Innlegg i Bergensavisen 16. januar 2007. Gjengis her med tillatelse.
BarnasRett 17. januar 2007
Barnevernets kompetanse
Av Ragnhild Måløy.
Jeg ser med gru på at barnevernet nå prøver å ta omsorgen fra en mor fordi barnet er overvektig (BA 12.01.07). Jeg føler at media og samfunnet stiller seg altfor passivt til barnevernets overgrep overfor familier og barn, som angivelig skjer til "barnets beste".
La meg først og fremst minne leserne om at barnevernarbeidere utgjør en interessefelleskap, som representeres av Fellesorganisasjonen (FO) for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere. Barnevernet har dermed klare økonomiske interesser av at begrepet om omsorgssvikt stadig utvides. Dette til tross for at levekår for norske barn har aldri vært bedre - et faktum som bekreftes hvert år i FNs årlige levekårsundersøkelser (Human Development Reports).
Likevel er barnevernet med på å skape myter om at barn i vårt samfunn forsømmes som aldri før. Så sent som i oktober i fjor ville FO ha hele 800 nye stillinger i barnevernet. Barnevernets myteskaping har ført til at samfunnet uroer seg for de forsømte barna, men ingen stiller spørsmål om hvem disse barna er: De forsømte barna er selvsagt andres barn, aldri ens egne, til barnevernet en dag banker på din dør som følge av en anonym "bekymringsmelding". Det er på høy tid å være mer kritisk til de nakne økonomiske interessene som motiverer de såkalte barnevernsfaglige, som i virkeligheten ikke besitter særlig mye kompetanse om hva som er best for barn.
I en kronikk i Aftenposten fra april 2000 beskrev en mor hvordan hun ble fratatt omsorgen for sitt niårige barn fordi barnevernet manglet nødvendig medisinsk ekspertise til å vurdere at barnet hadde en neuropsykiatrisk sykdom. Hovedtrekkene ved hennes sak går igjen i de fleste barnevernssakene, noe som foreldre som har opplevd barnevernets metoder på nært hold vet altfor godt: Barnevernet vurderer alltid at problemet ligger i samspillet mellom barn og foreldre, og at foreldrene er dermed skyldig i omsorgssvikt. Dermed kan de virkelige problemene som f.eks. alvorlig sykdom gå uoppdaget. Faren ved å overlate vurderinger av barns problemer utelukkende til sosionomer og barnevernspedagoger med en 3-årig høyskoleutdannelse burde være åpenbare for folk flest.
Men så lenge barnevernssaker prøves bak lukkede dører i fylkesnemnder, og så lenge samfunnet godtar ethvert inngrep i familiens hverdag som nødvendig, og så lenge barnevernets ansatte kan gjemme seg bak sine taushetsløfter, vil vi få en gjentakelse av de menneskelige tragediene fra barnehjemmene fra de siste 50 årene, eller kanskje noe enda større og langt alvorligere i omfang.