17. september 2005

Urettferdig behandling av barnevernerne og barnevernet i Averøy?

Av Marianne Haslev Skånland
Bergen

    Den 13. september innløp det en mail til postadressen til nettstedet BarnasRett med avsender Lillian Ødegaard.

    Mailen har tittelen 'Urettferdig behandling' og refererer til BarnasRetts artikkelsamling om John Hollens bok Formynderterror. Historien om en barnevernssak, hvor saken som beskrives er et ille tilfelle av familieforfølgelse på Averøy i Nord-Møre. Ødegaard mener at opplistingen av navnene på de verste aktørene i barnevernets aksjoner mot familien Fagereng er urettferdig.

    Den listen hun refererer til, er utvilsomt oversikten i min recensjon av John Hollens bok. Navnene er hentet fra boken, med sidereferanser til hvor i boken disse personene er beskrevet. Lillian Ødegaard figurerer selv på listen. Hun var den barnevernsarbeider / konstituert barnevernsleder som blant annet dukket opp hjemme hos familien og forlangte å få filme dem, i beste Marte Meo-stil (en favoritt-beskjeftigelse hos norsk barnevern, og på Averøy helt klart et bevisst ledd i at barnevernet ønsket å "bevise" at foreldrene var uskikket og skulle fratas sin baby). Hun var også den som innbitt prøvet å presse igjennom at familien skulle pålegges fortsatt tvangs-utredning i regi av Viktoriasenteret i Trondhjem, hvor familien hadde vært tvangs-internert til samme type meningsløs utredning tidligere. (Man bør lese bokens beskrivelse av Viktoriasenterets "utredning" og barnevernets øvrige "utredninger".)

    Lillian Ødegaard sier i sin mail at alle de barneverns-aktører som er omtalt i boken forlengst er sluttet i stillingene i Averøy kommune. Derfor finner hun at det ' virker underlig å henge ut disse som privatpersoner flere år etterpå.'

    Ødegaards tankegang avslører flere feil-resonnementer. Hvis hun var alene om ikke å forstå dette, ville det ikke fortjene kommentar. Men det hun viser frem er tvert imot den vanlige tankegangen i norske barnevernskretser, og denne utgjør en hoved-årsak til at norske familier ødelegges av barnevernet som de gjør. Jeg tar derfor opp 7 hovedpunkter.

1

Det barnevernsaktører gjør i yrkessammenheng er ikke privat, og de kan ikke kreve seg beskyttet mot offentlig omtale av det.

    For eksempel har barnevernsarbeidere og deres mektige hjelpere i et par år nå prøvet på alle mulige måter å få det kriminalisert (!) at deres navn legges ut på en internett-liste hvor overskriften er "Oversikt over fagfolk vi og våre medlemmer ikke kan anbefale grunnet selvopplevde negative erfaringer" .
    Det har ikke lykkes dem å få opposisjon og kritikk ulovliggjort som i Sovjetunionen, skjønt de nok har prøvet, via kommuner, kommuneadvokater, Justisdepartementet, Datatilsynet, og Personopplysningsnemnda, se her, her og her.
    Én ting barnevernerne og deres fagforeninger har prøvet seg med, er å hevde at det er deres privatliv og de som privatpersoner som blir kritisert. Nei, det er ikke det. Jeg vet at det finnes mange barnevernsofre som er så desperate etter barnevernets mishandling at de synes barnevernerne fortjener å smake sin egen medisin, dvs å lære gjennom å kjenne på kroppen hvordan det er å bli radbrukket nettopp i sitt privatliv og sine kjærlighetsbånd - det mest sårbare man har. Men Hollens bok og BarnasRetts behandling av Averøy-saken konsentrerer seg om det som er et samfunnsanliggende: å få frem i lyset hvordan barnevernere og deres overordnede utfolder skadelig virksomhet i utøvelsen av den makt de har i kraft av sin offentlige posisjon. Det nærmeste vi kommer yrkesutøvernes privatliv er kanskje opplysningen om at barnevernerne som aksjonerte på Averøy, selv bodde i Kristiansund. Men her vil enhver som leser min recensjon, se at det er høyst relevant i sammenhengen: Barnevernet har nemlig fått gjennomslag hos myndighetene for at negative aksjoner utføres langt unna der de selv bor (om nødvendig ved utveksling av personale), så de skal slippe å stå til rette for brutalitetene i sitt lokalmiljø.

