April 2004
Et nytt justismord?
Av Ole Texmo, free-lancer
I november 1998 ble en prest og seksbarnsfar fra Volda arrestert mistenkt for omfattende seksuelle overgrep, både mot flere av sine barn og mot en kvinne han i egenskap av venn og sjelesørger hadde forholdt seg til i mange år. Som en gest overfor kvinnen og hennes vanskeligheter av mental karakter, fikk hun flere ganger bo i prestens hjem i lengre perioder. På et tidspunkt fant presten, som i sitt privatliv og i sitt virke som prest forfektet monogamiet som livsform, at han måtte sette grenser overfor denne kvinnen som var fra Sotra utenfor Bergen, heretter kalt Sotrakvinnen. Presten skulle møtt til soning i oktober 2003. Han anser seg uskyldig dømt, holder seg skjult og arbeider for å få sin sak gjenopptatt. I april 2004 ble han ettersøkt med navn og bilde i den riksdekkende avisen Dagbladet.
INNHOLD:
Lov og rett
Etter Bjugn
Forståelsesformer
Bakgrunn
Bekymringsmeldinger og overgrepspåstander
Overgrepspåstanders dynamikk og konfliktskapende karakter
Nivåer, motiver og aktører
Samrøre mellom flere instanser
Barnevernets rolle
Familielobotomien
"Fangens dilemma"
Opptrappingens psykologi
Påskuddet - kateter til besvær
Pågripelsen
Etterforskningen
Avhørene
Legeundersøkelsen
Dokumentanalysen
Logikk og rasjonaler
Forsmåelsen og avvisningens psykologi
Bjugn-effekten
Lov og rett
Voldapresten ble etter hvert dømt for diverse overgrep, fradømt stillingen og for all
fremtid nektet å arbeide som prest og sjelesørger. Mens den juridiske
dommeren i herredsretten mente at det ikke fantes fnugg av bevis for de
angivelig straffbare forholdene presten i tur og orden var mistenkt, siktet og
tiltalt for, levnet høyere rettsinstanser presten ingen sjanse. Høyesterett
ga ingen begrunnelse for ikke å behandle prestens anke over saksbehandling og
rettsanvendelse, for ikke å nevne bevisvurderingen. Straffutmålingen derimot
tok man opp til doms og plusset på et halvt år slik at presten fikk 6 år
til sammen. Når man leser lagmannsrettens dom forstår man bedre hvorfor
landets øverste domsmyndighet benytter sin adgang til å unndra seg krav til
begrunnelse ikke uvanlig i annen akademisk-faglig virksomhet. Den
dissenterende juridiske dommer i herredsretten mente det ikke fantes bevis
overhode for å dømme presten. Saken ble ført for lukkede dører,
angivelig av hensyn til barna.
Vi er stygt redd for at vi her har å gjøre med enda et justismord med utgangspunkt i en sedelighetssak som har gått av hengslene, og hvor barnevern og politi har fått gjennomslag for sitt overgrepshysteri uten at rettsapparatet her evnet eller villet gjennomskue faglig svikt. Administrator i lagmannsretten, dommer Sissel Endresen, nektet å etterkomme krav til den åstedsbefaring som ikke usannsynlig ville brakt retten andre perspektiver på hvilke muligheter presten rent fysisk hadde til å begå de massive overgrepene han ble dømt for. Presten skulle møtt til soning i oktober 2003. Han holder seg skjult og arbeider for å få sin sak gjenopptatt. Advokat Harald Grape representerer presten, som har samlet inn et større beløp psykologiprofessor Roald Bjørklund med advokat Grapes mellomkomst skal ha for å foreta en grundig dokumentanalyse. Foreløpig har verken advokat Grape eller psykologiprofessoren presentert noe håndgripelig.
Etter Bjugn
Etterforskningen i saken er et eget kapittel som bør kunne nyansere påstanden om at Norge
etter Bjugnsaken er blitt et tryggere land å leve i for menn/fedre som
potensielle voldtektsforbrytere betraktet. Overivrige kvinnelige
politibetjenter er intet særsyn når det kommer til mistanker om seksuelle
overgrep angivelig begått av menn mot kvinner og barn. Politibetjent
Marit Granlien som nå er steget i gradene og innehar den viktige
stillingen som familievoldkoordinator på Sunnmøre, foretok de fleste av avhørene
av barna, i nært samarbeid med barnevernet. At ikke rettsapparatet reagerte
da saken var oppe til behandling årene 2000, 2002 og 2003 i herredsrett,
lagmannsrett og høyesterett respektive, vitner om at den påståtte
selvransakelsen etter Bjugnsaken har vært til liten eller ingen nytte. I
Riksadvokatens rapport fra 1994 var man sterkt kritisk til bruk av ledende
hypotetiske spørsmål og bruk av anatomisk korrekte dokker. Marit Granlien
bruker riktignok bamser, men hensikten er like tvilsom. Granliens
manipulative avhørsteknikk hvor hun gjennomgående tillegger barna utsagn de
ikke har kommet med, burde kan hende resultert i refs og ikke forfremmelse.
