11.01.06
Når forskning misbrukes
Av Ole Texmo, frilanser
http://www.krisesenter.org/~texmo
****
11.01.06: Denne artikkelen var publisert på forskning.no 31.12.05, men er uvisst av hvilken grunn ikke lenger tilgjengelig der. Publisert her med artikkelforfatterens velvillige tillatelse.****
Med utgangspunkt i Amnestys reklamekampanje "Velkommen til Norge" hvor det hevdes at hver fjerde norske kvinne utsettes for mishandling, blir voldtatt eller slått i hjel, har en del kritiske røster hevet seg. Amnesty støtter seg på en undersøkelse fra Norsk Institutt for By- og Regionforskning (NIBR), mens kritikerne påpeker at undersøkelsen ikke gir belegg for Amnestys tallbruk. Det er på tide å ta opp til debatt hvilken funksjon (volds)forskningen skal ha, hvilke krav til intellektuell redelighet også media- og reklamebransjen må underkaste seg, og hvordan forskerverdenen forholder seg når i beste fall tvilsomme tallkonstruksjoner gies legitimitet i samfunnsdebatten. Med tvilsom forståes her dels manglende redegjørelse for skille mellom fakta og tolkning, og dels "hensikten helliger middelet"-tenkningen. Det er også på tide å lufte tanker om hvordan svekkelse av faglig-akademiske krav til begrunnelse og empirisk belegg kan finne sted i et land med relativt høyt utdanningsnivå.
Nærværende artikkel handler ikke om berettigelsen av TV-aksjonen Amnestys kampanje var nært knyttet opp til. Å stille spørsmål ved vitenskapelighet og intellektuell redelighet innebærer ikke nødvendigvis at man fornekter eller bagatelliserer fenomenet vold mot kvinner eller annen vold. Når forskning misbrukes på dette området, handler det vesentlig om to typer forhold: (1) at tallestimater konstrueres uten dekning, såkalt tallfusk, eller også (2) at forskere og forskningsinstitusjoner misbruker sine posisjoner og status til å fremme påstander det ikke finnes dekning for i forskningen, f.eks angivelse av mørketall og ulike typer risikovurderinger for bl.a overgrepsfare, saksbehandlingspraksis i forvaltning og domstol mv. Amnesty har misbrukt forskning ved at man ikke har nyansert eller også differensiert tallene man har påberopt seg. Denne type misbruk får finne sted når og hvis ikke forskningsmiljøene sier i fra og tar avstand fra tallbruken. Forskermiljøene har således et visst oppdrageransvar overfor medier og organisasjoner enten de selv ønsker det eller ei.
Kort fortalt handler Amnestys tallfusk om at de har brukt en tallstørrelse tilsvarende hver fjerde kvinne fremkommet i NIBRs undersøkelse basert på selvrapporterte definisjoner på ulike typer opplevd vold, hvor altså kvinner i alderen 20-54 år retrospektivt foretar tolkninger av egenopplevde tildragelser som kvalifiserer til betegnelsen vold. I Amnestys kampanje gies det inntrykk av at hver fjerde kvinne jevnlig utsettes for livstruende og ødeleggende vold. I NIBR-undersøkelsen (NIBR-rapport 2005:3) redegjøres for metodebegrensninger og problemer knyttet til definisjoner på vold. I et innlegg i Dagbladet 15.11.05 rykket flere voldsforskere ut og tok avstand fra Amnestys tallbruk <ref> http://www.dagbladet.no/kultur/2005/11/15/449363.html.
Et sentralt poeng er sammenblanding av kategorier vold; et annet er hvilket tall som gir mest representativt inntrykk av omfang. Voldsforskerne hevder siste års tall gir mest dekkende uttrykk for omfanget. Summen av enkelttildragelser i merogmindre representative utvalg av kvinners livsløp vil ikke overraskende gi høye tall. Man skal ikke se bort fra at Amnestys konsernsjef Petter Eide som har bakgrunn fra reklamebransjen, har ønsket seg høye tall for å gi kampanjen et skikkelig løft og tiltrengt legitimitet, virkemidlene tatt i betraktning. For egen del legger jeg til at all den tid selvrapportert vold ikke er underkastet bevis- og dokumentasjonskrav, har man strengt tatt ikke med vold å bestille, men med påstander om vold som sådanne.