2

Hvis man slutter i sin stilling, blir man da en "privatperson" i den forstand at det man tidligere har gjort i yrkessammenheng plutselig er privat?

    Nei, naturligvis ikke. Det skulle ta seg nydelig ut, i alle livets forhold, om enhver kunne unndra seg ansvaret for det han har gjort ved bare å slutte.
    Ens privatliv er hele tiden privat; ens yrkesvirksomhet blir det aldri.
    Det skulle knapt være nødvendig å opplyse om slike selvfølgeligheter, men Ødegaard prøver altså i sin mail å få det til at alle sider av hennes tidligere liv nå er private? Ødegaard forstår kanskje ikke hva ansvar er?

3

Er det nødvendig å bruke ytringsfriheten til å få frem barnevernets detaljerte oppførsel for den norske befolkning på internett?

    Ja. Det er tvingende nødvendig å gi alle bidrag vi kan til å få satt en stopper for at stadig nye tusener av barn og deres foreldre gjør den uventede og forferdende erfaring at de blir angrepet og ødelagt av barne"vern".
    Det som skjedde i Averøy er ikke unikt; det er vanlig oppførsel fra norsk barneverns side, i alle deler av landet. Da er det nødvendig å få frem nettopp dette, og det må dokumenteres så detaljert at ingen kan trekke på skuldrene og tenke at "det gjelder ingen jeg kjenner og det er naturligvis anderledes her i vår kommune".

    Alle andre veier har forlengst vært prøvet for å få alarmen til å gå, men uten suksess:
    Den ordinære presse svikter ofrene fullstendig. De skal ha sin pressestøtte og/eller holde seg inne med myndighetene, og unnviker å sette seg inn i sakenes realiteter og skrive om dem. Pressens luftige, prinsipielle artikler og diskusjoner av barnevernet har ikke ført til noen bedring.
    Utdannelsen av sosialarbeidere svikter fullstendig. Det er den som produserer etatens overgripere istedenfor hjelpere.
    Rettsapparatet svikter nærmest fullstendig. Nesten alle dommere, sakkyndige, offentlige advokater og mange private lar ofrene i stikken og løper fra sitt ansvar.
    Nesten alle politikere svikter fullstendig. De vil ikke høre på ofrene, vil ikke tro dem og vil heller ikke undersøke. De få politikere som ikke er feige og som taler klart om overgrepene, blir sjikanert og forsøkt skjøvet ut av politikken.
    Skoler, barnehager og tilknyttede etater som PPT og BUP svikter nærmest fullstendig; de opptrer oftest som håndlangere for barnevernet og driver med de samme typer kvakksalver-diagnoser og meningsløse tiltak.
    Barne- og familiepartementet og deres hjelpere svikter fullstendig. Departementet, barneombudets og fylkesmennenes kontorer, NOVA & co er fulle av barnevernere som produserer vill-ledende statistikker og uvederheftig "forskning", og har stått for en rekke lovendringer som gjør situasjonen ytterlig fortvilet for de forfulgte. Nå vil de også gjøre det umulig å flykte fra forfølgerne - akkurat som i Sovjetunionen.

    Det er under sånne forhold at ytringsfriheten først og fremst skal hjelpe menneskene. Den, samt umiddelbar emigrasjon i det øyeblikk barnevernet begynner å nærme seg, er eneste mulighet. Det er viktig å varsle. En del kunne vært unngått hvis tidlige varslinger om hva nazistene foretok seg i 1930-årenes Tyskland hadde vært tatt alvorlig og ansvarlig.

4

Finnes det omstendigheter hvor det ville være urettferdig å benytte denne ytringsfriheten til å la almenheten få vite hvordan en bestemt kommune og bestemte ansatte enkeltpersoner har oppført seg i utøvelsen av myndighet overfor borgerne?