Hvordan kan justismord fremdeles skje i et lite og oversiktlig land som Norge, hvor det ikke burde være altfor uoverkommelig å bringe på det rene hva som har skjedd og rent faktisk har kunnet skje i familiens lune rede. En del momenter later til å ha spilt inn; vi kaller det menneskelig dårskap, hevngjerrighet og fravær av kildekritikk. Saken i herredsretten ble ført for lukkede dører, angivelig av hensyn til barna. Lagrettens formann, lagdommer Sissel Endresen, ville bestemt ikke høre tale om åstedsbefaring, og i sin rettsbelæring presiserte hun, for å ta brodden av kritikken mot avhørsteknikkene, at det var resultatene som talte, ikke hvordan utsagn tillagt de hardt pressede barna var fremkommet.
Forståelsesformer
Skal man nøste opp trådene i denne saken som ikke usannsynlig er et nytt
justismord begått i overgrepshysteriets navn, har man valget mellom å
forholde seg nøkternt til avsagte dommer og de opplysningene som fremkommer
der, dvs de opplysninger og faktaforhold domstolene har valgt å redigere inn
i sine fremstillinger, eller også se nærmere på en del omstendigheter som
ikke nødvendigvis domstolene finner like viktige, for ikke å si unødvendige
hensett til behovet for en effektiv rettspleie hvor hensyn også må taes til
det enorme presset fra faggrupper som ikke har kommet seg etter Bjugn.
I Norge har man ennå ikke evnet å utvikle et fag som vitnepsykologi, en
disiplin som i motsetning til klinikernes selvforsikringer og opplevelser av
egen evne til å kunne se inn i sjelen til sine klienter, bygger på studier
av utsagns oppkomstbetingelser.
Bakgrunn
Når dette skrives (april 2004) er det gått nærmere 6 år siden presten, etter å
gjestfritt og imøtekommende ha latt Sotrakvinnen med sine tildels store
mentale forstyrrelser nyte godt av familiens omsorg, fant at han måtte sette
visse grenser for kvinnen. Til bildet av kvinnens mentale lidelser og
forstyrrelser hører med ulike former for vrangforestillinger, hallusinasjoner
og ekstreme seksuelle fantasier. Presten, som i sitt familieliv og sitt virke
forfektet kirkens syn på monogami og at sex hørte hjemme i ekteskapet, kunne
ikke imøtekomme kvinnens tilnærmelser, noe han også ga uttrykk for. Det er
på dette punkt det er interessant å se nærmere på det fenomenet jeg velger
å kalle primitive hevnmotiver. At kvinnen var forstyrret, med en historie med
innslag av satanisme og okkultisme samt tidvis sterk medisinering, ser ikke ut
til å ha affisert barnevern og politi, som uforbeholdent har annammet
kvinnens påstander om seksuelt misbruk av henne selv og flere av prestens
barn og tilskyndet anmeldelse.
De psykologiske mekanismene i hevnmotiver er enkle, men virkningsfulle. Men viktigst å være klar over i denne kontekst er at denne type fenomener ikke utelukkende er forbeholdt de erklært sinnssyke eller sinnslidende. Som vi skal se kan også fagfolk la seg motivere av denne sorts primitive impulser. At domstol og forvaltning ikke ønsker å gjennomskue slike fenomener er heller ingen gåte, slik man kan bli forledet til å tro. Prestisjehensyn heller enn faglig-akademiske begrunnelseskrav går foran alt i enkelte saker. Siden overgrepshysterikerne led sitt formidable nederlag i Bjugnsaken har man over tid bygget seg opp igjen, men fortsatt sverger man til den samme overgrepslære. Marit Granliens avhørsmetoder hvor hun presser på helt til barna sier noe hun kan være fornøyd med slik at utsagn kan tolkes som uttrykk for opplevde overgrep, får passere når domstolene ikke bryr seg om hvordan utsagn kan fremprovoseres.
Justismord er først og fremst et juridisk-rettslig problem. Den største trusselen mot rettssikkerheten er jussen og de som praktiserer dette faget, navnlig juristene. Overivrige barnevernere og mannehat blant feminister i politiet blir ikke stoppet av retten, da retten mangler faglige forutsetninger og interesse for å kunne sette metoder under kritikk. Derfor bør man ikke overraskes for meget over at der foregår justismord og legaliserte overgrep (les: overgrep i lovens navn) administrert av domstoler og forvaltning. Kombinasjon av et faglig-metodisk svakt politi og rettsapparat, og tilbøyeligheten til å la personlige motiver styre prosessene, også blant fagfolkene, legger til rette for at justismord kan finne sted.
Bekymringsmeldinger og overgrepspåstander
Sommeren 1998 skrev Sotrakvinnen et anonymt brev til barnevernet hvor hun i lite
smigrende ordelag beskrev først og fremst sin sjalusi overfor prestekonen og
antydet at barna led under omsorgssvikt. Flere av de forhold som er beskrevet
hadde vært relativt enkelt å sjekke, hadde man brydd seg om å undersøke
substansen i bekymringsmeldingen. Senere fremsto kvinnen under fullt navn, kom
med ytterligere beskyldninger om vanskjøtsel og påstander om seksuelle
overgrep også omfattende barna i prestefamilien, og, etter oppfordring fra
barnevernet, anmeldte hun presten for angivelige seksuelle overgrep. Dermed
begynte snøballen å rulle, og for barnevernet hadde man nå fått en så
vidt stor sak at det ikke lenger var mulig å stoppe opp for å se om det var
noen substans i noe som helst. Politi var alarmert og man bygget opp til en pågripelse.