Så mye om Amnestys tallfusk i denne omgang. At resultater og funn fra undersøkelser på følelsesmessig betonte og betente områder gir ulike tolkninger, bør ikke overraske. I 1992 kom NIBR-rapporten "Det vaklende faderskapet? Barns familier etter samlivsbrudd" (An-Magritt Jensen: NIBR-rapport 1992:9) med erfaringstall fra 1988. Et av funnene som vakte mest oppmerksomhet var andelen av barn som ikke hadde vært sammen med samværsforelderen (i regelen far) måneden forut for undersøkelsen. Tallet 24 prosent - hver fjerde - virket høyt den gang og gjør det fremdeles. En ny undersøkelse med erfaringstall fra 1996, "Samvær og fravær. Foreldres kontakt med barn de ikke bor sammen med" (An-Magritt Jensen og Sten-Erik Clausen: NIBR-notat 1997:103) viste samme tendens: 28 prosent uten samvær måneden forut for undersøkelsen. Medieoppslag og kommentarer dreiet seg vesentlig om tolkninger av dette tallet, årsaker og konsekvenser. I ettertid har særlig Foreningen 2 Foreldre (F2F) vært ivrige med å fremskrive statistikk, og det er ikke måte på hvor mange titusener av barn som blir nektet samvær, slik man uttrykker seg på den kant.
Strengt tatt forteller tallene ingenting om årsaker til fravær av samvær, men utfra undersøkelsesresultatene, dvs analyser og sammenholdelse av ulike svar på andre spørsmål i undersøkelsen, fant man at det var visse indikatorer på sannsynligheten for (avtakende respektive økende) kontakt. 3 forhold var fremtredende: geografisk avstand mellom barn og samværsforelder, foreldrenes delaktighet i foreldreansvaret som til en viss grad regulerer forholdet, og barnets alder. Familierettsjuristen Kirsten Sandberg (den gang amanuensis, nå professor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo) brukte sin posisjon til å kverne på visen og refrenget om at "det største problemet er fremdeles fedre som ikke stiller opp" <sic>. Som om utsagnet var sant og riktig, empirisk-vitenskapelig underbygget som motvekt til antakelsen om at bak de store fraværstallene står det utstrakt samværssabotasje. Begge tolkninger mangler belegg, og reaksjonene kan tyde på at man ikke har tatt seg bryet med å undersøke hva denne forskningen strengt tatt forteller eller kan gi indikasjoner på.
Kjønnspolitisk misbrukes en rekke "funn" på én eller flere av de overfor beskrevne måter. Nøktern gjengivelse av empiriske funn hvor slike finnes, gir ikke den ønskede effekt når hensikten er å gi inntrykk av store og omfattende (volds)tall med tilhørende mørketall - som uttrykk for et stort nok samfunnsproblem. Kan hende er fraværet av et oppegående sjikt av uavhengige forskere og fagfolk det største problemet i vårt samfunn.
Påberopelse av forskning har ulike implikasjoner. Vitenskapelige funn presentert som fakta bidrar til å underbygge påstander mer substansielt. Politisk fungerer det som debatt-teknisk gunstig å vise til forskning, f.eks kjønnspolitisk. I juridisk-rettslige kontekster er referanser til forskning/undersøkelser argumentativt sett effektivt i visse sammenhenger, f.eks på utredningsstadiet i lovrevisjoner og for å underbygge berettigelsen av spesiallovgivning. Den kjønnspolitiske vinklingen i form av menns påståtte overgrepstilbøyeligheter overfor kvinner og barn kan blandes sammen med juridisk metode slik at om rettskilder gir inntrykk av klare tendenser, er det ikke uten videre gitt at grunnmaterialet holder mål metodisk sett. Henvisning til forskning og påstått vitenskapelighet gir status. Man spiller simpelthen på effekten av at påberopelse av forskning avstedkommer såpass til respekt at motargumentene forstummer. Forskning gir inntrykk av fakta, og intet argument slår henvisning til selveste virkeligheten: Den objektivt registrerte sannhet kan ingen motsi!
