Februar 2005

 

Psykolog Knut Rønbeck,
sakkyndigheten og rettssikkerheten

Av Ole Texmo

 

1. april 2004 trådte to vesentlige endringer i Barneloven i kraft. Den ene endringen gjelder aldersgrensen for barns rett til å bli hørt, senket fra 12 til 7 år. Den andre endringen gjelder ny og utvidet bruk av sakkyndige. Begge disse lovendringene ble administrert som saksbehandlingsregler.

Lovendringene har ikke vært gjenstand for offentlig debatt. Artikkelen ”Kan vi stole på fagfolk” fant ikke nåde hos de som administrerer ytringsfriheten blant landets toneangivende riksmedier. Her er det påpekt i hvilken grad det savnes faglig-akademiske krav til det kunnskapsgrunnlag myndighetene påberoper seg når lovendringsforslag skal underbygges: http://home.no.net/oletexmo/DOCS/kanvistolepafagfolk.htm

Psykolog Rønbeck er en gjenganger i sakkyndigbransjen. Klager på Rønbeck forekommer relativt ofte hos psykologforeningens fag-etiske råd, men Rønbeck er godt beskyttet av sine kolleger og av ulike myndigheter, og regnes som en fremragende fagperson. Påvisning av psykolog Rønbecks tvilsomme sakkyndigpraksis er ikke altfor vanskelig, jf min VG-kronikk ”Hvilken rettsstat?”, på trykk 15.10.01: http://home.no.net/oletexmo/DOCS/hvilkenrettsstat.htm

Etter at barnelovendringen trådte i kraft, publiserte Tidsskrift for norsk psykologforening (TNPF) Rønbecks artikkel: Fra konflikt til forsoning – barnefordeling i et rettsbasert forsøksprosjekt. TNPF (2004), 41, s 275-281. Dette er den eneste fagartikkelen Rønbeck noensinne har publisert. Prosjektet Rønbeck omtaler i sin artikkel, også kalt Follo-modellen, er en type foreldremekling Rønbeck selv har drevet med i flere år, og som han ved flere anledninger har uttalt seg positivt om, bl.a i den riksdekkende avisen Aftenposten 08.08.99, kommentert i mitt innlegg ”Pappaopprør, barnets beste og reklamens pris” i Morgenbladet 04.02.00, vedrørende mulig bløffaktighet og sviktende kildekritikk hos avisen: http://home.no.net/oletexmo/DOCS/pappaoppror.htm

I utredningen ”Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted” (NOU 1998:17) er det vist til muntlig samtale med Rønbeck <sic> hvor psykologen formidler sitt prosjekts vellykkethet. Nå skal Rønbeck forske på egen virksomhet. Han er sågar tilknyttet et doktorgradsprosjekt: http://www.psykologi.uio.no/instituttet/ansatte/protkoll/styret/050202.html

Med unntak av fag-etisk råds dokumentarkiv og Rønbecks selvforsikring er alle nevnte kilder åpent tilgjengelige.

 

Bukken og havresekken
I et åpent demokratisk samfunn basert på opplysning og ytringsfrihet, er det mulig å stille spørsmål om dokumenterbare faglig-akademiske krav som må stilles til forskere og hvilke meritter de må kunne vise til før deres kandidatur skal vurderes. Det er også mulig å stille spørsmål ved visse personers habilitet. Å forske på egen virksomhet kan oppfattes som å sette bukken til havresekken. Slike betenkeligheter synes ikke å eksistere i det psykologkollegium som understøtter Knut Rønbecks virksomhet. Heller ikke i rettsapparatet later man til å stille spørsmål ved rettsoppnevnte sakkyndiges kvalifikasjoner; begrunnelseskrav, kvalitetssikring og metodisk etterprøving.