Men først måtte familien splittes. Den familielobotomi barnevernet har
bedrevet i denne konkrete saken er en studie verdt. I disse tider vokser
kritikken mot barnevernet. De etablerte mediene vet ikke helt hvordan de skal
forholde seg. Det er en god stund
siden presse og media var opptatt av kildekritikk, og barnevern og
rettsapparat får dermed lett spill når de krever systemmaktlojalitet av den
fjerde statsmakt.
Overgrepspåstanders dynamikk og konfliktskapende karakter
Foreløpig har ikke mediene forstått hvor viktig det er å kunne holde åpent at også
bekymringsmeldinger kan være falske og motivert ut fra hevn og sjalusi; slik
falske overgrepsanklager forekommer i f.eks barnefordelingstvister hvor mødre
for å nøytralisere kompetente fedre lar falske anklager skape den konflikt
rettsapparatet i sin tur kan legge til grunn for å gi legitimitet til
familielobotomien. Rettsapparatets manglende evne og vilje til å ville foreta
regress av utsagns oppkomst og konfliktskapende effekt går igjen som et
strukturtrekk ved rettspleien. Lagdommer Endresen mente det var likegyldig
hvordan de etter hvert manipulerte barnas utsagn var blitt til. Til historien
om dette sakskomplekset hører også at en barnelege som hadde behandlet
prestens eldste datter for urinveislidelser, fra å ha sagt at katetertaking i
forbindelse med avhjelping av blærefunksjonen hos datteren kunne oppleves som
overgrep, etter at snøballen begynte å rulle endret sin oppfatning til at
faren brukte katetertaking som påskudd til å begå seksuelle overgrep mot
datteren. Legen er en sentral pådriver i saken; hans motiver skal vi komme
tilbake til. For barnevern og politi kom legens uttalelser om presten som
manna fra himmelen. Politiet sjekket aldri hvilke motiver barnelegen eventuelt
kunne ha for å uttale seg som han gjorde. Barnevernet synes lite opptatt av
substansen i bekymringsmeldinger og påstander om overgrep, noe som nødvendigvis
påvirker barnevernets vurderingsevne.
Nivåer, motiver og aktører
Som man forstår er det tale om flere nivåer i denne stygge historien. Ett nivå
er det rent menneskelige, med hevn og sjalusi og annen dårskap noenlunde
likelig fordelt på tvers av samfunnsklassene; et annet er systemaktørenes
nivå. Sentral i systemaktørenes samrøre mellom politi, barnevern og
helsevesen er spesialmedarbeider Marit Granlien, nå som nevnt
familievoldkoordinator på Sunnmøre. Granlien
uttalte i retten at hun kunne føle når et barn hadde blitt utsatt for
seksuelle overgrep, og at hun ikke ga seg før barnet hadde fortalt det hun
visste at barnet hadde opplevd. Denne holdningen er dessverre ikke enestående
blant fagfolk som arbeider med saker hvor påstander om overgrep er sentrale.
En annen aktør er nevnt over: barnelegen
dr. Anders Alme som hadde behandlet prestens eldste datter for
urinsveisproblemer, og i den forbindelse uttalte at å sette kateter slik man
må når de naturlige funksjoner ikke går som de skal, kan oppleves som
overgrep. Presten skulle komme til å tenke mye på akkurat de utsagnene
senere, når dr. Almes pådriverfunksjon i saken mot ham ble tydeligere. Det
er når systemaktører blander inn sine personlige hevnmotiver at deres
faglighet må settes spørsmålstegn ved. Eldstedatterens sykdomshistorie
hadde vært en belastning for ikke bare henne selv, men også for foreldrene
og i særdeleshet prestefaren som i likhet med de fleste foreldre formodentlig
ikke likte å se sitt barn lide. Katetertakingen var en konstant kilde til
frustrasjon. Presten gjorde hva som stod i hans makt for å innhente all den
legevitenskapelig funderte kunnskap som kunne gi datteren et bedre liv.
På ett tidspunkt hvor prestefaren ikke uten videre fant dr. Almes medisinering av datteren forsvarlig, tok han kontakt med en spesialist som anbefalte andre remedier. Dr. Alme likte dårlig at presten gikk bak hans rygg, og tok godt vare på dette, som legen opplevde som tegn på mistillit. Fra farens synspunkt gjaldt det å innhente så mange opplysninger som overhode mulig for å finne ut hva som var det minst belastende for datteren. Spesialisten, som fant at dr. Almes medisinering var skadelig for hennes nyrefunksjoner, sendte brev til dr. Alme, men denne viste aldri brevet til faren, men kom kun med et utsagn som innebar at det ikke var noe å bry seg om. Man kan ikke se bort fra at dr. Almes holdning, ikke bare legeetisk men også medisinskfaglig, har bidratt til datterens fortsatte lidelser, for ikke å snakke om det traume hun nå må befinne seg i. Dr. Almes motiv, eller behov om man vil, for å projisere ansvaret for datterens lidelser over på faren og dertil mer enn antyde at faren har benyttet katetertakingen som påskudd til å bedrive seksuelle overgrep mot datteren, kan ha vært så sterkt at han satte store deler av sin prestige inn på å få presten siktet, tiltalt og dømt.