Et eksempel på en type forskning som savner belegg er Barne- og familiedepartementets fremstilling av risikoen for overgrep mot barn i forbindelse med samvær, sammenholdt med påstander om at samværsretten står (for) sterkt - rettslig og politisk. En interdepartemental arbeidsgruppe (Rapport avgitt 16.02.04) nedsatt for å "vurdere hvorvidt det er behov for en klargjøring av hvilke beviskrav som skal legges til grunn i barnefordelingssaker der det fremkommer påstander om overgrep mot barnet" tok for gitt som udiskutabelt premiss at samværsretten står sterkt, og unnlot å argumentere. Rapporten gir ingen belegg for påstanden, verken politisk eller rettskildemessig. Mandatet er for øvrig heller ikke besvart, slik man kunne forvente. Arbeidsgruppen bestod av utelukkende jurister, en profesjon som ikke nødvendigvis besitter elementær kjennskap til kriterier for vitenskap. Som lovforarbeide og dermed potensiell rettskilde betraktet, kan Arbeidsgruppens rapport gi et misvisende bilde av påberopt forskning all den tid man ikke har drøftet den forskningsmessige relevans i forhold til aktuelle problemstillinger som risiko for overgrep i forbindelse med samvær, langt mindre foretatt en drøftelse av krav til bevisvurderinger og "sannsynlighetsovervekt".
I rapporten vises til 2 ulike forskningsprosjekter, Foreldre Og Barn I Krise (FOBIK) og dr. philos Kristin Skjørtens undersøkelse om barnefordelingssaker. Både referanse- og språkbruken er misvisende da det ikke nødvendigvis er tale om dokumenterte bevisbare tilfeller av vold/overgrep, og disse er heller ikke eksplisitte tema for de påberopte forskningsprosjektene. Slik misbrukes forskning og forskerne lar seg misbruke. FOBIK utviklet seg raskt til å bli et skandaleprosjekt med flere klager og ødelagte familieforhold. Prosjektets gjenstand var "mistanke om overgrep" og forskerne, bl.a psykologene dr. philos Odd Arne Tjersland (nå professor i klinisk psykologi) og dr. psychol Svein Mossige har reagert med uforstand på mistenkeliggjorte fedres påstander om egen uskyld og påberopte belastninger forbundet med utestengelse i sine barns liv, for ikke å nevne belastningene for barna involvert i mødrenes "mistanker" mot hovedsakelig intetanende fedre.
Svein Mossige begikk i sin tid en doktorgrad publisert som "Har barnet mitt vært utsatt for seksuelle overgrep? En narrativ analyse av mødres fortellinger" (NOVA Rapport 21/98). Denne brukes som referanse og belegg i Familiemeldingens (St.meld nr. 29, 2002-03) kapittel 6 om "bekjempelse av vold i nære relasjoner", nærmere angitt i avsnittet 6.2.4 om "myter" hvor det hevdes at bruk av falske beskyldninger for å posisjonere seg i barnefordelingssaker er nærmest ikke-eksisterende. Referansen er misvisende av flere grunner. Mossiges utvalg for sin undersøkelse var mildest talt selektivt og det er verdt å merke seg at han ikke tar noensomhelst forbehold for sannhetsgehalten i mødrenes beretninger. Kristin Skjørtens forskning har verken vold- og overgrepspåstander som gjenstand, eller risiko for at barn er for dårlig beskyttet i lov og rettspraksis, langt mindre har hun foretatt en vitenskapelig kartlegging av faktorer virksomme i barnefordelingssaker. Verken Kristin Skjørten eller psykologene Tjersland og Mossige har protestert på misbruk av deres forskning. Familiemeldingen har høy politisk status som målstyrende konsensusdokument på bredt politisk grunnlag. Ingen av de nevnte undersøkelser tilfredsstiller elementære krav til vitenskapelighet hva betreffer representativt utvalg, kontrollgrupper og validitet. Redegjørelse for metodeforutsetninger som målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet er fraværende. Forskerne har ikke usannsynlig vært vitende om at deres forskningsprosjekter ville bli brukt politisk, bl.a til å underbygge lovendringer. Nye regler om bruk av sakkyndige i barnefordelingssaker er allerede vedtatt og trådt i kraft, uten at man har stilt spørsmål ved det faglig-akademiske grunnlaget for lovendringene. Psykolog Knut Rønbeck som nå er i ferd med å begå en doktorgrad om den nye sakkyndigrollens fortreffeligheter, har allerede forskuttert en suksess som i praksis har vist seg å være mer enn tvilsom for de berørte parter: http://www.krisesenter.org/~texmo/DOCS/psykologknutronbecksakkogrettsshet.htm.