For å forstå hvordan psykologfellesskapenes bukk-og havresekk-mentalitet legitimerer seg, kan det være nyttig å gå tilbake til 1995 da et offentlig oppnevnt utvalg, kalt Sakkyndigutvalget, leverte sin utredning: ”Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver; rolleutforming og kvalitetssikring ”(NOU 1995:23). Utvalget bestod av kun sakkyndige med næringsinteresser i bransjen delvis: 5 kliniske psykologer og 2 barnepsykiatere. Mandatet for utvalget var omtrent så omfattende og spesifisert et akademisk oppegående utvalg bør mestre, men det påfallende er at utvalget bl.a ikke har besvart punkter om sentrale faglige problemstillinger i forhold til teori, empiri og metode.

Begrepsbevissthet er fraværende og mulig tillemping av en i arbeidslivet ellers kjent størrelse som kvalitetssikring likeså. Det er høyst uklart hvordan rolleutformingen skal begrunnes. Det siste punktet er spesielt relevant i forhold til kritikk av Rønbecks rolle og sakkyndigbransjens tilbøyelighet til å ønske seg en fleksibel rolle med muligheter for ansvarsunndragelse. Utrederrollen, den viktigste sakkyndige rolle, ikke minst med tanke på rettssikkerhet og rettens behov for sakens opplysning, er totalt forsømt av Sakkyndigutvalget.

Før Rønbeck fikk sin artikkel publisert i fagtidsskrift, etter at lovendringen hans prosjekt angivelig har inspirert trådte i kraft, var den eneste tilgjengelige skriftlige fremstilling av Follo-modellen, kalt ”Konflikt og forsoning” (KOF), et vedlegg til et notat utarbeidet på bakgrunn av et arbeidsseminar på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet (BFD) hvor psykolog Rønbeck deltok. Notatets offisielle tittel er ”Barnefordelingssaker som behandles av domstolene – noen utvalgte problemstillinger. Notat mai 2002”, og kan bestilles gratis fra BFD. For enkelhets skyld kaller jeg det ”Ekspertgruppens notat”.

 

Klientperspektivet som forsvant
Vedlegget i ”Ekspertgruppens notat” er datert 29.05.02 og signert Tingrettsdommer Tore Hagen ved Indre Follo Tingrett og psykolog Knut Rønbeck. Her er det rollebeskrivelsen til advokat, sakkyndig og dommer respektive som er fokusert; klientperspektivet er totalt fraværende. De profesjonelle aktørene er opptatt av muligheten for å ”realitetsorientere” klientene, samtidig som deres rollebeskrivelser ikke inneholder noensomhelst metodeanvisninger eller kvalitetssikringskrav. Muligheten for kritisk etterprøving er immunisert ved at det ikke skal skrives rapporter. Dermed legges til rette for at psykologens selvforsikringer fra de lukkede rom blir uangripelige.

I fagartikkelen inntatt i TNPF kan det imidlertid synes som om klientperspektivet er tilstede, men også her er beskrivelsen av de prosessuelle sidene innrettet mot å vise hvordan fagfolkene skal løse problemene over hodet på lekfolkene/foreldrepartene. Rønbecks forsikringer om at foreldrepartene skal stå i sentrum motsies av hans egne beskrivelser i artikkelen. Forsikringen om at partenes aktive deltakelse og bidrag til forsoning/forlik står i sentrum motsies også av det overordnende perspektiv på den utvidete sakkyndigrollen som en sammensatt og omfattende størrelse. Denne ble aldri utredet av Sakkyndigutvalget, kun ønskeligheten av en mer fleksibel rolle.

Utformingen har så langt ikke nedfelt seg i refleksjoner over hvordan klientene/foreldrepartene ser på den tradisjonelle og den utvidete rollen, langt mindre er det blitt foretatt empiriske undersøkelser hvor klientenes syn formidles direkte og ikke gjennom klinikerens tilpassede tolkning. Hvordan Rønbeck i sitt forestående forskningsprosjekt skal kunne ta høyde for slike metodiske forutsetninger, er en stor gåte.