Samrøre mellom flere instanser
I Norge er tverrfaglig samarbeid et plussord. Hva
som ikke sjelden forsvinner i det samrøre som oppstår når ulike instanser
skal utveksle informasjon og forfølge felles strategier, er grensene mellom
de ulike fagområdene og dermed også det faglige ansvaret for mulige feil som
kan oppstå. Kommer man galt av gårde synes det ingen vei tilbake. Et
annet moment er den opphaussede atmosfære som gjerne oppstår når flere
faggrupper skal hisse hverandre opp gjensidig med historier om massive
overgrep mot kvinner og barn. Dr. Alme har selv påtatt seg rollen som pådriver
i saken mot presten, noe han aldri har lagt skjul på. Et mulig motiv er
herved antydet: å dekke over sin egen faglige svikt og feilmedisinering av
eldstedatteren. At en lege forårsaker lidelse heller enn bidra til lindring
er ingen god nyhet, noe dr. Alme må ha skjønt rekkevidden av. At han i
iveren etter å ta presten går langt ut over sitt kompetansefelt og fungerer
som barnevernets og politiets forlengede fangarmer, med intense utspørringer
av "familiehemmeligheter" og endatil fungere som tilrettelegger ved
arrestasjonen av presten, gjør muligens dr. Alme til helt i visse kretser.
Det går imidlertid også an å betrakte legens opptreden som grovt brudd på
legers yrkeskodeks, spesielt hvis det kan påvises at hans medisinske
vurderinger av datterens lidelser er diskutable. Slik legen fikk opptre bidro
han til å ødelegge ansvarsforholdet ikke bare for sitt eget vedkommende som
lege og sykehusansatt, men også for de andre instansene, noe både politi og
barnevern selvsagt er medansvarlige for.
Barnevernets rolle
Prestefruen var høsten 1998 høygravid med tvillinger og termin var fastsatt til
begynnelsen av oktober. Etter bekymringsmeldingen varslet barnevernet sin ankomst, og
stresset rundt barnevernets tjenesteiver og beskyldningen om de angivelige seksuelle
overgrepene som begynte å ta form, medvirket ikke usannsynlig til at fødselen
kom tidligere enn antatt. 17. september fødte prestefruen to gutter. Hun ble
på sykehuset til et godt stykke ut i oktober. I denne perioden, hvor altså
mistankene mot presten bygget seg opp, var han alene sammen med barna. En sårbar
mor med nyfødte tvillinger; en ekstra belastet prestefar med full jobb og
forsørgeransvar. På dette stadium i saken hadde barnevernet intet annet enn
bekymringsmeldingen fra den forsmådde kvinnen som nok helst så seg selv i
rollen som prestefrue. At presten følte behov for å skjerme seg mot Sotrakvinnen er forståelig, men han ante neppe hva denne kvinnen, som han og
hans frue hadde hjulpet så godt de hadde evnet, mot kvinnens satanfantasier,
seksuelle vrangforestillinger, og hallusinasjoner hvor stemmer påbød henne
å ta sitt eget liv, var i stand til å gjengjelde.
Familielobotomien
Sotrakvinnen
var selv et overgrepsoffer ifølge hennes egen fremstilling, men hun hadde også
en sykdomshistorie som burde gitt grunn til å stille visse spørsmål ved
hennes troverdighet som vitne, hvilket ikke er det samme som å diskreditere
hennes egen opplevelse av overgrep tidligere i livet. Barnevernet så
muligheten for en stor sak og oppfordret Sotrakvinnen til å anmelde til
politiet hva hun angivelig hadde vært utsatt for. Samtidig økte omfanget av
kvinnens påstander om vanskjøtsel og det gikk ikke lang tid før det ble påstått
at presten også hadde forgrepet seg på sine døtre. Barnevernets
forvaltningskultur tilsier ikke at man har rutiner for å sjekke gehalten i
visse påstander. Barnevernets rolle i denne stygge historien er sentral.
For å kunne ta presten må barnevernet arbeide for full familiesplittelse
slik at barnas kontakt med hverandre går gjennom barnevern og politiets
spesialmedarbeider Granlien. Slik kan barna påvirkes uten at barna selv får
muligheten til å kontrollere om de opplysninger de får seg forelagt stemmer.
"Fangens dilemma"
Metoden som best kan kalles splitt og hersk, har fellestrekk med en klassiker innen
spillteori kjent som "fangens dilemma". Slik anvender barnevern og
politi denne avarten av spillteori: Et av barna blir fortalt hva et annet
angivelig skal ha sagt, og oppfordres til å fortelle/bekrefte. Alt kan være
pur løgn, men effekten kan bli at barna blir usikre og etter hvert så skjøre
og påvirkbare at de ikke er på høyden bevissthetsmessig når de
manipulative avhørsteknikkene intensiveres. I
utgangspunktet benektet alle barna i foreliggende sak at de skulle ha blitt
utsatt for seksuelt misbruk. De to eldste barna ble etter hvert utsatt for så
vidt omfattende og gjentatte avhør at det er grunn til å stille spørsmål
om det har gått på helsen løs for disse barnas vedkommende. Den eldste
datteren er ikke usannsynlig blitt hjernevasket til å tro at hun er blitt
utsatt for overgrep. Vi skal ikke glemme at hun hadde gjenomgått store
lidelser i forbindelse med katetertakingen og blitt fortalt at hennes far
brukte dette som påskudd til å gjennomføre de angivelige overgrepene. I de
dramatiske timene rundt arrestasjonen av faren ble eldstedatteren utsatt for
et slikt press at hun var i ferd med å miste kontakten med virkeligheten.