Mediene benytter ofte fagfolk og forskning som kilder, men fagfolkene forklarer sjelden eller aldri hvordan metodiske forutsetninger må vurderes skal et påstått vitenskapelig arbeid ha selvstendig eller også relativ verdi. Eksempelvis er utvalgskriterier og representativitet viktige størrelser. Forskere som ikke tar forbehold for slike størrelser slipper gjerne til i mediene med overflatebetraktninger, og kan tillegges betydning uten at det fins dekning for deres erklærte seriøsitet. For en del medier er slike spørsmål underordnede og tilhører ikke agendaen for presseetikk. Dette handler ikke nødvendigvis om graden av kommersialitet, men om varierende metodekrav (les: kildekritikk). Etablerte anerkjente medier med SKUP-priser for fremragende undersøkende gravejournalistikk er på dette punkt ikke nødvendigvis mer seriøse enn andre mindre meritterte.
Når misbruk av forskning og forskerstatus får passere åpnes også for at fagfolk misbruker sine posisjoner til å uttale seg om saker og ting de ikke har faglig-metodisk dekning for. Mangel på kildekritikk hos mediene åpner for at orakler som professor i psykologi ved Universitetet i Bergen, Frode Thuen, kan ytre seg i hytt og vær om alt fra utroskap og sjalusi til falske overgrepsanklager og foreldrefiendtliggjøringssyndrom (Parental Alienation Syndrom - PAS) uten en eneste kvalifisert og relevant referanse. I en Dagblad-kronikk 08.10.05 http://www.dagbladet.no/kultur/2005/10/08/445725.html advarte professor Thuen sogar mot at foreldre får engasjere seg for mye i sine barn. Samlivskurs er også industri for fagfolk mer interessert i status og markedsandeler. Fagene kan således bringes i miskreditt. Forskning gir status, men påberopelse av crank science, instrumentelt brukt etter "hensikten helliger middelet"-devisen, svekker tiltroen til at der finnes seriøs forskning - overhodet.
Vitenskapens gjenstander er bl.a kartlegging og eliminering av mulige feilkilder. Testing av ulike hypoteser, også de kontra-induktive, tør være velkjent. Spekulasjoner er en del av den kreative geskjeft forskningen nyter som privilegium, men hvor der mangler empiri, skal man være ydmyk. Yrkesgrupper som psykologer og jurister later til å leve av selvforsikringer i mangel på empiri, og trenes dermed ikke opp i tenkningen som undersøker hvorvidt årsak/virkningssammenhenger er adekvate og beleggbare. Metodisk sett skilles det ikke mellom fakta og vurdering, og kvalitetssikringen er på et lavmål, fraværende, eller uttrykt med selvrefererende inkonsistens slik FOBIK-psykologene presterer. Ingen kan kontrollere deres virksomhet, og negative virkninger av deres virksomhet bortforklares eller lyves bort. Professor Tjersland har benektet forekomsten av klager på prosjektet, men både Tjersland, Mossige og psykolog Wenche Gulbrandsen fikk vitterlig refs fra psykologforeningens fag-etiske råd for brudd på flere regler: http://home.no.net/nsmfia/fobik.htm.
Voldspåstander er blitt industri. Vold mot kvinner og barn er alvorlige nok samfunnsproblemer uten at man trenger skru omfangstallene høyt i været. Amnestys fusk og propagandaliknende kampanje slår i verste fall tilbake på gruppen av kvinner som påstår seg utsatt for vold og overgrep. Gitt at f.eks Romerike politikammer etter at Amnesty har beregnet seg frem til 10 000 voldsutsatte kvinner i distriktet får problemer med å sortere pågangen inspirert av Amnesty og medienes hysteri, vil man risikere at de reelt utsatte ikke får oppfølging samtidig som uskyldige menn kan bli gjenstand for uberettiget straffeforfølging. Sosiologer og kriminologer kan dette med firefeltstabeller og burde forstå tegningen.