Her er Rønbecks egne ord for klientenes påstått selvstendige bidrag til løsninger til barnets beste (s 276):

Foreldrene får vite at de har ca. en halv time hver til disposisjon til å gi sin versjon av det de ser som det sentrale, helst ved hjelp av spørsmål fra egen advokat, dommeren og den sakkyndige. Deretter starter man med forhandlingsmøter utenfor rettssalen, som oftest først bare med dommeren, advokaten og den sakkyndige tilstede. (mine understrekninger)

Som man ser vil mulighetene for at klientene overstyres av de profesjonelle aktørene som kjenner kodeksen i det overfladiske rettssystemet, være tilstede i rikt monn. Like fullt hevder Rønbeck at det er foreldrene som står i sentrum.

Hvor er faglitteraturen?
På de ti årene som har gått siden Sakkyndigutvalget la frem sin utredning, har man ikke evnet å produsere empiriske studier som kan gi svar på hvordan sakkyndig virksomhet i barnesaker blir utført. På tiden for sakkyndigutvalgets arbeid forelå det to norske bøker om sakkyndig arbeid, ingen av dem er nevnt i utredningen, heller ikke meklingslitteratur som kunne belyst hvordan en eventuell meklingsrolle skal håndteres. Man har heller aldri problematisert hvordan de sakkyndige skal forholde seg til overgangen mellom ulike roller, med tanke på å unngå forvirring for klienter, oppdragsgivere, eller for de sakkyndige selv.

At selve utredningen (NOU 1995:23) er så vidt slett og grunn faglig-akademisk, gir også vise indikasjoner på at utrederrollen ikke beherskes av de sakkyndige, all den tid de antatt dyktigste i bransjen satt som medlemmer i utvalget. Bo Edvardssons ”Kritisk utredningsmetodik” (1996), Liber utbildning, Stockholm, utkom riktignok året etter at utvalget leverte sin utredning, men de aller fleste relevante referanser var tilgjengelige, og boken har vært lett å få tak i for de som administrerer de sakkyndiges etterutdanning.

I en gjestelederartikkel i psykologtidsskriftet, ”Nye utfordringer for barnesakkyndige”, publisert like i forkant av Rønbecks artikkel, skriver en nestor i sakkyndigbransjen, psykolog Terje Galtung (TNPF 2004, 41, s 273.274):

I de senere år har vi fått god faglitteratur, veiledende retningslinjer og egne kurs for sakkyndige. Resultatet er sannsynligvis at den faglige kvaliteten er blitt langt bedre. Likevel har kritikken rundt domstolenes håndtering av disse sakene og de sakkyndiges rolle spesielt, stadig blusset opp. Den sakkyndiges antatte synsinger og forutinntatte holdninger er blitt sterkt kritisert.

Galtung var medlem både av Sakkyndigutvalget (NOU 1995:23) og Barnefordelingsprosessutvalget (NOU 1998:17). I sistnevnte er Rønbecks muntlige forsikringer <sic> tatt med i Galtungs vedlegg, som i sin tur er referanse i Rønbecks fagartikkel i TNPF, hvor for øvrig referansebruken tyder på en meget overfladisk lesning hvor det ikke redegjøres for relevans av og påberopelse av temaer som ”kunnskap om skadeeffekten på barn av foreldrenes konflikt om dem, og erfaringer gjort både av dommere og rettsoppnevnte psykologer” (s 275).

Det er utgitt kun en bok om sakkyndighet i barnesaker i de senere år: ”Sakkyndig arbeid. Fag og beslutninger om barn” (1999) Ad Notam Gyldendal. Oslo. Forfattere er psykologene Elisabeth Backe-Hansen og Haldor Øvreeide som begge var medlemmer av Sakkyndigutvalget. Å hevde at dette eneste eksemplet på faglitteratur dokumenterer nivåheving av kvaliteten på sakkyndige er for drøyt. Man vil fremdeles ikke vite av utredningskompetanse; selvforsikringene gjør det vanskeligere å etablere faglig-akademisk baserte standarder som kan åpne for størrelser som målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet.