Systemets aktører kan ha foret henne med vrangforestillinger.
Opptrappingens psykologi
I utgangspunktet hadde man kun Sotrakvinnens påstander. Systemaktørene visste
nok at de ikke kunne anlite seg på denne kvinnes utsagn, da vederheftigheten
var på et nivå selv et overgrepshysterisk befengt barnevern og politi ikke
kunne være bekjent av. Saken var strengt tatt for liten, men med en
hevngjerrig dr. Alme som så sin posisjon truet av en bestemt og myndig far,
og en målbevisst spesialmedarbeider Granlien ble sakens undersøkelsesgjenstander
utvidet. På det tidspunkt hvor det nærmet seg en pågripelse hadde man
ingenting utover Sotrakvinnens påstander. Uttalelser fra skole og nærmiljø,
i den grad politi og barnevern gadd å undersøke forholdene, tydet heller på
normale og sunne omsorgsvilkår. For en del overgrepshysterikere er nettopp
normaliteten beviset på visse overgreps karakter: at de skjer i det skjulte
bak familiefasaden, overgripernes angivelige makt over ofrene, evnen til å
holde ofrene i sjakk med trusler. Det er de samme rasjonalene antagelsen om de
angivelig skjulte store mørketallene bygger på, aldri på empirisk funderte
beregninger. At man mangler bevis er
selve beviset for at overgrep har funnet sted: derfor må familien splittes og
barna enkeltvis utsettes for press. Saken måtte skapes da det i
utgangspunktet ikke var noe videre å skrike opp om.
Påskuddet - kateter til besvær
Anledningen bød seg da eldstedatteren ved et trivielt uhell fikk et kateter over foten og
fikk en skade som måtte undersøkes medisinsk. (Vi snakker her om den type
kateter som finnes i klasserom på skolen, tunge møbler som med sin vekt kan
forårsake skade. Den type kateter vi tidligere har omtalt er en innretning
som brukes til å avhjelpe situasjonen ved vannlating og avføring for
personer hvor disse funksjonene ikke går av seg selv.) På skolen fikk
eldstedatteren kateteret over leggen med et sår som resultat. Helsesøster
mente at en lege burde ta en titt på skaden og ta røntgenbilde. Vi befinner
oss nå i november 1998. På sykehuset dukket dr. Alme opp og mente
anledningen lå tilrette for å ta inn eldstedatteren til observasjon og
urinveisprøve. Presten og hans kone, som hadde nyfødte tvillinger å ta seg
av samt opplevde presset fra barnevernet som ubehagelig, ville ikke fremstå
som lite samarbeidsvillige, og gikk med på innleggelse for datteren. Da
presten dagen etter snakket med eldstedatteren fortalte hun at dr. Alme hadde
spurt henne ut om "de mørke hemmelighetene", og at legen hadde
fortalt henne at hun ikke måtte si noe om dette til faren. Røntgenbildet
viste ikke noe brudd, dr. Alme var opptatt av andre saker og ting enn barnets
urinveisproblemer.
Pågripelsen
Eldstedatteren fulgte ikke legens befaling; det barnet som angivelig er blitt utsatt for
omfattende overgrep fra faren, valgte altså å fortelle faren om mistankene
mot ham. Dette tillitsforholdet har retten valgt å se bort fra, tiltross for
solid vitneførsel. Hun fortalte også faren at hun skulle overflyttes til et
større sykehus i Ålesund, at hun ikke måtte fortelle foreldrene sine om
overflyttingen, og avtalte at faren skulle levere noen klær hun ville trenge
ved et lengre sykehusopphold dagen etter. Vi nærmer oss nå den 19. november
1998, datoen for pågripelsen. Da faren fikk vite at datteren skulle
overflyttes ringte han dr. Alme som imidlertid ba faren kontakte barnevernet.
Vi har her med en lege å gjøre som ikke kan begrunne medisinske
prioriteringer, men som må skyve andre instanser foran seg, jf hva jeg
tidligere har skrevet om ansvarsforskyvning ved tverretatlig samarbeide.
Astrid Vikestrand hos barnevernet benektet like godt kjennskap til det hele. Nå
vet imidlertid både barnevern og dr. Alme at faren, den personen som er
mistenkt for alvorlige omfattende overgrep, kan være alarmert, og det gjelder
å handle raskt. Eldstedatteren er isolert, barnevernet har kort tid i
forveien oppfordret Sotrakvinnen til å anmelde presten, politiet er i
beredskap, og når presten kommer for å levere klærne til sin datter, får
han ikke treffe henne, men blir i stedet henvist til dr. Alme som kunne si til
presten: "Du er vel klar over hva
som skal skje. Nå er det slutt." Barnelegen, som ikke hadde noe
relevant å si om datterens helseplager og motivasjonen for overføring til Ålesund
sykehus, gikk deretter ut av sitt kontor, og politiet kom og arresterte
presten.
Etterforskningen
Hvilken etterforskning politiet strengt tatt har bedrevet inntil dette stadium i
sakens utvikling er uvisst, men saker og ting kan tyde på at man ved
barnevernet og dr. Almes assistanse har skapt en sak. Isolert sett hadde neppe
politiet noe som helst grunnlag for siktelse. Det som nå skjer er at hele
familien blir splittet. Et interessant moment er at også prestefruen var
mistenkt for medvirkning til overgrep mot Sotrakvinnen. Prestefruen ble sendt
på mødrehjem med sine nyfødte tvillinger, setteverge oppnevnt, og to andre
barn som også angivelig skulle ha vært misbrukt av presten ble sendt i
fosterhjem. Der kunne barnevernet drive sin form for etterforskning, med
fosterforeldrene som lydige ukritiske medhjelpere. Det er viktig å være klar
over at fremdeles hadde man ingen sak, men da familien var splittet på alle
bauger og kanter, kunne avhørsmetoder og utpressingsteknikker tilpasses.
