BarnasRett 30.08.06

 

Familielobotomi på norsk

 

Av Ole Texmo, frilanser

Er Norge den siste Sovjet-stat? En russisk kvinne gift med en norsk mann er pålagt av det norske barnevernet å ikke ha kontakt med sin mann, angivelig for å beskytte kvinnens barn mot mannens påståtte overgrepstilbøyeligheter. For å unngå at barnevernet tok fra henne barnet gikk kvinnen med på å flytte fra mannen, men har nektet å skille seg. For å motivere kvinnen til å skille seg fra mannen hun ønsker å være gift med, har barnevernet satt inn ressurser for å omvende henne mentalt.

Tiltak
Barnevernets tiltak omfattet en periode omtrent daglig oppfølging i form av kontroller for å sjekke at kvinnen ikke hadde kontakt med sin mann. I begynnelsen fikk hun ikke gå alene på do eller andre trivielle ærender av frykt for at hun kunne ta kontakt med sin mann. Kvinnen føler seg overvåket i sitt nye hjem, etter at hun først ble tvunget til å forlate det hjemmet hun hadde sammen med sin mann. At hun med førstehånds kjennskap til sin mann og hans natur benekter at han utgjør noen risiko mot hennes eller andre barn, er for barnevernet selve beviset på hennes omsorgssvikt. Med trusselen om omsorgsovertakelse for barnet hengende over seg er kvinnen fortvilt utlevert til et system hun ikke trodde fantes i den vestlige siviliserte verden.

Bevis
Hvordan er barnevernets frykt for at mannen representerer overgrepsfare for barn begrunnet? Mannen ble politianmeldt av barnevernet, men politiet fant etter grundig etterforskning, avhør med påstått fornærmede og andre berørte, at det ikke fantes noe som kunne kvalifisere for overgrepsmistanke. Henleggelseskoden for anmeldelsen var ”intet straffbart forhold bevist”. Denne kjensgjerning har trigget barnevernet ytterligere. Barnevernets bekymring stammer fra en kilde som opplagt må ha motiver som diskvalifiserer vedkommende fra status som objektiv. Fra et tidligere ekteskap har den russiske kvinnens norske mann to nå voksne barn han har blitt forhindret i å ha kontakt med over lengre tid. Samværssabotasje på godt norsk. Mannens eks-kone hevder at barna har blitt seksuelt misbrukt. Disse påstandene er nok for barnevernet. Galskapen startet i forbindelse med en barnefordelingssak mannen har med en nyere eks-kone.

Sakkyndig
Barnefordelingssaken er formodentlig en av de styggeste i norsk rettshistorie. En rettsoppnevnt sakkyndig psykolog som selektivt tilsidesatte vesentlig informasjon som kunne svekket overgrepsmistankene, har hatt samtale med den første eks-konen og de to voksne barna. Troverdigheten i historiene som formidles styrkes ifølge den sakkyndige av at historiene bekreftes gjensidig av de personene som, slik saksopplysning og samtale var tilrettelagt, hadde rik anledning til å påvirke hverandre med spektakulære beskrivelser. Barnefordelingssaken dreiet seg om et yngre barn hvor det ikke er funnet noe som helst som styrker mistanke om overgrep.

Systemfeil
Det er ingen kvalitetssikring av sakkyndig arbeide i saker om barnefordeling og barnevern. Vedkommende psykolog er en etter hvert beryktet sakkyndigversting. Annen relevant informasjon som kunne motvekte overgrepspåstandene er systematisk underslått. Den status den sakkyndiges rapport har fått er ødeleggende ikke bare for de berørte parter men også for tilliten til systemet som legitimerer sakkyndigvirksomheten. Systemsvikt og manglende kvalitetssikring viser seg ved fravær av bevissthet om hvordan demokratiske prinsipper etterleves, og på fagfolkenes sviktende evne til å dokumentere faglige kvalifikasjoner basert på anerkjente metodiske kriterier.

Stat-i-staten
Heller enn å beskytte barn i ly av kjernefamilien, arbeider barnevernet i en del tilfeller for å ødelegge mulighetene for normalt og anstendig familieliv. Det faglig-metodiske grunnlaget for barnevernets vedtak og tiltak er i mange tilfeller fraværende. I de verste tilfellene har vi å gjøre med en familielobotomi som undergraver demokratiske regler, normer og prinsipper den moderne velferds- og rettsstat bygger på. Mange av barnevernets vedtak er ikke hjemlet eller begrunnet. Denne stygge enkeltsaken er ikke enestående, men representerer en tendens til å skape egne kulturer unndratt prøving og samfunnskontroll. Manglende kvalitetssikring av sakkyndige i domstolen har sin parallell i manglende kontroll med barnevernets arbeidsmetoder.

Ødelagte liv
Faktabasert statistikk over ødelagte liv med tilhørende redegjørelse for årsakssammenheng mellom barnevernets herjinger og redusert livskvalitet fins ikke. Mangel på bevis- og dokumentasjonskrav er dessverre et fenomen som har fått innpass i forvaltning og rettspleie gjennom sviktende evne til å utvikle f.eks utredningskompetanse. Gjennomgående manglende skiller mellom påstander om overgrep og beviste eller dokumenterte tilfeller, gjenspeiler sviktende vektlegging av utredningsmetodisk etterprøvbare undersøkelser. Systemsvikten usynliggjør også de mange ødelagte livene etter barnevernet og domstolenes malpraksis.