Føringer og forventninger
Er det manglende evne eller også vilje som forhindrer de sakkyndige i å kunne redegjøre for metodespørsmål? Hvorfor vegrer psykologer som Knut Rønbeck seg for å redegjøre for hvilke samarbeidsbetingelser som må være tilstede for å kunne mekle frem konstruktive løsninger? Muligens ligger Rønbeck selv under for ”eneforelderdogmet” som merogmindre eksplisitt sier at barn har i grunnen kun en psykologisk forelder, og det er i regelen mor. Rønbecks artikkel gir ingen indikasjoner på hva han konkret oppfatter som relevante differensierte situasjonsbeskrivelser, med unntak av stereotypier som denne (s 279):

De konstellasjoner vi oftest møter er skuffede og forbitrede fedre på den ene siden, og redde og engstelige mødre på den andre. Far opplever gjerne at mor stenger ham ute og monopoliserer barna, mor at far ikke tar ansvar. Ofte er det også slik at mor tenker at far vil krenke barna slik hun kan ha opplevd at han har krenket henne.

Mer differensiert enn dette er ikke Rønbecks forskning. Hvordan skal han kunne etablere kategorier og nyanser i sine funn med tanke på å kunne si noe vettugt om hvilke saker som lar seg løse og ditto hvilke som ikke fører til forsoning? Mangel på systematisering av funnene må nødvendigvis føre til troverdighetsproblemer når den metodiske etterprøvingen skal finne sted. Begreper som kontrollgruppe er fremmedord, følgelig vil man neppe bli særlig klokere av Rønbecks funn når han skal trekke konklusjoner på grunnlag av hva han oppfatter som typiske kjennetegn ved sitt. Innslag av selvforsikringer og selvreferanser i Knut Rønbeck og andre psykologers uttrykksmåter, leder mot selvoppfyllelse og selvimmunisering, og dermed sirkularitet. At psykologer trives best i lukkede rom hvor ingen egentlig kan kontrollere deres virksomhet, og at man blir nærmest tvunget til å godta deres selverklærte troverdighet, representerer en stor svakhet ved deres virksomhet, og en fare for rettssikkerheten.

Utredningskompetansen som forsvant
Follo-modellen kan synes interessant, men uten differensiering av ulike typetilfeller, tvistetemaer og konfliktfaktorer, lærer man ingenting. Hyppige forekomster av temaer psykologene behersker dårlig, som f.eks påstander om vold og overgrep, samværsnekt og mulig foreldrefiendtliggjøring (PAS), forblir derfor tabuer. Opplysning av saken for retten blir lidende slik også foreldre og barns belastninger ikke kan observeres, da prosjekter som Rønbecks Follo-modell undergraver muligheten for å forholde seg til målbarhetskriterier basert på metoder som sikrer vitenskapelig frembrakte funn.

Ved at der ikke skal skrives rapporter undergraves også muligheten for å utvikle utredningskompetansen. Det er helt opplagt at psykologer sliter med rapportskriving hvor de må skille mellom fakta og vurdering; kvantitet og kvalitet; for ikke å nevne kravene til ryddig og relevant saksfremstilling hvor de faglige spørsmål kommer i forgrunnen heller enn tilfeldig sladder. Bo Edvardssons ”Kritisk utredningsmetodik” vil de sakkyndige ikke vite av, men norske sakkyndige evner ikke selv å produsere meningsbærende litteratur. Edvardsson er formodentlig en av Skandinavias fremste fagpersoner på området sakkyndige utredninger om barn og foreldre i forvaltning og rettsapparat (barnevern- og barnefordelingssaker).

Da Edvardsson vitnet i en norsk barnevernssak i 2001 (Borgarting lagmannsrett – saken gikk for åpne dører), gikk han bl.a gjennom en rekke sakkyndigutredninger fra flere av Norges fremste sakkyndige, deriblant Rønbeck, hvis rapport i sin tid fikk en skjebnesvanger konsekvens for en mor som ble fratatt sitt barn på et grunnlag menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg senere fant rettsstridig (Johansen vs Norway). I Edvardssons gjennomgang av Rønbecks rapport (Sammanfatning beträffande sakkunnigyttrande med flera frågeställningar i fallet Adele Johansen, 23.05.00), merker vi oss disse utsagnene:

För bedömning av moderns psykiska tillstånd krävs ett allsidigt, helhetsorienterat bedömningssamtal. Det framgår inte att något sådant samtal skulle ha ägt rum och någon helhetsredovisning sker i vart fall inte.