    Ja, hvis kommunen hadde ydet en fullgod erstatning (i Averøy-saken burde dette beløpe seg til mange millioner kroner - de drev jo blant annet barnets mor til dødens rand), og hvis alle de ansvarlige, både de politikere som har ansvaret for å ha latt barnevernet herje, og de barnevernere som hadde utført mishandlingen, var blitt stilt for strafferett, hadde fått lange fengselsstraffer, og hadde sonet disse. Da burde man overveie om det i en gitt sammenheng var nødvendig.
    Dette har langt fra skjedd i Averøy-saken. Kommunen nekter fremdeles å ta inn over seg at barnevernets diagnoser var uten grunnlag og deres handlinger grove krenkelser av familien Fagerengs menneskerettigheter.
   
    Dertil kommer noe viktigere: Ofre for barnevernets pågang blir utsatt for brutal behandling med trusler om å miste sitt barn, med invasjon og diktat av sitt intimeste liv. Barnevernet stiller seg uforstående til at dette skulle kunne være en belastning, selv i et tilfelle som dette hvor de på forhånd hadde erklært at babyen skulle i fosterhjem uansett. Når på den annen side barnevernere får se sine navn på trykk med kritikk av deres virksomhet, er det ikke måte på hvor kritikkverdig det er å belaste disse sensitive persilleblad. Det hender til og med at barnevernerne sier at de må vernes av hensyn til sine egne barn.
    En annen uavklaret ulogiskhet i samme gate:
    Er Averøy barnevern og kommune skamfulle over sin handlemåte overfor familien Fagereng, eller er de stolte av den?
    Når en barnevernssak ruller og går, finner man alltid at barnevernet står på sitt og mener at de handler helt riktig, med stor fagkunnskap og til barnets beste. Barnevernet mener aldri det er tvilsomt at deres tiltak overfor barn: vekk-riving og plassering i fosterhjem, er riktig og bra. De hevder å ha behandlet sakene uhyre omhyggelig og er ikke i tvil.
    Hvis det etter en slik sak kan vises eller er åpenbart at saken ble galt behandlet av barnevernet fra begynnelse til slutt (gjerne hvis foreldrene endelig har oppnådd å få barna hjem eller flere år senere når barna har flyktet hjem og forbanner barnevernets falskspill), da er barnevernets standardsvar alltid at alle kan gjøre feil og at barnevernssaker er så fryktelig vanskelige. Den daglige praksis fortsetter allikevel med den gamle skråsikkerheten.
    Hvis det da, som i Averøysaken, legges frem offentlig i detalj hva barnevernet har gjort i en slik sak og hvem som har gjort det og på andre måter er ansvarlig for det, er disse personer plutselig ille berørt av å få se sine handlinger på trykk. De mener dette er "uthenging".
    Men de var og er jo så stolte over sin profesjon og yrkesvirksomhet og mener den er såre solid og alltid nyttig?

5

Er det riktig at aktørene er sluttet 'for lengst'?

    Nei, det er det ikke.
    Oppvekst-sjefen Birger Saltbones, fremtredende medlem av Kristelig Folkeparti og den som fremfor noen drev frem hardkjøret mot familien, er så vidt jeg har fått opplyst i full aktivitet fortsatt.
    De øvrige har etter sigende sluttet til litt forskjellige tider, sistemann ganske nylig?
    I Averøy, som generelt i barnevernet, må det ifølge Ødegaards mail ha vært betydelig gjennomtrekk av personale. De fleste av dem som har sluttet i Averøy, kan man gå ut fra har begynt i virksomhet annensteds, kanskje nok en gang som barnevernsarbeidere, eller som bestyrere på mødrehjem, på barne- og ungdomsinstitusjoner, som flyktninge-konsulenter, som sosiallærere eller i barnehager.
    Når personer som har utøvet sine yrker på den måten John Hollens bok beskriver, flytter til nye jaktmarker, hvor befolkningen ikke er oppmerksom på hvor farlige de kan være, blir det faktisk ekstra viktig å slå alarm, slik at potensielle nye ofre kan ha mulighet for å unngå å komme i hendene på dem i andre kommuner og andre sammenhenger.
    Ødegaard later ikke til å klare å innse hvor alvorlig det er, det som hun og de andre har gjort mot familien Fagereng. Hun har så vidt jeg vet ikke vist noen anger og ikke gjort opp for seg i Averøy-saken. Da er det i høyeste grad ikke en privatsak hva hun og de øvrige gjør nå.

