har det ved seg at hvis de er fritt tilgjengelige - hvis det altså hersker reell ytringfrihet - så har de en tendens, i det lange løp, til å føre til at sannheten vinner bedre frem enn undertrykkerne liker. Derfor er myndigheter og media hysterisk opptatt av å reservere ord for seg selv. De foregir å være barns representanter, talspersoner, forsvarere, og rakker ned på alle som utfordrer den offentlige virkelighetsoppfatning av hva som skader og hva som gavner barn. Foreldre må vekk hvis de skal kunne drive sin yrkesaktivitet.
Er det noen som ikke arbeider for barns beste, så er det Reidar Hjermann og Marianne Borgen. Deres synsmåter er en ulykke.