För bedömning av behandlingsbehov krävs ett bedömningssamtal enligt föregående punkt – något sådant har inte redovisats.

Det hävdas att psykologen har vid ett tillfälle observerat modern och (sonen) på psykologens kontor samtidigt som han skall ha samtalat med modern och sonen. Detta torde vara en rätt onaturlig observationssituation. Något annat observationstilfälle redovisas inte. Inte heller redovisas några observationer från tilfället på kontoret. Inte heller redovisas något om observationsmetodiken, så dess tillförlitlighet kan bedömas.

Källredovisning och källkritik kring de anförda uppgifterna uppvisar stora brister. Exempelvis kan inte uppgifter anses tillförlitliga när de inte redovisas med kontrollerbar källa.

Modern anklagas för att inte ha förmått samarbeta med hjälpande myndigheter, men den andra möjligheten att hjälpande myndigheter inte förmått samarbeta med modern övervägs inte alls.

Psykologen håller inte isär uppgifter och tolkningar.

Kan hende er dette eneste gang Rønbecks arbeide som sakkyndig er blitt evaluert av en akademisk-faglig kompetent person på metodisk grunnlag. At Rønbeck ikke er helt på høyden kan leses ut av en populærfremstilling Rønbeck har skrevet sammen med sin kollega Elisabeth Backe-Hansen i etterkant av Bjugn-saken hvor begge var sakkyndig oppnevnt. Fremstillingen kan neppe kalles fagartikkel, der er ingen referanser til aktuell faglitteratur, men hva skal psykologer med slikt? ”Forfører psykologene rettsapparatet?” spørres det i journalisten Hilde Haugsgjerds (red) antologi ”Hva skal vi tro?”, (1994), Aschehoug Argument, Oslo (s 65-77). Når psykologenes metaforer skal presenteres går det over stokk og stein, fjord og hav. Først sammenligner man en strafferettslig utredning med avdukingen av en skulptur (s 66-67), hvor psykologene demonstrerer at de ikke evner å skille mellom en skulpturs frembringelse som prosess og selve avdukingen av det ferdige produktet. Psykologene roter seg enda mer bort når de hevder at terapi og utredning er som olje og vann (s 67):

Derfor kan en terapeutisk tilnærmingsmåte og en utredning for rettsvesenet sammenlignes med olje og vann. De flyter ved siden av hverandre, men lar seg ikke blande sammen. De flyter ved siden av hverandre fordi det ikke er vesentlige forskjeller mellom en terapeuts og en utreders måte å gå fram på hvis han eller hun ønsker å få kontakt med barn, oppnå deres tillit og få dem til å snakke om det som er vanskelig

Rønbeck og Backe-Hansen burde sjekke sitt fysikk-pensum før de gir seg til å lage metaforer. Slik disse psykologene som begge anses blant de dyktigste her til lands, uttrykker seg er det umulig å vite hva de mener. Er terapi sammenlignbart med olje eller vann, og hva med utredning, er det vann eller olje? Ingenting stemmer i deres fremstilling, verken i forhold til realfagspensumet, eller i forhold til et skille mellom terapi og utredning som to vesentlig forskjellige virksomheter. Noe må ha blandet seg sammen i psykologenes forestillingsverden. Psykologenes kunnskaper om egen virksomhet er like lite vitenskapelig som deres retorikkferdigheter er slette og gjennomsiktige. Psykologer som Knut Rønbeck prøver stadig å forføre, bløffe seg til status som faglig-akademisk kompetent. Når de opptrer som sakkyndige oppnevnt av retten representerer de en alvorlig trussel mot rettssikkerheten.
 

 

*****