BarnasRett 16. februar 2006
Trine på trynet
Om tilhørighet, forankring og relativisme
Av Ole Texmo, frilanser
Er Tore Strømøy og de som mener programmet ”Tore på sporet” har sin berettigelse, dypest sett å betrakte som nazister og rasister? Umiddelbart kan en slik påstand virke drastisk, men leser man Trine Annfelts kronikk Tore i koret (Dagbladet 25.01.06), på kronikkens egne premisser med valg av grep og vinklinger, er tolkningen ikke altfor gal. I kronikken assosieres Strømøy og de som mener kjennskap til biologisk opphav er mer enn bare viktig for å få mening i tilværelsen, med innvandringsfiendtlighet og annen styggedom.
At ikke alle utenlandsadopterte er like opptatt av hvor de kommer fra geografisk og etnisk er mindre problematisk. Enhver får finne ut av seg selv og sin tilhørighet. Mer problematisk er det imidlertid når enkelte, f.eks en journalist som slipper lett til i media, med støtte fra erklært akademisk hold, påstår at utenlandsadopterte som ikke liker Strømøys program, blir pådyttet et syn på seg selv og sin identitet de vil bli spart for. Verken journalist Hanne Eide Andersen eller akademiker Trine Annfelt evner å føre argumenter for at ”Tore på sporet”, slik programkonseptet fremtrer, fungerer på denne måten. Konkret argumentasjon uteblir. Istedet kommer hentydninger til nazisme og rasisme, som om Strømøy og den millionen seere som tydeligvis liker programmet frivillig har sluttet seg til nazismen og blodsbånd-retorikken.
Annfelts syn på tilhørighet og den psykologiske betydning av biologiske bånd er ikke enestående. Det er en temmelig utbredt oppfatning blant postmodernistisk orienterte akademikere at det er av underordnet betydning for barndom og oppvekst hvem som regnes som foreldre og hvordan omsorgsansvar defineres. Normoppløsningen er delvis et produkt av akademikere og andre fagfolks manglende respekt for grunnleggende verdier som båndene mellom foreldre og barn, ikke bare mellom mor og barn, men også mellom far og barn. I artikkelen ”På vei mot sædens rett?” i ”Tidsskrift for kjønnsforskning” (nr 2/2005) hvor Annfelt selv er redaktør, går hun temmelig langt i å forsøke å undergrave forståelsen av forankringen mellom far og barn i forhold til lovgivning og betydningen av biologiske bånd.
I et land hvor barnevernets virksomhet griper om seg, hvor bekymringsmeldingene sitter løst, angiverkulturen er lovhjemlet og hvor mediene kildekritikkløst gjengir guru Kari Killens påstander om at hvert fjerde barn er utsatt for omsorgssvikt, bør man ikke overraskes over utsagn Annfelt serverer for å underbygge sitt rasjonale. Som eksempel på en ”grotesk logisk kortslutning” hun tilskriver ”Tore i koret”, skriver Annfelt med dårlig skjult ironi om forklaringsmåter hun er alt annet enn ydmyk overfor: ”Dersom mennesker med ”røtter” et annet sted får problemer, kan det være fort gjort å komme på ideer om manglende ankerfeste: Tenk å måtte leve med tap av en hel slekt og et sett foreldre. Ikke rart belastningen kan bli så stor at det går galt.”
Leseren får selv vurdere hvem som begår de mest groteske slutningsfeilene. For foreldre og barn som har opplevd å miste kontakten er det en dagligdags erfaring at problemer som oppstår som følge av savnet og sorgen blir bortforklart eller også underslått. Det er således uriktig å anta at Annfelts eksempel forekommer til vanlig, iallfall for fagfolks vedkommende. Hos psykologer, sosionomer og barnevernpedagoger er respekten for betydningen av biologiske bånd minimal. Normale tapsreaksjoner for både foreldre og barn er ikke pensum på institutter og akademier hvor fagfolk utdannes for å administrere familielobotomien. Stikk i strid med alminnelig sunn fornuft forholder fagfolkene seg til sine udokumenterte forestillinger om eneforelderdogmet basert på en for lengst utdatert tilknytningsteori som i vesentlig grad skyver faren ut av barnets liv. At også mødre kan erstattes av andre omsorgspersoner uten videre er en del av denne vranglæren som delvis har sin forankring i den toneangivende ”Beyond the Best Interests of the Child” (Goldstein, Freud og Solnit, 1973), på norsk: ”Retten til barnet – eller barnets rett?” (Universitetsforlaget 1980). Relativismen har sine kritikere. I en fersk utgivelse gir Sverre Kvilhaug flere referanser til studier som påviser skadeligheten ved ”Adskillelse barn og foreldre” (Cita forlag, 2005).
Annfelt hevder ”Tore på sporet” pådytter enkelte identitetssavn og forankringsbehov man verken har eller ønsker seg. Det må hun i ytringsfrihetens navn få lov til å mene. Men hva med de hentydninger til rasisme og nazisme Annfelt pådytter Tore og de som synes om programmet? Som genre betraktet balanserer ”Tore på sporet” avogtil på grensen til sosialpornografi, men både dramaturgi og styrken i fortellingene fremstilles på betryggende vis slik at de som måtte ha problemer med snørr og tårer slipper å oppleve for mange pinligheter. Urbane intellektuelle med begreper om diskursanalyse og intimtyranni kan trygt se programmet – med eller uten kleenex i beredskap.
Gitt at Tore og hans meningsfeller virkelig opphøyer biologiske bånd til noe altavgjørende absolutt alle må underkaste seg enten de vil eller ei, har Annfelt og hennes meningsfeller et mulig poeng når de taler om ”biologisme”. Hittil har imidlertid argumentasjonen vært for svak. Unntakene fra påstanden om ”røttenes tyranni” er dessuten mange, sogar ”i beste sendetid og med NRK som garantist for kvalitet”. Helseprogrammet Puls hadde 09.01.06 et innslag om barnløse kvinner som er lei av å vente på prinsen og bestemmer seg for å få barn uten fedre. Mannsforskeren Jørgen Lorentzen følger medietilpasningsdyktig opp når programleder Helene Sandvig hoderystende spør når menn skal skjønne at de har vært overflødige i lang tid allerede. Tore blir neppe arbeidsledig på sikt når barna til ego-mødrene finner på å ville søke opp sine røtter – med eller uten Annfelts begreper om diskursanalyse og heteronormativitet i bagasjen.
Hva så med Annfelts egen ideologi: kulturrelativismen med tilhørende oppfatning av kjønn og foreldrer som kulturelt betingede sosiale konstruksjoner? Hvor problematisk er dette kunnskaps- og menneskesynet? For barn, foreldre og fagfolk som daglig konfronteres med saker hvor foreldre og barn står i fare for å skilles eller også hvor adskillelsen er et faktum og menneskelige problemer skal bøtes på? I artikkelen i kjønnstidsskriftet bedriver Annfelt en selektiv form for lesning av litteratur om farskapets nyere historie som bygger på forutsetningen om at det biologiske prinsipp står sterkt politisk. Ironisk nok motsier hun seg selv flere ganger i artikkelen når hun på relativistisk vis skal finne belegg for biologi-argumentets vekselvise svakhet og styrke innenfor de politiske diskursene som angivelig har vært hennes studieobjekter. Kan hende er hennes metodiske tilnærming og tilhørighet til Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU uegnet til å identifisere forankring, også av argumentative strategier. Sånn kan det gå når alt flyter.
***