Tekniske bevis fantes ikke, huset hvor familien bodde ble endevendt,
datamaskiner ble beslaglagt.
I likhet
med Bjugnsaken ga ikke politiaksjonene andre resultater enn et formidabelt rot
man selvsagt ikke gadd rydde opp i.
Avhørene
Det totale fravær av fysiske tegn som kunne understøtte mistankene er ikke nevnt
i de fellende dommene. Lagdommer Endresen ville ikke høre snakk om kritikk av avhørsmetodene,
men for å kunne forstå sånn noenlunde hvordan dette systemet fungerer, er det
viktig å gå litt i detaljer.
Det er en grunnleggende forskjell på utskrifter fra avhør med de to minste barna omfattet av overgrepsanklagene, hvor all samtale er gjengitt ordrett med nøling, taushet, enstavelsesord og uttrykk, stamming, grammatikalske feil og det hele på den ene siden, og på den andre siden den type referat full av mulige kildefeil som ble presentert etter avhørene med eldstedatteren. Spesialmedarbeider Granlien demonstrerer i avhørene med den nest eldste datteren, hvor altså utskriftene viser ordrett gjengivelse av samtalene, at hun ikke respekterer barnets egne utsagn. Barnet blir tillagt utsagn hun skal ha kommet med, av typen "Du sa i sted at ... ... ". Studerer man utskriftene viser det seg flere steder at avhøreren neglisjerer hva barnet sier, vrir og vender på utsagn og direkte lyver for barnet om hva barnet selv skal ha sagt. Dette kan dokumenteres med henvisning til sidenummer og dato på utskriftsprotokoll. Vi snakker her om konkrete påvisninger, ikke om tolkninger eller utlegninger.
Avhøreren kan mistenkes for å gå bevisst inn for å villede barnet til å si noe som barnet egentlig ikke mener eller forstår rekkevidden av, da barnet ikke nødvendigvis forstår hvilken kontekst dets utsagn skal brukes i, f.eks under rettsforhandlinger. Granlien kjenner formodentlig til overflatiskheten i rettsapparatet, og vet ganske sikkert hva hun gjør. Hva som egentlig fremkommer under samtalene med eldstedatteren blir vanskelig å vite når referatene er beheftet med metodiske feil som sammenblanding av fakta og vurdering: det fremgår ikke klart hva som er eldstedatterens egne utsagn på den ene side, og på den annen side hva som er avhørerens oppfatninger, tolkninger eller forutinntatthet for den saks skyld, noe man faktisk ikke kan utelukke som en betydelig kildefeil.
Eldstedatteren ble utsatt for talløse avhør. Den nest eldste datteren ble utsatt for 6 avhør. Strengt tatt fikk man ikke noe ut av henne, slik man heller ikke fikk noe ut av den mindre søsteren som også skal ha blitt utsatt for overgrep fra faren. Man kan også studere dynamikken og innholdet i samtalene/avhørene ved å sammenholde med opplysninger fremkommet i avhør med andre påstått fornærmede, og med mistenkte. Et viktig moment er forskjellen på utsagn som fremkommer spontant, dvs. frivillig, og utsagn fremkommet som resultat av konkrete spørsmål, dvs. på oppfordring. Gjennom en dokumentanalyse vil man kunne se når f. eks "doktorleiken" ble tema under avhørene, og ved å sammenholde informasjon fra de forskjellige vil man også kunne spore mulig påvirkning og fokus fra avhørerens side. Mer om disse spørsmål under avsnittet om dokumentanalyse.
Legeundersøkelsen
Presten ble arrestert den 19. november 1998. Eldstedatteren ble umiddelbart satt under
avhør og ble gjenstand for omtrent daglige avhør i flere uker. De to andre døtrene
ble avhørt 4. desember, og først 8. desember ble det foretatt legeundersøkelser
av alle tre døtrene. Spesialmedarbeider Granlien var sammen med
representanter fra barnevernet ledsagere da barna ble brakt til undersøkelse.
Resultat fra legeundersøkelsene forelå
noen uker senere, og man fant ingenting som kunne tyde på seksuelle overgrep
av det slag presten var
mistenkt for. Møydom var intakt, kun avvikelser
som ligger innenfor normalen. Da man ikke var fornøyd med de manglende funn
krevde man ny undersøkelse for den eldste datteren, men heller ikke denne ga
noen funn som politiet kunne bygge på.
Her kunne man ha stoppet opp og tenkt seg om, men i stedet fortsatte man med enda
flere avhør. Tendensen gjentar seg: hvor man ikke har noe av betydning,
vurderer man ikke å innstille eller roe ned, men tvert imot opptrapping av
avhørene av spesielt den nesteldste datteren.
Dokumentanalysen
For ordens skyld gir jeg her definisjonen på hva jeg oppfatter at en analyse er
for noe, til forskjell fra f.eks en kommentar. Den artikkelen du nå leser
gjengir ikke alle delene av en dokumentanalyse foretatt i sakens anledning men
søker dog å gi en viss oversikt over ulike nivåer, aktører og hendelser.
