BarnasRett 22. februar 2007

 

”Råd basert på forskning”

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg

 

Barneombud Reidar Hjermann gir i Aftenpostens kronikk 31.01.07 sammen med sin psykologkollega, klinisk spesialist Gro Vatne Brean, inntrykk av at deres motvilje mot delt omsorg for små barn er faglig begrunnet, men oppgir ikke en eneste eksplisitt referanse til relevant faglitteratur. Man kan mistenke dem for å ville skape et inntrykk av at det er bred faglig konsensus om slike størrelser som tilknytning, utviklingspsykologi og betydningen av kognitive forhold som hukommelse. Med mindre de to kronikkforfatterne oppgir referanser til sine generelle påstander, med tilhørende forbehold for til dels grovt sviktende empirisk belegg, faller deres tilsynelatende forankrede faglighet sammen som et korthus.

Forskningsleder Atle Fredheim har tidligere etterlyst empiri som kan dokumentere faglig skepsis mot delt omsorg. I sin diskusjon med barnepsykologinestoren Magne Raundalen har han ikke fått annet til svar enn at det ville være forskningsmessig uetisk å sette i gang studier. Som om dette er et relevant svar. Den nylig publiserte studien om delt omsorg fra Institutt for Samfunnsforskning som baserer seg på utvalg hentet fra offentlige databaser over frivillig delte omsorgsordninger må nødvendigvis ha blitt godkjent av forskningsetisk komité. Hjermann og Brean repeterer Raundalens innvending som om den var argumentativ holdbar.

I kronikken ”Babyer bør ha ett hjem” 31.01.07 begrenses fokuset til små barn under ett år, men det er ikke gitt at de generelle påberopelsene Hjermann og Brean fremfører er forskningsmessig beleggbare med hensyn til gyldighet og pålitelighet. Det er heller ikke gitt at eventuelle studier som kan bekrefte deres teser - uten relevant sammenligningsgrunnlag i form av kontrollgrupper med tanke på eneforelderregimer og andre aldersgrupper – gir gyldighet utover anbefalinger for små barn. Uten konkrete referanser til etterprøvbare fremstillinger i fagartikler og bøker, kan Hjermann og Brean ikke sannsynliggjøre at fagfolk baserer sine råd i ulike relevante sammenhenger på forskning; på empirisk basert vitenskap.

Det interessante spørsmålet om når eventuelt det er tilrådelig å gjennomføre tilnærmet 50/50 delte omsorgsløsninger, vil ikke kunne besvares uten at fagfolkene er presise. Formodentlig er Barneombudet og hans psykologkolleger motstandere av delt omsorg under enhver omstendighet. Henvisningen til vilkår om samarbeid gir ikke argumentativ mening uten at fagfolkene anerkjenner foreldrene som likeverdige. Fedre regnes fremdeles som annenrangs blant psykologer og psykiatere. Skal barneombudet ha troverdighet som fagperson bør han kunne uttale seg om barn kan utvikle likeverdig tilknytning til mor og far parallelt, og hvilken betydning det vil få om det ikke blir kontinuitet i den likeverdige tilknytningen.

Fravær av dokumenterbar fagkunnskap er gammelt nytt. I utredningen Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver (NOU 1995:23) fikk det psykologtunge utvalget et mandat som ville ha svar på relevant teori, empiri og metode om ulike spørsmål forbundet med forholdet mellom foreldre og barn. Utvalget hoppet like godt over kunnskapsspørsmålet. Senere barnelov- og barnevernlovutredninger viser samme tendens. Tilknytningsteori og -empiri er ikke entydig, heller ikke utviklingspsykologiske spørsmål. Er påstanden ”i en pendlertilværelse vil barnet risikere å bruke mer krefter på omstilling og mindre på utvikling” forskningsbasert eller ren synsing? Hva sier forskningen om barnehagebarns risiko ved omstilling? Hjermann og Brean bør for ordens skyld også legge frem relevant forskning om konsekvenser av atskillelse for barn som helt eller delvis mister kontakten med en eller begge av sine foreldre, f.eks etter at eneforelderregimeorienterte psykologer har gitt sine råd.