Også etterforskningsmetoder må være vitenskapelig baserte. Å bygge på et udiskutabelt premiss om at ingen lyver om overgrep og at mørketallene dertil er store, skaper ingen bedring av situasjonen for de virkelig voldsutsatte. Krisesentrene får muligens mer bevilgninger og noen flere besøkende kan få husrom, men man løser ingen problemer med å skru opp tallene. Effekten er snarere at flere kvinner risikerer ikke å bli trodd, når det nærmest blir en offentlig sannhet at hver fjerde kvinne angivelig blir voldsutsatt. Tallene faller strengt tatt på sin egen urimelighet. Norge er dessuten et lite og gjennomsiktig land; alle kjenner alle. Hvis så mange som en del fagfolk og propagandister hevder skulle være reelt voldsutsatte, ville tilstanden være synlig - for familie, venner og bekjente, naboer og kolleger. Tendensen er ikke enestående. Overgrepshysteriet har sin parallell i omsorgssvikthysteriet, hvor Norges ledende guru innen barnevern, dr. philos Kari Killen, hevder at hvert fjerde barn blir utsatt for omsorgssvikt, sogar grov og alvorlig omsorgssvikt.
Den som spør etter empiri, spør forgjeves. Her finnes ingen undersøkelser med kontrollgrupper og representative sammenlignbare populasjoner. No nothing! Kun selvforsikringer og propaganda for en familielobotomi med tilhørende menneske- og kunnskapssyn. Professor Frode Thuens negative syn på foreldre er utbredt blant fagfolk. Nylig gikk vår kunnskapsminister Øystein Djupedal i baret med sine uttalelser om barnehagen som en bedre oppdrager enn foreldre. I en studiodebatt etter det famøse utsagnet ble kunnskapsministeren av førsteamanuensis Christian Beck ved Pedagogisk institutt, Universitetet i Oslo, gjort oppmerksom på relevant nord-amerikansk forskning som viste at små barns opphold i barnehage over tid hadde vist seg skadelig når det var tale om opphold på mer enn 20 timer i uken sammenlignet med hjemmebasert omsorg. Djupedal kommenterte først kort "dette har jeg ikke kunnskap om", gjentok senere det samme og tilføyde: "og jeg tror ikke ikke noe på det" <sic>.
Senere i studiodebatten (Tabloid på TV2 08.11.05) ble det tale om norsk forskning som kunne sammenligne alternativene, noe Djupedal lot til å være interessert i. Men slik forskning finnes ikke her i landet og kommer ikke til å bli produsert før det skapes et helt annet kunnskapsklima. Her er vi kan hende ved kjernen i hvordan og hvorfor forskning misbrukes. Når og hvis forskningsinnsats blir for politisk og hegemonisk innrettet, at uavhengigheten og motkulturene innen Akademia og ellers forsvinner, blir resultatene og påberopelsen av funnene forutsigbare i den grad at selve forskningsprosessen underslår kravene til intellektuell redelighet. Metodekrav som regnes som kriterier på vitenskapelighet - målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet - redigeres vekk, og erstattes av selvforsikringer. Konkurrerende syn og motforestillinger underslåes. Kunnskapskrav forvitrer og systemlojale synsere uten noe substansielt å vise til tyter frem. At foreldre er farlige for sine barn er et populært dogme i medieoffentligheten, men representerer ikke nødvendigvis norske foreldres reelle omsorgsevne og syn på egen rolle. Når foreldreusikkerhet blir industri, er et grunnleggende premiss at mediene ikke stiller spørsmål ved akademiske forutsetninger for fagfolkenes antakelser. Mediene og fagfolkene parasitterer dels på samme marked.
Forsømmelser og misbruk av forskning representerer sjelden enkelttilfeller og utslag av svikt som raskt oppdages og forbedres. På områdene vold, familie, omsorg, risiko og omsorgssvikt er misbruket hovedregelen og ikke unntaket. Misbruk gjentaes, gjerne med fordobling av systemfeil som resultat. Svekkelse av kunnskapskrav og samtidig undergraving av bevis- og dokumentasjonskrav følger samme mønster. De som protesterer henges for sikkerhets skyld ut som pedofile overgripere og som forsvarere av vold mot kvinner og barn: Velkommen til Norge!