En analyse er en studie av forholdet mellom delene innenfor en definert
helhet; mellom delene enkeltvis og delvis, og mellom delene og helheten.
Dokumenter er i denne sammenheng f.eks utskrifter og referater av politi- og
dommeravhør. Studier av selve språk- og uttrykksformen kan inngå i en slik
analyse, men mest interessant er nok studien av forholdet mellom kronologien,
dvs. hendelsesforløpet, og de enkelte aktørenes opptreden og utsagn. Som
eksempel vil jeg nevne at like etter at legeundersøkelsene ble foretatt den
8. desember, men på et tidspunkt hvor resultatene ikke forelå, fremgår av
referatene fra avhørene av eldstedatteren at avhører Granlien spør
eldstedatteren om hun har nevnt "den mørke hemmeligheten" for søsknene
sine da de møttes alle tre i forbindelse med legeundersøkelsen slik hun ble
oppfordret til av Granlien. Det vil da være interessant å se nøyere på i
hvilken grad og ikke minst når "de mørke hemmeligheter" og
"doktorleiken" er tema i avhørene med de andre barna. Sammenholder
man informasjonsbrokker, kan man f.eks identifisere mulige påvirkningskilder.
Kritikk av politiets avhørsmetoder går nemlig på den faglig-akademiske
svikt i gjennomføring og motivasjon ved at avhørene/samtalene slik de blir
regissert ikke kan unndra seg kritikk for sammenblanding av årsak og
virkning.
Logikk og rasjonaler
Selv om utsagn ikke nødvendigvis er logisk konsistente i ett og alt, snakker jeg
uansett om rasjonaler. Det mer vitenskapelig baserte prosjekt vil søke å
eliminere så mange feilkilder som mulig for å ha mest mulig sikker viten og
kunnskap. Politi og barnevern arbeider ikke alltid etter slike prinsipper,
normer og regler. Å få barnet til å si at det har blitt utsatt for noe som
kan oppfattes/tolkes som overgrep er ikke sjelden viktigere enn å gjennomføre
samtaler og annen undersøkelse på en slik måte at det blir klart hva som
sies uoppfordret eller spontant ektefølt og hvor eventuelle påvirkningskilder
er å spore. For ordens skyld: en person som tror fullt og fast på at det er
begått justismord kan komme i skade for å ta noen snarveier her og der, i
prinsippet eller regelen begå de samme slutningsfeil forutinntatte
politietterforskere kan gjøre seg skyldig i når man er hellig overbevist om
at presten i dette tilfellet er skyldig og må dømmes for omfattende
overgrep.
Fravær av tekniske bevis gjør alltid slike saker vanskeligere. Terskelen for hysteri er lavere når man må blåse opp saken, enten overgrep har funnet sted eller ei, skal man få de nødvendige etterforskningsressurser til rådighet. Enkeltaktørers motiver er også studier verdt. Hvorfor lar en lege som dr. Almes seg bruke i det spillet som delvis er beskrevet i denne artikkelen? Er det noe galt med legeetikken når han må ty til trusler og lureri? Har ikke en barnelege annet å bestille enn å samarbeide så ukritisk med politi og barnevern? Meg forteller disse omstendigheter at politi og barnevern strengt tatt ikke hadde noe til sak, og derfor måtte skape den smule dramatikk som gjorde det mulig å f.eks hjernevaske eldstedatteren til å tro at hun hadde blitt utsatt for massive overgrep fra faren. Men hvor sannsynlig er det nå at denne datteren som på et tidspunkt like før pågripelsen av faren (hun visste formodentlig ikke hva som skulle skje) var blitt gjenstand for intens utspørring om "de mørke hemmelighetene" fra dr. Alme, gitt at hun virkelig var blitt utsatt for overgrep i det omfang som påstått eller overhode, skulle fortelle faren om utspørringen og dertil bryte legens formaning om ikke å fortelle faren noe om verken utspørringen eller at hun skulle overføres til et annet sykehus?
Betraktninger om logikk og rasjonaler hos aktørene er av en annen karakter enn selve dokumentanalysen, men leder over på kritikken av hvordan rettergangen er blitt gjennomført. Er det logisk at man fra rettens side ikke ønsket fremlagt bevis, f.eks brever og annen korrespondanse som kunne stille spørsmål ved troverdigheten til Sotrakvinnens utsagn? Svaret er dessverre ja. Likeledes er det logisk følgeriktig at for å unngå fokus på spørsmålet om de angivelige massive overgrepene kunne ha funnet sted så umerkelig som antatt i et gammelt lydt hus med tidvis mange beboere og ymse gjester, ønsket man heller ingen åstedsbefaring.
Forsmåelsen og avvisningens psykologi
Psykologien er egentlig såre enkel: Visse mennesker er så sårbare og følsomme for
avvisning at selv hvor det skulle være legitime grunner for å holde avstand,
vil noen av disse, hvis lidelser man ikke skal kimse av, være tilbøyelige
til å rette all oppsamlet aggresjon og frustrasjon mot den de oppfatter som
avvisende, selv om vedkommende ikke har noen skyld eller ansvar for deres
vanskjebne. Jeg kaller denne psykologien enkel. At man i barnevern og
rettsapparat ikke ser muligheten for slike mekanismer er mer skremmende enn at
enkelte belastede personskjebner man forøvrig må respektere, kan komme med
falske beskyldninger i sin villfarelse. Sotrakvinnen vil neppe bli regnet som
strafferettslig tilregnelig gitt at hun blir satt under tiltale for falske
anmeldelser, men som kronvitne og fornærmet blir hun tatt alvorlig fullt ut.