6

Er det riktig at det er flere år siden saken var over?

    Nei, det er det ikke. Bokens forfatter John Hollen kan opplyse at saken langt fra er avsluttet. Kommunen pukker nemlig på barnevernets "diagnoser" av familien fortsatt og vil ikke gi seg.
    John Hollens betimelige bok, som har brakt saken frem i lyset, er dessuten bare få måneder gammel og ble tatt opp i Stortinget i vårsesjonen. At forfølgelsen og ulovlighetene foregikk i 2002 fikk naturligvis barneminister Dåvøy til å prøve å avfeie saken som "gammel", men hvis alt vips er blitt så anderledes i barnevernet i dag, hvorfor da det fortsatte forsvaret av nettopp alt det som familiene klager sin nød over?

    Et annet spørsmål om tid og avslutning er allikevel enda viktigere: Er saken forlengst over for familien Fagereng?
    Jeg kjenner så mange barnevernsofre at jeg vet at for de aller fleste er barnevernets fremferd mot dem en katastrofe som totalt forandrer deres liv. Skadene etter den går aldri helt over.
    De har fått erfare at myndigheter, politikere, pressens opinionsgjeng - ikke er dine gode venner, de er ikke å stole på, ikke når deres egeninteresse går på tvers av din. Barnevernsofre blir i min erfaring ofte forbeholdne, mistenksomme overfor andre mennesker. De har opplevet at det offentlige er gjennomsyret av løgn. De holder avstand til andre for å beskytte seg selv mot å oppleve slik skade en gang til.
    Folk i røverstater vet at myndigheter er maktmennesker, og er på vakt. Vi nordmenn ville bli mer realistiske og dermed sunnere mentalt om vi også visste dette om vår "velferdsstat".
    Men barnevernsofrene er blitt tvunget til å lære det ikke som en generell forsiktighetsregel men gjennom forferdelige angrep på deres dyrebareste kjærlighetsbånd. Og de er blitt narret til å tro at de er helt alene.

7

Et grunnleggende prinsipp

    I Averøy-saken, som i mange andre barnevernssaker, hevder barnevernet at foreldrene lider av sykdom eller defekt som gjør dem uegnet som foreldre. Stempling som "uegnet" må hvile på en vurdering. Selv ved en påstand som hviler på en vurdering, må det imidlertid vises klart både at vurderingen er fornuftig og hva den bygger på. Averøy kommune har så vidt vites intet som helst belegg for sine påstander og ingen dokumentasjon av hva bedømmelsen bygger på. Foreldrene selv, deres familie og venner sier: "Nei, diagnosene er gale og påstandene er falske. Kamillas epilepsi gjør henne ikke farlig og skadelig overfor sitt barn. Ole Sigurd er ikke tilbakestående eller ressurssvak."
    I en nærmest evigvarende serie av slike saker lykkes familiene enkelte ganger i endelig, endelig å få tilbakevist kvakksalver-diagnoser og få sine barn tilbake. I andre saker lykkes de ikke, og barna er skilt fra dem for alltid. I noen av disse sakene er foreldrene reelt syke, handikappede eller intelligensmessig svake.
    Men barnevernets fremferd er ikke mere akseptabel overfor syke, handikappede, tilbakestående, ulykkelige, udyktige, hjelpeløse foreldre enn de er overfor de friske, handlekraftige, ryddige, suksessrike mønster-foreldre som enkelte ganger kommer i barnevernets klør ved rene feiltagelser. Barnevernets fremferd er heller ikke mere akseptabel overfor dårlige foreldre enn overfor gode.
    I vårt politiske liv tas det avstand fra "sortering av mennesker" gjennom f.eks gen-tester av fostre. De som protesterer mest moralistisk mot dette er de samme krefter som tvangssorterer mennesker som allerede har eller er født, og det på grusomste vis. De har makt, og setter psyko-sosiale aktører til å utføre sorteringen etter eget forgodtbefinnende og med metoder som gir ofrene varig skade og varig frykt.
    Man får lese den europeiske menneskerettskonvensjons artikler 8 og 12. Alle har rett til respekt for sitt familieliv. Og alle har rett til å gifte seg og stifte familie. Myndigheter og sosio-psykologiske bedrevitere skal overhode ikke "vurdere" det.