Dette paradokset berører også barnevernet og rettsapparatets troverdighet
som forvaltnings- og domstolsmyndighet respektive. Som nevnt er den type dårskap
som primitiv hevn stengt tatt representerer, likelig fordelt mellom
samfunnsklassene. Også i respekterte yrker ligger enkelte under for slike
tilbøyeligheter
I denne type saker har man ikke sjelden et etterslep fra Bjugnsaken som rir fagmiljøene som en mare. Enkelte fagfolk må for enhver pris vise at de hadde rett i Bjugnsaken. Dr. Alme tålte ikke at presten i egenskap av far stilte spørsmål ved barnelegens medisinske vurdering av eldstedatterens lidelser. Rent konkret mente faren at visse plager var psykiske og ikke somatiske mens barnelegen Dr. Alme holdt på sitt: med fortsatt medisinering som resultat. Det kan se ut som om faren hadde rett; man skal heller ikke glemme at foreldre nødvendigvis opplever sine barn i hverdagen og kan registrere deres helse og fungering på en helt annen kvalitativ måte enn leger.
Bjugn-effekten
Flere faggrupper led et formidabelt nederlag i Bjugnsaken, både politi og leger. I
mange fagmiljøer har man aldri innsett at Bjugnsaken aldri burde blitt noen
sak. Det verste er imidlertid at man ikke har kunnet dokumentere noen faglig
nivåheving, hvorfor man fortsatt benytter seg av de samme rasjonalene, med
tilhørende antakelser om store
mørketall og skjulte familiehemmeligheter. Overgrepshysteriet har gode
vekstvilkår i et gjennom statsfemininisert politi og rettsvesen, hvor den
faglige prestige er viktigere enn metoder som står for etterprøving.
Politiet ønsket kan hende ikke å vite at legen sa takk for sist etter at
faren hadde konsultert en annen lege om datterens plager bak barnelegens rygg.
Som nevnt: enkelte motiver er pinlig primitive. Det er en myte at man lærer
av erfaring, men fagfolkene er opplært til å tro på sine fantastiske evner
til å se overgrep bak familieidyllen, og hellig overbevist som de er om sin
fortreffelighet skyr de enkelte ganger ingen midler. Måten politi og
rettsapparat bringes i forlegenhet på er tema for en annen artikkel.
Tilslutt en anekdote om relevansen av Bjugn-effekten. Vi befinner oss i året 1998, samme året som Voldaprest-saken startet, og det er stort seminar i regi av Nasjonalt Ressurssenter for Seksuelt misbrukte barn med Bjugn-legen Erik Kreyberg Normann som innleder og Bjugn-effekten som et av mange temaer. Jeg var til stede som free-lance journalist og passet Normann opp i pausen for å få rede på hva som lå i hans utsagn om at "vi må ikke få våre norske Clevelandsaker". Til orientering er det her tale om lokalsamfunnet Cleveland i det nordøstlige England, som ble hjemsøkt av et par ivrige representanter for incestindustrien for en del år siden. Resultatet ble flere hundre sykehusinnleggelser, omsorgsovertakelser, ødelagte familieforhold, et ikke ubetydelig antall skilsmisser og selvmord, alt dette etter at barnepsykiatere fant at et stort antall barn måtte ha blitt utsatt for seksuelle overgrep, først av sine foreldre, deretter av sykehuspersonalet. Galskapen ville ingen ende ta, men etter hvert fikk man noenlunde oversikt, en granskningskommisjon ble oppnevnt og fagfolkenes metoder fordømt som skadelige og ubrukelige. Dr. Normann lurte på hvem jeg var og på en nedlatende måte antydet han at jeg ikke visste hva Clevelandsaken var. Dette sa mannen som minutter tidligere snakket om en sak han kan hende ikke regnet med at noen av tilhørerne kjente til. Jeg kvitterte imidlertid og sa at jeg kjente til saken gjennom omfattende lesning, og sa at vi allerede hadde fått en norsk Cleveland-sak, navnlig Bjugn-saken. Som svar på mitt opprinnelige spørsmål om hva han mente med sitt utsagn, svarte dr. Normann at vi ikke må få en situasjon der fagfolkene ikke har tillit. Jeg tror jeg forstår hva han mener, men om dr. Normann forstår hvorfor enkelte fagfolk mister tillit, er jeg ikke helt sikker på. Muligheten for nye Bjugnsaker er til stede; nye justismord kan finne sted. Saken om Voldapresten er tragisk for alle parter, politi, rettsapparat og barnevern inkludert. De etablerte mediene har ikke turt å ta riktig fatt i saken betraktet som et mulig justismord. I forbindelse med at presten ikke har møtt til soning og er ettersøkt, har mediene vært mer opptatt av å hjelpe politiet til å kriminalisere de grupper og nettverk som støtter presten i hans tro på sin uskyld.
*******************
Se også:
Historien om et justismord
Av Ola Kåre Bjørneset, prest i Norge
Leserbrev i anledning artikkelen "Historien om et justismord"
Av Audun Bjørneset